ALPEKONGEN

Med en uovertruffen prestasjon vant Geir Digerud Østerrike rundt i 1980. Men den første, store internasjonale seieren ble også den siste til Norges uforløste sykkeltalent.

Tekst: Marcus Liebold. Oppslagsbilde: Sportsboken 1980.

Geir Digerud er lamslått.

Avgjørelsen som det norske idrettstinget har tatt i Bodø forrige helg, treffer han som et lyn fra blå himmel. Som en konsekvens av at Sovjetunionen på første juledag i fjor invaderte Afghanistan, har forbundssjefene nå besluttet at samtlige idrettsutøvere fra Norge skal boikotte sommerlekene i Moskva senere i år.

Aldri i verden hadde Geir trodd at en politisk konflikt på den andre siden av jordkloden ville ødelegge sjansen hans for å kjempe om en medalje i den sovjetrussiske hovedstaden i sommer. I flere år hadde Geir levd i troen om at han under sommer-OL ville få anledning til å sykle om kapp med de beste amatører fra hele verden.

Mange års forberedelser og iherdig trening hadde plutselig blitt visket bort med et enkelt pennestrøk. Deprimert kikker Geir på sykkelen sin som står nyvasket og skinnende langs veggen på rommet. I et lite sekund orker han ikke tanken på å røre den. Det kjæreste han vet, har brått blitt til uttrykk for drømmerier. Men alt treningsarbeid kan da ikke være forgjeves. I et forsøk på å riste av seg sjokket, spretter Geir opp, og slår så hardt på sadelen til sykkelen sin, at han kjenner smerten til langt opp i armen.

– Jeg skal vinne store løp, og jammen bli proff!, roper han. Aldri i livet gir jeg opp nå!

***

Allerede under fjorårets VM i nederlandske Valkenburg hadde Geir vært så overlegen, at han uten videre kunne blitt profesjonell syklist da.

Ikke bare hadde han bidratt til å skaffe Norge sin første bronsemedalje på lagtempoøvelsen noensinne, men Geir hadde samtidig kjørt inn til en glimrende tolvte plass på fellesstarten for amatører. Profflagene hadde deretter stått i kø, for å huke tak i den talentfulle klatreren fra nord. Men den beskjedne unggutten hadde pent takket nei, og istedenfor valgt å fortsette som amatør i ett år til, for nok en gang å få muligheten til å delta i de olympiske sommerlekene som kun var forbeholdt amatørryttere.

Under OL i kanadiske Montreal i 1976 hadde Geir vært for ung og uerfaren til å kunne hevde seg i et internasjonalt felt, men sommerlekene i 1980 skulle bli hans store gjennombrudd.

Når Norges idrettssjefer nå hadde satt foten ned for at norske utøvere fikk være med i Moskva, hadde Geir lenge forbannet skjebnen sin. Så langt han kunne huske tilbake, hadde det vært en hard kamp for å lykkes som syklist. Ikke at Geir manglet talent, tvert i mot. Av faren sin, Per Digerud, som hadde vært en mangemerittert norgesmester i flere idrettsgrener, hadde Geir arvet både den fysiske utholdenheten og mentale seigheten.

Men Oslogutten var en ukonvensjonell rytter, som heller gjorde ting på sin egen måte, og som ga blaffen i en fra sykkelmiljøet forhåndsdefinert væremåte. Slik trente Geir sjelden sammen med andre syklister, men snarere alltid for seg selv. Han likte det å følge intuisjonen sin, istedenfor å måtte forholde seg til en fast plan eller andres vaner.

I sine yndlingsbakker Grefsenkollen og Holmenkollen kunne Geir trene i timevis, og sykle drag på drag uten å bli lei eller sliten. Med stålsykkelen sin fra DBS satte det tilbaketrukne talentet en rekord etter den andre, og lot beina snakke sitt utvetydige språk om hvem som var best. Konkurrentene derimot slet med å bryte dominansen til unge Digerud uansett om det var på flatmark, i bakkene eller på tempo.

På den annen side kunne Geir ikke fornekte talentet sitt for rivalenes skyld, selv om han tydelig følte misunnelsen og harmen i blikkene og kommentarene deres. Han kjente de bestes forbannelse, og det å være ensom på grunn av begavelsen sin. Som om stigmatiseringen ikke var vanskelig nok å leve med, så ble situasjonen nå desto tøffere når Geir i tillegg skulle gi avkall på de sportslige målsetningene sine.

Midt i denne tunge sinnsstemningen hadde plutselig landslagssjef Birger Hungerholdt ringt, og spurt om Geir ville være med til Østerrike og sykle ritt. Lenge hadde den unge nordmannen nølt med å gi et endelig svar. Han manglet fremdeles motivasjonen, og følte seg ikke minst ute av form. Men Østerrike rundt var et prestisjefullt løp, og et av de fremste rittene amatører kunne stille i. Den svært kuperte løypeprofilen favoriserte Geir samtidig som det ryktes om godt vær i Østerrike. Det var ingenting som den unge nordmannen faktisk hatet mer enn kaldt og regnfullt vær.

I Fredsrittet for fire år siden hadde han til og med besvimt på grunn av kulden. Så om han unngikk å fryse nå, ville han bli med til Alperepublikken.

I den østerrikske hovedstaden er temperaturene sannelig mildere enn hjemme i Oslo. Flere tusen tilskuere har strømmet ut i gatene til den ærverdige Donau-byen, og kikker nysgjerrig på de spreke syklistene som triller forbi i sine fargerike landslagsdrakter.

Som for to år siden, når nordmannen Jostein Wilmann på overraskende vis hadde stukket av med sammenlagtseieren, starter også årets utgave av Østerrike rundt i Wien. Selvfølgelig husker Geir bragden til Wilmann, men det faller ham ikke inn å sammenligne seg selv med trønderen av den grunn.

Mens Wilmann er en særskilt etapperytter, som for øvrig vil få sin debut i verdens største sykkelritt Tour de France til sommeren, er Geir heller en endagsspesialist. Om han vinner et løp den ene dagen, kan han ha pinnestive bein den neste. Planen til Geir er derfor bare å gjemme seg vekk i feltet, og se an rittet fra dag til dag.

Egentlig har han ikke lyst til å starte i det hele tatt. Selv om det kun er noen få hundre meter fra hotellet til startområdet, foreslår Geir for sin lagkamerat Stein Bråthen å kjøre seg bort, og slik miste starten. Men Stein vet hvilket argument han må bruke for å overbevise Geir om å sykle likevel. Det er usportslig å svikte lagkompisene sine på denne måten. Kort tid senere står derfor 24-åringen omringet av det norske landslaget, og venter på startskuddet til gateløpet.

Der er ungdomsvennen sin, Svein Langholm. Like ved står kraftkarene Tom Pedersen og Dag Selander. Stein Bråthen og klatresterke Morten Sæther kompletterer laget. Geir må smile når han ser på denne brokete gjengen. Dog er de alle sammen gode ryttere som med rett kan kreve at han skal yte sitt beste.

Idet starten går, skjer det jammen en forvandling med Geir. All vegring virker å være glemt. Fra første pedaltråkk kjører Geir forrykende offensivt, og er skjerpet igjen. På de brede og fine gatene på rundløypen i Wien jager han konkurrentene sine, og nøytraliserer ethvert bruddforsøk, til endelig Morten Sæther kommer seg løs, og kaprer en fin tredje plass.

Også på de neste etappene til Linz og Salzburg er den 21-årige unggutten fra Glåmdal SK stadig med på leken. I Linz mangler det fattige 75 meter til den etterlengtede etappeseieren.

Geir for sin del kunne ikke hatt det bedre. Han har fått tilbake kjøremoralen, og koser seg i det kuperte, østerrikske landskapet uten å måtte vise seg frem. For hver etappe som går, kjenner han seg i bedre form. Fire av de til sammen ti etappene er allerede unnagjort, når den første, virkelige prøven venter på rytterne.

En kort bakketempo fra Innsbruck til Igls står for tur.

Selv om klatringen fra sentrum til foten av den kjente skibakken ikke er lengre enn 4,3 kilometer, så er det stigningsprosenten som gjør den til en tøff utfordring. Med sine sju prosent i snitt vil bakken avsløre for første gang hvilke ryttere som satser på sammendraget. Av alle mulige etappeprofiler er det dog nettopp denne som passer Geir best.

På storskiva og med kraftfulle tråkk tar nordmannen fatt på klatringen til Igls. Han ser verken tilskuerne langs veien eller de andre rytterne som han innhenter. Det eneste Geir ser, er kjedet sitt som stadig ligger på den tyngste utvekslingen. Men rett før mål skjer det ubegripelige. Kransen på sykkelen til den norske amatøren låser seg. Geir taper verdifull tid, og blir vitne til hvordan Richard Trinkler fra Sveits kjører inn til etappeseieren med fire sekunders forsprang.

Likevel er Geir bare glad.

Dersom en så god rytter som Trinkler kun vinner på grunn av at han har hatt teknisk trøbbel, så må vel det bety at Geir har sjanser i sammendraget.

Sannelig er det allerede neste formiddag nordmannen tar over ledelsen i rittet, og får ikledd seg den gule ledertrøya. De sveitsiske og østerrikske rytterne kjører som om de har stjålet sykler, men det nytter lite mot en våken og helhjertet sammenlagtleder fra Norge som følger hvert eneste rykk. Heller ikke det faktum at sveitseren Trinkler nok en gang vinner over Geir på ytterligere en tempo, denne gangen med fire tiendedeler, bringer Geir ut av balanse.

Han ler og tøyser med lagkameratene sine i et kjør. Aldri før har Geir vært så ledig og avslappet. Men også dette er unge Digerud. Lukter han en mulighet, kommer styrken, og med dette selvsikkerheten.

Geir kjenner seg heller ikke urolig når han kvelden før kongeetappen hører lagkameratene sine diskutere ryktene som går. I forkant av morgendagens beintøffe klatring opp til Großglockner skal det østerrikske landslaget ha inngått en allianse mot Norge, som ikke bare involverer de mindre distriktslagene fra Østerrike, men østblokklandene Sovjetunionen og Bulgaria også.

Om ryktene stemmer, er Østerrike villig til å betale store pengesummer under bordet dersom ikke Geir, men en av deres egne ryttere, står øverst på slutten av etappeløpet. Den unge nordmannen er klar over at det i morgen kommer til å bli et bikkjeslagsmål om å sykle først over legendariske Großglockner, og dermed få avgjort kampen om den gule ledertrøya. Likevel vet Geir at han av alle ryttere i feltet er den som klatrer best, og ikke trenger å frykte noen. Værvarselet er det eneste som gir ham grunn til bekymring.

Neste morgen henger det tunge, regnfulle skyer over startbyen Saalbach. Det er ufyselig vær. Over Großglockner, som ligger på 2500 meters høyde, er det meldt null grader med fare for snø. Dag Selander møter som sedvanlig i kort/kort, mens Geir bare rister på hodet. Han tar på seg alt av klær han kan få tak i, men fryser likevel. Det gjelder bare å komme i gang og kjøre sykkelløp.

Som Geir og hans lagkamerater har bestemt seg for i går kveld, så skal de gjøre etappen så hardt som overhode mulig, og ikke la østerrikerne diktere løpsutviklingen. Rett fra start går derfor Morten Sæther i brudd. Han får med seg en sovjet-russer og østerriker, som dog heller vokter nordmannen enn aktivt å bidra til å øke ledelsen med egne føringer.

Imens har det norske landslaget samlet seg rundt Geir Digerud bak i feltet. Det er nå de kan hjelpe ham, mens Geir senere må gjøre jobben selv. Merkelig nok vil ingen av de andre sammenlagtfavorittene ta initiativ og sette inn støtet. Trinkler og østerrikerne bare kikker på Geir og hans menn. Enten kjenner de ikke til Mortens klatreferdigheter eller har sett seg blind på Geir, men Sæther er allerede i bunn av stigningen til Großglockner.

Han kvitter seg fort med sine bruddkamerater, og kjører jevnt og trutt mot toppen. Lagsjef Hungerholdt sekunderer at Glåmdalsyklisten leder med nesten fire minutter på hovedfeltet. Om ikke rytterne bak reagerer, vil han få servert etappeseieren på sølvfat.

I mellomtiden har Svein Langholm lagt seg foran i feltet, og kjører det remmer og tøy kan holde. Taktikken er ikke å ødelegge for sin lagkamerat i front, men snarere å mørne rivalene til Geir.

Da skjer det.

Med en gang hovedfeltet er ved inngangen til bakken, smeller Geir til. Nordmannens pangåpning skremmer vannet av de andre rytterne, nettopp slik Geir håper på. Med stor fart og i uimotståelig stil tar Geir den ene etter den andre serpentinsvingen på vei mot toppen av Großglockner. Det er ingen rytter i feltet som verken tør eller orker å følge nordmannen i den bratte og lange stigningen. Men som om ikke trusselen til den østerrikske alliansen er nok, så ligger det plutselig et helikopter rett ved siden av Geir.

Vinden rotorbladene lager, er så sterkt at nordmannen holder på å bli blåst av den smale veien og ned fjellsiden. Flere ganger må Geir vinke for å få unna helikopteret, og håper ikke at østerrikerne er såpass desperate på å få seieren, at de nå bruker skitne triks. Likevel bare øker og øker han forspranget til de øvrige sammenlagtfavorittene, samtidig som han minsker avstanden til mannen i front.

Fire kilometer før passet får han endelig kontakt med sin egen lagkamerat. Geir har kjørt som en gal og pulverisert ledelsen til Morten Sæther i den femten kilometer lange stigningen. Sammen får den norske duoen verdens beste amatører til å se ut som statister. Det er ikke til å tro at to nordmenn dominerer kongeetappen i Østerrike rundt uten å møte på motstand.

Hvor har det blitt av alliansen?

Når Geir og Morten dukker opp ut av tåkehavet på toppen, har det ikke gått mer enn 52 minutter, siden Geir tok fatt på Großglockner. Dette er ny bakkerekord!

Mens Morten tar den innlagte spurten, nøyer Geir seg med plassen bak. Gjennomvåte og frosne, men glade, stuper de norske rytterne ned mot dalen og mot mål. Kun et uhell kan frata dem denne fenomenale dobbeltseieren nå. Når begge noe senere ser mållinjen i den lille landsbyen Döllach, vet de at Geir vil bli den andre nordmannen i historien som kommer til å vinne Østerrike rundt sammenlagt.

Som takk for all hjelp han har fått, slipper Geir forbi Morten rett før målstreken, og peker på mannen som ikke bare har tatt over ledelsen i klatrekonkurransen, og får kalle seg for «Großglockner-König», men som kommer til å bli nummer to i sammendraget også.

Journalistene er allerede i ferd med å intervjue den norske seiersduoen, når hovedfeltet med slukørete østerrikere kommer i mål flere minutter senere. En slik norsk utklassing i et internasjonalt storritt har det sannelig aldri vært!

***

Geir Digerud kaster sykkelluen sin til publikum, idet han stolt poserer med ledertrøya på seierspallen. I sin gule drakt smiler han og vinker mot de østerrikske tilskuerne som har møtt opp i byparken i Graz for å hylle han og de andre syklistene.

Til tross for utallige angrep på de siste to etapper, har Geir og hans lagkamerater på mesterlig vis forsvart sammenlagtledelsen med god margin. Til slutt hadde verken rivalene eller de østerrikske fjellene klart å tukte vikingen fra Norge. Geir vet at seieren sin i Østerrike rundt vil bli lagt merke til av sportsdirektørene til de profesjonelle sykkellagene.

Når han lukker øynene sine i et sekund, ser han seg selv sittende på rommet hjemme i Oslo. Det var i april han hadde sverget på å vinne store løp, og han, Geir Digerud, Norges fremste syklist, hadde holdt ord. Nå skulle han jammen bli proff!

VIKTIGSTE MERITTER:
Sammenlagtseier Østerrike rundt 1980; Bronsemedalje i VM på lagtempo 1979; Sammenlagtseier i Telemark rundt i 1976, 1979 og 1980; 3. plass Trofeo Baracchi 1981; 3 x Norgesmester på fellesstart 1977-1979; 5x Norgesmester på tempo 50 km 1975-1980; Nordisk mester på fellesstart 1979; Nordisk lagtempomester 1978-1980; OL-deltakelse 1976; Juniormester på fellesstart 1973-1974.

EN SAGA BLOTT

Etter triumfen i Østerrike rundt ble Geir Digerud proffsyklist i det italienske laget Magniflex-Olmo på høsten i 1980. Utslagsgivende for at Digerud valgte Italia var ikke bare en forkjærlighet til landet og mentaliteten, men også det faktum at han i Italia-proffen Knut Knudsen hadde en viktig mentor som hjalp ham med å få fotfeste i proffmiljøet. Den 24-årige debutanten fikk bo i Vicenza på samme pensjonat som Knudsen, og la ut på daglige treningsturer med Bianchi-rytteren. I de første løpene på høsten i 1980 fikk Digerud stor oppmerksomhet etter å hadde slått stjerneryttere som Guiseppe Saronni eller Gianbattista Baronchelli.

Mange eksperter sammenlignet nordmannen allerede med datidens største syklist, franskmannen Bernard Hinault, som for øvrig var venn med Digerud. Men så begynte sykdomsmarerittet. Istedenfor å kunne hevde seg i ritt som Giro d’Italia eller Tour de France, måtte Digerud gjentatte ganger ta pauser midt i sesongen for å hvile kroppen etter sykdom. Pliktoppfyllende og pålitelig som Digerud var, følte han likevel stort press på å måtte stille og prestere i ritt. Enkelte løp absolverte nordmannen med feber i kroppen, som til gjengjeld førte til enda større utmattelse.

I 1984, i en alder av kun 28 år, fysisk og psykisk utslitt, la Geir Digerud opp som syklist. Norsk sykkelsport hadde mistet sitt største sykkeltalent gjennom tidene uten å hadde fått frem potensialet sitt. Etter karrieren valgte Geir Digerud å leve et fra sykkelmiljøet tilbaketrukken liv. Han overtok butikken etter faren sin, og er i dag eier av Digerud Sport AS som holder til i Oslo sentrum.