JERN GUSTAV

I 1973 er Telemark rundt Norges største etappeløp, og for de hjemlige sykkelstjernene er det stor prestisje å stå øverst på resultatlisten til slutt. Men årets utgave får en uant vinner.

Tekst & Oppslagsbilde: Marcus Liebold.

Klokka er fem denne onsdag morgen. Gustavsen spretter opp fra senga. Vekkeklokkas mekaniske pipetone kommer han aldri å venne seg til. Spesielt ikke nå på vinteren hvor det er bekmørkt og kaldt i rommet. Gustavsen har mest lyst til å snu seg rundt og sove litt til, men han må opp.

Han må tjene penger til familien. Han skal bli far for første gang bare om noen måneders tid. Gustavsen må være på jobb til sju, og det tar tid å komme seg fra Ila til Linderud med buss.

På «Oras» er de snille mot ham, men det betyr ikke at han kan komme og gå når han vil. Det å være rørlegger krever pålitelighet, og en sterk kropp ikke minst.

Etter mange timers hardt arbeid er Gustavsen som regel utslitt når klokka er halv fem på ettermiddagen, men da må han jage videre. Han skal rekke bussen ned til Carl Berner og treningen på Frogner stadion. Eller skal han ta banen opp til Holmenkollen for å gå på ski i lysløypa? Uansett hva han bestemmer seg for, vil han ikke være hjemme igjen før klokka ti i kveld.

Noen ganger kunne han bare hyle ut, så sliten er han av sin lille manns strid for eksistensen. Han skulle ønske han kunne brukt hele dagen på å sykle som proffene i utlandet. Men klokka er altså fem denne onsdag morgen i 1968, og Gustavsen har mest lyst til å lukke øynene igjen.

***

Det har vært lite med penger så lenge Jan Erik kan huske. Gustavsen eller «Gussen», som sykkelkompisene hans kaller ham for, er ikke født med sølvskje i munnen. I alle år har han strevet, men lønna har knapt strukket til det mest nødvendige.

Nå, i 1973, kjenner Jan Erik dog for første gang mindre press på å måtte klare seg på den spinkle inntekten. Han og kona sitter igjen med en del penger etter nettopp å ha solgt leiligheten sin, og har flyttet inn hos svigerforeldrene på Valle Hovin. «Nå i sommer skal jeg ta litt mer fri, Gro. Nå skal jeg trene skikkelig for å se hva slags resultater det blir av det», sier han med et smil.

Den 27-årige rørleggeren føler at han omsider har fått muligheten som han har ventet på helt siden han begynte å sykle på midten av 1960-tallet. Endelig kan han vise frem at han er minst like talentfull som både Thorleif Andresen og Knut Knudsen, som har dominert norsk sykling i en årrekke, men som Jan Erik mener han har kommet i skyggen av.

Salget av leiligheten gjorde at jeg fikk rom til å forberede meg ordentlig til ritt. Jeg fikk trent istedenfor å måtte jobbe. I 1973 var både moralen og kjørestyrken veldig bra.

Det hadde vært litt tilfeldig hvordan Jan Erik hadde havnet i sykkelsporten. Guttungen hadde opprinnelig drevet med skøyter hjemme i Nannestad fra han var ti år, og hadde fort markert seg blant de dyktigste løperne i landet. Pokalene og medaljene, som gutten hadde vunnet, hadde fyrt opp enda mer under treningsiveren hans, og Jan Erik hadde vært fast bestemt på å bli best i verden.

Helt til han hadde fått trøbbel med ryggen et år. Det hadde vært så vondt å gå på skøyter, at han heller hadde begynt å sykle for å holde formen vedlike. Vennene hans fra skøytebanen hadde derfor oppfordret «Gussen» til å bli med på et sykkelritt i Oslo, nå hvor han uansett bare kunne sykle. «Nå drar du og melder deg inn i Rye, og så er du med i Oslomesterskapet på søndagen», hadde kompisene sagt.

Jeg hadde jo racersykkel, men ikke sykkelbukse. Uten å være preparert, stilte jeg opp på fem mil individuell tempo. Vi startet i Strømsveien utenfor Gresvig Sykkelfabrikk og skulle sykle til Rælingen og tilbake. Jeg beinet på voldsomt og ble nummer tre til slutt.

Dette hadde vært i 1964.

Jan Erik hadde så vidt fylt atten år, og hadde uten nevneverdig sykkelerfaring slått noen av Oslos sterkeste seniorryttere. Uten tvil var unggutten fra Nannestad et stort talent innen sykling. Skøytesporten hadde avlet frem en meget solid kondisjon og lår av jern hos Jan Erik.

Selv om han hadde vunnet flere sykkelritt samme sommer, var det først to år senere at «Gussen» hadde fått ordentlig blod på tann for syklinga. Han husket fremdeles hvordan han hadde møtt stjerneskuddene Ørnulf og Thorleif Andresen for første gang på en søndagstur på vårparten. Brødreparet hadde blitt temmelig forbanna på Jan Erik når han ikke hadde sluppet deres bakhjul, uansett hvor hardt de hadde syklet.

Det må ha vært i februar eller mars i 1966. I hvert fall så syklet jeg i gummistøvler og vindbukse fordi det var så sørpete på veiene. Gutta så seg tilbake og lurte på hva slags tulling som satt bak og tråkket. Men jeg slapp ikke og hang med helt opp til Minnesund og hele veien hjem. Så tenkte jeg, dæven, kanskje bør jeg satse mer på sykkel.

Året etter den bemerkelsesverdige langturen hadde Rye-syklisten allerede deltatt i sitt første VM i nederlandske Heerlen.

Han hadde sett unge Eddy Merckx vinne proffenes fellesstart, og hadde jublet over Fåglum-brødrenes gullmedalje på lagtempoen. For Jan Erik var saken biff. Han måtte komme seg til OL i Mexico, koste det hva det koste vil.

Men hvordan skulle han få både jobben, familielivet og treningen til å henge i hop? Hver gang han skulle på landslagssamling, måtte han ta fri fra jobben, for så å kunne knive om én av de få ettertraktede plasser på OL-laget.

Men Jan Erik hadde ikke blitt kalt for «Jern Gustav» om han ikke hadde stått urokkelig ved beslutningen sin om å komme seg til Mexico. Hver eneste dag frem til OL hadde han strevet på jobben og så slitt seg ut på treningen. Til slutt hadde Rye-gutten nådd målet sitt og reist til olympiaden med resten av landslaget. I den meksikanske høyden hadde det unge talentet Knut Knudsen kjørt forrykende på bane, mens lagkameraten Thorleif Andresen hadde blitt trettende mann på fellesstarten.

Jan Erik for sin del hadde vært i bra slag, men hadde ikke fått ting til å fungere når det gjaldt som mest. En skuffende 47. plass var alt «Gussen» hadde stått igjen med etter løpet. Thorleif og Knut var eminente syklister, men forskjellen mellom dem og Jan Erik var ikke like stor som resultatet indikerte.

Jeg hadde fått en fiks idé om å bruke pedalarmer med en lengde på 177,5 millimeter, mens jeg så langt hadde syklet med 172 millimeter lange krankarmer. Jeg tenkte arm og  kraftgang og trodde jeg kunne produsere større kraft, men jeg bare stivnet.

Fanken heller! Gutta var jo ikke bedre enn han. Det kunne hende at de hadde hakket mer talent, men Jan Erik visste at han hadde større viljestyrke og pågangsmot. En dag skulle han slå dem, og aller helst måtte det skje på hjemmebane.

Ole Aspaas fra Grenland Sykleklubb hadde for to år siden dratt i gang et nytt etapperitt med navn Telemark rundt. Takket være de dyktige arrangørene hadde løpet snart fått status som suverent beste i Norge. Første utgave hadde Thorleif vunnet, og året etter hadde Knut stukket av med den rosa ledertrøya. Men nå i 1973 skulle Jan Erik jammen snyte dem for seieren. Slik hadde Gustavsen tenkt når han hadde solgt leiligheten, og begynt å trene på fulltid.

***

Jan Erik kjenner rundbaneløypa i Skien som sin egen lomme. Han har syklet gjennom traseen til «Skandinavisk Grand Prix» flere ganger, og vet at de krevende Klyvebakkene pleier å skille klinten fra hveten.

Dagens fellesstart på 186 kilometer vil riktignok ikke inngå i sammendraget til Telemark rundt, men en må fullføre løpet for å unngå tidsstraff i selve rittet i morgen. Rett fra start er det jammen høyt tempo, og allerede på den andre runden sliter et seksmannsbrudd seg av gårde.

Mens Thorleif og Knut har med hver sine hjelperyttere, som kan kontrollere avstanden til utbryterne, må Jan Erik gjøre jobben selv.

I år stiller han alene for Rye, og kan ikke tillate seg å hvile i de bakre rekkene. Han må være våken og med i teten hele veien. Idet rytterne passerer målstreken for fjortende gang, er feltet samlet igjen, men det er nå at Sagenes Thorleif Andresen smeller til. I Klyvebakkene gjør han et voldsomt rykk, og får raskt en stor luke ned til forfølgerne. «Gussen» derimot har mer enn nok med ikke å dette av bak.

Jeg hadde dårlig tak i bakkene. Jeg klarte jo å klore meg med, men jeg kunne ikke gi skikkelig pepper oppover der. Det gikk gjerne avgjørende brudd i bakkene.

Men som om situasjonen ikke er ille nok, får Jan Erik plutselig trøbbel med sykkelen i tillegg.

Han må stoppe opp, mens hovedfeltet bare jager videre. Thorleif jubler allerede i mål, når «Jern Gustav» gjør ære på kallenavnet sitt, og sykler som en villmann for å ta igjen rytterne foran. Etter fantastisk kjøring spurter han til slutt inn til en sjette plass.

Neste morgen venter så åpningsetappen i Telemark rundt. Profilen til den snaue tolv mil lange løypa fra Porsgrunn til Bø byr ikke på nevneverdige utfordringer, og det er derfor ikke overraskende at ingen av sammenlagtfavorittene tar grep om etappen. De reagerer heller ikke når en trio rundt finnen Mauno Uusivirta øker farten i Varpehaugen fire mil fra mål.

De tre utbryterne er ingen trussel for sammendraget, noe som imøtekommer Jan Erik og de andre gutta. Feltet kan bare trille rolig og spare krefter til morgendagen. I Bø er det finske Uusivirta som spurter raskest i bruddet, men det er den norske veteranen Asbjørn Berger som tar over ledertrøya, i og med at finnen har brutt Skandinavisk GP.

Det er dog ingen tvil om at Berger neppe vil kunne forsvare ledelsen på kongeetappen til Rjukan. Her vil det bli alle mann mot alle.

Tidlig neste morgen setter rytterne så kursen fra Bø via Gvarv og Notodden til østsiden av Tinnsjøen. Men så skjer det.

I oppstigningen til Hovinheia må Knut Knudsen først gi én meter, så to og tre. Det svartner fullstendig for olympiamesteren når Jan Erik gjør et taktomslag i front, og viser hva han er god for. «Gussen» klatrer bra, men gjør ingen anstrengelser til å følge med på ethvert angrep som går.

Han vet at det vil være avgjørende å ha friske bein på den krevende bakketempoen i ettermiddag også. Så lenge han blir kvitt sine argeste konkurrenter inn mot Rjukan vil han være mer enn fornøyd. Det ser ut som om de ubetalte feriedagene fra jobben og all den målrettede treningen har gitt ham valuta for pengene.

På de siste mil til mål i Rjukan leder Jan Erik an på en tjue mann sterk frontgruppe, som vil gjøre opp om seieren. Men da farten i teten dabber av, og rytterne begynner å kikke på hverandre, støter Hero-veteranen Knut Kvernerud og vinner etappen.

Få timer senere er han dog ikke like heldig når han drar av pedalen på sykkelen sin på vei opp til Møsvatn, og taper dyrbare minutter. Det gjør ekstra vondt når teknisk uhell ødelegger for ledelsen i sammendraget, men på den annen side er den tjueto kilometer lange bakketempoen fra Rjukan opp Maristien ingen lekeplass for andre enn klatresterke tempospesialister.

Vi startet omtrent midt i sentrum i Rjukan og syklet noen få flate metere, før vi gikk inn i bakken. Stigningen var jevnt bratt, til vi kom til nitten kilometer. Da begynte det å flate ut innover mot mål.   

Så snart Jan Erik har unnagjort det flate åpningspartiet, konsentrerer han seg om å finne en marsjfart han kan holde hele veien opp til Møsvatn.

På den dårlige oljegrusen føles de tretti prosent gjennomsnittlig stigning enda verre, og hver eneste meter blir til en kamp mot tyngdekraften. I bunn av bakken er det så bratt at Maristien tar og slynger seg oppover i serpentinsvinger, før den fortsetter mer moderat langs åssiden.

Jan Erik pleier å slite tungt i korte og eksplosive bakker, men i klatringer som denne kommer hans gode utholdenhet til sin rett. I voldsom fart gyver han løs på Maristien, og kaster styret på sykkelen fra side til side. Meter for meter vugger Jan Erik den senete kroppen sin mot toppen og mot mål.

«Du kjører bra!», roper enkelte tilskuere langs veien, men ordentlige sekunderinger venter «Gussen» forgjeves på. Han må bare prøve å holde tempoet oppe og håpe på at det til slutt vil holde. Men hva er det? Plutselig kjennes det tyngre å tråkke.

Tre kilometer før mål fikk jeg en sigepunktering sånn at dekket ikke ble helt flat, men at jeg kjente at lufta gikk ut. Jeg måtte styre sykkelen og være varsom i de siste svinger.

Men Jan Erik er ikke den eneste som har defekt. I det fjerne står jyplingen Jostein Wilmann fra Trondhjems Velocipedklub og banner.

Hele bakdekket har eksplodert hos den stakkars gutten. Nå er Jan Erik sikker på at ingen vil ta fra ham seieren mer.

Jammen vinner «Gussen» bakketempoen med et snaut halvminutts forsprang, og kan juble over sin største seier i karrieren. Ledelsen i sammendraget er såpass komfortabelt at han neppe vil få større problemer med å forsvare den på den avsluttende etappen til Skien.

Riktignok oppfører feltet seg som en flokk sultne ulver, som jakter den rosa ledertrøya til Jan Erik, når de onsdag formiddag sykler av gårde i Rauland. Det er hektisk kjøring og allerede etter femten kilometer er det en stygg velt. I de krappe svingene ned til Åmot fyker flere ryttere ut i bjørkeskogen og må bryte. «Gussen» klarer seg så vidt, men nå må han følge med Jostein Wilmann.

Jostein dro til noe så jævlig i de lange bakkene opp til Brunkeberg at jeg måtte ta i for å holde hjulet hans. Alle som prøvde å komme seg av gårde gikk jeg etter for å nøytralisere angrepene. Jeg hadde ingen som hjalp meg, og måtte derfor stole på meg selv og sitte blant de beste hele tiden.

Fra alle bauer og kanter hagler det med angrep nå, og rytterne sykler bare fortere og fortere i de lange utforkjøringer til Ulefoss.

Igjen skjærer enkelte syklister ut av veien, men drama er det også i selve løypa. Jan Erik tetter stadig luker til utbrytere og klarer på mirakuløst vis å holde feltet samlet. Han er så sliten, så sliten når de endelig nærmer seg målstreken i Telemarksveien i Skien, men også overlykkelig.

«Gussen» bryr seg fint lite om at etappeseieren går til nederlenderen Herman Snoeijink, når det er han som vinner Telemark rundt sammenlagt. Mot alle odds, men med jernvilje har Jan Erik vunnet Norges mest prestisjefulle etappeløp.

Det er vanskelig, men ikke umulig å tvinge frem lykken en dag.

LIVET ETTER SYKKELKARRIEREN: 

Etter at Jan Erik hadde lagt opp som aktiv syklist i 1978, overtok han laglederansvaret i Glåmdal SK og var med på å bygge opp Norges fremste sykkelklubb gjennom tidene. Han trente flere unge talenter, så som Bjørn Stenersen, Morten Sæther, Atle Pedersen og Jaanus Kuum. Både Pedersen og Kuum ble senere ettertraktede proffsyklister.

I 2000 trakk Jan Erik seg ut av Glåmdal SK, og startet etter hvert sin egen sykkelforretning i Fredensborgveien med navn «Christiania Cykelverksted» nær Oslo sentrum. Det lille verkstedlokalet på 16 kvadratmeter til tross, kundene kom i hopetall for å få hjelp med enten sykkelen sin eller for å slå av en prat med mannen som hadde opplevd alt fra Fredsrittet til OL. «Gussen» var alltid tilstede på fortauet utenfor butikken, og tok seg av det meste innen sykkelreparasjoner. Så sent som i 2017 flyttet Jan Erik noen meter lenger ned i gata, og åpnet en ny og større sykkelbutikk i Møllergata. Her finnes det alt av både gamle sykler for liebhabere og sjeldent utstyr som ellers er vanskelig å få tak i. Gamle avisartikler og store bilder på veggene vitner om en begivenhetsrik karriere som syklist.

Om det ikke er viktige oppgaver på hestegården hjemme i Kongsvinger Jan Erik må ta seg av, pendler pensjonisten innom Oslo hver dag for å jobbe med det han elsker mest i livet. Jan Erik kunne for lengst ha lagt beina høyt og nytt late dager, men det er fysisk arbeid som har holdt 72-åringen i form. Jan Erik sier selv at han vil holde det gående så lenge han kjenner på gløden. Til tross for flere tøffe slag i livet har Jan Erik aldri mistet smilet om munnen, men står på den dag i dag.

En svipptur innom Christiania Cykelverksted og Jan Erik er obligatorisk for alle som er lidenskapelig opptatt av sykling.