HJELPERYTTEREN

Frem til Sebastian Lang la opp i 2011, var han selve definisjonen på en hengiven hjelperytter. Han slet i vinden foran i feltet, tettet luker, hentet flasker og ofret seg fullstendig for kapteinene sine. I denne tredelte reportasjen prater tyskeren om verdier i sykkelsporten, mimrer om både gode og vonde øyeblikk i karrieren og forteller om hva han egentlig driver med nå.

Tekst & oppslagsbilde: Marcus Liebold.

Hverdagen til Sebastian Lang er ikke blitt mindre hektisk sammenlignet med hvordan han hadde det som aktiv sykkelrytter.

Kun prioriteringen har forandret seg i løpet av de siste årene. Var han en fullblodssyklist tidligere, så er han nå først og fremst en dedikert ektemann og familiefar til tre sønner samtidig som han står i full jobb. Treningen må nå gjennomføres på kveldstid. Når Lang inviterer hjem blir det derfor sent på kvelden, etter at barna er lagt og treningsøkten er unnagjort.

Min eldste sønn, forteller Lang idet han setter seg ved middagsbordet, er akkurat som meg da jeg var liten. Jeg var egentlig alltid ute og i bevegelse. Jeg spilte håndball før jeg begynte med syklingen. Men en dag, det var nasjonaldagen i DDR, så rullet det en gruppe syklister forbi meg, som var del av et festtog. Jeg ble helt fascinert av denne gruppen og hvordan de syklet sammen i en stor flokk. Siden maste jeg så lenge, at mora mi til slutt meldte meg inn i den lokale klubben, sier Lang med et smil om munnen.

Så du falt for det sosiale ved syklingen? Det å være sammen i en gruppe?

Det jeg begeistrer meg for ved syklingen, den gangen som i dag, er det faktum at du er fri og uavhengig når du er ute og sykler, forteller han. Du får følelsen av at du kan legge alt bak deg og bli kjent med noe nytt samtidig. Du er ikke henvist til noen som helst. Kun du bestemmer hvor lenge, hvor hen og hvordan du beveger deg.

Når Lang begynte å sykle var det imidlertid de østtyske grensevaktene som bestemte hvor hen unggutten kunne sykle og hva han fikk lov til å oppdage på egenhånd. Hjembyen til Lang, Sonneberg, lå rett ved grensen til Vest-Tyskland sør i Thüringen og de første turene hans gikk derfor til noen mindre landsbyer i nærheten. Han husker spesielt godt den aller første runden hans i de hjemlige strøkene.

Det var kanskje mellom tre og fire mil. Men når du aldri før har syklet tre mil, er dette et helvete. På vei tilbake, minnes han, satt jeg på sykkelen og gråt. Jeg gråt hemningsløst fordi jeg var helt utslitt fysisk. Og som barn får du følelsen av at du aldri kommer deg hjem igjen, forteller han om den første kontakten med syklingen som satte varige spor.

LIDENSKAP

Men du pinte deg hjemover likevel. Har sykling mye med slit å gjøre? Det å lide?

For meg er sykling først og fremst ubetinget lidenskap. Men i det ordet ligger så mye mer. På den ene siden skaper sykling lidelse. Ta den første turen min som guttunge for eksempel. På den andre siden så vil du aldri mer være uten når du først har utviklet en lidenskap for syklingen.

Som senere hjelperytter var karrieren til Lang imidlertid mest preget av å slite og pine seg for andre.

Hvilke egenskaper må man ha for å være en god hjelperytter?

Den viktigste egenskapen er lojalitet. Betingelsesløs lojalitet. Vil du være en virkelig god hjelperytter må du være lojal både ovenfor lagfilosofien, laget i seg selv dvs. lagets ledelse og dets strukturer, og du må være lojal ovenfor kapteinen din. Fordi du stoler på ham. Uansett om han har en god eller dårlig dag, uansett om han roter det til en dag, dagen derpå kjører du for ham igjen. Du stiller bare ikke spørsmål ved det.

Lang begynte proffkarrieren sin i Team Gerolsteiner i 2002 og utviklet seg raskt. Men til tross for sammenlagtseieren i Post Danmark Rundt i 2003 og en rekke etappeseire i mindre ritt, ble han sjelden tildelt rollen som kaptein på laget.

Hvorfor ikke?

Da jeg ble proff var jeg veldig ambisiøs og trente mye. Jeg gjorde alt for å bli god, for å bli bedre og for å yte maks. Det fungerte bra de første tre-fire årene og jeg utviklet meg kontinuerlig frem til 2006. Men jeg var samtidig alltid realistisk. Jeg innså etter hvert at det ikke ville holde til toppen av verdenseliten. Istedenfor fokuserte jeg heller på å bli bedre i det jeg kunne.

TEMPORYTTEREN

Og det Lang kunne best var å kjempe en ensom kamp mot klokka. Som formidabel temporytter klarte han å tråkke tunge gir over lang tid.

Må en god temporytter være viljesterk? Må man ha evnen til å kunne lide?

Du blir en god temporytter ikke nødvendigvis fordi du har visse opptrente egenskaper, men medfødte evner, understreker Lang. Når du klarer å kjøre høyt tempo over lengre tid, skjer dette fordi du er i stand til å sykle med mye syre. Tempo er noe helt spesielt siden du kjemper alene, supplerer han. På fellesstartetapper får du alltid en umiddelbar respons på hvordan konkurrentene dine gjør det. Du får en visuell tilbakemelding på hvordan de ligger an i forhold til deg. Når du sykler tempo har du ikke dette. Derfor tror jeg at gode temporyttere utmerker seg ved å kunne fordele kreftene sine optimalt. Og dette kunne jeg definitivt, fastslår Lang.

Var dette også seiersformelen da du vant Post Danmark Rundt i 2003? Det at du fordelte kreftene dine jevnt over alle etapper?

Jeg hadde ikke vunnet Danmark Rundt hvis ikke tre komponenter hadde vært på plass. For det første laget mitt som ofret seg for meg under rittet. For det andre flaks. Jeg hadde flaks på den første etappen hvor jeg satt med i utbrytergruppen som bestod av ryttere som jo til slutt også kjempet om sammenlagtseieren. For det tredje trenger du en sportsdirektør bak i bilen som har mye erfaring fra rittsituasjoner, en som kan lese rittet og klarer å holde oversikten. Ikke bare over de enkelte etappene, men også over hele rittet.

Var seieren i Post Danmark Rundt samtidig det største øyeblikket i proffkarrieren din?

Selv om det var et fantastisk øyeblikk, så vil jeg ikke si det. Sett i ettertid var nok det største momentet i karrieren det, at jeg ble tysk mester på tempo i 2006. Helt enkelt fordi jeg hadde konkurrert med Michael Rich, Uwe Peschel og Jens Voigt i en årrekke uten å lykkes. I de tidligere årene hadde jeg kommet på en andre plass og tredje plass, men klarte aldri å vinne. Fremfor alt ikke mot Michael Rich som syklet sammen med meg på Gerolsteiner denne gangen. Men jeg beit tennene sammen, for hvert år og ga meg ikke. Og til slutt så klarte jeg det. Det å kunne vise en lagkamerat, som jeg kom godt overens med og likte veldig godt, vise ham at jeg hadde blitt moden, betydde mye for meg, sier Lang.

BRUDDRYTTEREN

Et annet minneverdig øyeblikk i karrieren til Lang var dagen da Giro d’Italias andre etappe i 2011 skulle avgjøres. Rett etter start i norditalienske Alba bestemte tyskeren seg for å angripe, han ville gå i brudd. Men det var ingen andre ryttere som hadde lignende ambisjoner denne søndagen i mai.

Det hele endte opp med at tyskeren syklet i ensom majestet foran feltet i 215 kilometer. Riktignok erobret Lang klatretrøya denne dagen, men hva tenkte han under etappen?

Hva var det som foregikk i hodet ditt?

Lang ler.

Sannheten er at jeg bare ville åpne etappen. Jeg kjente Giroen fra tidligere, kjente til mentaliteten i Giroen og hadde bare ikke lyst til å kjøre i lusefart den første timen. Jeg var hundre prosent sikker på at når jeg angriper, så er det tre andre ryttere som blir med meg og at én av dem kjører et konterangrep. Jeg angriper, setter meg ned, venter til at neste mann skal ta en føring, men så er det ingen der! Stopp en hal, tenker jeg. Et eller annet er nettopp i ferd med å gå skikkelig gærnt, beskriver Lang følelsene sine fra denne dagen. Så lurte jeg på hva jeg skulle gjøre? Skulle jeg kjøre sakte og bli slukt av feltet igjen? Hvordan ville det sett ut når jeg først kjører et angrep og så blir hentet igjen rett etterpå, spurte jeg meg? Til syvende og sist bestemte jeg meg for å kjøre for at ikke det hele skulle virke helt idiotisk.

Men du fikk i hvert fall mye TV-tid denne dagen.

Ja, sponsorer liker selvfølgelig slike stunts. Og for meg var det jo også nok en gang god reklame i mitt siste proffår. Men sykt var det likevel. En intelligent rytter hadde nok bare stoppet og tatt seg en tissepause, sier han etterpåklok.

INGEN TOM BOONEN

Nok en kuriositet i karrieren din var vårklassikeren Paris-Roubaix, verdens hardeste endagsritt. Du stod fem ganger på startstreken, men klarte aldri å sluttføre rittet...

Sebastian avbryter bastant.

Nei, nei, nei. Selv om jeg slet skikkelig med dette rittet, så fullførte jeg én gang, oppdaterer Lang og ler. Det var i 2008, det husker jeg, fordi det var en morsom episode i forkant av rittet. Hans-Michael Holczer (denne gangen teamsjef i Team Gerolsteiner, red. anm.) kalte oss inn til taktikkmøte kvelden før, minnes Lang, og lovte en pengepremie til hver enkelt av oss som ville klare å komme i mål i Roubaix. Og akkurat det året tar jeg meg til Velodromen i Roubaix. Men ikke nok med det, også tre lagkamerater fullførte rittet.

Så dere var helt enkelt ut etter premien som Holczer hadde lovet dere?

Det var nettopp det Holczer sa til oss i etterkant av rittet. Det eneste som trengs for å få dere i mål, gjengir Lang lagsjefens ord, er å love dere penger. Men å rulle over den siste pavéen rett før Velodromen, var en sykt deilig følelse. Jeg var så glad, jeg visste at det ikke kunne skje noe mer. Hadde jeg punktert da, kunne jeg bare gått over målstreken.

I det Lang slår i bordet sier han stolt:

Jeg var kommet i mål!