PEDROS PARADIS

For en av deltakerne er turrittet «Mallorca 312» mer enn bare et sjeldent sykkeleventyr, men en tidsreise til hans egen fortid. En dag i livet til Pedro Horrillo.

Tekst: Marcus Liebold. Foto: Mallorca 312.

Det var på våren i 2010, kun få måneder etter velten min, at jeg deltok for første gang, minnes Pedro, og kaster et tankefull blikk på arrene på kroppen hans.

Det er en tidlig morgen i slutten av april og lufta er fortsatt kjølig, så kjølig den kan være på denne tiden av året på Mallorca.

Spanjolen Pedro Horrillo har tatt på seg armvarmere og for anledningen en av de laksefargene trøyene til Gran Fondo rittet «Mallorca 312». Selv om sykkeldrakten spenner noe mer over brystet enn i hans beste dager, klatrer baskeren fortsatt meget habil. Det er lett å se på måten han håndterer sykkelen på at Pedro har vært proffsyklist tidligere.

Han og den første puljen av de rundt 8000 deltakere i turrittet har allerede tilbakelagt de første to nøytraliserte mil av den 312 kilometer lange kraftanstrengelsen på den baleariske øy. I morgengryet la de av gårde i Alcúdia og syklet nordover langs badestrender, før de ved Port de Pollença tok mot øst og innover mot landet.

Nå har de tatt fatt på dagens første klatring opp til Coll de Femenia. Mens mosjonistene rundt ham puster anstrengt og tørker bort svetteperler, smiler Pedro over hele ansiktet. Han koser seg i den jevne stigningen med god asfalt.

Du må velge din egen fart i klatringene, og ikke bli fristet av å kjøre over evne i starten selv om beina kjennes bra. I løpet av dagen vil du uansett før eller senere nå grensene dine bare på grunn av distansen, og det vil derfor være lurt å spare på kreftene. Målet med dagen er å nyte den, sier Pedro.

16. mai 2009. Etter en innledende lagtempo i Venezia og en avstikker innom Østerrike og Sveits har løypa til Giro d’Italia vendt sørover igjen. Klatringen opp til Culmine di San Pietro i starten av denne åttende etappen mellom Morbegno og Bergamo er lang, men foreløpig har allrounderen Pedro Horrillo ikke falt av ennå. Over toppen og ned fjellet vil Rabobank-rytteren kunne avansere i feltet igjen. Men i en langstrakt høyresving kjører Pedro plutselig ut av veien. Spanjolen treffer autovernet, tar flere overslag og styrter seksti meter ned i avgrunnen.

Selv om sykkelflaskene fortsatt er mer enn halvfulle, har Pedro stoppet på rittets første drikkestasjon ved innsjøen Gorg Blau. Beredvillig tar han selfies med andre syklister eller småprater med de frivillige. Pedro har ingen hast med å komme seg videre.

Ta deg god tid til å spise og fylle på flaskene. På et langt ritt som dette handler mye om ikke å gå tom. Jeg pleier å stoppe på alle matstasjoner underveis og forsyner meg gjerne med appelsiner, nøtter og noen av de deilige småkakene. Bare nyt litt av atmosfæren og slå av en prat med folk. Matstasjonen er et fantastisk møtested for å bli kjent med nye venner, som du kan sykle sammen med videre, forteller han.

Fra platået med den lille innsjøen fortsetter Pedro og en stor klynge ryttere ferden mot Mallorcas mest kjente fjell Puig Major. Men i og med at de nærmer seg fra østsiden, skal syklistene ikke klatre oppover lenger, men styrte ned de femten kilometer mot Sóller. På et mesterverk av en vei slipper Pedro bremsene og kutter de doserte svingene. I dag har politiet sperret hele løypetraseen for biltrafikk, som gjør at amatørene kan føle seg trygge og som ekte proffsyklister i et stort ritt.

Den tette furuskogen ved Puig Major blir snart avløst av pittoreske landsbyer langs en spektakulær kystvei. Mens turrytterne nyter utsikten over Middelhavet, kan de høre bølgene treffe de røffe skjærene lenger ned.

Gjennom lyden til en helikopter fornemmer Pedro ropene til redningsmannskapet, men klarer ikke å bevege seg. Han ligger på en liten pynt, og kjenner smaken av blod. Ut fra et stort sår på låret hans siler en klissede rød strøm, uten at Pedro kan forhindre det. Han må holde seg våken, men kjenner at øynene sklir igjen av utmattelse. Endelig bøyer seg et ansikt over ham. «Jeg heter Pedro Horrillo. Du må hjelpe meg opp på sykkelen igjen», sier han på italiensk. Så svartner alt rundt ham.

Strekningen fra Sóller til Andratx er den fineste i hele rittet og hører til mine favoritter. Veien går aldri rett frem, men snirkler seg forbi utkikksposter og fyrtårn langs kysten i flere mil. Det er et stadig opp og ned, som det er umulig å bli lei av. Innimellom tror jeg at veien bare har blitt laget for at vi syklister skal kunne kose oss på den, sier Pedro.

Veien fra Valldemossa, forbi Deiá, Banyalbufar og Estellencs med de uendelig mange hårnålsvingene setter sine dype spor både hos Pedro og de andre rytterne i rittet. Men i like stor grad som fjellkjeden «Serra de Tramuntana» gir uforglemmelige opplevelser, tærer den på kreftene også. I snaue seks timer har Pedro sittet på sykkelen nå, men når han etter 135 kilometer krysser sjekkpunktet i Es Capdellà er han fremdeles ikke halvveis i rittet en gang. Mens en gruppe innbitte turkamerater fortsetter uten pause, stopper Pedro opp igjen og løfter pekefingeren.

Hører du? Det har blitt helt stille. Kjatringen fra i dag tidlig har blitt borte på veien. Det er nå de fleste begynner å bli slitne og må jobbe mentalt. Om det går for fort for deg i puljen som du har syklet i så langt, er det bedre at du venter til neste gruppe som kommer lenger bak. Det er der du hører hjemme nå, påpeker han.

Pedro har knust samtlige ribbein. Lungen hans er punktert. Han har brukket flere rygg- og halsvirvler, og har mistet mye blod gjennom et åpent sår på låret. Det var bare flaks at han hadde blitt liggende på såret, ellers hadde han blødd i hjel. Legene har fortalt ham at han ble bevisstløs under redningsaksjonen og at han har ligget i koma. At han i det hele tatt er i livet er et eneste stort vidunder.

Det å sykle «Mallorca 312» i 2010 var den største utfordringen i mitt liv. Etter ulykken visste jeg ikke om jeg i det hele tatt noensinne ville kunne sykle igjen. Det var en like stor styrkeprøve for meg den gangen, som det er for de fleste mosjonister å bestemme seg for å delta i et så langt ritt med så mange høydemetre, sier Pedro.

Det er ikke før i Galilea og Grau de Superna at de trange veiene gradvis blir større igjen og høydeprofilen endelig flater ut.

Pedro og turfølget hans setter kursen mot Lloseta og sykler nå parallelt med motorveien MA-13, som forbinder hovedstaden Palma med øyas østkyst.

Jevnt og trutt plukker gruppen opp syklister, som har overvurdert kreftene sine og som betaler dyrt nå. Deres eneste håp er å nå matstasjonen i Lloseta, der alle ryttere møtes enten de er ute på en 167, 225 eller 312 kilometer lang runde.

I Lloseta kommer også sannhetens øyeblikk, der rytterne må avgjøre om de fortsetter det strabasiøse rittet eller tar snarveien til målområdet i Alcúdia. Det er ingen skam å innse at kreftene ikke strekker til denne gangen. Når Pedro ankommer sjekkpunktet med de hundretalls deltakerne, kikker han seg rundt og er forbauset.

Alt begynte med en treningstur, der jeg og noen venner bare la ut uten et konkret mål for dagen. Vi syklet over «Serra de Tramuntana» mot Andratx og tilbake til Alcúdia. Når vi var hjemme igjen hadde vi syklet 20 mil, men hadde lyst på en ekstra runde. Det hele endte med at vi den dagen syklet 312 kilometer. Så lurte vi på om vi kunne få med oss flere på en slik tur, og på rittets første utgave i 2010 var vi en liten gjeng på 200 ryttere. Det gjør meg stolt å se at vi åtte år senere er rundt 8000 syklister, sier Pedro.

Pedro husker ikke velten, det er som hjernen hans ble slått av. Legene i Bergamo forteller ham at det vil bli en lang rehabilitering, og at sjansene for å bli proffsyklist igjen er små. Spanjolen har vært heldig at han i det hele tatt kan bevege armer og bein. På krykker og med nakkekrage tar Pedro ett og ett steg inn i hverdagen, men innser at velten har forandret livet hans for alltid.

Jeg ble født to ganger. Den første gangen den 27. september 1974 og den andre gangen den 16. mai 2009, da jeg falt ned avgrunnen ved Culmine di San Pietro. Som proffsyklist var det alltid det viktigste å kjøre så fort som mulig, men etter velten har jeg utviklet et annet forhold til tid. Når jeg sykler nå, så tar jeg meg tid til det. Å delta i «Mallorca 312» er som en lang reise, der jeg vier hvert eneste minutt det jeg elsker mest. Hvordan kan jeg gå glipp av muligheten å nyte et paradis som Mallorca ved en slik anledning? For meg er det en selvfølge å bli med i rittet hvert år, forteller Pedro.

Da spanjolen i 2010 stilte på premieren til Gran Fondo rittet fikk han som anerkjennelse og ære starte med det symbolske startnummeret «312».

Siden har Pedro ikke mistet en eneste utgave av rittet og hvert år fått tildelt den første startplassen. Eneren skal være et forbilde for de hundrevis av deltakerne som kjemper seg videre fra Lloseta og sørover mot Santa Margalida og Ariany. De fleste rytternes ansikter er preget av smerter fra både beina, rygg og hender, men de nekter å gi seg nå.

Over jorder, som dufter honning og høy, forbi forfalne gårdsbruk og mellom steinvoller tar løypa mot sør. Kveldssola bader landskapet i et gyllent lyst, som tegner tydelige silhuetter av syklistene.

Den kronglete veien tar Pedro til et sted, der han har vært tidligere, og dit han aldri hadde trodd han ville komme tilbake til. Til hans egen fortid. For hver retning han velger ved en korsvei og for hver kilometer han overvinner, blir han mint om den tunge veien tilbake etter ulykken.

Hele strekningen til Artà må du sette deg små mål. Si til deg selv at du skal sykle til neste sving, til neste matstasjon eller til du har kommet opp i en ny gruppe. «Mallorca 312» er en stor prøvelse av motstandsevnen din, som lærer deg hva du er kapabel til om du bare ikke gir opp, sier Pedro.

Når baskeren etter drøye tolv timer sykler inn til løypas siste matstasjon i Artà, er festen i gang for lengst. Fra gatecafeen «Cafetería L’Almudaina» dundrer musikk. Det skjenkes øl fra store fat og tilskuerne står i hopetall for å heie på syklistene.

På de siste kilometere har Pedro stoppet opp gjentatte ganger, og dyttet de siste rytterne et stykke nærmere mot mål. Han vet at alle som klarer å komme seg til Artà, vil også nå målstreken ved Playa de Muro til slutt. Herfra er det bare to mil igjen til strabasene er overstått.

All trening i forkant av dette rittet, timene i sadelen underveis og alle kilometere som du har tilbakelagt i dag, alt dette belønnes her i Artà. Selv om du fremdeles ikke er i mål, er det ingen tvil lenger om at du vil komme deg dit. Støtten du får fra publikum, får du ingen andre plasser i verden, sier han og tar en stor slurk fra plastbegeren.

Pedro lar sykkelen bare trille av seg selv i de slake utforbakkene etter Artà. Klokka bryr han seg ikke om. Han vil kjenne på følelsen av nok en gang å ha mestret utfordringen å sykle 312 kilometer på en dag.

Arm i arm med andre syklister kommer han inn på oppløpet i Alcúdia, der det store sykkeleventyret etter fjorten timer tar slutt.

Smertene fra arrene på kroppen til Pedro blir store og små med årstidene, men det er i øyeblikk som dette at han glemmer dem. Det er i øyeblikk som dette at han erkjenner og forstår tilværelsen.

Jeg er ikke redd for døden lenger, fordi jeg etter velten min har erfart hva det betyr virkelig å leve. Å sykle ritt som «Mallorca 312» er å leve. Den dagen jeg dør, vil det ikke være noe der. Det er som med en lysbryter. På og av.

VIKTIGSTE MERITTER:

1x etappeseier i Paris-Nice (2004); 1x etappeseier i Vuelta a Volta Ciclista a Catalunya; 1x etappeseier i Euskal Bizikleta; 3. plass på den 7. etappen i Tour de France i 2002; 3. plass på den 13. etappen i Vuelta a España i 2004; 1x etappeseier i Volta a Portugal; 2x etappeseier i Niederösterreich Rundfahrt i 2003 og 2004; 1x etappeseier i Niedersachsen Rundfahrt i 2001; 1x etappeseier i Sachsen Tour International i 2006.

LIVET ETTER SYKKELKARRIEREN:

Skadene han pådro seg i velten i Giro d’Italia tvang Pedro til å legge opp som profesjonell syklist i 2009. Etter en lang periode med både fysisk og psykisk rehabilitering, valgte han likevel å forbli i sykkelmiljøet. Han er i dag tilknyttet sykkelmerket Giant, der han tester sykler og guider turer. Pedro er i tillegg ambassadør for Gran Fondo rittet «Mallorca 312», og har nylig begynt som løypedirektør for sykkelrittet «La Vuelta al País Vasco» (Baskerland rundt). Pedro er også kjent som talentfull skribent. Under karrieren skrev han jevnlig innlegg for avisene «de Volkskrant» og «El País», mens han i de senere årene har bidratt med artikler i sykkelmagasinet «Rouleur». Pedro er utdannet filosof, har to barn og bor i dag i nordspanske Ermua.