1975 — HISTORIER — FLANDRIEN

Marino Fontana er rasende. Lagsjefen til italienske Jolly-Ceramica banker ikke på døra, men stormer rett inn på hotellrommet. På senga ligger en småsliten Knut Knudsen som ser forfjamset på den lille, senete italieneren.

Knut”, roper han hissig, ”hvorfor faen tror du, du har bremser på sykkelen?”

Trønderen er satt ut.

”Jeg forstår ikke helt...”, prøver Knudsen seg på et spakt svar, men blir avbrutt med en gang. Fontana fortsetter å kjefte.

”De er til for å bremse med! Du skulle bremset og ventet på Gavazzi. Dette, gjør du aldri mer igjen, capito?”

Den unge nordmannen er målløs. Før han rekker å forsvare seg, snur Fontana på hælen og smeller igjen døra.

Basta!

***

Knut Knudsen hadde blitt hentet til Italia som en hjelperytter foran 1974-sesongen.

Den store triumfen fra velodromen i München under OL i 1972, der han på overlegent vis hadde vunnet gullmedaljen i 4000 meter forfølgelsesritt, hadde heller ikke i Italia gått upåaktet hen. Men Knudsen var ung. For ung til at sportsdirektøren Marino Fontana i italienske Jolly-Ceramica hadde andre forventninger enn at unggutten fra Levanger skulle være en ren hjelperytter i starten av hans profesjonelle landeveiskarriere.

I tillegg hadde Knudsen frem til nå kun vært amatør, han fikk heller ofre seg for lagets største profil Giovanni Battaglin, mens han tilvennet seg profftilværelsen. Og nordmannen slet som aldri før.

Ikke bare syklet de profesjonelle rytterne fortere, de syklet også mye lengre. Der amatørene konkurrerte i ritt på sytten mil, tråkket proffene gjerne ti mil ekstra når de syklet om kapp. Knudsen skulle plutselig klatre opp til Marmolada og Pordoipasset, mens han tidligere hadde syklet intervaller opp Sollihøgda.

Men trønderen kom fra en treningskultur, der han hadde lært seg å gjennomføre nøye de planlagte øktene sine dag for dag. De italienske lagkameratene hans derimot hadde verken forstand eller forståelse på hva målrettet trening gikk ut på. På lagsamlinger satte Jolly-Ceramica rytterne seg på sykkelen klokken ni om morgen, gjerne med tre til fire panini i baklommene, og syklet uten mål og mening rundt i området. Ikke sjelden stakk Knudsen derfor ut og trente for seg selv etter at laget hadde kommet hjem fra disse turene. Han følte at han rett og slett ikke hadde fått noe ut av fellesøktene.

Det nordmannen trente mest på var tempokjøring. En spisskompetanse italienerne hadde stor respekt for. De elsket å notere tider fra start til mål og hyllet ryttere som alene kunne kjøre fort mot klokken. Med hans bakgrunn fra banesyklingen skjønte Knudsen at han hadde en ferdighet som det gjaldt å få utviklet dersom han skulle lykkes som profesjonell syklist.

Nordmannens intensjon da han kom til Italia hadde aldri vært å friste et liv som gregario. En dag ville han vinne både etapper og ritt. Men inntil videre gjorde den beskjedne trønderen det som ble forventet av ham. Han tauet på kapteinene, hentet flasker og tettet luker. Aldri i verden hadde han turt å yppe seg med tempokvalitetene sine.

Gjennom seriøs og iherdig treningsinnsats hadde il vichingo simpatico, som italienerne hadde døpt Knudsen for, likevel allerede i debutsesongen fått bemerkelsesverdige resultater. De to sjøers ritt, Tirreno-Adriatico, hadde han avsluttet på pallen. På en tempoetappe i premieren sin i Italia rundt hadde han kjørt inn til en overbevisende femte plass, kun slått av giganter som Eddy Merckx og Francesco Moser. Langt viktigere derimot var at Knudsen hadde hjulpet lagkameraten Giovanni Battaglin om å kapre en topp ti plassering i sammendraget i Italias største sykkelritt. En prestasjon ingen hadde forventet de unge syklistene fra valpelaget Jolly-Ceramica ville klare. Det lovte svært godt for fremtidige utgaver. Før eller senere ville det bli deres tur til å få førstesideoppslag på det rosa avispapiret til La Gazzetta dello Sport.

Nå året etter var den italienske pressen fra seg. Den store sykkelstjernen Eddy Merckx, som hadde vunnet de siste tre utgaver av Italia rundt, ville ikke stå på startstreken i Milano denne 17. mai 1975. Han hadde pådratt seg en halsinfeksjon i Tour de Romandie uken før og lå nå til sengs med feber. Fra den ene dagen til den andre hadde sykdommen til den aldri mette kannibalen ødelagt planene til Molteni-laget om å gå for den fjerde sammenlagt seieren i Giro d’Italia på rad. En Giro uten belgieren Merckx var dog så pass utenkelig, at hele det italienske laget heller trakk seg fra start enn å stille med en reservekaptein. Tiden for at hjelperytterne fikk lov til å skinne var ennå ikke moden på 1970-tallet.

Under Merckx’ fravær seilte plutselig andre kandidater opp som favoritter for sammenlagt seieren. Bianchi-kapteinen Felice Gimondi for eksempel eller spanjolen Franciscos Galdós som syklet for KAS. Men også Giovanni Battaglin, mente ekspertene, kunne hevde seg blant topprytterne.

I Fausto Bertoglio hadde lagsjefen Marino Fontana loset en domestikk av verdensklasse inn i Jolly-Ceramica laget, som han var overbevist om ville øke sjansene til Battaglin ytterligere. Samtidig skulle en håndfull talentfulle gregari støtte opp under stjerneduoen. Pierino Gavazzi, en av Italias fremste spurtere ble tatt ut, allrounderne Alessio Antonini og Giacomo Bazzan var med i troppen så vel som temposterke Knut Knudsen. Jolly-valpene ville kunne bite godt i fra seg i Giroen i år.

Nordmannen Knudsen hadde trent hardere enn noensinne før.

Lårmusklene hans hadde aldri vært større, han var i kjempeslag. Trønderen gledet seg til å komme i gang med Italia rundt og var ekstra motivert til å vise seg frem på den første etappen som gikk på selveste Norges nasjonaldag.

Åpningsetappen fra Milano til Fiorano Modenese på 177 kilometer var paddeflat, som skreddersydd for Jolly-Ceramicas spurter Pierino Gavazzi. Lagsjefen Fontana hadde ikke akkurat brukt lang tid til å klekke ut planen for laget denne dagen. Alle skulle kjøre for Gavazzi. Knudsen fikk i tillegg beskjed om å ligge i front av feltet og dra opp spurten for italieneren når de nærmet seg kilometersmerket.

Ellers skulle rytterne bruke minst mulig krefter ved å forflytte seg fra start- til målby. Giroen i år skulle bli tøff nok og ingenting ville være avgjort før rittets siste dag, der en klatreetappe opp til fryktinngytende Stelviopasset stod på programmet.

Mens arrangørmannskapene svettet for å rydde fjellovergangen på 3000 meters høyde for snø, tråkket rytterne 200 kilometer lenger sør i solfylte Milano den 58. utgaven av Giro d’Italia i gang. Til tross for at kalenderen viste en lørdag, var tempoet i feltet som på en søndagstur. En liten gruppe prøvde å komme seg av gårde, men fikk rask beskjed om å ta det piano og vente på hovedfeltet.

Her regisserte de store gutta Gimondi, Galdós og de Vlaeminck hva som skulle skje og straffet enhver bestrebelse om å skru opp farten med skarpe blikk. Mottoet lød: sitt ned! Løpet startet derfor ikke før det var fire mil igjen.

Mange uthvilte ryttere fosset plutselig frem for å ligge i teten av feltet. Magniflex-laget til spurtesset og tidligere verdensmester Marino Basso tok kommandoen sammen med mennene fra Brooklyn Chewing Gum, som ville kjøre deres spurtkaptein Patrick Sercu i posisjon.

Tempoet økte betraktelig, ingen skulle ødelegge for en duell mellom italieneren og belgieren. Imens hadde også Gavazzi og Knudsen funnet hverandre og var på vei opp. Nå lå alle favoritter for dagens etappeseier i en stor klynge.

Med tre kilometer igjen til mål hadde det norske lokomotivet Knut Knudsen oppnådd driftstemperatur. Han lå i fremste posisjon med Gavazzi på hjul. Klyngen derimot hadde blitt smalere og smalere og var i ferd med å bli en tynn rekke. Trønderen begynte å kjenne på melkesyren, men dette skulle ikke hindre ham fra å gjøre jobben. Som tidligere banesyklist klarte han fint å tåle smerte i 4000 meter. Dette var tross alt disiplinen han var olympisk mester i.

Rytterne nærmet seg kilometersmerket. Fortsatt lå Knudsen i bukken og dro på hele feltet. Et kjapt blikk under armen bekreftet at alt gikk etter planen. Gavazzi var opp i lommen til sin norske lagkamerat. Det så lyst ut for Jolly-Ceramica spurteren. Han hadde nå en reell sjanse til å vinne åpningsetappen. Men Basso og Sercu hadde ikke tenkt å servere italieneren denne seieren på sølvfat.

Knudsen for sin del begynte å bli urolig. De hadde allerede kommet til 500 metersskiltet, nå ville det snart smelle på begge sider av ham og spurterne ville fyke av gårde.

200 meter.

Fader, hvorfor skjedde det ikke noe? Nordmannen kunne jo allerede se målseilet. Med bøyd hode så trønderen i øyekroken at spurterne spratt ut av dragsuget hans, men – smatt inn igjen. Det gikk så pass fort at de i motvinden ikke kom seg forbi hurtigtoget Knudsen. Gregarioen lurte på hva han skulle gjøre. Nå hadde det til og med blitt en luke.

Basso hadde i mellomtiden holdt Sercu i trøyen og begge måtte slippe opp tempoet for ikke å gå i asfalten. Også Gavazzi var borte. Men madre di Gesù, Knudsen kunne jo ikke bremse nå!

Samtidig var han ikke i den posisjonen at han, den ukjente nordmannen som han var, plutselig skulle vinne sykkelløp. Men da var det for sent.

Han hadde allerede krysset mållinjen først av alle. Unggutten fra Levanger hadde nettopp vunnet sin første etappe i et av verdens største sykkelritt.

Og dette på Norges nasjonaldag.

I et forsøk på å redde øyeblikket kastet Knudsen den høyre armen sin opp i været, åpnet munnen mekanisk og presset frem et seiersskrik. Dette var det største han så langt i livet hadde oppnådd. Navnet hans ville inngå i annalene til Giro d’Italia og bli husket for alltid.

Gleden over etappeseieren ble dog skyggelagt fort. Allerede i det han hadde krysset mållinjen, gikk det opp for Knudsen at egenrådigheten hans ville bli et emne i garderoben. Og gjett om det ble.

Etter seiersseremonien hadde trønderen møtt på sportsdirektøren Marino Fontana og italieneren hadde slett ikke vært blid.

Oppbrakt hadde Jolly-Ceramica sjefen forklart sin norske jypling at en seier til Gavazzi hadde fått mye større oppmerksomhet og dermed økt populariteten til det italienske laget. Fontana lovte å gjøre opp på kammerset med Knudsen til kvelden. Men uansett hvor stor påpakningen skulle bli, nordmannen var fast bestemt på å nyte øyeblikket.

For ham hadde en drøm gått i oppfyllelse. Han hadde ikke bare vunnet en etappe i Italias største sykkelløp, han skulle også bære Maglia Rosa, ledertrøyen i rittet, dagen derpå. Dette var tross alt noe som ingen nordmann før ham hadde klart å oppnå. Det nærmeste unge Knut Knudsen hadde kommet profesjonell sykkelsport under oppveksten hjemme i Levanger, var at det hang bilder av de store sykkelstjernene på gutterommet hans. Nå var han plutselig selv blitt én av stjernene. Dette var gigantisk.

Etter den første dagen i rosa trøye fulgte en annen, så en tredje. Knudsen levde på en rosarød sky. Først ved målgang på den tredje etappen på toppen av Prati di Tivo mistet nordmannen trøyen til sin lagkamerat Giovanni Battaglin. Men på dette tidspunktet lurte ingen lenger hvem il vichingo simpatico var.

***

Italia rundt i 1975 ble en stor suksess for Jolly-Ceramica laget. Ti sammensvorne ryttere jobbet som aldri før for å oppnå det største en kunne oppnå i italiensk sykkelsport. Å vinne Giro d’Italia.

Når Battaglin mistet ledertrøyen til spanjolen Galdós, stod laget omforent rundt den andre kapteinen i Jolly-Ceramica, Fausto Bertoglio. I en thriller av de sjeldne avgjorde italieneren tvekampen med Galdós opp til Stelviopasset på rittets siste dag.

En utslitt Knut Knudsen, som under hele treukersrittet hadde gjort en formidabel jobb som hjelperytter, pustet lettet ut, da han halvveis i klatringen opp Stelvio fikk beskjed om at Bertoglio hadde kommet godt i mål. Gang på gang hadde nordmannen tauet på kapteinene sine og tettet luker for dem. Alene.

Dette hadde ikke minst Marino Fontana fått med seg. Da Giroen var over falt lagsjefen i Jolly-Ceramica rundt halsen til trønderen. Mest av glede over innsatsen hans, men også av redsel for at unggutten fra Levanger en dag ville vende nesen mot høyere mål.

Fordi Knudsen var temporytter, en vinnertype og ingen gregario.

MYNDEN BLANT VALPENE

MYNDEN BLANT VALPENE

KONTAKT