FRANSK FORLIK

På 1960-tallet splittet duellen mellom Jacques Anquetil og Raymond Poulidor det franske samfunn i to leire. Antipodenes rivalisering førte til skilsmisser, slåsskamper og uvennskap, mens det sportslig sett kulminerte på en episk fjelletappe i Tour de France.

Tekst: Marcus Liebold. Oppslagsbilde: Wikipedia.

Rivaliteten mellom Jacques Anquetil og Raymond Poulidor oppstår under det franske mesterskapet i Rouen i 1961.

At det er Poulidor som blir mester på landeveien, og ikke Anquetil, er vondt å akseptere for byens store sønn. I Rouens gater har han vokst opp og på åkrene i Quincampoix har han tilbrakt store deler av barndommen med å plukke jordbær sammen med resten av familien.

Arbeidet er hardt, men gutten klager aldri uansett hvor vond ryggen måtte være. Å kunne tåle smerter er en egenskap som skal komme godt med når han først får oppdaget sin store lidenskap for sykling.

I fem timer og mer kan den unge franskmannen kjøre i den mest aerodynamiske posisjonen bak mopeden til treneren sin André Boucher uten noen gang å reise hodet. Beina til Anquetil tikker opp og ned som en metronom, mens resten av kroppen forblir ubevegelig.

Det er ikke uten grunn at folk kaller ham for «Monsieur Chrono». Han er en tempospesialist verden aldri har sett maken til. Hans tilhengere beundrer virtuositeten som Anquetil utstråler når han sykler mot klokka. Syklingens «lille Mozart» håndterer sykkelen på et vis som ikke er mulig å forstå. Det er som om Anquetil blir til en maskin. Presis og effektiv i kjørestilen, kjølig og distansert, men likevel stilfull og elegant i væremåten.

Med de høye kinnbein og det aristokratiske ansiktsuttrykket minner han mer om en filmstjerne enn om en syklist. Anquetil er selve personifikasjonen av det moderne Frankrike på 1960-tallet, som opplever sosial og økonomisk fremgang.

Helt annerledes er Raymond Poulidor.

Han representerer tradisjonelle verdier som ærlighet og edruelighet, og lever etter maksimen at hardt arbeid blir belønnet til slutt. Bare én er måteholden og ydmyk.

Sønnen til de to bøndene Martial og Maria Poulidor vokser opp på et småbruk i Sør-Frankrike, og må allerede i en alder av fjorten år forlate skolen for å hjelpe til med gårdsarbeidet.

Å trene på sykkel får han bare tid til på kveldene, og etter at han har jobbet hele dagen ute på jordene. Men den unge Poulidor har talent og vinner lokale sykkelritt. Premiepengene er en kjærkommen ekstrainntekt til familien. Drømmen om å bli proff er slettes ikke utopisk, bare han overlever militærtjenesten og krigen i Algerie.

Poulidor blir sendt bak frontlinjene som lastebilsjåfør, og føler at tiden han har for å bli profesjonell syklist renner ut i ørkensanden.

Mens Anquetil ved sin første deltakelse vinner «La Grand Boucle» i 1957, er Poulidor dømt til lediggang. Franskmannen legger på seg tolv kilo, som han først mister igjen når han blir plukket opp av Antonin Magne, sjefen i det franske profflaget Mercier.

Kjørestilen til Poulidor er sløsete. Han er ingen taktiker som Anquetil, men heller hissig og vågal. Det får bære eller briste i ritt. Sterk som en okse pleier Poulidor å nedkjempe motstanderne sine i fjellene eller i utmattelsesløp som Milano-Sanremo, som han for øvrig vinner i 1961.

«Poupou» er populær i folket, ikke bare fordi han er symbol for arbeiderklassen, men også fordi det aldri blir kjedelig rundt ham.

Poulidor er en ulykkesfugl av de sjeldne. Dersom han ikke får trøbbel med sykkelen i avgjørende øyeblikk, skader han seg garantert foran viktige ritt.

Som før Tour de France i 1962, når han brekker lillefingeren, i det som skulle vært den første virkelige duellen mellom ham og Anquetil. Men jo mer uflaks Poulidor har, desto mer sympati opplever han både hos tilhengerne og i pressen. «Den evige toeren» er en uuttømmelig kilde for ledige reportasjer, mens de ensformige suksesshistoriene om Anquetil fort tretter leserne.

Triumfene til «mester Jacques», slik han blir kalt etter sin fjerde seier i Tour de France i 1963, konstrueres ved tegnebrettet og eksekveres deretter klinisk korrekt. Alle problemer er løst på forhånd. Til og med manglende form kan det bøtes på.

Med doping.

«Det vokser ikke små trær i jungelen», bekjenner Anquetil frimodig.

Utsagn som dette får Poulidor til å rase. Mens han strever for å bære den gule trøya, men aldri vil klare det, ikke en eneste dag engang, skryter Anquetil av dopingbruken sin, som tåles av selveste president Charles de Gaulle. Men i 1964 skal Poulidor en gang for alle stoppe kjeften på erkerivalen sin.

I mai vinner han med Spania rundt sitt første treukersritt, noe som gir ham selvtillit foran Tour de France. Den uforløste kan endelig bli forløst, ikke minst når han på de harde fjelletappene klarer å spille ut klatrestyrken sin.

Men også Anquetil er sikker på at han, takket være tre individuelle tempoer, vil vinne Tour de France, og med dette inngå i historiebøkene som den første rytteren, som vinner rittet fem ganger. Nervene er på bristepunktet både hos rytterne og publikummet når Touren tråkkes i gang denne sommeren.

For første gang vises rittet på tv, og millioner av franskmenn følger med på det som utvikler seg til å bli århundrets sykkelduell.

Tvekampen de to rivalene imellom våger frem og tilbake.

Poulidor har overtaket etter Alpeetappene, men Anquetil utligner forspranget med to temposeiere. To dager før målgang på Parc des Princes i Paris er det ikke engang ett minutt som skiller Anquetil i den gule trøya fra Poulidor på annen plass.

Avgjørelsen om sammenlagtseieren i Tour de France må falle på rittets siste fjelletappe i Auvergne.

Det er i den fjorten kilometer lange, stupbratte stigningen opp vulkanfjellet Puy de Dôme at Poulidor og Anquetil skal finne ut hvem av de to som er best.

Men den som venter på en maktdemonstrasjon fra Poulidor eller en genistrek fra Anquetil venter forgjeves. Begge ryttere kjører på grensen av deres fysiske kapasitet. Svette renner over syklistenes bleke ansikter, mens de apatisk stirrer fremover. Anquetil sliter mest, men klarer å skjule det for Poulidor.

Når Lance Armstrong mange år senere får Jan Ullrich til å tro at han har en dårlig dag, så er dette ikke mer enn et billig triks. Anquetil derimot viser ferdighetene til en mesterlig skuespiller når han later som om han er i bra slag, selv om han er på stålet.

Og så skjer det at Anquetil og Poulidor ikke bare side om side, men skulder mot skulder sykler opp stigningen. Med hele deres overkropp lener rytterne seg mot hverandre. De kan kjenne hverandres albuer og varme åndedrag.

Ingen av rivalene tørr å ligge bak samtidig som ingen av dem er i stand til å distansere den andre. Poulidor prøver, men alt han klarer er å slite seg løs på de siste meterne. Et rykk kommer aldri.

At Anquetil til slutt taper noen sekunder, er ikke nok til at Poulidor kan overta ledelsen i sammendraget. I mål er begge ryttere nær en kollaps, men uttrykker gjensidig respekt for hverandre og anerkjenner omsider at de er jevnbyrdige konkurrenter.

Duellen ender med forlik.

Selv om Anquetil til slutt vinner sin femte Tour de France, er Poulidor ikke misfornøyd med sin andre plass. Vel så mye verdt som seieren er vissheten om at verdens beste sykkelrytter ikke er usårbar.

Det vil komme et nytt Tour de France.

Men verken «mester Jacques» eller «Poupou» vet på dette tidspunktet at de ikke vil utkjempe flere dueller mot hverandre lenger.

Anquetil kommer ikke til å stille til start i Tour de France i 1965, og legger opp som syklist året etter. En æra er slutt.

Når det i mai 1987 blir kjent at Anquetil har fått magekreft, ringer Poulidor til sin tidligere konkurrent for å støtte han i kampen mot sykdommen. Begge har blitt venner etter karrieren. Men Anquetil vet at han ikke har lenge igjen å leve. Galgenhumor har han likevel.

“Beklager, men du har ikke flaks denne gangen heller, Poulidor. Du vil bli bare nummer to igjen.”

Jacques Anquetil døde den 18. november 1987, kun 53 år gammel. Raymond Poulidor døde den 13. november 2019, 83 år gammel. Syklisten Mathieu Van der Poel er hans barnebarn.