DEN PERFEKTE BALANSEN

Få ryttere behersker temposykling som den sjudobbelte verdensmesteren Tony Martin. Et portrett av en virtuos i kampen mot klokka.

Tekst & Foto: Marcus Liebold.

20. september 2017. Edvard Griegs plass i Bergen.

I et oppvarmingstelt rett bak startrampen sitter tyske Tony Martin på en klappstol og venter på å komme i gang med sin individuelle tempo i verdensmesterskapet. Det er en øredøvende orkan av lyd rundt den regjerende mesteren, men rytteren med nummer én på ryggen hører ingenting. Blikket hans går ned i asfalten og forsvinner i et mørkt hav av tid og ro. Kun åndedragene bryter gjennom stillheten.

Chris Froome passerer Martin med et hodenikk, men blir fort borte i tempoløypa opp til Fløyen. Nederlenderen Tom Dumoulin er neste mann ut. Stedet som krydde av ryttere for få minutter siden, ligger plutselig forlatt. Nå er det Martin sin tur. Tyskeren reiser seg mekanisk, strammer skoene og napper på tempodrakta. Den usynlige klokka i ham tikker mot null.

Fra det fjerne hører han en skarp og høy lyd, som gjentar seg for hvert sekund. Men det er ikke før den flate håndkanten til den offisielle tidtakeren skjærer gjennom lufta, at Tony Martin blir truffet av et lyn som henter han tilbake til realiteten. Jubelbruset fra publikummet blir til en rytme som tar tak i ham når han forlater startrampen.

Idet hjulene på sykkelen får kontakt med brosteinen på plassen, er Martin to sekunder ut i jakten på den perfekte balansen.

***

Stemningen under VM i Bergen var det råeste jeg har opplevd noensinne. Det kan hende at jeg er noe forutinntatt på grunn av min forkjærlighet for landet, men tiden i Norge har rett og slett vært magisk, og det helt uavhengig av de sportslige resultater, svermer tyske Tony Martin.

Øynene til 33-åringen lyser fremdeles når vi møter han til intervju og ber han fortelle om fjorårets verdensmesterskap i byen mellom de syv fjell. Den ellers sindige Martin sparer ikke på superlativer når han skal beskrive atmosfæren i Bergen, men blir fort lavmælt igjen når det gjelder å vurdere egen innsats. I en krevende tempoløype med målgang på toppen av byfjellet Fløyen ble den tyske temporytteren kun nummer ni. Om resultatet ikke var skuffende nok i seg selv, så bekreftet det i tillegg en utvikling Martin hadde hatt gjennom hele sesongen. Den ubestridde tempokongen var ikke lenger best i paradedisiplinen sin. Tyskeren hadde mistet flyten.

Jeg følte at det manglet noe opp til mitt gamle nivå. Så langt hadde jeg hatt suksess hele veien i karrieren, men plutselig kjente jeg motgang. Selv om jeg trente like mye som før, nådde jeg ikke lenger opp til mine egne forventinger, sier han.

Aldri så enkelt det måtte se ut som, temposykling er en kompleks gren som primært handler om konstant å finne likevekten mellom belastning og avspenning.

Disiplinen fremstiller en intens prøve for rytteren både fysisk og psykisk sett. Et feilskjær, så marginalt det måtte være, kan true hele det fragile samspillet.

I motsetning til spurtere eller klatrere, som daglig får muligheten til å vise seg frem, må temporyttere gripe de få sjanser som byr seg i løpet av en sesong. Gode temposyklister lever under dogmet om å måtte få ut hele sitt potensiale i løpet av kortest mulig tid. De uendelig mange treningstimer, som ligger til grunn før rytteren behersker disiplinen til perfeksjon, blir redusert til mellomtider målt i brøkdeler av et sekund, og synes kun i seierens øyeblikk. Heller ikke Martins prestasjoner er et unntak i så måte.

Veien hans til toppen har vært preget av den utrettelige jakten på den perfekte balansen, og innstillingen om aldri å akseptere grenser som uovervinnelige.

Tony Martin ble født den 23. april 1985 i brandenburgske Cottbus i DDR, men foreldrene tok med seg unggutten og flyktet til Vest-Tyskland rett før murens fall i 1989. Familien fant sitt nye hjem i Eschborn ved Frankfurt am Main, der Tony tilbrakte barndomsårene. Med en tidligere syklist som far, var det kun et spørsmål om tid før også den unge Tony ville prøve seg på samme idrett. Drømmen om å bli sykkelrytter vokste sakte hos ham, men utøvde en uimotståelig fascinasjon. I en alder av 14 år ble den spinkle gutten så meldt inn i sykkelklubben Henninger Sossenheim, og viste seg fort frem som en dyktig temporytter.

Jeg trivdes ikke noe særlig med feltkjøring til å begynne med, fordi jeg ikke var god nok teknisk sett. Temposykling derimot krevde lite teknikk og jeg syntes det var gøy i tillegg. Jeg fant fort ut at resultatene var over gjennomsnittet, og vokste derfor mer og mer inn i disiplinen, minnes Tony.

I takt med interessen for sykkelsporten økte dog også presset tenåringen ble utsatt for på skolen. Om Tony skulle få kombinert utdanningen og drømmen om en karriere som syklist, måtte han flytte hjemmefra og fortsette skolegangen på toppidrettsgymnaset i Erfurt. Men livet på internatet viste seg å være minst like tøft.

Dagene kunne gjerne hatt tretti timer og mer den gangen. Det var den klassiske dobbeltbelastningen av undervisning og eksamener på den ene siden, og trening og konkurranser på den andre.

Martin ble den gang herdet for livet som lå foran ham. Han lærte hva det betyr å ta ansvar for sitt eget liv samt det å være disiplinert, nøyaktig og pålitelig. Den målbevisste unggutten vakte fort oppmerksomheten til sportssjef Jörg Werner, som samarbeidet med toppidrettsgymnaset om utvikling av unge talenter. I Werners U23-lag Thüringer Energie Team, som Martin fra 2004 fikk syklet for, kunne temporytteren videreutvikle ferdighetene sine i ro og mak. Slik ble han tysk mester på tempo i U23-klassen i 2006, tok sammenlagtseieren i Thüringen Rundfahrt og vant den tyske cupen samme år. Som U23-rytter hadde Martin nærmest klippekort på pallplasser i både nasjonale og internasjonale ritt, og sikret seg tidlig en proffkontrakt.

Jeg var heldig og fikk undertegnet en intensjonsavtale med T-Mobile allerede i mitt nest siste år som U23-rytter. Dermed kunne jeg fokusere på syklingen, uten å måtte tenke på resultater hele tiden. Jeg kunne riktignok blitt proffrytter med en gang, men det nektet foreldrene mine. Det var en hard kamp, resonnerer Tony.

Heller ikke Jörg Werner ville slippe eleven sin ut i profflivet, uten at han hadde et annet bein å kunne stå på. Werners oppfatning om forsvarlig og bærekraftig ungdomsarbeid inkluderte en solid yrkesutdanning i bunn, og Tony skulle ta politiutdannelse. Han ble tildelt en egen enhet for toppidrettsutøvere, men slapp ikke unna ubehagelighetene som fulgte i kjølvannet av tjenesten. Den fremtidige politimannen Martin frøys seg gjennom utdannelsen i blå uniform.

Jeg lærte hvor tøft det reelle livet er. Det var vanlig å stå opp klokka seks om morgenen og være ute i kulda i flere timer. Å være politi er et hardt stykke arbeid hver eneste dag. Sammenlignet med arbeidslivet er profftilværelsen, med alle friheter og fordeler den innebærer, en eneste stor spasertur. Når jeg innimellom er lei av sykling, trenger jeg bare å tenke tilbake på tiden i politiet. Det får meg til å jobbe enda hardere.

Etter dopingavsløringene i T-Mobile og nedleggelsen av laget i 2007, startet Tony Martin proffkarrieren året etter i Team Highroad. Den ærgjerrige neoproffen taklet overgangen lekende lett og briljerte ikke bare som temposyklist, men også som klatrer. I fjellrittet Sveits rundt i 2009 ble han nummer to, kun for så å gi de beste klatrere kamp til døra i Tour de France noen uker senere. På kongeetappen opp til Mont Ventoux på rittets nest siste dag ble Martin kun slått av spanjolen Juan Manuel Garate. Hele Tyskland jublet over arvtakeren etter Jan Ullrich, men hadde glemt hans egentlige profesjon.

Jeg ble presset inn i et hjørne, der jeg ikke ville være. Det å kjøre for sammendraget skapte enormt med press, noe som jeg ikke taklet særlig bra. Selv om jeg prøvde i en periode, lyktes jeg ikke i de store treukers løp, og tok lærdom av det. Jeg så meg heller som aggressiv endagsrytter og tempospesialist, forklarer Tony.

Nettopp denne erkjennelsen innledet den endelige metamorfosen til å bli «Der Panzerwagen». Så krigersk kallenavnet enn måtte høres ut som desto mer karakteristisk ble den for Martins tempoegenskaper. Hans råe kraft kombinert med evnen til å kunne tyne både kropp og hode til det ytterste, gjorde at motstanderne fryktet han i temporitt. Etter en fremragende sesong i 2011 var tiden omsider kommet for å ta over tronen som tempoverdensmester.

Seieren i København var det fineste øyeblikket i karrieren min. Alt bare klaffet den dagen. Jeg ble motivert av mellomtidene, og havnet i en lykkerus som lot meg kjenne smerten mindre enn vanlig. Mine beste temporitt er gjerne også de enkleste sånn sett.

Utfordreren Martin hadde åpnet meget hardt og overrasket regjerende mester Fabian Cancellara med taktikken. Allerede etter ti kilometer ledet tyskeren med ti sekunder på sveitseren, og økte forspranget jevnt hele veien til mål. Martin hadde lukket øynene og blitt ett med både rytmen og lidenskapen, som hadde guidet ham til seieren. Han hadde funnet den perfekte balansen en gang for alle. I de etterfølgende år rullet den tyske panservognen fra gullmedalje til gullmedalje i VM. Hver gang i samme uimotståelige stil.

I temporitt sykler jeg for det meste på følelsen. Jeg konsentrerer meg først om å finne flyten, altså en hastighet jeg kan holde, uten at jeg kjører meg i senk allerede i starten. Treningene i forkant gir meg en ganske så nøyaktig indikasjon på hvor terskelen vil ligge i selve rittet. Smerten kommer vanligvis først ut i andre halvdel av konkurransen eller nærmere finalen, avslører Tony.

I større grad enn landeveisritt preges temposykling av smerteopplevelser som vil kunne ødelegge for den skjøre, men avgjørende balansen. Kunsten å sykle fort mot klokka er til syvende og sist kunsten om å utestenge smerten.

Man må være mentalt innstilt på å ha det vondt, og være villig til å lide. Psyken spiller en mye større rolle i en tempo enn selve fysikken. Jeg opplever det stadig selv hvor mye hodet har å si for gode prestasjoner. Når jeg får positive mellomtider på øret underveis i et ritt, blir jeg pushet til å presse på selv om jeg allerede ligger i rød sone.

Så detaljfokusert og strukturert Martin er i forberedelsene til et viktig temporitt, så instinktivt er han i gjennomføringen av konkurransen. I forkant av VM i Qatar i 2016 overlot tyskeren ingenting til tilfeldighetene, og trente flere uker foran en varmepumpe som skulle simulere den hete ørkenlufta, men vant sin fjerde individuelle gullmedalje kun på følelsen.

Jeg vet selvfølgelig at jeg på flata vil tråkke mellom 450-480 watt, men jeg splitter ikke opp løyper i wattprofiler som forteller hvor mye watt jeg bør trå i de enkelte partier. Wattmåleren bruker jeg uansett kun til å få en bekreftelse på magefølelsen. Det har hendt at wattmålere har vist for lave verdier, som forstyrret meg mentalt og som til slutt ødela for hele rittet, innrømmer Tony.

På tempøvelsen under VM i Richmond i 2015 hadde wattmåleren til Martin vist feil tall, som på en negativ måte påvirket løpsutviklingen. I mål hadde en villedet tysker så endt over minuttet bak hviterusseren Wassil Kiryjenka på en skuffende sjuende plass. Blind for avvik hadde Martin stolt på utstyret, istedenfor å lytte til kroppen. Han hadde begått kardinalfeilen og gjort seg avhengig av alle ytre faktorer rundt ham, når han som mest skulle ha fokusert på kampen mot seg selv. Martin tar en kunstpause, før han utdyper hvor sentralt det er ikke å bli distrahert i temporitt. 

Mange syklister klarer å yte alt når de i landeveisritt konkurrerer direkte mot andre ryttere, men sliter så snart de mangler en visuell motstander på tempo. Plutselig må du utelukkende fokusere på deg selv. Ta Peter Sagan. Han er flerdobbelt verdensmester, har den fysiske evnen og er god på det meste, men kommer mest sannsynlig aldri til å bli verdensmester på tempo, fordi han trenger en konkurrent å kunne måle krefter med.

Martin derimot har vist gjentatte ganger at han er like kapabel til å sykle om kapp mot seg selv som mot andre ryttere. Alt han trenger, er en liten luke for å kunne spille ut tempoferdighetene sine i landeveisritt også. I Tour de France i 2014 dundret han inn til en soloseier etter å ha kjørt etappens siste seks mil alene i front. Året etter rullet «Der Panzerwagen» gjennom brosteinsetappen til Cambrai og tok den gule ledertrøya ved å kjøre individuell tempo på de siste kilometerne. Under et tjukt lag av støv og skitt fikk sykkelverdenen se det sjeleglade smilet til en fullblodsproff, som gjennom hele sin karriere har oppnådd seirene på ærlig vis.

Når jeg setter meg et mål, prøver jeg å innfri det etthundre og ti prosent. Jeg elsker jobben min, og vil nesten kalle meg for en «workaholic». Det skal ikke være mange late dager, før jeg blir misfornøyd med meg selv, og må røre på meg. Blikket mitt er alltid rettet fremover, og det er aldri særlig vanskelig å motivere meg for nye utfordringer.

Først må tyskeren dog finne tilbake til sin tidligere styrke, uavhengig av hvilke ritt han vil fokusere på fremover.

Fjorårets sesong har vist at selv en sjudobbelt verdensmester ikke har noen garanti for hver gang på ny å treffe på den hårfine balansen som avgjør om det blir seier eller nederlag i temporitt. Men Martin vet at det innerst i ham hviler lidenskapen og krefter nok til å sykle raskest mot klokka igjen, om han bare har tiltro til sine egne ferdigheter. Alt han må gjøre er å lukke øynene, få frem minnene fra tidligere storløp og kjenne på rytmen.

På sitt beste er det han selv, Tony Martin, som er rytmen.

VIKTIGSTE MERITTER:
4x verdensmester på individuell tempo i 2011-2013, 2016; 3x verdensmester på lagtempo i 2012-2013, 2016; 2. plass på individuell tempo i OL i 2012; 5x etappeseier i Tour de France i 2011, 2013-2015; 2x etappeseier i Vuelta a España i 2011, 2014; Sammenlagtseier i Paris-Nizza i 2011; 9x tysk mester på individuell tempo i 2010, 2012-2019; 2x etappeseier i Tirreno-Adriatico i 2013; 4x etappeseier i Tour de Suisse i 2009-2010, 2014; 4x etappeseier i Vuelta al País Vasco i 2011, 2013-2014; 2x etappeseier i Critérium du Dauphiné i 2011, 2013; 3x etappeseier i Tour de Romandie 2009, 2013, 2015; Sammenlagtseier i Eneco Tour i 2010; 2x sammenlagtseier i Tour of Beijing i 2011-2012; 3x sammenlagtseier i Tour of Belgium i 2012-2014; 2x sammenlagtseier i Volta ao Algarve i 2011, 2013; 3x seier i Chrono des Nations i 2011-2013