TO EGOISTER OG EN TOUR-SEIER

I Tour de France i 2012 holdt Sky-rytterne Bradley Wiggins og Chris Froome lekestue med konkurrentene, mens de heller kriget mot hverandre.

Tekst: Marcus Liebold. Foto: Cor Vos.

I feltet kalles han «den hvite kenyaneren», ikke bare fordi Christopher Froome er født og oppvokst i Nairobi, men først og fremst på grunn av hans enorme tempo i fjellene.

Tynn og hengslete som en maratonløper, men med svimlende tråkkfrekvens klatrer han mot toppene. Når han støter seg fra sine motstandere er blikket festet på wattverdiene som vises på sykkelcomputeren, mens de spisse albuene hans bestandig peker ut til siden. Så uortodoks kjørestilen hans enn måtte være, oppførselen i offentligheten er uomstridt.

Chris er en veloppdratt, nærmest sjenert ung mann, som alltid opptrer høflig og korrekt. Men innimellom kan det hende at han handler på impuls, som da han i smug logger seg inn på e-postkontoen til den kenyanske sykkelpresidenten, og melder seg selv på VM.

Allerede siden åtteårsalderen, når Chris fremdeles tråkker rundt på en skrapsykkel for å selge avokadoer, drømmer han om å bli sykkelproff. At han en dag vil kunne ikle seg den ekte gule ledertrøya i Tour de France, vet den unge økonomistudenten lite om, når han får en billig kopi i gave på universitetet der han går i Johannesburg.

Foreløpig er sammenlagtseieren i Tour of Mauritius hans største triumf på sykkelsetet. Kenyaneren med de britiske røttene lider av sneglefeber, som svekker kroppen hans, og som hindrer han fra å oppnå de virkelig store resultater.

Men et uforløst potensiale ligger i «Froomey», ellers hadde ikke sjefen til det nyopprettede Sky-laget, David Brailsford, signert ham for 2010-sesongen.

I det hele tatt har Brailsford god teft for hvilke ryttere som har det i seg til å nå helt til topps i verden.

Bradley Wiggins er en sånn type. Om en skal tro på Brailsford, kommer Wiggins til å bli den første briten til å vinne Tour de France. Og dette innen fem år.

«Wiggo» er en velmerittert «pistard», en banerytter som har vunnet flere VM-titler og olympiske gullmedaljer, og som med nøyaktigheten til en metronom tråkker pedalene rundt.

Riktignok går seriøsiteten hans på sykkelen hånd i hånd med en ekstravagant livsstil. Bradley er en rockestjerne, en rebell, som har tatoveringer over hele kroppen og som forkynner at dronning Elisabeth godt kan kysse ham et visst sted. Med kinnskjegget og moptop-sveisen minner han heller om et britisk popidol fra 1960-tallet enn en proffsyklist.

Wiggins har en uberegnelig væremåte. Han har aldri fått kjenne på en slik klissete familieidyll, i og med at faren hans, selv en god banesyklist, forlot han og mora da Bradley kun var to år gammel. Senere drakk han seg i hjel, denne dritsekken. Men «fuck it», hans opphav skal ikke ødelegge for Bradley sine ambisjoner for fremtiden.

Det er tross alt han som er lagkapteinen for Sky i de store treukersritt. I Giro d’Italia har han sittet med den rosa ledertrøya allerede, og nå i 2011 vil Bradley endelig gå for en topplassering i Tour de France. Men før den første uken er omme, har han veltet ut av rittet med kragebeinsbrudd.

Det er ikke annet å gjøre enn å prøve og nullstille seg, og sykle Vueltaen isteden, selv om det er en svak trøst. Den fem år yngre Chris Froome skal hjelpe ham i sammendraget denne gangen. «Wiggo» kjenner godt metallplaten som legene har satt inn i skulderen hans i et forsøk på å fikse kragebeinet raskest mulig, men foreløpig hindrer denne ikke han fra å ta ledelsen i rittet.

«Froomey» på sin side ligger stadig på andre plass og har til og med båret den røde ledertrøya i én dag. Med en slik hjelperytter vil kongeetappen opp L’Angliru bli som en lek.

Men det blir en katastrofe istedenfor.

I de bratte rampene opp fjellet klarer ikke Wiggins å holde hjulet til konkurrentene sine. Platen i skulderen gjør at han ikke kan reise seg fra setet. Briten blir vitne til at den ukjente spanjolen José Cobo tar over ledertrøya, mens hans egen lagkamerat Froome bare forsvinner med resten av klatrerne.

Kenyaneren har toppformen inne og kan lett vippe Cobo av tronen, men stallordren lyder likevel å kjøre for Wiggins. Tror Brailsford virkelig at Froome ikke kan stå et treukersritt fullt ut?

Straffen for den manglende tiltro er at Sky reiser hjem tomhendt fra Spania til slutt. Mens Wiggins sprekker totalt, og så vidt klarer podiet, blir Froome slått med få sekunder av overraskelsesmannen José Cobo.

En fadese som ikke må gjenta seg, og aller minst i Touren. Om Sky oppriktig er interessert i å beholde Froome i laget, så skal de gjøre ham til kaptein neste sommer.

Froome, kaptein? «Han kan ikke tørke seg i ræva engang», slenger Wiggins med leppa.

Det bobler under overflaten i Sky-laget når juli kommer.

Men Brailsford, en mester til å snakke de skjulte budskapers språk, har fått både Wiggins og Froome til å stille på start. Han har lovet at Sky vil kjøre med en kaptein samt en back-up-løsning dersom lederen skulle havne i trøbbel, men vært tvetydig på hvem som har hvilken rolle.

Bare Brailsford vet at det, på grunn av to store tempoetapper, er Wiggins han vil satse på, og strategien ser ut til å funke.

Froome vinner den syvende etappen til La Planche des Belles Filles og får klatretrøya, mens Wiggins tar over ledelsen i sammendraget. «For en dag dette var», jubler Wiggins. «Ettersom Chris nå har fått etappeseieren sin, kan han konsentrere seg om sin jobb som hjelperytter».

Froome tror ikke sine egne ører. Arrogant som han er, vil Wiggins ha han til å være sin hjelper. Men Chris har ikke glemt hvordan Bradley sprakk i Spania i fjor høst. Han vil være tilstede for å kunne ta over ved hver minste lille svakhet Wiggins viser i fjellene.

Allerede få dager senere i stigningen opp til La Toussuire mener han øyeblikket har kommet. Etter at Froome har nøytralisert flere angrep på den gule trøya til Wiggins, støter han selv med bare fire kilometer igjen til mål. Umiddelbart får han sportsdirektøren på øret, som lurer på om rykket er avtalt. Når Wiggins få sekunder senere skriker ned radioen i full panikk, skjønner hele tetgruppen hvilken maktkamp som utspiller seg bak i kulissene til Sky.

Froome får ordre om å vente og inntil videre er konflikten avverget.

Men kun til rytternes fruer begynner med skittkastingen på Twitter. «Hvor er lojaliteten?», etterlyser hun ene. «Min mann er trofast som en bikkje», svarer hun andre. Det er full krig både i sosiale medier og innad i laget.

Wiggins føler seg snytt. Han er klar for å pakke kofferten og reise hjem. «Fuck it», dette gidder ikke han.

Det er bare så vidt Brailsford klarer å holde mannskapet samlet ved å snakke om Tour-seieren som om den hellige gral. Hele laget går på tåhev nå. Det prates lite med, men mye om hverandre. Hadde ikke Froome tapt tid i en massevelt allerede på den første etappen, hadde han ledet an i rittet nå. Alt han krever er rettferdighet.

«Ingen stor mann har noensinne klaget over mangel på muligheter», står det på en lapp Froome får fra lagets spurter Mark Cavendish, og Froome er villig til å ta ham ordet.

På den siste fjelletappen til Peyragudes kjører kenyaneren stadig noen meter foran Wiggins. Han gestikulerer med hender og hode at briten skal få opp dampen. Wiggins er vel ikke dårligere enn han i fjellene?

Jo, han er det, men han er bedre på tempo. Akkurat som Brailsford har forutsett.

Wiggins vinner den individuelle tempoen på Tourens nest siste dag på overlegent vis, og sikrer seg Tour-seieren. Som første brite i historien vinner han verdens mest prestisjefulle ritt. Froome blir nummer to på podiet i Paris, men klandrer laget for å ha drept ethvert initiativ til å kunne skinne selv.

Han klager over at det i iscenesettelsen av den første britiske Tour-seieren til Bradley Wiggins ikke var plass til ham. At Christopher Froome allerede året etter skal inneha hovedrollen som verdens beste syklist, aner han ikke ennå. Denne gangen skal det bli andre ryttere i laget som må ofre egne ambisjoner for kapteinens skyld.

Et utspekulert og kynisk maskineri.

Dette er tross alt Sky-filosofien satt i system.