JOBBET HARDT FOR SUKSESSEN

Forhåndsfavoritten Thorleif Andresen var med i tetkampen om sammenlagtseieren i Telemark rundt i 1973, men måtte strekke våpen for en overlegen Jan Erik Gustavsen.

Tekst: Marcus Liebold. Oppslagsbilde: Freddie Øvergaard.

Jan Erik var en stor fighter og var fast bestemt på å bli en god syklist. Han trente hardt og med stor samvittighet og sluntret aldri unna en økt, minnes Thorleif Andresen.

Kort tid etter deres første møte på landeveien på våren i 1966 ble «Jern Gustav» med i treningsgruppa til brødreparet Thorleif og Ørnulf Andresen, og sørget slik for at Oslos desidert beste syklister omsider fikk god matching. Av en tidligere skøyteløper vel å merke.

Gjennom skøytesporten hadde Jan Erik lagt et fint grunnlag til å bli syklist. Vanligvis var vi mellom to og fire ryttere som stakk ut på treningsturer sammen. Det var Knut Kvernerud fra IK Hero, Jan Erik samt Ørnulf og meg. Hver dag etter jobb møttes vi på Gamle Mossevei for å sykle til Hølen og tilbake. Det var drøye ti mil. Sånn gikk det dag inn og dag ut, sier 75-åringen.

Turene Oslogutta syklet på en vanlig ukedag, ble dog ikke gjennomført i behagelig langturfart, men nede i bukken til krampene meldte seg. Som regel var det «Gussen» som pisket frem treningskameratene sine.

Det var Jan Erik som dro opp farten på turene. Vi pleide å kjøre lagtempodrag på 15-20 minutter på terskelen. Akkurat som meg, så tålte Jan Erik den harde belastningen og ble bare bedre av det. Men når vi kom hjem igjen, så var vi dønn flate altså, ler han.

Takket være treningsmiljøet, utviklet Jan Erik seg raskt til en konkurransedyktig rytter på landslagsnivå. Men den sportslige statusen, å være blant Norges fremste syklister, veide på ingen måte opp for livet som landslagsrytter på 1960-tallet ellers. Klubbkassa til sykkelforbundet var som regel bunnskrapet, og komforten på treningsleirer og under ritt var lav. Spesielt godt husker Thorleif treningsoppholdet i Belgia på våren i 1968.

I Gent bodde vi på «Tom Simpson Velohotel», et gammelt grisehus som hadde blitt gjort om til overnattingssted for syklister. Det året var det to-tre stormer mens vi bodde der, og det ble lekkasje i taket av det. Selv om vi var våte og kalde når vi kom hjem fra sykkelturene, så måtte vi dusje i kaldt vann i tillegg. Vi kalte det bare for god belgisk sykkelstandard. Men Jan Erik klaget aldri, forteller den tidligere storsyklisten.

Herdet av forholdene i Belgia, presterte Jan Erik Gustavsen fremragende på de forblåste landeveiene til Fredsrittet samme vår. Med sin enorme kjørestyrke sikret han ikke bare norsk triumf i «østblokkens Tour de France», men også OL-billetten til Mexico. Thorleif Andresen mener dog at sommerlekene i 1968 kom for tidlig i karrieren til «Gussen».

Det tar sin tid å trene opp styrken som trengs i et OL, og Jan Erik manglet rett og slett tiden til trening. Som oss andre hadde han en vanlig jobb og familie ved siden av syklingen. Alle vi som var del av gamet på den tiden måtte ofre mye, sier han.

Til tross for en manglende topplassering i OL lot ikke Jan Erik seg affisere, og fortsatte det målrettede arbeidet sitt. Med seieren i Telemark rundt i 1973 fikk Gustavsen endelig lønn for strevet, og etablerte seg som topprytter. Ifølge Andresen, bekreftet Gustavsens prestasjon i Norges viktigste etapperitt at den tidligere skøyteløperen også tilhørte de beste syklister i sin generasjon.

Telemark rundt var et av høydepunktene i sesongen og et satsningsritt for oss norske syklister. Det var prestisje å gjøre det bra der, ikke minst på grunn av de utenlandske rytterne som var med. Nøkkelen til suksessen var å kunne henge med i bakkene og kjøre bra på tempoen. Det var slik Jan Erik vant rittet i 1973, resonnerer Andresen.

I forkant av etapperittet ble den olympiske mesteren på bane Knut Knudsen og Thorleif Andresen selv nevnt som de største favoritter til å vinne løpet. Med første og andre plass for sykkelstjernene på Skandinavisk Grand Prix virket det også som om duoen ville gjøre opp om sammenlagtseieren i Telemark rundt seg imellom.

Jeg hadde vunnet i Skien året før, og visste at de harde Klyvebakkene passet meg bra. Jeg tok en sjanse når jeg rykket fra tetgruppen, men ble overrasket over at ingen fulgte etter meg. Knut var nok ikke veldig seriøs på å slå meg den dagen. Ellers hadde jeg aldri hatt en sjans mot han, innrømmer Andresen.

Likevel fulgte verken Andresen eller Knudsen opp med flere maktdemonstrasjoner i Telemark rundt etterpå. Levanger-syklisten Knudsen slet med dårlig form på grunn av overtrening, mens Andresen fremdeles laborerte på følgene av en langvarig sykdom.

Jeg hadde fått en alvorlig halskatarr i England rundt på våren, som jeg ikke ble kvitt og som påvirket opptreningen til Telemark rundt. Belastningen i rittet ble rett og slett for stor. Luftveisproblemene gjorde at jeg aldri nådde mitt tidligere nivå igjen, sier han.

Helseproblemene i 1973 vil Thorleif Andresen dog ikke bruke som unnskyldning for nederlaget mot «Jern Gustav». Avgjørelsen om seieren falt på bakketempoen ved Rjukan.

Det var veldig bratt å sykle opp Maristien. Strategien var bare å gi jernet og håpe på at beina var bra, men jeg slet akkurat den dagen. Jan Erik derimot syklet forrykende bra og viste hva han var god for. Jeg unner ham seieren fordi han jobbet hardt for suksessen, avslutter Andresen.

Thorleif Andresen ansees som en av Norges beste syklister gjennom tidene. Under hans aktive karriere representerte han Sagene IF (1962-1977) og Glåmdal SK (1977-1980). Andresen fikk flere tilbud om å bli proffsyklist, bl.a. fra belgiske BIC (1968), italienske Jolly Ceramica (1972) og Ferretti (1973-1974), men takket nei hver gang. I løpet av sykkelkarrieren vant han femten lag-NM på hjemmebane og flere internasjonale amatørritt, deriblant Rheinland-Pfalz Rundfahrt. Etter at Andresen hadde lagt opp i 1980, begynte han som gymnastikk-lærer ved Ski videregående skole og trente det norske herrelaget under OL i Barcelona i 1992. Også det norske damelaget ble trent av Andresen i 1994. I 1985 mottok han Gullplaketten fra Norges Cykleforbund for hans fremragende sykkelprestasjoner. Thorleif Andresen er 75 år og bor i dag i Thailand.

VIKTIGSTE MERITTER:

13. plass i landeveisrittet i OL i 1968; 17. plass i VM i 1974; Norgesmester på fellesstart i 1969 og 1971; Norgesmester på individuell tempo i 1964; 15x Norgesmester på 170km-lagtempo/lagtempo i 1963-1965, 1968, 1971, 1974, 1975, 1977-1979; Norgesmester i 4000 meter på bane i 1963; 1x etappeseier i Fredsrittet i 1968; Sammenlagtseier i Rheinland-Pfalz Rundfahrt i 1975; Sammenlagtseier i Telemark rundt i 1971; Sammenlagtseier i Tyrifjorden rundt i 1974; Sammenlagtseier i Roserittet i 1967, 1969, 1974; Sammenlagtseier i Tour de la Manche i 1972; Norgesmester på individuell tempo juniorer i 1962