ALLIERTE FIENDER

På midten av 1980-tallet utkjempet lagkameratene Bernard Hinault og Greg LeMond en nådeløs duell om å være verdens beste syklist. Tvekampen deres i Tour de France var ispedd drama og intriger.

Tekst: Marcus Liebold. Foto: Cor Vos.

Til helvete med Frankrike og snobben i Paris.

Bernard Hinault er ingen franskmann. Han er Bretoner.

Men uansett hvor mange ganger han gjentar det, omtaler journalistene hans seire som helfranske triumfer. De skriver om en ny fransk æra i sykkelsporten, og kaller ham for den nye Jacques Anquetil. Men hva faen vet vel de?!

Anquetil, denne jyplingen, var sykelig opptatt av oppmerksomhet, mens han, Bernard Hinault, kunne ikke brydd seg mindre om den offentlige mening. Han sykler ikke for å tilfredsstille folks forventninger, men for å vinne.

Det å være født i Yffiniac, en liten landsby i karrige og forblåste Bretagne, betyr å være upretensiøs og jordnær. Akkurat slik som faren til Bernard er.

En enkel arbeider som bygger jernbanespor 365 dager i året, uansett om det snør eller sola steker. Da kan en vel forvente at sønnen har samme innstilling som syklist. Det er hans fordømte plikt å vinne.

365 dager i året.

Ikke uten grunn kaller folk ham for «Le Blaireau», grevlingen. Hinault graver seg gjennom feltet gang på gang og kommer bestandig først i mål. Han har vunnet Tour de France fire ganger allerede. Han er verdensmester og har triumfert i klassikere som Paris-Roubaix eller Il Lombardia. Når en liten snøstorm får halvparten av disse sveklingene til å stå av Liège-Bastogne-Liège et år, er det vel på sin plass at han vinner dette rittet også.

Hinault er sjefen over alle sjefer i feltet, og har vært det siden han ble proff i 1975.

Samme år, som Bretoneren Hinault blir profesjonell, står en 14 år gammel gutt langs en støvete hovedvei i Nevada og følger med på et lokalt sykkelløp. Hans navn er Greg LeMond og han har nettopp bestemt seg for å bli syklist.

På farmene i Washoe Valley der han har vokst opp på går de i cowboy-klær, og «stars and stripes» veiver i vinden. Gutten er patriot og stolt av å være amerikaner.

Motstanderne har som regel ikke snev av sjanse til å hevde seg når Greg står på startstreken. Dominansen hans i ritt og det umettelige behovet for å vinne gir ham kallenavnet «LeMonster».

Fra junior-VM i Argentina i 1979 kommer han hjem med gull-, sølv- og bronsemedalje rundt halsen. Kun den amerikanske boikotten av OL i Moskva året etter gjør at han ikke får bli olympisk mester. Istedenfor blir Greg med landslaget til Europa og sykler ritt i Frankrike.

Som første amerikaner i historien vinner han etapperittet Circuit de la Sarthe, og vekker slik interessen til Cyrille Guimard. Sportsdirektøren til det meritterte Renault-laget ser en fremtidig vinner av Tour de France i 19-åringen, og Guimard forstår seg på faget. Det var tross alt han som oppdaget Bernard Hinault i sin tid og fikk ham til å vinne store seire for Renault.

LeMond og Hinault blir en uslåelig duo. Dette må jo rytterne selv forstå også. 

De forstår det ikke.

Hissigproppen Hinault tar det personlig hver gang en annen rytter prøver seg i et ritt han selv har ambisjoner om å vinne. Når denne rytteren sykler på hans eget lag, blir det enda verre. Men «L’Americain» LeMond lar seg ikke skremme av kapteinen sin. Sykling er først og fremst et levebrød. Gjør han en god jobb og vinner mange ritt, tjener han tilsvarende mye penger.

En simpel logikk.

Og etter at LeMond nylig har blitt verdensmester, må også Guimard innse at tiden er inne for et skifte i spissen på Renault.

Men at diskusjonen om et glass vin skulle føre til krangel, nærmest håndgemeng og så til bruddet mellom sportsdirektøren og Hinault, hadde selv ikke LeMond trodd.

På en annen side er det nye laget til Hinault, La Vie Claire, et friskt pust i sykkelsporten. Ikke minst sitter pengene løst hos lageieren og forretningsmannen Bernard Tapie. Når han vifter med de store pengesedlene, og tilbyr LeMond én million dollar i lønn over tre år, er amerikaneren og Bretoneren plutselig lagkamerater igjen.

Så skal Tour de France bli scenen til duellen mellom noen av tidenes største egoister i sykkelsporten.

Etter en sterk prestasjon og sammenlagtseier i Giro d’Italia i 1985, går Hinault inn i Touren som kaptein. Med LeMond som hjelperytter i særklasse bør det være en enkel sak å bære den gule ledertrøya til Paris for femte gang i karrieren.

Men det viser seg å være mer vrient enn planlagt.

«Grevlingen» har vunnet to individuelle tempoer og leder rittet, når han på den 14. etappen til Saint-Étienne velter og brekker nesa. Så blir vondt verre.

I Pyreneene henger han plutselig ikke med topprytterne over Col du Tourmalet. Mens Hinault strever bak, prøver LeMond å nøytralisere angrepene i front og sklir av gårde. Som andre mann i sammendraget har amerikaneren en gylden anledning til å overta ledertrøya uten direkte å angripe kapteinen sin. Men så får LeMond beskjed fra sportsdirektøren om å vente. Verst er det dog at Köchli lyver om tidsavstanden ned til Hinault.

Det er ikke sekunder som skiller lagkameratene, men minutter. Til slutt går hele det taktiske momentet opp i røyk, i det som LeMond føler er en fransk konspirasjon mot han. Det nytter lite at lagledelsen og Hinault etter etappen bedyrer at amerikaneren vil bli kaptein i neste års utgave av Tour de France. Om forholdet mellom de to rivaler så langt var anspent, er de nå uvenner.

Hinault vinner Touren, ja, men tillitt og lojalitet har veket plass for mistenksomhet og egoisme.

Lovnadene som ble gitt til LeMond året før, er det få i La Vie Claire som kan huske i juli i 1986.

Bernard Hinault har tross alt mulighet til å bli den første rytteren i sykkelhistorien som vinner Tour de France seks ganger. Han kan bli større enn legenden Eddy Merckx. LeMond får gjerne tro at han er kaptein, men «grevlingen» vil undergrave planene hans.

Hinault erklærer nemlig at tempoetappen i Nantes vil avgjøre hvem som er sterkest, og hvem det skal sykles for i Touren.

At LeMond punkterer, senere må bytte sykkel og taper noen sekunder til Hinault, bekrefter vel at franskmannen er den egentlige kapteinen i år også.

I hvert fall oppfører han seg slik, når han på vei til Pau starter et bakholdsangrep på LeMond.

Rett ved langesonen kjører Hinault og lagkameraten Jean-François Bernard ifra, mens amerikaneren intetanende sykler bak i feltet. Forspranget til Hinault er snart så stort, at LeMond er nødt til å ta opp jakten på franskmannen for ikke å være ute av sammendraget. I mål blir det nærmest slåsskamp mellom rivalene, når Hinault får vite at hans lagkamerat har gått etter ham.

LeMond er så fortvilet og sint at han truer med å trekke seg fra Touren, men velger istedenfor å vinne etappen dagen derpå.

Krigen de to imellom fortsetter til L’Alpe d’Huez, når de tilsynelatende som venner sykler arm i arm over målstreken. Hinault vinner etappen, mens LeMond avgjør kampen om den gule ledertrøya.

Tror han.

Fordi allerede under intervjuet etter målgang forteller Hinault at det ikke er over før de sykler inn på Champs-Élysées.

LeMond får hakeslepp.

Hinault gir seg ikke på harde møkka. Først når den franske statsministeren Jacques Chirac overrekker ham vinnertrofeet i Paris, er LeMond virkelig trygg på at han har vunnet rittet.

Som første amerikaner i historien vinner han Tour de France og introduserer med dette stormakten USA for sykkelsporten. Selv om han blir skutt ved en jaktulykke året etter, skal Greg LeMond vinne verdens mest prestisjefulle sykkelløp ytterligere to ganger i karrieren.

Men Bernard Hinault blir aldri motstanderen hans mer. Fordi den 14. november 1986, på bursdagen sin, legger «grevlingen» opp. En dag som han for øvrig har bestemt seg for seks år tidligere.

Bretonere er upretensiøse.