DEN FJERDE DIMENSJONEN

Norges store sammenlagthåp i treukersritt Carl Fredrik Hagen om sin første sesong som proffsyklist, verdien av en historisk prestasjon og sykling som del av en høyere virkelighet.

Tekst: Marcus Liebold.

“All these walls were never really there
Nor the ceiling or the chair
I am eking weeks of peace on a beach
I see the breezes weave the trees
These walls you find - they're yours and mine
Confined not by them I
I am in times that lie behind my eyelids
The sunsets steal the rising silence.”

- Mike Skinner -



September 2019.

Carl Fredrik Hagen sitter hjemme i stua på Tårnåsen og har lagt beina høyt. Lukten av nybrygget kaffe strømmer gjennom det treetasjes rekkehuset i utkanten av Oslo, og sprer velbehag. Via det store balkongvinduet i rommet faller høstsolen på tv-en, der Paasche og Kaggestad kommenterer mixed-tempoøvelsen fra VM i Yorkshire. Om noen få dager skal Hagen selv slåss i Nord-Englands kuperte, svært krevende terreng. I tidenes regnvær vil han krige om posisjoner, om metere og sekunder. Han vil igjen bli del av jaget, høre suset i feltet, kjeftingen og tutingen. Lyder som Hagen har blitt godt vant med i de siste årene.

Men enn så lenge prøver han å bevare senhøstdagens fredelige idyll. Han prøver å utestenge all støy fra omverdenen og skruer ned lyden på tv-en.

28-åringen har inntrykkene ferskt i minnet. For bare noen dager siden har nordmannen kommet hjem fra Spania, der han har fått syklet sin første Grand Tour og opplevd hva det betyr å være proffsyklist i tre uker på rad. Hagen har kjent på stressnivået til et stort etappeløp både fysisk og mentalt. Bare at han, ved å kjempe i toppen av sammendraget, har vært utsatt for et enda større press enn ryttere flest. Etter hvert som det blir tydelig at Hagen vil oppnå Norges beste sammenlagtplassering i et treukersritt noensinne, begynner det å bli oppstyr rundt ham. Også når han ikke sitter på sykkelen.

Mange skulle ha tak i meg og få kommentarer, samtidig som det var mange som hadde meninger om syklingen min. I den siste uken logget jeg meg derfor helt ut av nettaviser og sosiale medier for å kunne koble av. Det var som regel fryktelig lange dager med store busstransferer og sene middager. Jeg var tidvis veldig sliten i hodet fordi jeg måtte være så fokusert. Innimellom å få litt tid, ha en time på rommet alene for å ta en telefon til kjæresten eller familien eller bare å lukke øynene og ha det helt stille, var avgjørende for å hente meg inn igjen mentalt.

Hagen evner å forstå at det bevisst å roe ned er alfa-omega om han skal lykkes i kampen om en topplassering. I sykling, der utøverne ofte blir assosiert med maskiner, og der det neglisjeres at psykisk tretthet kan gi like fatale utslag som dårlige bein, forstår Hagen at han må være mentalt uthvilt for å kunne nå målet sitt, ta det neste steget og utvikle seg.

Det er nettopp sportslig utvikling som neoproffen søker, når han i slutten av august tar fatt på karrierens første virkelig store etapperitt. Plassen i Vueltaen er en belønning for prestasjonene i sesongen så langt, men den er ingen overraskelse.

Mange neoproffer, som debuterer i treukersritt, får starte i Spania rundt for å bli vant med nivået og samle erfaring, samtidig som nordmannen allerede i mai var satt opp til å sykle Giro d’Italia. Saken blir aldri offentliggjort i media, men de innvidde vet at Hagens kapasitet er såpass solid, at han vil kunne hevde seg i det hardeste av alle treukersrittene også, og det kun måneder etter at han har blitt proff.

At det til slutt satses på spurteren Caleb Ewan og ikke på Hagen, skyldes heller sponsorenes forventninger om flest mulig etappeseire og størst grad av publisitet tidlig i sesongen enn nordmannens manglende prestasjonsevne.

Tre måneder senere er situasjonen en annen. For laget gjelder det først og fremst å vise seg i brudd og kjøre offensivt. Hagen gjør begge deler og mer enn det. På kongeetappen i Andorra på dag ni, der den endelige resultatlisten tar form, viser han for første gang at han kan klatre på nivå med verdens beste ryttere. Nordmannen avanserer som en topp ti-kandidat i sammendraget, noe som han vil bekrefte gjentatte ganger senere ut i rittet.

På de hardeste fjelletappene var jeg blant de ti beste rytterne hver eneste gang. At jeg kunne holde følge med de beste og ha såpass god kontroll, dag etter dag, ga meg god selvtillit. Det var alltid Movistar, Astana, Jumbo-Visma, Bora-Hansgrohe, Sunweb og Carl Fredrik Hagen fra Lotto Soudal som lå i teten.

Etter hvert merket jeg en forskjell på hvordan jeg ble behandlet i feltet. Jeg fikk større respekt og det var lettere å sitte bra posisjonert fordi rytterne var innforstått med at jeg hørte hjemme i topp ti. At jeg til slutt ble nummer åtte kjennes fortsatt litt uvirkelig. Det er ikke mange ryttere i verden som kan vise til en topp ti-plassering i en Grand Tour.

Hagen smiler forsiktig, ennå usikker på hvordan prestasjonen i sitt første treukersritt vil påvirke fremtiden sin som syklist. Han drar seg gjennom det lyse, uregjerlige håret sitt og kikker ut i høstlyset. Han vet at han må ta seg tid til å forstå, ta et steg tilbake, selv når kroppen helst vil akselerere.

Men hva er årsaken til at neoproffen fra Norge, et land som ikke har fått frem klatrere så langt, umiddelbart hevdet seg i en Grand Tour og blant etablerte ryttere som Roglič, Valverde eller Quintana? Å kalle prestasjonen for en sensasjon vil være utilstrekkelig, ikke minst når Hagen er kjent som en talentfull, hardtarbeidende og målbevisst syklist. Forklaringen ligger heller i forståelsen for at sykling ikke slutter ved å analysere watt eller puls, men at det blir påvirket av refleksjoner og erkjennelser i hans liv, som utgjør virkeligheten rundt ham. Hagen har for lengst løftet syklingen sin inn i en ny dimensjon.

Tilbakeblikk.

I 2015, når Hagen tør å satse på landeveissyklingen, føler han et kall. Det er en indre stemme som sier at han vil lykkes med satsningen. Men i den en-dimensjonale verdenen han beveger seg i nå, kan han bare gå sidelengs inn i det uvisse. Alt han kan gjøre, er å stole på at veien han går, vil føre ham frem til målet. Feltkjøring er skummelt, mens lagtaktikk og samspill mellom ryttere med ulike oppgaver er noe nytt for den tidligere terrengsyklisten, som er mest vant til å vinne ritt ved simpelthen å sykle fortere enn alle andre. Under sitt første landeveisritt i Kroatia gråter han på hotellrommet over hva han har begitt seg ut på, men det er ikke snakk om å kaste inn håndkleet.

Det viktigste mine foreldre har lært meg? Vær den du er. Har tro på det du driver med og ikke endre deg selv på grunn av andre. Uansett hva som skjer.

Etter to år i Sparebanken Sør går Hagen over til talentsmien Joker. Han har rykte på seg for å gå bra oppover og har vunnet flere klatretrøyer allerede. Hagen er disiplinert, men også en ydmyk lagspiller, som ofrer seg for andre dersom det trengs. Han behersker nå naturlovene til den to-dimensjonale sykkelverdenen. Hagen kan gå sidelengs, frem og tilbake samt opp og ned. Han har utviklet en større trygghet og frihet i landeveissykling.

Hagen hjelper sine lagkamerater til å gå til topps, og vinner selv en etappe i Tour Alsace. Men det må være noe mer å utforske. Han har en svak anelse på hva som skal til for å bli proffsyklist, men i den flate, kvadratiske dimensjonen han er i nå, støter han foreløpig på en ytre begrensning.

Det er jobben i seg selv, det harde arbeidet hver dag som motiverer meg.

Hagen oppdager den tredje dimensjonen ikke gjennom sin seier i Tour du Jura i 2018, dette er kun et steg på veien, men gjennom sin målrettede innsats over tid. Han forstår at mulighetsrommet i sykkelkarrieren defineres ut fra kontinuiteten i jobben han legger ned. Det er ikke det å oppnå et mål i seg selv som gir ham størst tilfredsstillelse, men den utrettelige innsatsen på veien dit.

Når belgiske Lotto Soudal ser potensialet i arbeidet sitt og tilbyr ham proffkontrakt, løftes han bokstavelig talt opp og ut av realiteten som kontinentalrytter. Hagen kan nå bevege seg fritt i alle tre dimensjoner.

Du må ut av komfortsonen, skal du utvikle deg. Sånn følte jeg også på kontinentalnivå. Jeg vokste først ut av Sparebanken, og så etter hvert ut av Joker. Jeg måtte komme meg ut på nye utfordringer og søke et høyere nivå. Når jeg begynte i Lotto og alt var nytt var jeg veldig utenfor komfortsonen.

Men det tar ikke lang tid før Hagen føler seg trygg i de nye omgivelsene. Ikke bare blir han verdsatt slik han er, men det er i det nye laget sitt at han omsider får muligheten til å få bekreftet identiteten sin.

Jeg er en sammenlagtrytter, som har min styrke i fjellene. I mitt første år som proff har jeg fått syklet mange etapperitt og matchet meg månedlig i fjellene på Worldtour-nivå. Dette har gjort at jeg har blitt sterkere. Laget har trodd på meg og gitt meg stadig nye utfordringer, som jeg har vokst på.

Det er i fjellene som skal klatres i de største og mest kjente rittene, Hagen kommer til sin fulle rett. Måtte han før ta til takke med klatringer til Krokkleiva eller opp Gaustatoppen, sykler han nå to mil lange fjell i Alpene eller Pyreneene. Når hjelperytterne skjærer ut av utmattelse, opprettholder Hagen flyt og kadens uansett stigningsprosent. Han trosser tyngdekraften; effektivt og elegant.

Det er dette som utgjør jobben sin som klatrer. Dette er forpliktelsen. Men at smertene er reelle når han går oppover, viser ansiktsuttrykket og kroppsspråket sitt. Knekket i skulderen og tunga ut av munnen er bevis nok på hvilke anstrengelser han har å takle, men er også uttrykk for ektheten og ærligheten Hagen står for.

Ærlighet er fundamentet på alt. I Lotto har jeg fra dag én av vist hvem Carl Fredrik Hagen er. Det tror jeg laget har satt pris på. Jeg har sagt fra om hva jeg mener, samtidig som jeg også har vist at jeg tar til meg alt av råd og lærdom.

Allerede i sitt første proffritt i Tour Down Under i januar viser Hagen at han er lojal og lærevillig. I godt over førti varmegrader tauer han på feltet, henter flasker eller skjermer lagkameratene sine for vind. Han vil vise at han er til å stole på.

Om laget ba meg om å gjøre noe annerledes, prøvde jeg ved neste anledning å endre på det og vise at jeg hadde tatt lærdom. Aldri tro at du er bedre enn andre, at du har mer kunnskap eller erfaring, men bare lytt og lær så mye som mulig.

Det er refleksjoner som denne, som synliggjør hvilken grunninnstilling Hagen har.

Der andre ryttere er kravstore når det gjelder roller og oppgaver, er 28-åringen mest opptatt av kontinuerlig å utvikle seg som syklist. Tidlig i sesongen har han allerede opparbeidet seg en status som solid hjelperytter innad i laget.

I ritt som Strade Bianche eller Tirreno-Adriatico jobber han for kapteinene sine Tiesj Benoot og Tim Wellens, oppfyller lagets forventninger og får fornyet tilliten. Når en sårinfeksjon på armen tvinger Hagen til å stå over Volta Catalunya, og han heller aldri får startet i Tyrkia rundt grunnet et magevirus, er det nettopp lagets tillit som gjør at han ikke blir stresset og får marginene mot seg.

Jeg mistet noen ritt, men jeg mistet ikke så mye trening. Laget ba meg bare om å trene hjemme og skjønte at jeg hadde gjort en bra jobb når jeg kom til Romandiet.

Rittet i de sveitsiske Alpene er lakmustesten for klatreren fra Norge. For første gang skal han prøve seg i favoritterrenget, og tar vare på muligheten. To topp ti-plasseringer og en femtende plass sammenlagt gir Hagen trygghet på at han hører hjemme på øverste nivå.

Jeg var fast bestemt på at jeg ikke skulle være den neste rytteren i Worldtouren som vender hjem til et kontinentallag etter to år. Jeg ville vise at jeg ikke var en flopp, men at jeg hadde noe å gjøre på dette nivået.

På førsommeren bekrefter Hagen dog ikke bare at han er en habil Worldtour-rytter, men at han kan matche verdens beste syklister.

I Critérium du Dauphiné, oppkjøringsrittet til Tour de France, leverer nordmannen sin til da beste prestasjon. På mange av de harde fjelletappene ofrer han seg for lagkapteinen Bjorg Lambrecht, før han på den siste dagen av rittet får lov til å gå i brudd. I et hav av rødhvite flagg krysser Hagen målstreken i Champéry som tredjemann etter å ha kjørt av stjerneryttere som Julian Alaphilippe.

Kroppen min takler mange dager med hard belastning og blir bare bedre utover i ritt. Jeg fikk muligheten til å kjøre for meg selv den dagen, og grep sjansen. Beina mine var bra og jeg var gira på å vise meg frem. I mål gratulerte Alaphilippe meg fordi han likte måten jeg hadde syklet på. Han likte at jeg hadde kjørt offensivt og hadde vært uredd.

På fjelletapper som denne er det en forandring som foregår i Hagen.

For hver gang han klatrer, kan han kjenne en nær tilknytning til naturen han er omgitt av. En natur, som han er ens med, og som er tidløs. Klatring blir en del av en fjerde dimensjons virkelighet utenfor realiteten slik vi opplever den, men som gir en dypere helhet og mening.

Hagen kan kjenne en drivkraft som går ut fra naturen og som preger måten han sykler på.

Det er noe mer mellom himmel og jord som mennesker kanskje ikke kan beskrive eller se, men det er fortsatt noe vi kan føle eller sanse. Energien jeg kjenner når jeg er i vakker natur kan være del av en slik dimensjon. Du kan ikke måle det i kilokalorier eller watt, men det eksisterer, er jeg overbevist om. Det er slik jeg føler det med Bjorg også. Han følger med og gir meg energi, selv om jeg ikke kan se han.

Hagen er reflektert og sindig. Han velger sine ord med omhu, velvitende om at det er kontroversielt å formulere en forståelse for noe som ikke nødvendigvis kan ses med det blotte øye.

Men Hagen har et eget, uinnskrenket syn på ting, samtidig som refleksjonen poengterer et grunnleggende spørsmål: hva hvis verdenen slik vi kjenner den ikke er noe annet enn en interpretasjon av en høyere virkelighet?

Hagen vil ikke limitere sin oppfatning av realiteten kun til alt som kan koordinatfestet i det tre-dimensjonale rom. Heller ikke sine tanker rundt dødsfallet til sin lagkamerat og venn Bjorg Lambrecht, som mistet livet under Polen rundt.

Jeg savner Bjorg, men jeg velger å tro at han som står meg så nær, følger med på det jeg driver med, selv om han ikke nødvendigvis er der fysisk på jorden. Jeg får ikke endret på det som har skjedd, men jeg funnet en plass til det i livet mitt, i hodet og i hjertet. Jeg har tenkt på ham i Vueltaen og syklet for Bjorg hver eneste dag. Jeg håper at han er stolt av det jeg har gjort. I Bjorg har jeg funnet en venn som jeg vil ha med meg resten av livet, én jeg alltid kommer til å hedre og aldri vil glemme.

Hagen er tydelig på at minnet om Bjorg Lambrecht har hjulpet ham å overvinne smerter på mange av etappene i Spania rundt og slik bidratt til sin prestasjon. Således er åttende plassen i Vueltaen ikke bare resultat av et unikt talent og målrettet innsats, men også evnen til å hente styrke og inspirasjon fra et oppmerksomt nærvær, som mange av konkurrentene sine ikke har fokus på.

For Hagen er ikke en omtalelse av innsatsen sin i superlativer av betydning, ikke antall Likes på Strava eller Facebook, men verdien ligger heller i hvilke refleksjoner prestasjonen igangsetter og hvilken utvikling den åpner for.

Ja, det jeg fikk til var historisk, men hva så? Jeg er fortsatt Carl Fredrik og folk skal ikke behandle meg på en annen måte enn før, bare fordi jeg sykler fort og endelig har fått til flere gode resultater. Hvor mange seire du har, bør ikke ha noe å si for deg som person. Det kan gi deg glede og selvtillit, men om suksess og popularitet får for stor innvirkning på livet ditt, mister du deg selv.

Slik jeg ser det vil prestasjonen min i Vueltaen fremfor alt gi meg utviklingsmuligheter. Kanskje jeg kan få større frihet på treningssamlinger, få tilgang til bedre utstyr eller være med på å styre rittplanen på en litt annen måte. Det er småting som dette som har betydning og som vil kunne påvirke hvor god jeg kan bli som syklist.

Men selv neste år er det ikke gitt at jeg blir nummer fem i en Grand Tour, fordi jeg ble nummer åtte i år. Eller at det kun er seire som teller. Mange tenker nok at jeg neste år må bli kaptein, og det kan godt hende at jeg sykler flere ritt med fri rolle, men jeg skal være hjelperytter neste år også. Det er det jeg vokser på.

Dette er Hagens kanskje største styrke: selverkjennelse. Bevisstgjøring av sine evner og muligheter kombinert med målbevissthet og ydmykhet. I sykkelverdenen han beveger seg i nå, kan Hagen være hjelperytter, klatrer og sammenlagtkandidat i ett.

Jeg har en fysikk som tilsier at jeg skal kunne sykle enda fortere enn det jeg har gjort hittil. Jeg kan holde på i mange år til og utvikle meg som syklist. Når jeg nå sitter med de beste rytterne i fjellene, føler jeg at jeg fortsatt har mye inne. Jeg føler ikke at jeg har nådd mitt maksimale potensiale ennå.

Hvis du tenker at en åttende plass i Spania rundt på mange måter er starten på proffkarrieren, så kan du jo tenke selv, på hva som er mulig å oppnå fremover.

Hagen retter seg opp og skrur på lyden på tv-en igjen.

I Yorkshire deles det ut medaljer i regnværet. Helikoptre sirkler i lufta, tilskuere jubler og nasjonalsanger spilles. Om noen få dager skal Hagen bli del av jaget igjen.

Dette er tross alt det fineste han vet.

***

STØRSTE MERITTER PÅ LANDEVEIEN: 8. plass sammenlagt i Vuelta a España 2019, 3. plass på den 8. etappen i Critérium du Dauphiné 2019, 15. plass sammenlagt i Tour de Romandie 2019, Sammenlagtseier i Tour du Jura Cycliste 2018, 4. plass sammenlagt og 3. plass på den 5. etappen i Tour of Norway i 2018, 2x 8. plass sammenlagt i Arctic Race of Norway 2017-2018, 2. plass sammenlagt og etappeseier i Tour Alsace 2017, 3x 2. plass i Sundvollen GP 2016-2018, 2. plass Ringerike GP 2017, Klatretrøya i Ronde de l'Oise 2017, Klatretrøya i Tour de Bretagne 2016, Klatretrøya i Tour des Fjords 2016, Klatretrøya i East Bohemia Tour i 2016

STØRSTE MERITTER PÅ TERRENG: 2x Norgesmester på MTB-maraton 2015-2016, 2x vinner av norgescup maraton 2013-2014, Seier i Birkebeinerrittet 2015

FØLG CARL FREDRIK HAGEN:

TWITTER: @CFHagen

INSTAGRAM: @cfhagen

STRAVA: Carl Fredrik Hagen

FACEBOOK: @carlfredrikhagen

INTERNETT: www.cfhagen.com