FLANDRIEN

View Original

DESTINASJON NORDKAPP

Hvert år i august forvandler Arctic Race of Norway Nord-Norge til én av de vakreste arenaene for proffsykling. I malerisk natur konkurrerer noen av verdens beste syklister om heder og ære i det norske etapperittet nord for polarsirkelen. Men der rytternes prestasjoner vektes kun i plasseringer på etappene og i sammendraget, forblir det ofte ukjent hvilken jobb som legges ned utenfor rittet. For hva kreves egentlig av lagene for i det hele tatt å kunne konkurrere i verdens nordligste etapperitt? Hvordan oppleves Arctic Race of Norway fra innsiden? Gruppetto fulgte profflaget Q36.5 Pro Cycling Team på deres reise til Nordkapp og fikk eksklusive innblikk i hvordan proffsykling foregår bak i kulissene.

Tekst: Marcus Liebold. Oppslagsbilde: Billy Ceusters - Arctic Race of Norway.

Denne artikkelen står på trykk i Gruppetto utgave 51/2023.

***

Nederlenderen Adriaan van Zijp står støtt i et kaos av andpustne ryttere som med dristige manøvrere styrer syklene sine på kryss og tvers. Jubelbrølet til tilskuerne blander seg med aggressiv tuting fra biler og motorsykler som skal opp og forbi i køen. Fra himmelen drønner et helikopter. Klokken har nettopp passert seks denne torsdagskvelden i august og på bare få øyeblikk har den ellers bedagelige Løkkeveien i Alta sentrum blitt til en hamrende hovedpulsåre i internasjonal toppsykling.

Mens italieneren Alberto Dainese og hans lagkamerater fra Team DSM-Firmenich feirer åpningsseieren i Arctic Race of Norway, samler det seg en liten gruppe sølv- og svartkledde ryttere rundt nederlenderen van Zijp. 56-åringen er én av de til sammen seks ansatte i støtteapparatet til det sveitsiske laget Q36.5 Pro Cycling Team som skal følge opp syklistene deres i det norske etapperittet. Van Zijp deler ut drikke og smågodt til sine menn. Ikke som belønning for innsatsen underveis på etappen, men som en del av en fast rutine etter målgang.

– Neida, smågodtet er ikke til for å skjemme bort rytterne våre, men for å gi dem noe mat som de må tygge på og ikke bare kan svelge ned. Tyggingen gjør nemlig at karbohydratet blir brutt ned allerede i munnen, noe som fører til at sukkeret havner raskere i blodet. Med dette setter også restitusjonen i gang mye tidligere, forklarer 56-åringen.

Norske Carl Fredrik Hagen, kaptein på Q36.5 Pro Cycling Team under etapperittet baner seg vei gjennom kaoset og stopper etter hvert opp ved siden av soigneuren sin. På bare få sekunder heller han i seg en halvliter med restitusjonsdrikk og fisker frem noen biter fra godteposen. Selv om han nettopp har syklet sytten mil i småkupert terreng fra Kautokeino og gjennom Finnmarksvidda ser han ikke nevneverdig sliten ut.

– Det var en ganske rolig etappe egentlig, forklarer han, mens han tygger seg gjennom noen seige gelébiter.

– Jeg hadde god kontroll hele veien …, fortsetter 31-åringen etter hvert som han svelger.

– … bare testet beina litt i bakken på den avsluttende runden her i Alta. Jeg føler meg bra. Men du, jeg må bare ta en dusj for ikke å bli kald, men vi sees etterpå, sier Hagen og ruller til hotellet som ligger kun noen få hundre meter unna mållinjen.

For en gangs skyld slipper han og de andre rytterne i Arctic Race of Norway én av de plagsomt lange busstransferer som er vanlige i proffsykling, men kan bare trille bort til overnattingsstedet for etappen. En kjærkommen avveksling med tanke på alt annet som skal skje resten av kvelden. Etter hvert som rytterne, de offisielle og publikummet finner hver sin vei, begynner også Løkkeveien å ligne igjen den rolige bygaten den pleier å være. Sola kaster et gyllent sensommerlys over Alta denne augustkvelden.

***

Klokken har blitt kvart på åtte når jeg banker på døra til rom 544 på Scandic hotellet med blikk på Nordlyskatedralen. Møblementet i det allerede trange dobbeltrommet har blitt stuet bort i et hjørne for å få plass til en massasjebenk. På et lite sidebord er det satt frem frukt, müsliblandinger, nøtter og soyamelk. Mat for å holde ut til en altfor sen middag. Fra dybden i rommet høres en lav samtale, som innimellom blir avbrutt av musikken fra TV-en på veggen.

Roxanne Koopman, en ung dame som jeg har møtt tidligere i dag, da hun langet flasker til rytterne under etappen, nikker kort når hun får øye på meg og fortsetter så å massere beina til Carl Fredrik Hagen. Koopman er fysioterapeut i Q36.5 Pro Cycling Team. For hver av de konsentriske bevegelser hun utfører, graver fingertuppene hennes seg dypere ned i lårmuskulaturen til den norske proffsyklisten.

– Det å være bevegelig er en liten, men viktig del av den totale prestasjonen til en rytter. Massasje og fysioterapi hjelper til at syklistene fysisk sett er forberedt på belastningen de blir utsatt for i et ritt. Jeg opplever det som veldig givende gjennom jobben min å kunne bidra til at dem presterer bedre, forklarer «Rox» motivasjonen hennes for å jobbe med proffsyklister.

På samme måte som hennes kollegaer i støtteapparatet til Q36.5 Pro Cycling Team har også Koopman en kontrakt med laget på dagsbasis. Hun jobber i et bestemt antall dager for sykkellaget, mens hun resten av året er selvstendig næringsdrivende i et privat treningsstudio i nederlandske Hilversum, der idrettsutøvere fra flere ulike sportsgrener oppsøker henne.

– Tidligere jobbet jeg med fotballspillere, men å være fysioterapeut for syklister er noe helt annet. I fotball har du en hel uke for å få spillerne klar igjen til neste kamp, men i sykling er det én kveld, som du har for å hjelpe rytterne til å komme i best mulig forfatning til dagen etter. Så har du også med flere typer skader å gjøre enn i fotball. Når en rytter velter, må du som regel ikke bare ta hensyn til slag-, men også til sårskader. Sykling er så mye mer intenst, sier hun.

Koopman er dedikert og nøye i arbeidet. Etter hvert som hun har tatt hånd om Hagens lårmuskulatur, går hun over til å massere leggene hans. Deretter føttene, hofte og rygg. Behandlingen tar tid.

– Gjør det vondt?, spør fysioterapeuten etter en stund.

– Det går bra…, svarer Carl Fredrik Hagen, idet han biter seg på leppene for ikke å måtte røpe smerten.

Koopman har lokalisert flere muskelknuter på venstre siden av brystet til Hagen som har oppstått som konsekvens av en feilbelastning etter en velt i Polen rundt to uker i forveien, der den norske proffen knuste tre ribbein. Hun masserer brystmuskulaturen og strekker Hagens venstre arm bakover for å tøye de stramme muskelfibrene. Ansiktsuttrykket til nordmannen klarer ikke lenger å skjule smertene.

– Du blir lei av å ha vondt så mye. Om det er på trening, i ritt eller under massasje, egentlig har du vondt hele tiden. Å leve med smerte er en del av hverdagen til en syklist, men det er utmattende i lengden, sier Hagen, som i sin fem år lange proffkarriere har opplevd flere smertefulle velt og skader.

Etter én time er massasjen over. Hagen takker for behandlingen og forter seg til middagen så han etter hvert kan falle til ro. En syklists hverdag handler ikke bare om å takle smerte, men også om å rekke frem i tide – til mål, massasje, middag eller i seng.

***

Neste morgen møter jeg Koopman igjen. Før øvrige hotellgjester inntar frokostsalen og kan okkupere sitteplassene, holder hun på med å reservere et bord for rytterne i laget som på grunn av en sen start på etappen kan sov ut. En luksus som ansatte i støtteapparatet til et sykkellag ikke kan unne seg. Når fysioterapeuten har satt frem spesialmat, som ikke finnes på bufeet, sjekker hun telefonen for de neste gjøremålene. Senere på formiddagen skal «Rox» sammen med hennes to kollegaer Ronald Broersma og Ton de Vaan frakte rytternes bagasje til neste overnattingssted i Hammerfest og gjøre alt klart på rommene, men først skal hun dra på butikken.

– Det vi skal handle, er mat til både rytterne og støtteapparatet, forteller hun når vi senere setter oss i bilen.

– Mat som kan spises før etappen, rett etter målgang og i tiden frem til middag, sier hun.

I Arctic Race of Norway, der sykkellagene på grunn av logistikken verken kan ta med seg sine egne kokker eller matvogner, og der mattilbudet på hotellene begrenser seg til frokost og middag, tilkommer det ekstra stor betydning å kjøpe inn mellommåltider.

På butikken fylles handlevognen etter hvert opp med nøtter, frukt, kvarg, riskaker, tunfisk på boks og flaskevann. Også appelsinbrus, vingummi, sjokolade og små kanelsnurrer havner i kurven. Koopman vet at matens næringsinnhold ikke betyr alt, men at den også kan være med på å øke moralen i laget. Når det neste dag under starten av etappen i Hammerfest skal pøsregne ved ensifrede temperaturer, vil hennes fremsyn vise seg å være gull verdt.

En halvtime senere legger «Rox» så varene i bilen og sjekker kassalappen. Maten hun har handlet for seks ryttere og seks ansatte i støtteapparatet kommer på rundt 1500 kroner.

– Inflasjonen gjør at matprisene bare øker og når laget deltar på ritt i land med høye levekostnader som i Sveits eller Norge, merker vi dette ekstra godt, forteller Koopman.

– Ernæring har blitt et veldig viktig fokusområde i alle lag. Rytterne skal ha riktig påfyll til rett tid og det brukes derfor mer og mer penger på mat i proffsykling både direkte og indirekte. For eksempel blir nå også adskillig flere personer involvert i å lange mat til rytterne underveis i rittene. Det pågår nesten en slags krig om hvem som kan stille med flest ressurser på langing og store lag med god økonomi har alltid en fordel her. Det er klart at ryttere på lag, som hele tiden får mat og drikke langet fra siden av veien, og ikke trenger å måtte hente det fra bilkøen bak, sparer krefter. Så er de heller ikke prisgitt rittsituasjonen i så stor grad, men får i seg den nødvendige energien mye mer regelmessig, forklarer «Rox».

På vei tilbake til hotellet plinger det plutselig på telefonen min. Der er sportsdirektøren i Q36.5 Pro Cycling Team som har sendt meg en melding. «Marcus, det blir taktikkmøte på rommet mitt klokken elleve. Du er velkommen til å være med. Rik».

Lag- eller taktikkmøter, som den jeg har fått invitasjon til, utgjør en sentral bestanddel i proffsykling og oppfyller et viktig formål. Møtene gir lagene anledning til å legge en plan for dagen på hvordan de skal oppnå sine sportslige mål. Vanligvis foregår taktikkmøtene i lagenes busser rett ved startområdet, men i Arctic Race of Norway, der det logistisk sett er uforsvarlig å overføre lagenes bilpark fra Sentral-Europa til Nord-Norge for bare noen få dager, gjelder det å improvisere.

Når jeg noen minutter før elleve så stikker innom ett av de anonyme hotellrommene på Scandic hotellet, som for anledningen altså skal fungere som kommandosentral, er Rik Reinerink nettopp i ferd med å sette opp sin lille laptop. En Powerpoint-presentasjon flimrer på skjermen. Den høyvokste, skallede mannen i starten av femtiårene, som under Arctic Race of Norway er ansvarlig sportsdirektør i Q36.5 Pro Cycling Team, var i overgangen mellom 1990- og 2000-tallet selv proffsyklist og kjenner syklingens strukturer inn og ut. Han har derfor opparbeidet seg en klar oppfatning om hvordan han bør utøve rollen sin som lagleder.

– På samme måte som jeg er familiefar. Jeg oppdrar mine barn ved å fortelle dem hva som skal gjøres, men prøver å få dem til å tenke selv, utfordre dem og la dem ta egne valg basert på diskusjonene vi har. Slik forholder jeg meg også til rytterne på laget. Jeg er ikke opptatt av hierarkier og ser på meg selv ikke som noe bedre bare fordi jeg er sportsdirektør, men det er viktig at rytterne forstår at det er min oppgave å stille krav og ha forventinger som de skal innfri, sier Reinerink.

– God morgen, kommer det plutselig fra andre enden av rommet.

Carl Fredrik Hagen har møtt opp og setter seg i mangel på alternativer på hotellsengen. 31-åringen er presis på tiden og først ut av samtlige ryttere i Q36.5 Pro Cycling Team. Det er tydelig at kapteinen i laget ønsker å lede også når det gjelder disiplin og seriøsitet. Noen minutter senere sniker seg så også polakken Kamil Małecki, spanjolen Marcel Camprubi og australieren Cyrus Monk inn på hotellrommet. Bare den italienske duoen Alessandro Fedeli og Walter Calzoni lar vente på seg.

– Okay gutter…, åpner Reinerink taktikkmøtet når laget omsider er komplett.

– … dagens etappe handler om to ting: vind og posisjonering. Carl og Kamil er våre beste kort i rittet, så jeg vil at dere andre gjør alt dere kan for å beskytte dem. Hold dem ut av vinden og kjør dem i posisjon. Det er meldt mye sidevind, spesielt når vi endrer retning her, forklarer Reinerink idet han peker på noen kartutsnitt i presentasjonen.

Rytterne er konsentrerte og følger nøye med, mens sportsdirektøren fortolker løypa og etappeprofilen. De stiller korte oppfølgingsspørsmål og begynner etter hvert å diskutere med hverandre hvilke konkrete oppgaver den enkelte skal løse. Så tar Carl Fredrik Hagen over styringen i samtalen.

– Vi må være våkne og holde oss i front helt fra starten av, fordi Uno-X vil prøve å sprenge feltet på et tidspunkt. Om de ikke får det til over fjellet, der det er helt åpent, vil de prøve igjen når vi kommer inn på Kvaløya, spår Hagen.

Noen timer senere angriper det norske sykkellaget Uno-X i sidevinden over Sennalandet og sprenger feltet. Mens mange ryttere panisk kjemper for ikke å miste kontakt til førsteviften, sitter Q36.5 Pro Cycling Team i front med sine nøkkelryttere. Hagens autoritet og erfaring har gjort at laget på den andre etappen i Arctic Race of Norway lykkes med sin målsetning om å få både han og polakken Kamil Małecki trygt i mål uten tidstap. Bare et øsende regnvær og arktiske temperaturer på vei til Hammerfest setter en demper på godfølelsen denne dagen.

Søkkvåt, forfrossen og i store smerter blir Hagen og de andre rytterne tatt imot av Adriaan van Zijp i mål ved Turistua. Soigneuren deler ut ekstra jakker og tørre hansker, før han sender syklistene ned fra toppen de nettopp har klatret opp til. På bare få minutter er målområdet tomt igjen. Det gjelder å komme seg fortest mulig i dusjen.

Oppholdsværet denne lørdagsmorgen i Hammerfest varer ikke. Samtidig med at de første lagene møter opp til innskrivingen på rådhusplassen begynner det å regne. Ikke ekstremt, men jevnt slik det kan regne på en sensommerdag i august oppe i Nord. I et forsøk på å holde varmen, har rytterne i Q36.5 Pro Cycling Team tatt på seg regnjakker, luer og buffer, men hutrer likevel, mens de står på scenen og blir presentert for publikummet. Beredvillig stiller rytterne opp for korte intervjuer med pressen og selfier med unge tilhengere. De smiler i kameraene og viser tommel opp i et vær, der selv friluftsentusiaster hadde valgt å holde seg hjemme. Av proffsyklister, tenker jeg idet jeg stikker bort til lagbilen, forventes det ikke bare når som helst å prestere fysisk, men også hele tiden å være psykisk skjerpet, hvorved sistnevnt tilstand er minst like energikrevende.

Fremme ved lagbilen møter jeg Rik Reinerink som prøver å oppildne sine menn til strid. Han deler ut klapp på skuldrene og high fives, idet rytterne tar på seg ekstra klær, hansker og skoovertrekk. Bare italieneren Alessandro Fedeli velger å ikke gjøre noe av delene.

– Du blir bare enda kaldere når klærne blir våte, sier han og putter flere gels i baklomma til sykkeltrøya.

– Vi får ikke gjort noe med været…, hører jeg Carl Fredrik Hagen si til en eldre dame som fra en klappstol på fortauet følger med på rytternes forberedelser. Innstillingen faller i smak hos damen.

– … du vet barnebarnet mitt er en sånn klimaflyktning og har flyttet sørover til Drøbak, men jeg liker meg bedre her, sier hun med skarp nordnorsk dialekt. Hun får enda større sympatier for den norske proffsyklisten, når Hagen forteller at han er fra Oppegård og på sine treningsturer regelmessig sykler innom den lille byen langs Oslofjorden.

Rett ved har Kamil Małecki søkt tilflukt for regnet på et inngangsparti til et hus og ser bekymret på meg. Polakken er den blant rytterne som virker å være minst motivert til å måtte kaste seg ut på en regnværsetappe.

– Gutter, jeg har en overraskelse til dere, sier plutselig en stemme med spansk aksent. Det er Edgar Coso Ferrer, én av mekanikerne i Q36.5 Pro Cycling Team. Spanjolen er selve definisjonen av glede og positivitet og derfor elsket av alle på laget. Han ser at rytterne trenger mer enn bare et klapp på skulderen for å komme seg gjennom etappen og har derfor begynt å dele ut sjokolade og kanelsnurrer til dem.

– Ikke si det til Rik. Han kommer til å drepe meg, sier den spanske mekanikeren og ler.

Rytterne lover å holde tett og selv Kamil Małecki kan ikke annet enn å smile. Proffsykling handler ikke bare om å bryte ned idretten i tall og algoritmer og det å jage «marginal gains» til enhver pris, men også om å se menneskene, individene i det hele. Mens de seks med endorfiner forete proffene ruller til start, hopper jeg inn i lagbilen. Sammen med Rik og Edgar skal jeg følge den tredje etappen i Arctic Race of Norway fra der det faktisk skjer. På veien.

– Det er lite vi kan gjøre nå, ergrer seg Rik når Radio Tour ti kilometer ut i rittet informerer om hvilke syklister som har stukket fra hovedfeltet.

Etter en intens åpning på etappen til Havøysund har ingen av de på forhånd utpekte rytterne i Q36.5 Pro Cycling Team klart å komme seg med i bruddet. Lagtaktikken om å legge press på konkurrentene ved å plassere en mann i utbrytergruppen har ikke gått opp. Istedenfor å være med på å prege den første fasen av etappen, er rytterne i det sveitsiske profflaget nå nødt til å omstille seg og må inntil videre bare sitte med i feltet.

Det samme gjelder oss bak i bilkøen. Som bil seksten i rekken av følgebiler, et nummer som speiler Q36.5 Pro Cycling Team sin plassering i lagkonkurransen, er vi henvist til å måtte skli med i den endeløse kortesjen og vente på hva som skjer. Vi er så langt bak i bilkøen at vi ikke engang kan se feltet lenger. Bare innimellom, når veien snirkler seg rundt én av de mange vågene på Kvaløya, får vi øye på noen syklister i det fjerne. I det minste har solen begynt å titte frem bak regnskyene og lar den røffe nordnorske naturen virke mer gjestmild.

Nettopp solen sørger også for at det brått blir liv både i feltet og bak i bilkøen. For plutselig kaller flere ryttere opp følgebilene sine for å levere overflødig tøy. Også Rik Reinerink får beskjed om å komme opp til halen av feltet. I løpet av få sekunder er det kaos rundt oss. Overalt er det ryttere som styrer med uregjerlige regnjakker, ryttere som henger på biler, ryttere som har stoppet opp for å tisse og ryttere som blir pacet opp igjen til feltet. Det virker som om skriking og tuting i disse øyeblikk er sykkelfeltets esperanto.

– Vi prøvde alt vi kunne, men vi kom oss ikke med, roper Marcel Camprubi inn i bilen, idet han leverer regnjakkene fra sine lagkamerater.

Reinerink nikker, tar imot tøyet og langer i samme bevegelse ut drikkeflasker fra bilen uten å ta blikket fra veien. Han gir den unge spanjolen noen beskjeder og sender ham opp igjen til sine lagkamerater. Så lar seg sportsdirektøren i Q36.5 Pro Cycling Team falle tilbake til sin anviste plass bak i bilkøen og smiler. Stresset av å holde oversikt over både ryttere, motorsykler og øvrige biler har vært til å føle på, men femti år gamle Rik Reinerink ser ut til å være i sitt element.

– Da jeg la opp som aktiv syklist var jeg skikkelig lei syklingen. Jeg var lei av dopingen som ble praktisert i feltet og så ingen perspektiver i idretten. Jeg begynte etter hvert å jobbe som controller i privat næringsliv, men skjønte fort at en kontorjobb ikke er noe for meg. Det er situasjoner som denne her som jeg elsker. Når jeg foran sesongen ble tilbudt en stilling i Q36.5 Pro Cycling Team var det derfor et enkelt valg å ta, forteller Rik.

På de kommende kilometerne gir nederlenderen korte instrukser til rytterne sine over interkommen. Han informerer om detaljer i løypa som vises på et nettbrett som han har satt opp i bilen. Sportsdirektøren varsler om mulig sidevindskjøring så snart langesonen i Olderfjord er passert og tar ikke feil. Straks feltet vender nordover på Porsangerhalvøya blir det angrep som slår store sprekker i rekkene. Avstanden mellom de enkelte gruppene gjør også at følgebilene havner lenger og lenger bak fronten. Dersom én av rytterne i Q36.5 Pro Cycling Team nå får defekt, vil det ta flere minutter før han kan få hjelp fra bilen.

At det i tillegg har begynt å regne igjen, gjør ikke risikoen for teknisk trøbbel noe mindre. Men vondt skal bli verre. Når vi senere blir sittende låst bak en klynge ryttere som har falt av hovedfeltet, fordi rittkommissæren ikke slipper oss forbi, mister vi etter hvert radiokommunikasjonen til våre egne. Edgar bak i bilen tar frem mobilen og følger med på TV-sendingen fra etappen for å holde oss oppdaterte om rittutviklingen. Men når vi ved klatringen opp Kirkedalen attpåtil mister mobildekningen, famler vi fullstendig i blinde. I mer enn to mil har vi ikke noe som helst informasjon om hva som foregår noen kilometer foran oss i løypa. Vi vet verken om noen av rytterne i laget trenger hjelp eller om hvem som i det hele tatt fortsatt sitter med i fronten.

Moderne sykling, slik den vises fra utsiden, skaper ofte et inntrykk av at sportsdirektørene bak i bilene trekker i trådene og har full kontroll. Sannheten er snarere at rytterne ikke sjeldent må styre taktikken selv underveis i et ritt og ta beslutninger på egenhånd.

Først når vi er på Havøysund får vi mobildekning og radiokontakt igjen. Alessandro Fedeli og Carl Fredrik Hagen sitter fremdeles med i tetgruppen og ligger godt plassert i den bratte klatringen opp til vindmølleparken. Men idet stigningsprosentene øker og rytterne begynner å jobbe mer og mer med overkroppen, toucher plutselig en motstander bort i Hagen, så at nordmannen må klikke ut av pedalene. Ikke bare mister han flyten, men også sjansen for en god etappeplassering. Sammen med italieneren Fedeli kommer Hagen i mål tjue sekunder bak vinneren Stephen Williams fra Israel Premier-Tech.

Frustrasjon sprer seg i følgebilen. Sportsdirektøren i Q36.5 Pro Cycling Team hadde forventet mer av rytterne sine på kongeetappen i Arctic Race of Norway. Han vet at løpet er kjørt når det gjelder sammendraget.

– Det var ikke godt nok i dag, oppsummerer Reinerink ordknapp.

– Jeg var så kald at jeg ikke klarte å komme opp i puls engang, sier Carl Fredrik Hagen i mål kort tid senere.

– Klart er jeg skuffet, sier han skjelvende. Anstrengelsene har farget ansiktet til 31-åringen hvit. Hans fortsatt knuste ribbein gjør ikke mindre vondt nå.

***

24 timer senere står jeg sammen med Adriaan van Zijp bak mållinjen på Nordkapplatået og holder pusten. 22 år gamle Walter Calzoni har angrepet ut av utbrytergruppen som han i hele dag har sittet i og har et lite forsprang på favorittene. I jakten på etappeseieren vrenger neoproffen i Q36.5 Pro Cycling Team innsiden ut. Han vet at han kan vinne sin første proffseier. Tidsavstanden ned til forfølgerne krymper, men med sjuhundre meter igjen til mål leder den unge italieneren fortsatt med fem sekunder. Først når det gjenstår tohundrefemti meter blir han innhentet.

Italieneren er sønderknust og ser uforstående på soigneuren sin. Med åpne armer tar Adriaan van Zjip imot 22-åringen, klar for å trøste ham. Også lagkameratene hans samler seg rundt Calzoni, klapper ham på skulderen og prøver å løfte han opp igjen. Selv om Q36.5 Pro Cycling Team til slutt ikke har fått en etterlengtet etappeseier, har laget preget avslutningen av Arctic Race of Norway.

– Det er slik jeg vil at dere skal sykle, gutter. Dere kan jammen være stolte på hva dere har fått til i dag, roser Rik Reinerink rytterne sine når de etter hvert skifter ved følgebilen.

Stemningen i laget har snudd. Gårsdagens skuffelser over en mislykket kongeetappe er glemt. Prestasjonen til Walter Calzoni har tatt bort presset på å måtte vise seg frem i Arctic Race of Norway. For første gang siden starten av rittet for fire dager siden kan både rytterne og støtteapparatet i Q36.5 Pro Cycling Team senke skuldrene.

Seiersseremonien, der Walter Calzoni senere blir hyllet som den mest angrepsvillige rytteren på etappen, er som en forløsning for hele laget. En anledning for å la inntrykkene synke er den ikke.

Så snart Adriaan og Edgar har stuet bort syklene og utstyret må vi skynde oss til hotellet. Proffsykling er en karavane som aldri stopper opp, men bare trekker videre. Idet jeg hopper i bilen, kaster jeg et siste blikk tilbake på Nordkapplatået. Jeg lurer på om hvordan det føles å være på de mest spektakulære plasser i verden uten aldri å få tid til å oppleve dem.

– Selvfølgelig er det rart, men hadde det ikke vært for syklingen, hadde vi aldri kommet oss til slike plasser en gang, svarer Edgar lakonisk.

– Det å ha tid er kanskje noe som du savner mest som mekaniker? spør jeg, når jeg senere utenfor hotellet følger med på hvordan 32-åringen gjør klar rytternes sykler for transport tilbake til lagets Service Course.

I løpet av kvelden skal samtlige av lagets sykler som ble brukt i Arctic Race of Norway vaskes, demonteres og pakkes bort. Edgar og hans kollega Ronald Broersma vil måtte jobbe på spreng til langt utover natta for å rekke og komme i mål med oppgaven. Idet han oljer kjedet, tar av setepinnen og emballerer rittsykkelen til Carl Fredrik Hagen, svarer spanjolen på spørsmålet mitt.

– Ja, det er riktig. Det er en hektisk jobb å være mekaniker i et profflag, men jeg har som holdning at det får ta den tiden det tar for å gå over syklene. Om det blir lange kvelder av det, så får det være slik. Mange tror at det er en lett og behagelig jobb å være mekaniker, at du bare reiser verden rundt og skrur litt på sykler i ny og ne. Men sannheten er jo at du må ofre en god del. Det siste forholdet mitt gitt i stykker, fordi jeg var borte så mye. Dersom du ikke elsker jobben din, om du ikke ser den som en del av en livsstil, så kvitter du nok heller før enn senere. Heldigvis elsker jeg sykling, kanskje mye mer enn alt annet, sier spanjolen og tar fatt på neste sykkel.