EN DJEVELSK DUO

Rivaliseringen mellom Gino Bartali og Fausto Coppi var langt mer enn bare den sportslige tvekampen til to usedvanlige sykkelryttere. Duellen til de to «campionissimi» ble også til et symbol for et splittet italiensk samfunn med store politiske og sosiale skiller.

Tekst: Marcus Liebold.

Det fascistiske diktaturet til Benito Mussolini og annen verdenskrig avleder bare midlertidig fra at Italia i det forrige århundre er et todelt land.

På den ene siden de fattige og lite utviklede regionene i sør. Her preger landbruk, konservatisme og mafiaen dagliglivet.

På den andre siden det industrialiserte og velhavende Nord-Italia. Et godt fungerende produksjonssamfunn, mekanisk og kjølig, men uten sjel.

Forskjellene mellom nord og sør splitter italienerne i ulike leire. De er enten kristendemokrater eller kommunister. De er enten religiøse eller ateister, og de støtter enten Bartali eller Coppi, to syklister som har blitt et symbol på Italias indre konflikter.

1914, når skuddene fra Sarajevo utløser første verdenskrig, kommer Gino Bartali til verden i Firenze. Fem år senere blir Fausto Coppi født i Castelliana, et lite sted i Piemonte.

Begge er arbeiderbarn. Bartali er sønn av en muremester, og heller ikke Coppi er født med sølvskje i munnen.

Unge Coppi er ofte syk, lei av skolen, og blir i en alder av 13 år slakterlærling. Den spinkle gutten er melankolsk og innesluttet, men på sykkelen skifter han karakter og viser frem sitt unike talent i ritt. Coppi drømmer om å bli profesjonell syklist, akkurat som den fem år eldre Bartali.

Også Bartali har siden 13-års alderen syklet aktivt, men er en annen type enn Coppi. De grove ansiktstrekkene til Bartali minner heller om en bokser enn om en syklist. Bartali har en bestemt opptreden. Han er hjertelig, livsglad og i starten av 1930-tallet allerede en lovende amatør. I 1935 tar han steget opp i proffenes rekker. Bartali blir italiensk mester, dominerer Giroen to år på rad og vinner ikke minst Tour de France i 1938. Legnano-rytteren er en formidabel klatrer, og har det ingen annen syklist har. Det runde tråkket. Selv i de bratteste stigninger tråkker Bartali elegant. Han er lagets ubestridte kaptein, helt til Fausto Coppi blir hentet til samme lag i 1939.

Nå er det Coppi som bærer «Maglia Rosa» i Giro d’Italia, mens Bartali vinner Milano-Sanremo. Enn så lenge er de ikke rivaler, bare lagkamerater. Duellen får vente, fordi det er krig.

Coppi blir innrullert og sendt til Tunisia, der han i kamphandlinger mot britene blir tatt til fange. Bartali derimot tilslutter seg de italienske partisanene. På oppdrag fra erkebiskopen i Firenze transporterer han falske papirer, som skaffer hundrevis av jøder en ny identitet. Med dokumentene godt gjemt i stålrammen på sykkelen sin, tilbakelegger katolikken mil etter mil for den italienske motstandsbevegelsen og nestekjærlighetens skyld. Ikke uten grunn kalles Bartali for den «syklende munk».

For den dypt religiøse sykkelrytteren er det en selvfølge at han hvert år under Tour de France valfarter til grotten til den hellige Bernadette i Lourdes og legger ned blomsterkranser. Bartalis audienser hos paven er tallrike, selv om også Coppi blir tatt imot av Pius XII.

Men Coppis vandel er ikke plettfri sett fra et tradisjonalistisk ståsted. Coppi bryter med de etablerte moralforestillinger når han innleder en affære med «den hvite damen» Giulia Occhini selv om begge er gift. På 1940-tallet er utroskap fremdeles straffbart i Italia, og paven oppfordrer Coppi offentlig til å avslutte forholdet. Når Coppi avviser fordringene, nekter Pius XII. på sin side å velsigne hans deltakelse i Giro d’Italia, og tillater at publikum spytter på ham.

Det blir masseslagsmål mellom tilhengerne til Coppi og Bartali, som er minst like beryktede som duellene til deres helter.

Ved krigens slutt har begge skilt lag. Mens Bartali fortsatt sykler for de grønne firfislene til Legnano, kjører Coppi nå for de blå ørnene til Bianchi. De tidligere lagkameratene har blitt til innbitte rivaler, og i 1948 når duellen et foreløpig høydepunkt.

Hjemme i Italia er det Coppi som er best. Han vinner Giroen for tredje gang i karrieren, men føler seg ikke moden nok for Tour de France ennå. Her er det Bartali som dominerer fullstendig. «Den hellige» vinner hele sju etapper, og sikrer seg sin andre sammenlagtseier i Touren etter 1938.

Bragden er enestående sportslig sett, men har en politisk dimensjon også. Seieren gir italienerne adspredelse, og forhindrer at landet etter et attentat på en kommunistisk partileder går under i borgerkrig.

I VM samme år blir det kaos likevel. Favorittene Coppi og Bartali bare vokter hverandre uten å bry seg om resten av feltet. Til slutt stopper de opp, går av syklene og bryter rittet. Deres absurde logikk tvinger dem heller til å tape enn å hjelpe hverandre til seier.

Det italienske sykkelforbundet utestenger fedrelandsforræderne i noen måneder, men allerede året etter skal «duoen fra helvete» sammen vinne Tour de France for Italia. Det åpenbare luksusproblemet er et mareritt for landslagssjefen Alfredo Binda.

Hvordan skal han få kamphanene til å hjelpe hverandre? Hvordan skal han utnytte deres ulike mentalitet til en felles fordel?

Bartali er en rytter av den gamle skolen. Han er sterk av natur og sykler på følelsen. Noen glass Cognac og et par sigarer gjør da ingen skade. Coppi derimot er opptatt av moderne treningslære. Han leser litteratur om aerodynamikk og kosthold, og er på diet, mens konkurrentene er glad bare de får spist nok i denne magre etterkrigstiden.

Men Binda er en slu taktikker. Han avgjør at verken Bartali eller Coppi blir kaptein, og får dem til å inngå en fredsavtale før rittet. Når Tour de France kommer til Pyreneene og etter hvert Alpene, vil det nok vise seg hvem av de to som er sterkest.

Problemet er bare at både Bartali og Coppi får en ulykksalig start i Touren. De ligger allerede langt bak i sammendraget, når Coppi på den femte etappen til Saint-Malo tryner og taper enda flere minutter.

Men det som ser ut til å bli en italiensk fiasko, er bare ouverturen til en av Tour de France’ største dueller. Coppi starter opphentingen ved å vinne en tempo og viser sin klasse i Alpene. I Briançon gir han etappeseieren til sin argeste konkurrent, Bartali, som har bursdag den dagen.

Gesten er ikke bare en takk for Bartalis hjelp i rittet så langt, men en anerkjennelse av en verdig motstander. Dagen derpå triumferer Coppi i Aosta-dalen og tar over den gule ledertrøya fra Bartali. Tvekampen de to imellom løfter både Coppi og Bartali til nye høyder, og lar de øvrige rytterne se ut som statister. Coppi vinner Touren til slutt, mens Bartali må nøye seg med andre plass i sammendraget.

Og selv om begge skulle fortsette å vinne store ritt, og utkjempe mange dueller, skulle 1949 bli det siste året der Gino Bartali og Fausto Coppi møttes som likeverdige rivaler.