Marcus Liebold 18.10.2023 Marcus Liebold 18.10.2023

MELLOM HIMMEL OG HELVETE

John Degenkolb var i ferd med å bli verdens beste klassikersyklist, da han nærmest mistet livet i en alvorlig treningsulykke. Mot alle odds kjempet tyskeren seg tilbake i verdenstoppen og oppdaget hvem han egentlig er. Forvandlingen av en rytter og et menneske.

MELLOM HIMMEL OG HELVETE

Tekst: Marcus Liebold. Oppslagsbilde: Team DSM - Firmenich.

John Degenkolb kan kjenne på det.

Når årets første, spede solstråler varmer opp luften igjen etter en lang vinter og en forsiktig grønnfarge kommer til syne i naturen, er det en indre uro som sprer seg i ham. Degenkolb kan kjenne pulsen øke noen slag. Pusten går raskere og beina hans blir rastløse. Kroppen til den tyske proffsyklisten kan sanse at en ny klassikersesong står for tur. Seks uker med ubarmhjertige utskillelsesritt fullspekket av brutale stigninger og gjørmete brostein. Seks uker med unntakstilstand. For John Degenkolb er det den fineste tiden på året som venter.

Så lenge jeg kan huske har jeg vært fasinert av vårklassikerne. Det var et høydepunkt for meg hvert år når jeg fikk se rytterne sykle gjennom Arenberg-skogen eller opp Muur van Geraardsbergen. Jeg husker at jeg sammen med faren min fulgte med på rittene på TV hjemmefra. Senere dunket jeg selv over pavéene. Det er noe eget, noe som skiller seg ut. Jeg har alltid følt en indre tilknytning og lidenskap for vårklassikerne, sier John Degenkolb på en pressesamling.

Den 34 år gamle profilen til Team DSM - Firmenich har fått kort hår. Hakepartiet hans har blitt smalere med årene som har gått og til og med fippskjegget, hans varemerke, har fått innslag av sølv. Tiden har jobbet i ansiktet til John Degenkolb. Ene og alene entusiasmen for syklingen er uforandret, og dette selv om tyskeren i år tråkker i gang sin trettende sesong som proffsyklist. Han husker fremdeles godt hvordan alt begynte.

Høsten 1997 fikk faren meg til å være med på et kriteriumsritt i nabolaget der vi bodde. Vi skulle sykle to runder rundt kvartalet og det var sikkert ikke flere enn fem barn som deltok i rittet. Jeg vant og fikk en diger pokal som premie. Siden har jeg vært fyr og flamme for sykkelsporten, mimrer Degenkolb og ler.

Høsten 1997 er John bare ni år gammel. Guttungen vokser opp i en liten landsby i Bayern etter at familien har flyttet fra hans fødeby Gera rett etter den tyske gjenforeningen. John drømmer om å bli fotballspiller, men faren, som selv har vært aktiv syklist i DDR, ser raskt at sønnen hans har større talent på sykkelen. John viser en utholdenhet og styrke som mange jevnaldrende sliter med å matche. Avgjørelsen om å sende sønnen tilbake til Gera, der han i den lokale klubben skal skolere sykkelferdighetene er således ikke vanskelig å ta. Sykkelmiljøet i Thüringen er tross alt kjent for å ha avlet frem mange proffsyklister opp gjennom årene.

Jeg flyttet hjemmefra da jeg var seksten og et halvt og utdannet meg til politi, siden mine foreldre var opptatt av at jeg skulle ha et annet bein å stå på ved siden av syklingen. Jeg kom inn i sportsgruppen til politiet og trengte bare å studere på vinterhalvårene, mens jeg om sommeren kunne bruke tiden på å sykle. Etter hvert kom jeg i kontakt med sykkelmanageren Jörg Werner som hentet meg til hans kontinentallag Thüringer Energie Team. Først på dette tidspunktet begynte jeg å drømme om en karriere som sykkelproff, forteller Degenkolb.

I Thüringer Energie Team overtar 19-åringen i 2008 plassen til tempospesialisten Tony Martin og får umiddelbar suksess. «Dege» vinner en etappe i Thüringen Rundfahrt og blir tredje mann i U23-VM i Varese, en prestasjon som han klarer å overgå når han to år senere i Australia tar sølvmedaljen i samme aldersklasse, kun slått av den lokale helten Michael Matthews. Andre plassen fra U23-VM sikrer den spurt- og temposterke rytteren til slutt en proffkontrakt i HTC–High Road fra 2011. Teamsjef Bob Stapleton beordrer Degenkolb rett inn i lagets klassikerfraksjon, og dette selv om neoproffen ikke føler seg spesielt godt rustet til å være klassikerrytter. Enn så lenge i hvert fall.

Som kontinentalrytter hadde jeg fulgt et treningsopplegg som fokuserte på utholdenhet, eksplosivitet og tempoegenskaper. Den gangen handlet det i mindre grad om å rendyrke en spesifikk ferdighet, men heller mer om å trene kapasiteten. At jeg utviklet meg til å bli en klassikerrytter, skjedde først når jeg oppdaget at jeg taklet belastningen fra endagsritt ganske bra. Først fra dette tidspunktet jobbet vi med å styrke spisskompetansen, påpeker han.

Degenkolb er bare 22 år gammel når han i 2011, akkompagnert av Mark Cavendish, Matthew Goss og Bernhard Eisel, for første gang stiller i Paris-Roubaix. Etter en heller frustrerende opptreden i Flandern rundt uken i forveien og en dårlig treningsøkt på de nordfranske brosteinsveiene få dager før rittet, er Degenkolb pessimistisk på at han i det hele tatt vil nå velodromen i Roubaix. Uten noen som helst erfaring fra rittet, men også uten noen form for respekt, gyver han løs på brosteinssektorene og blir mer og mer overrasket. Mens konkurrentene hans i et forsøk på å holde seg på veien blir kastet i alle retninger, finner HTC-rytteren den perfekte linjen med en gang. Det er som om han følger en usynlig rød tråd gjennom kaoset.

For hvert avsnitt han mestrer, bygger 22-åringen større selvtillit, som får han til å tråkke raskere. Jo høyere fart, desto lettere blir det å sykle på brosteinen, legger han merke til. Nittende plassen som han til slutt kjører inn til, er en aldri så liten sensasjon og et første skremmeskudd fra den unge tyskeren, som skal vise seg å ha langt mer å varte opp med. I sin debutsesong tar John Degenkolb seks individuelle seiere, deriblant vinner neoproffen sykkelklassikeren Rund um den Finanzplatz Eschborn-Frankfurt, rittet som går ved metropolen Frankfurt am Main, og som Degenkolb samme år har flyttet til.

Når HTC–High Road-laget så avvikler driften på slutten sesongen, velger «Dege» å gå til prokontinentallaget Argos–Shimano. Det som på papiret ser ut som et steg tilbake, er i virkeligheten et stort skritt frem i proffkarrieren til tyskeren. I det nederlandske laget blir Degenkolb gjenforent med sin kompis Marcel Kittel, som han hadde syklet sammen med allerede i Thüringer Energie Team. Deres første felles sesong blir én for historiebøkene, idet den tyske duoen tar hele 25 seiere. Den internasjonale pressen begynner etter hvert å skrive om den nye «gylne generasjonen» tyske syklister etter «solkongen» Jan Ullrich. Bare at de er rene og har en klar holdning mot doping.

Jeg mener at vi hele tiden har hatt fantastiske sykkeltalenter, men det som skjedde med meg og Marcel var spesielt. Vi ble motivert av hverandres suksess og tok enda flere seiere på grunn av det. Så var det godt å kunne bevise at det går an å oppnå gode prestasjoner på ærlig vis. Doping er juks og bør ha strafferettslige konsekvenser, resonnerer han.

Mens Kittel dominerer på de flate spurtetappene, tukter Degenkolb feltet i kupert terreng. I 2012-utgaven av Vuelta a España vinner han fire etappeseire, og utvikler seg mer og mer til en «leader», en rytter som ikke er redd for å bruke albuene. En mann som en dag skal ta de virkelig store triumfene. Tre år senere, våren 2015, er tiden inne.

Gjennom hele vinteren har Degenkolb slitt på treningen. Han har blitt sterkere og lettere. Rittene han så langt har syklet i sesongen, har han kun brukt til å forberede seg til én dag. Søndagen der Milano-Sanremo sykkelsportens lengste endagsritt står for tur. Degenkolb vet at den flate løypa til «La Primavera» favoriserer ham og er overbevist om at han er god nok til å henge med over toppen til Cipressa og Poggio, de to avgjørende «capi» som får de rendyrkede spurterne i feltet til å hakke tenner i frykt.

Regnet, som denne morgen har lagt seg over startbyen Milano er kaldt og ubarmhjertig. Det følger rytterne på sin ferd sørover langs Liguriakysten og slipper først taket i finalen av rittet. Heller ikke før viser John Degenkolb seg i front av feltet. Hele dagen har tyskeren gjemt seg vekk fra både regnet og konkurrentene, men når tetgruppen etter snaue syv timer og 300 kilometer kommer inn på oppløpet på Via Roma, er han plutselig blant de fremste rytterne. Med få hundre meter igjen til mållinjen kniver Degenkolb om posisjonen. Han bruker skulderen, albuen. Han er en leader. Når fjorårsvinneren Alexander Kristoff så åpner spurten, ligger Degenkolb på bakhjulet til Niccolò Bonifazio. Han utnytter dragsuget til italieneren, går rundt ham og hamrer løs på pedalene med vill kadens. I en siste kraftanstrengelse kaster tyskeren sykkelen sin over mållinjen og spurtslår norske Kristoff, som må ta til takke med andre plassen.

Degenkolb vinner ikoniske Milano-Sanremo.

Det er ikke mange som takler å sitte på sykkelen i seks timer og mer, for så å levere en bra spurt på slutten. I Milano-Sanremo handler derfor alt om å spare på krefter. Siden rittet er så langt, er det best om du bare kan rulle gjennom de første ti milene uten særlig anstrengelse. Du må spare det du kan for å komme deg over Cipressa og Poggio, sier han.

I eufori og stolthet reiser 26-åringen fra Italia og videre til Belgia, der klassikersesongen skal fortsette på brosteinen. Triumfen fra Milano-Sanremo gjør at tyskeren kan presse seg hardere enn noensinne før. Suksess får én til å glemme smerter, sier han til seg selv når han tre uker senere er med i finalen til Paris-Roubaix. Med bare åtte og en halv kilometer igjen til mål stikker Degenkolb fra favorittgruppen og støter seg opp til duoen i front på egenhånd. Støvet fra brosteinssektorene blander seg med svette og danner etsende syre i øyene til «Dege». Pulsen hamrer i hodet og beina hans drukner i laktat, men tyskeren vet at dette er rette øyeblikk. På ren og skjær vilje tetter han luken til Yves Lampaert og Greg Van Avermaet.

Selv når rytterne bak kommer opp igjen like før de svinger inn på banen i Roubaix, mister ikke Degenkolb troen på seieren. Han legger seg i tredje posisjonen for å kunne kontrollere sine konkurrenter både foran og bak. Idet bjella ringer inn den siste runden i velodromen, får instinktet Degenkolb til å snu på hodet. I øyekroken ser han Lars Boom fra Astana svinge ut på siden i et forsøk på å komme opp og forbi. Men tyskeren legger seg ut og stenger døra. Ingen av motstanderne har snev av en sjanse, når Degenkolb så åpner spurten.

Ikke siden 1896, da Josef Fischer vant rittets første utgave, har en tysker vunnet Paris-Roubaix. For John Degenkolb blir «Helvete i nord» himmelen på jorden.

Situasjonen på velodromen i Roubaix var ganske like den i Sanremo. Det ble spurt om seieren etter at vi hadde syklet i 250 kilometer. Å vinne i Roubaix handler mye om erfaring og det å beholde roen. Roubaix er ikke et ritt som du vinner på første forsøk, men det tar flere år, før du er med og preger løpsutviklingen. Du må lære å forholde deg rolig så lenge som mulig, men i det avgjørende øyeblikket må du angripe. I 2014 nølte jeg for lenge med å gå etter Niki Terpstra da han attakkerte, noe som gjorde at han vant og jeg ble nummer to. Men året etter bare kjørte jeg og tettet selv luken til de to i front. Jeg visste at dersom jeg ikke går nå, er rittet over. Jeg tvilte ikke på om det ville holde helt inn eller ikke. Jeg bare fulgte magefølelsen min, påpeker han.

Kort tid etter målgang, når en overlykkelig John Degenkolb løfter seierens monumentale brosteins-trofee i været, tikker hundrevis av gratulasjoner inn på en telefon som tilhører en dame i tyske Sachsen. Utallige anrop er damen nødt til å ta imot til hun omsider oppgitt brøler i apparatet «jeg kjenner for helvete ingen John Degenkolb». Mobiloperatøren hadde kort tid før delt ut det gamle nummeret til proffsyklisten på nytt, intetanende om hvem den prominente kunden var.

Episoden illustrerer at 26-åringen etter sin andre monumentseier på tre uker har blitt til én av sykkelsportens største ikoner. Karrieren til John Degenkolb akselererer like fort som han spurter. Tyskeren tar for gitt at utviklingen bare vil fortsette på samme vis, til livet hans plutselig tar en brå vending.

I januar 2016, når han er på treningsleir med sine lagkamerater i spanske Calpe, havner Degenkolb i en alvorlig trafikkulykke. En bilist kommer på motsatt kjørefelt og raser frontalt inn i den lille treningsgruppen med Giant–Alpecin-rytterne. Ut av ambulansen sender Degenkolb en melding om at han har det bra, men skadene han har pådratt seg på låret, underarmen og i ansiktet er verre enn antatt. I tillegg er hans venstre pekefinger nesten fullstendig revet av. Det må til fem operasjoner før syklisten kan skrives ut av sykehuset.

Jeg fikk et annet perspektiv på det som virkelig teller i livet. Når jeg i dag ser tilbake på det som skjedde, må jeg si at jeg var heldig som kom ut av ulykken med livet og helsa i behold. Der og da tenkte jeg bare, okay, jeg skal på sykehuset, jeg må opereres, men om 7-8 uker kan jeg begynne å trene igjen. Alt jeg fokuserte på var å komme fortest mulig tilbake på sykkelen. Først etter et tragisk dødsfall i familien begynte jeg å forstå rekkevidden av det som hadde skjedd og stilte meg spørsmål som «hvorfor klarte jeg meg i ulykken?». I dag mener jeg at erfaringene vil jeg få bruk for i fremtiden, men det var helt opplagt en vanskelig fase i livet mitt. Ikke alle klarer å overvinne en slik opplevelse, reflekterer han.

For første gang i karrieren kribler det ikke i beina til John Degenkolb når våren kommer i 2016.

Ikke bare er formen borte, men også den mediale interessen i hans person har blitt betydelig mindre. I ritt følger den ene nedturen etter den andre som går løs på selvtilliten. Snart erklærer pressen at tyskerens beste dager hører til fortiden, men Degenkolb skal motbevise sine kritikere.

I 2017 bytter han til Trek–Segafredo, gjør radikale endringer i treningen, men viktigst av alt er at han beholder roen når toppresultatene fra klassikerne uteblir. Tyskeren innser at han ikke lenger har samme eksplosivitet som de beste brosteinsrytterne, men til gjengjeld har han lidenskap og gefühl for underlaget. Nettopp denne gefühlen er det, som får han til å være på rett plass til rett tid når det skal gjøres opp om seieren på den 9. etappen i Tour de France i 2018.

På vei fra Arras til Roubaix skal rytterne forsere hele 21 kilometer med brostein, noe som nødvendigvis fører til kaos og velt. Den ellers sleipe pavéen har tørket opp i julisolen, men er ikke blitt mindre farlig av den grunn. I et uendelig hav av støv strekker ikke bare de ti syklistene i bruddet våpen, men også sammenlagtkapteinene og deres hjelperyttere må gi tapt etter hvert. Fra et smadret felt angriper så de samme tre rytterne som allerede i Paris-Roubaix i 2015 hadde kjempet om seieren. Den belgiske mesteren Yves Lampaert, Greg Van Avermaet i den gule ledertrøya og den todoble monumentvinneren John Degenkolb. I teorien vil belgierne enkelt kunne utmanøvrere tyskeren ved å støte vekselvis, men i virkeligheten har de tapt lenge før trioen kommer på oppløpet.

Degenkolb drar spurten fra front og sørger for at historien fra 2015 gjentar seg. Men jubelen over etappeseieren varer ikke. 29-åringen brister ut i tårer. Plutselig baner alle følelsene seg vei. «I så lang tid har jeg jaktet på denne seieren. Jeg er så glad for å kunne dedikere seieren til én av mine beste venner som døde i fjor. Alle sa at jeg var ferdig, at jeg ikke vil komme tilbake etter ulykken. Men jeg sa nei, jeg skal ta minst en stor seier til for vennen min. Hans navn er Jørg.», sier en tårekvalt Degenkolb på et emosjonelt TV-intervju etter målgang.

Etappeseieren i Tour de France den 15. juli 2018 er brikken som kompletterer karrieren til John Degenkolb og som får han til å bli en annen. Han er ikke lenger den kyniske eneren, egoisten som kun tenker på egne behov, men ønsker å være til for andre og gi noe tilbake. Når han får vite at U19-utgaven til Paris-Roubaix er truet med å bli lagt ned, starter tyskeren en pengeinnsamling for å redde rittet. I tillegg blir Degenkolb ambassadør for «Les Amis de Paris-Roubaix», en frivillig organisasjon som vedlikeholder brosteinsveiene i Belgia og Nord-Frankrike og som tar vare på en kulturarv, som ikke bare har betydning for sykkelsporten.

Både mennesket og rytteren John Degenkolb kjenner plutselig på gleden av å kunne hjelpe folk rundt seg. Etter to sesonger i det belgiske laget Lotto Soudal, der han mer og mer vokser inn i rollen som «road captain», velger Degenkolb foran fjorårssesongen å returnere til Team DSM, samme lag der han feiret karrierens største triumfer. Riktignok har ikke bare navnesponsorene blitt skiftet ut i mellomtiden, også rytterstallen har blitt betydelig yngre.

I Team DSM - Firmenich satses det på ungdommen. Av totalt 30 ryttere på laget er det hele åtte neoproffer. Med sine 34 år er tyske Degenkolb faktisk eldst i Team DSM - Firmenich uten at han ser nevneverdige utfordringer med det. Tyskeren er snarere klar for å lære bort kunnskapen sin til lagets unge talenter, være mentor og lagbygger.

I ritt bare taper du når du ikke har et sterkt lag rundt deg. Jeg synes derfor at det er veldig viktig å ta seg tid til å etablere gode relasjoner innad i laget og bygge opp noe sammen. På denne måten blir vi trygge og vet at vi kan stole på hverandre. Jeg for min del blir motivert, når jeg ser at jeg kan hjelpe de yngre rytterne på laget til å utvikle seg og bli bedre, sier han.

Når John Degenkolb denne våren stiller til start igjen i klassikerne, skjer dette ikke lenger med en forventning om å vinne, men med takknemlighet for fortsatt å kunne oppleve dem. En gang til kjenne på atmosfæren i de legendariske rittene, kjenne på stoltheten av å være del av en tradisjon. John Degenkolb vet at han har funnet sin plass i klassikernes historie.

Nå er tiden inne for en ny generasjon syklister å følge i fotsporene.

JOHN DEGENKOLB

FØDT: 7. januar 1989 i Gera

BOSTED: Oberursel

NÅVÆRENDE LAG: Team DSM

TIDLIGERE LAG: Thüringer Energie Team (2008-2010), HTC–High Road (2011), Argos–Shimano (2012-2013), Team Giant–Shimano (2014), Team Giant–Alpecin (2015-2016), Trek–Segafredo (2017-2019), Lotto Soudal (2020-2021)

TIDLIGERE KLUBBLAG: RC Germania Weißenburg (1997-2005), SSV Gera (2006-2007)

HØYDE: 180 centimeter

VEKT: 77 kilo

VIKTIGSTE MERITTER: Seier i Milano-Sanremo (2015), seier i Paris-Roubaix (2015), etappeseier i Tour de France (2018), etappeseier i Giro d’Italia (2013), ti etappeseiere i Vuelta a España (2012, 2014-2015), seier i Gent-Wevelgem (2014), seier i Vattenfall Cyclassics (2013), seier i Paris-Tours (2013), to etappeseiere i Critérium du Dauphiné (2011), seier i Rund um den Finanzplatz Eschborn-Frankfurt (2011), seier i Sparkassen Münsterland Giro (2016), andre plass i U23-VM (2010).

FACEBOOK: @johndegenkolb

TWITTER: @johndegenkolb

INSTAGRAM: @johndegenkolb

INTERNETT: http://www.johndegenkolb.de/en/

Les mer

Marcus Liebold 17.03.2021 Marcus Liebold 17.03.2021

KRIGEREN

Sprinteren André Greipel har utkjempet utallige bataljer på sykkelsetet gjennom karrieren, men ingen spurtduell kan måle seg med kampene i livet hans forøvrig.

KRIGEREN

Sprinteren André Greipel har utkjempet utallige bataljer på sykkelsetet gjennom karrieren, men ingen spurtduell kan måle seg med kampene i livet hans forøvrig.

Tekst: Marcus Liebold. Oppslagsbilde: Jean Philippe Ehrmann.

26. juni 2016. Erfurt.

En uke før starten av årets Tour de France er den tyske sykkeleliten samlet i delstaten Thüringen for å kjempe om tittelen i det nasjonale mesterskapet på landeveien.

Den flate rundløypen i Erfurt og omegn favoriserer lokalmatadoren Marcel Kittel, som har planer om å vise frem den tyske mesterskapstrøya i Frankrike de neste tre ukene. Men det er en annen spurter som har samme ambisjon, og som nekter å overlate trøya til Kittel uten kamp.

André Greipel, «Gringoen» eller «Gorillaen» som han også kalles, drømmer om å bli mester i byen der karrieren hans startet for elleve år siden. På de fartsfulle rundene viser den muskuløse rytteren at han har toppformen inne.

Ikke bare går han i brudd, men han sitter også igjen i fronten av hovedfeltet når rytterne nærmer seg mål etter drøye 200 kilometer. Uten opptrekk, og rett fra spiss, kjører han en suveren spurt og vinner med flere sykkellengders avstand foran en slukøret Kittel.

André Greipel sikrer seg sin tredje, tyske mesterskapstittel, men gleden er dempet. Når mora hans senere gratulerer ham med seieren, gjør André en unnskyldende gest.

– Seieren er ubetydelig, svarer han. Jeg skulle heller sett deg frisk igjen.

***

Jeg husker at jeg satt på en søppeldunk utenfor huset vårt, og heiet på rytterne i Fredsrittet som kjørte forbi, beretter André Greipel om de første minnene fra sykkelsporten.

Lotto Soudal-rytteren sitter i lobbyen til et hotell i belgiske Antwerpen, og blunker tankefull. Det er vår. Klassikersesongen har kommet i gang for alvor, Lotto-Soudal har ikke prestert, noe som er uhørt for et belgisk lag. Mye av ansvaret hviler på Greipel. Tiden rytterne er inne i er travel, men han har satt av tid mellom slagene til et intervju om karrieren sin.

Da muren falt i 1989 fikk jeg se «Amercian Flyers» på VHS med Kevin Costner i hovedrollen, fortsetter han. Senest da visste jeg at jeg ville bli sykkelproff.

André Greipel ble født den 16. juli 1982 i det tidligere DDR, og vokste opp i den lille landsbyen Kritzmow sørvest for Rostock.

Unggutten med det lyse håret fikk oppleve en lykkelig og beskyttet barndom med store friheter, et totalitært statsregime med omfattende overvåkingssystem til tross. Det var på de utallige sykkelturene som den svært aktive gutten la ut på, at han kjente på både friheten og lidenskapen i ett.

Mine foreldre var bare glad når jeg syklet, i og med at jeg ikke var å fordra når jeg var inne. Det hendte at jeg stakk av hjemmefra og syklet til mine foreldre måtte komme og plukke meg opp igjen et sted, sier Greipel og ler.

For å dempe bevegelsestrangen til sønnen sin, meldte Gudrun og Bernd Greipel gutten inn i den lokale sykkelklubben Polizei SV Rostock, som hadde utendørs velodrom kun få kilometer unna huset deres. Her kunne André sykle så mye han bare orket. Men det var allerede oktober og sesongen var på hell da den 10-årige unggutten i 1992 vil bli sykkelproff.

Istedenfor noen runder i velodromen ble det snarere fem runder på grusbanen, og det til fots. Den strenge sykkeltreneren Peter Sager ville først se om André var hurtig nok og hadde kondisjonen inne. Når den lille tassen dog slo de øvrige barna med én runde og mer, var Sager overbevist om at gutten kunne komme langt.

Jeg fikk lov til å bli med på neste trening, og den foregikk på sykkelen. Vi skulle endelig sykle noen runder i velodromen, men jeg var ikke rask nok og skled ned helen banen. Jeg slo begge armene og blødde voldsomt, men Peter Sager mente bare at jeg fra nå av var en ekte syklist, og at jeg skulle komme meg på sykkelen igjen, forteller han.

André lærte fort at den østtyske treneren ikke var til å spøke med. Sager hadde en naturlig autoritær stil og var kravstor for hva som gjaldt i idretten, samtidig som han kunne være varmhjertet og omsorgsfull mot barna han trente. Han ordnet sykler med bukkestyre til ungene og underviste dem i grunnleggende sykkelteknikk.

Da jeg begynte å sykle, tilbrakte jeg etter hvert mer tid med Peter Sager enn med min egen pappa. Han er som en andre far for meg, som jeg fremdeles har mye kontakt med, og som jeg oppsøker for å få råd. Det var han som lærte oss at en syklist skapes i vinterhalvåret, og at vi bare må fortsette, selv om alt butter imot, forteller Greipel.

Men for André buttet det sjelden imot i juniorklassene.

Med stålsykkelen sin fra Diamant jaktet han på seire og rekorder, mens treneren hans stadig jobbet med å foredle spurtegenskapene. Fra dag én av hadde Sager lagt merke til den uvanlige hurtigheten og eksplosiviteten. På skolen derimot var det lite relevant å kunne spurte fort, men heller det å kunne drikke mye. Vennene hans ville ikke snakke om utstyr, spurter eller ritt, men ha med seg André ut på fest.

Det ble mye drikking istedenfor trening mot slutten av skoletiden. Om ikke Jan Ullrich hadde vært der, vet jeg ikke hva som hadde blitt av meg, innrømmer Greipel. Jan var idolet vårt som holdt motivasjonen oppe selv i vanskelige tider.

Med seieren i Tour de France i 1997 hadde Jan Ullrich, også født i Rostock, utløst en sykkelbegeistring i Tyskland uten like.

På U23-laget som bar hans navn, skulle de beste ungdomsrytterne i Tyskland samles og få muligheten til å bli like gode syklister som Ullrich.

André fikk selvskreven plass på laget, og var raskest av alle broilere, men hadde fremdeles ingen proffkontrakt å vise til. Det var som om de store lagene ikke hadde spurttalentet på blokka en gang.

Den 19-årige André Greipel stod nå foran et viktig valg i livet sitt.

Enten kunne han kaste inn håndkleet eller fortsette å kjempe for å oppfylle drømmen sin om å bli proff. Han bestemte seg for det sistnevnte, og trente enda hardere.

Da Peter Sager så tok en telefon til den tidligere Telekom-rytteren Olaf Ludwig, kom endelig tilbudene fra høyere hold. Via det meriterte U23-laget TEAG Team Köstritzer gikk ferden i 2005 til prokontinentallaget Team Wiesenhof. Allerede året etter var resultatene til André såpass overbevisende at han omsider ble tilbudt en plass i det tyske stjernelaget T-Mobile. Tour-legenden Ullrich og spurttalentet Greipel kjørte nå side om side på samme lag, og alt lå til rette for en strålende sykkelsesong 2006.

Men historien til det rosa laget skulle bli alt annet enn enkel. Etter at det ble kjent at Jan Ullrich hadde vært i behandling hos den spanske dopinglegen Eufemiano Fuentes, ble han suspendert fra T-Mobile dagen før Tour de France skulle starte. En sjokkbølge gikk gjennom Tyskland. Når Ullrich ble avslørt som juksemaker, mistet ikke bare han som ikon i tysk sykkelsport anseelsen i offentligheten, men hele den profesjonelle eliten i Tyskland også.

Folk på gata kjeftet og spyttet på oss når vi kjørte forbi i T-Mobile-trøye. Det var urettferdig, spesielt ovenfor oss unge ryttere, sier han.

André Greipel så seg plutselig involvert i en kamp om å måtte forsvare sin integritet som sykkelrytter. Fra den ene til den andre dagen hadde han på uforskyldt vis mistet statusen sin i samfunnet, og måtte kjempe for eksistensen sin.

Når du blir proff har du realisert en drøm som du har jobbet hardt for i mange år, men drømmen sprakk som en såpeboble. Min eldste datter ble født i 2004, og jeg hadde sett for meg å kunne gi henne en trygg oppvekst. Men plutselig måtte jeg være redd for å miste jobben, og ikke kunne forsørge henne. Vi ville også bygge hus, men fikk ikke lån fra banken, i og med at jeg var sykkelproff. Jeg følte at eksistensen vår som familie den gangen var truet, forteller Greipel.

Selv om han hadde grunn til å fordømme oppførselen til ryttere som Ullrich, reagerte han sindig, og trakk sine egne konklusjoner av dopingskandalen. Sett fra dagens perspektiv, prøver Greipel seg på en analyse av fortiden.

Doping er forkastelig, men Jan Ullrich prøvde nok å skape en balanse i et urettferdig system. Jeg for min del definerte heller at ærlighet skulle danne fundamentet i min karriere. Etter skandalen i 2006 prøvde jeg som aldri før å overbevise med hard trening og gode resultater, sier han.

Men tyskeren måtte nok en gang krige om anerkjennelse. Denne gangen av lagledelsen.

Etter at den tyske hovedsponsoren Telekom hadde trukket seg ut, ble laget hetende Team Columbia, med forretningsmannen Bob Stapleton som ny lagsjef. Amerikaneren hadde en forkjærlighet for den ekstroverte spurteren Mark Cavendish, men ikke for den nøkterne Greipel. Cavendish fikk fortrinn i Tour de France, mens Greipel heller kunne leke spurtkaptein i «små, bedritne ritt», som briten kalte det.

Cavendish holdt lekestue med de øvrige spurterne i Touren, og vant det som var å vinne av ritt ellers også. Tyskeren på sin side valgte å la beina svare på de verbale angrepene til Cavendish. Bare i Giro d’Italia og Vuelta a España vant han seks etapper i løpet av tre år, for ikke å nevne de utallige førsteplasser i Tour Down Under og Tyrkia rundt.

Greipels lagbytte til Omega Pharma-Lotto i 2011 var kun den logiske konsekvensen av at han i skyggen til Cavendish hadde blitt én av verdens beste spurtere. Hans målrettede arbeid skulle omsider bære frukter, men renomméet Jan Ullrich hadde fått nyte, ble nektet André.

Jeg vil ikke kalle det for oppreisning at jeg slo Mark i Touren i 2011. Selvfølgelig ble jeg pirret av rivaliseringen mellom oss, men jeg relaterer seieren heller til min egen innsats enn til han. Hadde jeg syklet for et annet lag, hadde jeg mest sannsynlig vunnet min første etappe i Tour de France allerede på et tidligere tidspunkt, forklarer han.

I de kommende år avkreftet André oppfatningen av ikke å være egoistisk eller hard nok til å kunne hevde seg i kretsen av internasjonale toppspurtere.

Siden 2011 har tyskeren stått øverst på pallen minst én gang i samtlige Grand Tours, og vunnet flere etappeseiere enn den tyske spurtlegenden Erik Zabel. Med over 170 seiere i karrieren har Greipel selv blitt til et spurtikon. Men suksessen hans har ikke gått til hodet på André.

Han er jordnær og beskjeden slik han alltid har vært. Greipel har ikke glemt hvor han kommer fra. Han gir sykler til barna i klubben, sender utstyr og sykkeltøy, og bidrar der han kan.

Hver tirsdag ettermiddag gjennom vinterhalvåret trener jeg sammen med barn og unge i klubben vår. Idrett er helt avgjørende, fordi den er med på å danne karakter. I disse dager, der ungdom stort sett møtes via WhatsApp eller Facebook, er det viktig å vise dem at idrett faktisk skaper fysiske relasjoner, påpeker han.

Med sine 34 år hører Greipel til en generasjon som har vokst opp uten sosiale medier, uten «likes» eller «selfier». Når han sender sine budskap via Twitter eller Instagram så skjer det uten et markeringsbehov, men gjerne med et selvironisk blunk. Heller kritisk observerer han derfor den mediale selvdiggingskulturen ikke bare i dagliglivet, men i sykkelsporten også. Greipel reagerer mest på at spesielt unge ryttere bruker mer tid på å markedsføre seg selv enn å lære seg spillereglene i feltet.

I dag er alle individualister, og den nye generasjonen har større behov for å profilere seg. Respekten for etablerte ryttere blant de yngre er ikke lenger like stor som i gamle dager. Før hadde vi ærefrykt for sprintere som McEwen eller Zabel, og det siste vi hadde funnet på, var å ødelegge for spurten deres. Nå risikerer unge ryttere liv og helse bare for oppmerksomhetens skyld, analyser Greipel.

Liv og helse. For André Greipel er dette ikke bare to ord uten innhold, men konkrete begreper som setter karrieren hans som proffsyklist i perspektiv. Sportslig suksess, de store overskriftene og podiumsbildene, alt dette betyr lite når moren hans kjemper mot en uhelbredelig sykdom.

Gudrun Greipel har ALS. Nervesykdommen, som ødelegger alle muskler i kroppen til den ikke lenger har krefter igjen til å puste, er like brutal som den er irreversibel. Med en forventet levetid på tre til fire år fra diagnosetidspunktet er det som å kjempe mot en tidslimit på en fjelletappe han vet han vil havne utenfor.

Denne sykdommen levner intet håp. Det eneste håpet jeg har, er at hun blir med oss litt til i hvert fall. Mora mi er min største supporter, og har alltid støttet meg i idretten min. Selv etter at hun fikk diagnosen, ville hun at jeg skulle fortsette med sykling. Hun er sterk, og ønsket aldri å konfrontere meg med de vonde tingene i livet, sier han med fast stemme.

Som Gudrun Greipel har støttet sønnen sin i idretten i alle år, kommer André til å støtte mora si i kampen mot nervesykdommen så godt han kan.

Til tross for at han er redd, nekter André å la frykten og fortvilelsen ta over kontrollen i livet sitt.

Ved siden av syklingen har han derfor begynt å engasjere seg i en frivillig organisasjon som hjelper ALS-pasienter til å mestre hverdagen. André er overbevist om at hvis ikke hans mor, så vil en annen få nytte av arbeidet til foreningen en gang i fremtiden.

Han vet at ingen anstrengelse vil være forgjeves. Og om det er en ting André Greipel har lært i løpet av sin karriere som syklist, så er det nettopp det at det lønner seg å krige om seieren, helt til mållinjen.

***

Gudrun Greipel døde i november 2017.

**ANDRÉ GREIPEL**

**FØDT:** 16. juli 1982 i Rostock
**BOSTED:** Hürth
**LAG:** Israel Start-Up Nation
**TIDLIGERE LAG:** TEAG Team Köstritzer (2002-2004), Team Wiesenhof (2005), T-Mobile (2006-2007), Team Columbia HTC Highroad (2008-2010), Omega Pharma Lotto (2011), Lotto Belisol/Soudal (2012-2018), Team Arkéa Samsic (2019)
**RYTTERTYPE:** Spurter
**HØYDE:** 184 centimeter
**VEKT:** 75 kilo
**KALLENAVN:** «GORILLA» & «GRINGO»

VIKTIGSTE MERITTER:

11x etappeseier i Tour de France (2011-2016); 7x etappeseier i Giro d’Italia (2008, 2010, 2015-2017); 4x etappeseier i Vuelta a Espana (2009); 18x etappeseier i Tour Down Under (2008-2010; 2012-2014); 2x sammenlagtseier i Tour Down Under (2008, 2010); 3x seier i det tyske mesterskapet på landeveien (2013, 2014, 2016) 7x etappeseier i Eneco Tour (2008, 2010, 2011, 2013, 2015); Seier i Vattenfall Cyclassics (2015); 3x etappeseier i Tour de Pologne (2009, 2010); 10x etappeseier i Ronde van België (2011-2014, 2018); 11x etappeseier i Presidential Cycling Tour of Turkey (2010-2013, 2015, 2016)

FØLG ANDRÉ GREIPEL:

TWITTER: @AndreGreipel

INSTAGRAM: andregreipel

STRAVA: Andre Greipel

INTERNETT: andregreipel.de

Les mer

Marcus Liebold 05.01.2021 Marcus Liebold 05.01.2021

GULGUTT

Marcel Kittel gikk fra å være ungdomstalent til å bli Tour de France-champion. Et portrett av et spurtfenomen.

GULGUTT

Marcel Kittel gikk fra å være ungdomstalent til å bli Tour de France-champion. Et portrett av et spurtfenomen.

Tekst & oppslagsbilde: Marcus Liebold.

Prolog.

Denne sommerkvelden i Paris er annerledes. Den franske hovedstaden har pyntet seg for å markere et særskilt jubileum. Denne kvelden skal den hundrede utgaven av verdens mest prestisjefulle sykkelritt – Tour de France – finne en verdig avslutning.

Byens kjennemerke Eiffeltårnet glitrer i skumringen, mens triumfbuen på Place Charles-de-Gaulle gløder i rødt og gult. Det er en gyllen kveld denne 21. juli 2013.

På et gullgult podium midt på den praktfulle hovedgaten Champs-Élysées står en smilende, ung mann som strekker begge armer opp i været. Han ser fornøyd og lettet ut i det han vinker mot tilskuerne. Bak ham ligger tre tøffe uker som har tært på de fysiske og mentale kreftene hans.

Men når han står øverst på pallen, og mottar ros og heder, kjenner han ikke smertene. Han bare nyter øyeblikket. Han vet at det å vinne fire etapper i Tour de France og samtidig få æren av å sykle i gul, grønn og hvit trøye er noe sykkelryttere svært sjeldent får oppleve i sin karriere.

”Messieurs dames”, roper Tourens kjente kommentator Daniel Mangeas, ”Marcel Kittel!”

***

Se her, dette er meg i Arnstadt på mitt første sykkelløp.

Marcel Kittel peker på et foto som viser ham med fargerik drakt på en tungtrådd terrengsykkel med treeikershjul. Når jeg møter Marcel til intervju i lokalene til sin gamle klubb i Erfurt denne ettermiddagen, virker det som om vi har kjent hverandre lenge.

Marcel har tatt med seg gamle fotografier og vi mimrer en god stund før vi går i gang med spørsmålene.

Det viste seg ganske tidlig at jeg var veldig aktiv. Om det var turning, håndball eller friidrett, jeg syntes alt var gøy.

Gymtimene på skolen og Marcels mor, som var en tidligere friidrettsutøver, gjorde at guttungen valgte friidrett til å begynne med. Som 11-åring ble han medlem i klubben SG Motor Arnstadt der han raskt fikk suksess og ble kretsmester – lite overraskende i sprint.

Men etter hvert, i tolv-tretten års alderen, forteller Marcel, mistet jeg lysten til å drive med friidrett. Jeg ville gjøre noe annet.

Så kom familiens sommerferie i Alpene i 2001.

Jeg var egentlig ikke interessert i sykling i begynnelsen. Men faren min hadde tatt med seg sykkelen sin til Tirol og jeg så ham på de daglige turene sine. Slik oppstod ideen og jeg tenkte at det ville være kult å prøve dette selv”, forteller Marcel.
Så spurte jeg faren min om han ikke kunne skaffe meg en sykkel og det gjorde han. Jeg husker veldig godt første turen vår. Det var glovarmt ute og vi syklet vel ikke mer enn 30 kilometer, men jeg var helt utslitt etter turen”, innrømmer Marcel smilende.

Etter hvert som krampene i lårmuskulaturen ga seg, kom lysten til å bli bedre enn faren.

Matthias Kittel, tidligere amatørsyklist i DDR og som på 1980-tallet hadde vunnet to etapper i Polen Rundt og den østtyske klassikeren Berlin-Angermünde-Berlin, ble fra nå av sønnens mentor.

Faren min var den som ga meg råd og veiledning i starten, minnes Marcel.
Han lærte meg alle de grunnleggende ting som du må kunne beherske i sykling. Derfor er han fremdeles det største forbildet mitt.

Kittel senior skjønte fort at sønnen hans hadde talent. Marcel ble meldt inn i klubben til faren, RSV Adler Arnstadt, og startet dermed sin egentlige sykkelkarriere.

Men klubben med ørnen i logoen satset på terrengsykling istedenfor landevei og Marcel begynte derfor å sykle i marka først.

Selv om jeg startet med terrengsykling, ville jeg egentlig sykle på landeveien. Senere var jeg heldig som fant meg en landeveisgruppe med tre gutter, forteller Marcel.

Veiledet av en engasjert trener lærte gruppen å sykle som et lag og utviklet fort en god lagånd.

Allerede denne gangen var jeg spurter på laget vårt, minnes Marcel.

Med de første seierne i mindre tyske ritt økte også motivasjonen hos unggutten til å satse enda mer på sykling.

Marcel flyttet hjemmefra og fortsatte skolegangen på toppidrettsgymnaset i Erfurt. Det gjorde det lettere for ham å kombinere utdanningen med treningen som ble mer og mer tidkrevende.

Den systematiske treningen på internatet ga for første gang resultater i 2004, da Marcel ble tysk juniormester på både tempo og landevei. Det store gjennombruddet for den til da rolige og nærmest sjenerte tenåringen kom imidlertid i 2005.

Marcel ble juniorverdensmester på tempo i østerrikske Salzburg og kunne ikle seg regnbuetrøyen. Ett år senere klarte han på sensasjonelt vis å forsvare tittelen og var nå nærmest utstoppelig på raceren.

Marcels suksess vekket blant annet interesse hos Jörg Werner, som på dette tidspunktet ledet U23-laget Thüringer Energie Team i Erfurt. Werner så en rådiamant med utpregete tempoegenskaper og et enormt spurtpotensial i den unge tyskeren. Nå gjaldt det å få slipt diamanten og få den til å skinne.

Hovedbeveggrunnen min, da jeg valgte å gå til Thüringer Energie Team i 2007, var at dette var det beste laget i Tyskland på den tiden. For meg som er født i Thüringen var det selvfølgelig fint å kunne kjøre for hjemmelaget samtidig. Sånn sett fantes det ingen andre opsjoner for meg, resonnerer Marcel om overgangen til kontinentallaget.

Med et unikt konsept for laget sitt, baserende på profesjonalitet og bærekraft, hadde Werner klart å opprette et miljø som ikke bare tiltrakk seg Marcel, men også Tony Martin, Patrick Gretsch og noe senere John Degenkolb. Den internasjonale pressen skrev anerkjennende om det tyske drømmelaget.

Werners filosofi var å tenke langsiktig, støtte ungguttene i utviklingen og tilrettelegge også når drømmen om en proffkarriere ikke ble realitet. Alle ryttere på laget holdt enten på med et studium, eller hadde et sivilt yrke ved siden av sporten.

Tony Martin tok derfor utdannelse for å bli politi, mens Marcel begynte å studere informatikk. I Werners øyne var dannelse minst like viktig som gode resultater på sykkelen. Ikke minst for å kunne motstå den fristelsen doping ville vært i de tilfeller der utviklingen stagnerte. Marcel snakker varmt om den tidligere treneren sin og gjør myke gester når jeg spør ham om forholdet til Jörg Werner.

Jörg har vært den som, med opprettelsen av Thüringer Energie Team, har lagt grunnlaget for suksessen min i dag. Jeg skylder ham mye for det. Men det gjør også John Degenkolb, Tony Martin og andre syklister. Egentlig alle som syklet på laget vårt, påpeker Marcel.
Når jeg tenker tilbake på hvor mange av guttene som ikke ble proffe selv om de var gode nok, bare fordi det fantes for få plasser i eliteserien, sier det mye om kvaliteten på laget den gangen, fastslår Marcel.
Men også profesjonaliteten til Jörg i utformingen av detaljer i U23-laget vårt var noe helt nytt. Vi hadde for eksempel alltid veldig bra utstyr til disposisjon, fremhever Marcel.

Utstyret var avgjørende for den unge tyskeren som under Jörg Werner ble skolert til å bli temporytter. Mens han i 2009 ble europamester på tempo i U23-klassen, kom han på tredje plass i VM i australske Geelong i 2010, kun slått av Taylor Phinney og Luke Durbridge.

Men til tross for at Marcel hadde lagt inn en sterk søknad om proffkontrakt, haglet det ikke akkurat tilbud fra elitelag. Kompis John Degenkolb hadde på sensommeren allerede undertegnet kontrakt med HTC, men for Marcel derimot forelå kun et tilbud fra annen divisjons laget Skil-Shimano.

Byttet var min eneste opsjon!, bekjenner Marcel åpent.
Sett i ettertid var det bare flaks, men i 2010 måtte jeg ta en avgjørelse. Skulle jeg bli fulltidsstudent eller satse på syklingen, selv om det kanskje bare holdt til prokontinentalnivå? Så sa jeg til meg: du har ikke gjort alt dette for ingenting. Jeg ville vite hvor langt jeg kunne nå. Så havnet jeg hos et lag som passet meg perfekt. I Skil fantes folk som ville videreutvikle meg i retning spurt, noe som imøtekom mine kvaliteter, sier Marcel.

Jörg Werner, som følte ansvar for talentet hans, så imidlertid ikke bare de sportslige aspekter ved overgangen, men også de sosiale. Werner visste at den unge tyskeren behøvde familiære omgivelser og lagkamerater som støttet opp for hverandre for at han skulle lykkes.

Iwan Spekenbrink, lagsjef ved Skil-Shimano, vurderte neoproffens karakter på samme måte og la mye vekt på at Marcel skulle trives på laget. Ovenfor pressen uttalte Spekenbrink noe senere at Marcel egentlig er alt for sosial til å være toppidrettsutøver.

En ren gullgutt.

Det var først og fremst spurttrener Merijn Zeeman i Skil-Shimano som tok hånd om utviklingen av Marcel og spisset hans ferdigheter. Resten er historie.

2011-sesongen til Marcel ble med hele 17 seire den mest suksessrike til en neoproff noensinne.

Det året vant han blant annet etapper i Polen Rundt og Vueltaen. Marcel var nå spurtkapteinen på laget og lagkamerater som Albert Timmer og Tom Veelers var viktige støttespillere på opptrekket til Skil-Shimano.

Men lagledelsen prøvde ikke bare å perfeksjonere spurttoget, de satset samtidig også på at rytterne på laget skulle knytte tette bånd til hverandre.

Vi er mer enn bare arbeidskollegaer, vi er venner, forteller Marcel om lagånden.
Det er en forskjell på om du kjører for en venn eller for en lagkamerat, siden det kun er for en venn du er villig til å ofre alt. Nettopp denne innstillingen etterleves av alle hos oss på laget.

Når Marcel ble proffsyklist var sykkelsporten i en vanskelig situasjon.

Dopingfortiden hang som et svart skygge over idretten og hadde nærmest ødelagt for sportens troverdighet. Mens noen sykkellag utropte en holdningsendring, men fortsatte under de samme premissene og med omtrent det samme personalet som før, ønsket det nederlandske laget til Marcel Kittel å forandre synet på sykkelsporten.

Etter at hovedsponsoren Skil i 2012 hadde trukket seg, syklet rytterne i en periode med logoen 1T4i på draktene. Bak denne forkortelsen stod det en filosofi og noen selvskrevne forholdsregler. Laget ville ikke bare presentere seg som en enhet – one team – men viste en klar antidopingholdning og stod for verdier som inspirasjon, integritet, utvikling og innovasjon.

Den nye tilnærmingen til sykkelsporten og ikke minst den sportslige suksessen til Marcel og lagkameratene hans sikret prokontinentallaget inngangsbilletten til Tour de France i 2012 og ett år senere opprykk til World Touren.

Regelen tro mislyktes lagets generalprøve i Touren i 2012. Marcel slet med mageproblemer og et vondt kne, og måtte stå av rittet allerede på den femte etappen. Til tross for motgangen mistet ikke spurteren motet, og lovte at andre forsøket i Tour de France definitivt skulle bli bedre.

Han skulle få rett.

Jubileumsutgaven av Grand Boucle i 2013 ble et eneste triumftog for Marcel. Han vant åpningsetappen på Korsika, som samtidig sikret ham den gule ledertrøyen. Selv om han mistet trøyen allerede dagen etter, får Marcel fortsatt gåsehud når han tenker tilbake til stemningen langs løypa.

Jeg var så sliten på vei opp det store fjellet, men jeg nøyt allikevel hvert eneste minutt. Menneskene heier enda mer på deg når du har ledertrøyen. Det var helt sprøtt. Jeg er glad for at jeg fikk oppleve dette”, sier Marcel.

Lidenskap og lidelse lå side om side denne dagen, men Marcel forteller at det alltid er lidenskapen for sporten som vinner hos ham uansett hvor tøff løypa måtte være.

Med en maillot jaune i bagasjen og masse selvtillitt fortsatte Marcel å vinne etapper. Etter spurtseieren mot André Greipel på 10. etappe i Saint-Malo, fikk sykkelverdenen på 12. etappe i Tours endelig duellen den hadde ønsket seg.

Utfordreren mot verdens raskeste mann – Marcel Kittel mot Mark Cavendish.

Selv om det ble en jevnbyrdig duell, måtte mannen fra Isle Of Man se seg slått. Etter målgang innrømmet briten at Kittel rett og slett var raskere enn ham. Ved å vinne mot Cavendish og Greipel på Tourens siste dag på Champs-Élysées, fullførte tyskeren mesterstykket sitt og overgikk alle forventninger.

Det kjennes fortsatt rart når jeg tenker tilbake til Touren, sier Marcel.
Det var jo egentlig bare min andre Tour som jeg har syklet hittil og den første som jeg har fullført. Jeg hadde ikke forventet all denne suksessen.

Men hva hadde skjedd med Cavendish under Tour de France? Hadde han abdisert og var Marcel Kittel blitt tronarvingen hans?

Det er på sin plass å nevne at tyskeren Kittel under Tour de France disponerte over et perfekt fungerende spurttog, mens Cavendish og lagkameratene fortsatt puslet med det optimale opptrekket.

I Touren 2013 kunne Cavendish heller ikke få hjelp av Allesandro Petacchi eller Mark Renshaw til å trekke opp spurten sin, siden de først ble hentet etter Touren. I tillegg slet briten med sykdom, mens Kittel holdt seg frisk.

Når jeg spør om konkurransesituasjonen mellom Mark og ham svarer Marcel.

Vi respekterer hverandre, det betyr ikke at vi gir hverandre ting i gaver, men vi ødelegger heller ikke for hverandre.

Selv om spurteren fra Team Giant-Shimano har forståelse for at journalister er mest opptatt av en heroisk tvekamp mellom ham og Mark Cavendish, appellerer Marcel til å se det større bildet.

Klart, media er alltid interessert i profiler, noen som skiller seg fra resten. Men sykling er en lagidrett. Det gjelder ikke bare ved en spurt, men også i klatrekonkurransen eller i sammendraget. Det handler alltid om å posisjonere folk riktig og da trengs det et helt lag, sier Marcel og understreker verdien til hver enkelt rytter.

Uansett hvem som måtte trekke det lengste strået i spurtene fremover, vil Marcel være fornøyd så lenge han presterer sitt beste. I det han kaster et blikk på et foto som viser ham og faren, avslutter Marcel.

I begynnelsen spurte jeg faren min om hvordan det ville kjennes når jeg kom i rød sone og ikke kunne sykle fortere mer. Da sa han til meg at jeg bare skulle yte mitt beste, så ville jeg få svar. Denne filosofien har jeg tatt innover meg og hatt i mente ved hvert eneste sykkelritt. Så lenge jeg har prestert mitt beste, trenger jeg heller ikke å være skuffet når det en gang ikke går veien. Å yte så godt man kan, betyr ikke alltid nødvendigvis å vinne.

Epilog.

Dagen etter den glamorøse avslutningen på Champs-Élysées skriver Frankrikes største sportsavis L’ equipe den 22. juli 2013 i store bokstaver ”Kittel An-1” som betyr år ett etter Marcel Kittel. En ny tidsalder har begynt. Franskmennene er overbeviste på om at det er den unge tyskeren som kommer til å dominere spurtoppgjørene i fremtiden. De mener at han har gått av podiet kvelden før, kun for å komme tilbake dit så fort som mulig.

Spådommen har vist seg å stemme så langt.

**MARCEL KITTEL**

**Født:** 11. mai 1988
**Bosted:** Kreuzlingen
**Tidligere lag:** Thüringer Energie Team (2007-2010), Skil-Shimano (2011), Argos-Shimano (2012), Team Argos-Shimano (2013), Team Giant-Shimano (2014), Team Giant-Alpecin (2015), Team Etixx-Quick Step (2016-2017), Team Katusha Alpecin (2018-2019)
**Ryttertype:** Spurter
**Høyde:** 188 centimeter
**Vekt:** 85 kilo

STØRSTE MERITTER:

14x etappeseier i Tour de France (2013-2014, 2016-2017); 4x etappeseier i Giro d’Italia (2014, 2016); 1x etappeseier i Vuelta a Espana (2011); 5x etappeseier i Polen rundt (2011, 2015); 5x Scheldeprijs (2012-2014, 2016-2017); 2x etappeseier i Tirreno-Adriatico (2018); 2x sammenlagtseier og 8x etappeseier i Dubai Tour (2014, 2016-2017); 5x etappeseier i Ster ZLM Tour; 2x sammenlagtseier i Sparkassen Münsterland Giro (2011-2012); 2x juniorverdensmester på individuell tempo (2005-2006).

FØLG MARCEL KITTEL:

TWITTER: @marcelkittel

INSTAGRAM: marcelkittel

INTERNETT: marcelkittel.de

Les mer

Marcus Liebold 04.11.2020 Marcus Liebold 04.11.2020

PROBLEMLØSEREN

Adam Hansen er selve personifikasjonen av en evighetsmaskin. Det som australieren bestandig driver frem er et umettelig behov for å finne svar på spørsmålene han stiller seg.

PROBLEMLØSEREN

Adam Hansen er selve personifikasjonen av en evighetsmaskin. Det som australieren bestandig driver frem er et umettelig behov for å finne svar på spørsmålene han stiller seg.

Tekst & oppslagsbildet: Marcus Liebold.

Adam Hansen har et problem. Det regner.

Lagkameratene hans har kansellert den planlagte langturen, og vil heller sykle en kortere økt. Foreløpig viser kalenderen bare desember, og dersom treningsplanen ikke følges til punkt og prikke nå, vil det ikke ha konsekvenser for den kommende sesong.

Men slik tenker ikke Hansen. For ham er det ikke likegyldig hvilken økt han skal sykle. Australieren skal ha seks timer, og han skal ha de i dag. Det beste er nok at han setter seg på rulla nede i garasjen til hotellet i et par timer først. Norske Carl Fredrik Hagen og tyske Roger Kluge har sagt at de skal ut senere på dagen uansett om det regner eller ei. Da kan han slå følge i noen timer til etterpå.

Hansen er 37 år gammel og kroppen hans trenger lengre tid til å venne seg til belastningen etter sesongpausen enn før. Når han snart skal starte sitt trettende år som proffsyklist, skal ingen kunne si at han ikke er godt forberedt. Adam Hansen har andre problemer å ta seg av enn det å være i dårlig form.

***

Jeg elsker sjakk fordi det er så dypt. Hvert parti er forskjellig. Du må kunne tenke langt frem i tid, ha en strategi og backup-planer. Nevnte jeg at jeg ble sjakkmester på skolen og kom på andre plass i en distriktsturnering en gang? Som barn kastet jeg meg alltid over sjakkspalten i avisa, mimrer Adam Hansen.

Allerede få minutter ut i samtalen er det nøye planlagte intervjumanuset forkastet. Vi skulle snakke om sykling, men har istedenfor begynt å diskutere åpningsteori i sjakk. Australieren Adam Hansen, det er bare å konstatere med en gang, er ingen stereotyp av en proffsyklist. Med hendene i fanget sitter han på en benk i en hotellrestaurant på Mallorca og smiler vennlig.

Hansen prater lavt og med myk stemme. Han er intelligent selskap og høflig i opptredenen. Ingenting tyder på at det røffe livet på landeveien gjennom en lang karriere har satt spor på omgangsformene hans. Om det ikke hadde vært for solskillet på armene, Hansen kunne vært høyskolelærer eller stormester i sjakk for den saks skyld. Inntrykket, skal det vise seg, er slettes ikke avsides.

Jeg er vokst opp i en akademisk familie, der idrett ble sett på som tidssløsing. Mora mi pushet veldig hardt på at jeg skulle ta høyere utdanning, så derfor betraktet jeg sykling alltid bare som en hobby. Det å ha en solid utdannelse i bunn var min plan B bestandig, dersom jeg ikke skulle lykkes som syklist, forteller han.

Adam Hansen blir født den 11. mai 1981 i den australske kystbyen Southport, i delstaten Queensland. Familien flytter hyppig i hans barndomsår, og gutten er derfor nødt til å tilpasse seg nye omgivelser med jevnlig mellomrom. Adam går på skoler i blant annet Hong Kong og Taiwan, og blir kjent med stadig nye kulturer. Men med to foreldre som ikke er sportsinteresserte, er også gutten mye inaktiv og blir etter hvert smålubben.

Jeg ville miste noe vekt og begynte å spille rugby. På videregående var jeg også innom basketball, terrengløp og friidrett. Så drev jeg med triatlon ved siden av. Jeg var en god svømmer og løper, men ganske dårlig på å sykle, så det var derfor jeg satset mer og mer på det. Når jeg begynte med sykling var jeg dog allerede 22 år gammel, minnes Hansen.

Men syklingen går det ikke an å leve av foreløpig. Den unge australieren tjener pengene sine som dataprogrammerer i private selskaper, som dekker utgiftene til IT-studiet hans ved James Cook University i Townsville. Her både studerer og underviser Hansen i programmering, samtidig som han jobber på forskjellige oppdrag. Som dyktig utvikler er det opp til 22-åringen selv å bestemme hvilke prosjekter han lar seg engasjere til.

Når hans trener Gerhard Schönbacher kobler han opp mot mindre østerrikske sykkellag, slår Hansen av datamaskinen, pakker koffertene og søker lykken langt hjemmefra.

Det var ikke så vanskelig å tilpasse seg kulturen i Europa, i og med at jeg hadde bodd mange andre plasser i verden før. Jeg likte livsstilen som syklist, det å reise rundt og konkurrere i ulike land. Generelt var det mye enklere å holde på med sykling enn med triatlon, der det var krevende å finne en sponsor, beretter han.

To år etter at Hansen har flyttet til Østerrike, får australieren kontrakt i kontinentallaget Arbö Merida-Graz. Han vinner små sykkelløp i Italia og Østerrike, samtidig som han to år på rad triumferer i det meget harde MTB-rittet «Crocodile Trophy» hjemme i Australia. Seierne fra både landevei og terreng vitner om en komplett rytter med kjørestyrke og pågangsmot samt at de gir unggutten selvtillit. Hansen har talent som syklist og er giret på å bli proff. Han angrer ikke et sekund på å ha våget seg ut i det ukjent. Nå planlegger han å slå rot i Europa, men riktignok på et heller uvanlig sted for en syklist å være.

I de tre sesongene jeg bodde i Østerrike pendlet jeg mye frem og tilbake til Tsjekkia fordi jeg hadde tsjekkiske venner og kjæreste. En av lagkameratene mine spurte hvorfor ikke jeg flyttet til Tsjekkia permanent. Jeg begynte å undersøke mulighetene, og så ga jeg det et forsøk, sier han.

Australieren er ikke redd for å komme i kontakt med det tidligere sosialistsamfunnet, men ser heller åpenbare fordeler ved å bosette seg i øst.

Økonomien i Tsjekkia var bra å investere i, og det var billig å kjøpe eiendommer der. Som softwareutvikler hadde jeg skrevet analyseprogrammer for eiendomsmarkeder, og visste hvordan jeg kunne beregne markedsverdien til et hus, og i hvilke områder det var lurt å kjøpe, forteller han.

Hansen bestemmer seg for å flytte ut på landet, til Frýdlant nad Ostravicí, en liten by rett ved den slovakiske grensen, langt unna sykkelhovedsteder som Monaco eller Girona, der de fleste av hans kollegaer oppholder seg. Med sine lite anselige industriområder og nedslitte boligblokker er livet i byen adskillig mindre glamorøst enn i Abu Dhabi, der australieren også eier en leilighet. Men luksus og overflod bryr Hansen seg ikke om. Hans nye bosted i Tsjekkia har andre fortrinn, som han setter pris på.

Det er så mange fordommer mot Tsjekkia, at jeg ofte føler at jeg må forsvare hvorfor jeg bor der. Folk mener at veiene er dårlige, og at det ikke går an å trene der. Sannheten er snarere at det er en god infrastruktur og fantastisk natur der jeg bor. Flyplassen er 20 minutter unna, og det er nært til neste storby, men likevel landlig. Fjellkjeden Beskidene er rett ved, så der kan jeg sykle lange klatringer om sommeren. På vinteren kan jeg også gå på ski i området, påpeker han.
Jeg er veldig glad i vintersesongen som sådan, og snøen er helt fantastisk å bruke til trening. Bor du i Belgia eller Nederland regner det bare gjennom hele vinteren, men her er det tørt, så du kan trene ute. Jeg kunne ikke gå på ski når jeg flyttet til Tsjekkia, men lærte meg det selv. Slik er jeg skrudd sammen. Jeg prøver alltid ut ting på egenhånd først, humrer Hansen.

Beskrivelsen av en australier bosatt i Tsjekkia, som på vinterstid foretrekker å gå på ski fremfor å sykle i varmen, tegner et godt bilde av en ukonvensjonell syklist, som ikke lar seg lede av gjengse oppfatninger eller aksepterte forholdsregler. Hans livssyn er preget av åpenhet og nysgjerrighet. Nysgjerrighet på å oppdage og forstå verdenen rundt seg, tenke i spørsmål og lure på sammenhenger. Der mange ryttere har tunnelperspektiv, velger Hansen å se gjennom et prisme, som belyser livet som proffsyklist gjennom ulike innfallsvinkler.

Karrierestarten i T-Mobile i 2007 beskriver australieren som et tilfelle, der nettopp de forskjellige fasetter i sykkelsporten ble synlig gjennom et nyansert fokus.

Jeg ble på mange måter proff på grunn av Fuentes-skandalen. Allerede i 2005 hadde jeg vært på en belastningstest i Freiburg hos T-Mobile sammen med Bernhard Kohl og en annen rytter. Legen sa at den sterkeste av oss ville få plass i laget. Etter testen kom legen og gratulerte meg med proffkontrakt, men så fikk jeg plutselig en e-post, hvor de skrev at Bernhard Kohl hadde fått tilbudet. Sponsoren ville heller ha en tyskspråklig rytter inn i laget. Jeg ble selvfølgelig skuffet og irritert, men nå i etterkant er jeg glad for at jeg først kom til T-Mobile etter dopingskandalen, fastslår Hansen.

Så snart dopingen i laget hadde blitt avslørt, ble mange av rytterne og personellet skiftet ut. Den nye lagledelsen satset på unge syklister, som ikke hadde en dopingfortid, men som var seriøse i forhold til trening og ikke minst ernæring.

Det ble slutt på å spise drittmat. Dopingprogrammet i T-Mobile hadde visst vært så overlegent, at rytterne fikk lov til nærmest å spise hva de ville. Men så ble det ansatt ernæringsfysiologer, og laget endret tenkningen rundt trening og prestasjon og hvordan en riktig ernæring påvirker det hele, forteller han.

Hansen er svært opptatt av en vitenskapelig basert ernæring som syklist, og bruker mye tid på å lese seg opp om kostholdsspørsmål. Australieren er selv veganer, ikke primært på grunn av dyrevelferd eller miljøhensyn, men av overbevisningen om at kroppen hans presterer best uten animalske næringsstoffer. Hansen er dog ikke bare nøye på hva han spiser, men også når og hvor mye han får i seg. Når vi prater med Adam Hansen, forteller han at han har sultet i to døgn. Alt australieren har tatt til seg på 48 timer, er vann og te uten sukker. Flere av timene har han i tillegg trent utholdenhetsøkter.

Jeg har lest studier om fasting og diskutert saken med lagets ernæringsfysiologer. Vekttapet er den åpenbare effekten, men så produseres også store mengder hormoner. Kroppen går i en overlevelses- eller forsvarsmekanisme, og stimulerer produksjonen av testosteron, som er som kjent prestasjonsfremmende, sier han.

Gjennom hele sin karriere har Hansen stilt seg det fundamentale spørsmålet hva han kan gjøre for å bli en bedre syklist. Han har lagt om ernæringen, og er bestandig ute etter å forbedre treningen samt optimalisere utstyret. Hansen snur hver stein og graver i hver minste detalj i et forsøk på kontinuerlig å utvikle seg. I så måte anser australieren sykling ikke bare som sitt yrke, men som en vitenskap, velegnet til å sluke hans kunnskapstørst.

Sykling er et interessant og spennende fagfelt, fordi det gir oss store muligheter for å analysere prestasjonen vår. På løping baserer alt seg kun på tid og hjertefrekvens, men på sykkel har vi wattmåling, som gir oss etthundre prosent troverdige og korrekte data. På bakgrunn av dette kan vi nøyaktig bestemme treningssonene, og styre intensiteten i treningen. Det som syklister dog ikke er flinke til å trene på, er teknikk. Da jeg holdt på med friidrett, var det mye teknikktrening for å utføre en bevegelse så effektivt som mulig. På sykling derimot bare tråkker vi uten å tenke teknikk, undrer Hansen seg.
I det siste har jeg derfor testet ut et produkt fra LEOMO som analyserer bevegelsen i hofta, beina og føttene mens du sitter på sykkelen. Der en wattmåler kun viser hvor mye kraft du tråkker med, kan en bevegelsesanalyse fortelle deg hvorfor du tråkker en gitt wattverdi. Systemet måler effektiviteten til bevegelser, og vil slik avdekke svakheter og feil i teknikken eller sittestillingen, forklarer han.

Hjemme i kjelleren i Tsjekkia kjører Hansen regelmessig omfattende tester enten det er av elektronikk, tøy eller utstyr. I motsetning til en vanlig sykkelproff, som heller ukritisk tar til takke med sponsorens utstyr, kan australieren slik dokumentere hvilke fordeler eller ulemper produktene faktisk har. Dette gjør ham til en ettertraktet samarbeidspartner for sykkelbransjen og til en iherdig kritiker av det internasjonale sykkelforbundet.

Jeg blir ofte frustrert over at UCI ikke åpner for større innovasjon i sykkelsporten. Ta syklenes rammekonstruksjon for eksempel. I dag er det kun rammer med dobbel triangel som er tillatt, mens andre former ikke blir godkjent. For noen år tilbake laget Zipp en ramme som var mye mer aerodynamisk enn de tradisjonelle, men den ble aldri tillatt å bruke. På min neste test skal jeg benytte LEOMO-systemet til å bevise at ovale krankdrev har klare fordeler fremfor konvensjonelle. Det er så mye jeg skal forske på. Jeg tror at jeg må legge opp som syklist for å få nok tid til all testing, og når jeg har lagt opp, skjønner jeg plutselig hva jeg har gjort feil i alle år, ler han.

Av alle problemer Adam Hansen har stått ovenfor i sin karriere som syklist har mangel på tid bestandig vært den største utfordringen. Som eneste rytter i sykkelhistorien har Hansen syklet tjue Grand Tours på rad. Alle for ett og samme lag vel å merke.

Hansen står for pålitelighet og kontinuitet.

I hundrevis av timer har han som hjelperytter ofret seg for sine lagkamerater. Uoppslitelig og upretensiøst. Etappeseierne i Giroen i 2013 og Vueltaen året etter er som utskeielser å regne. Små øyeblikksbilder i et liv uten pauser, der tid ikke kan veies opp med gull.

Når Hansen i juli 2018 for første gang på sju år ikke blir tatt ut til å sykle Tour de France, ligger plutselig en hel sommer foran ham. Tid han kan bruke på å sysle med ulike prosjekter, og som etter karrieren skal fylle hverdagen. Fremover har Hansen planer om å lage møbler i karbon, et råmateriale som han har jobbet med helt siden han begynte å designe sine egne sykkelsko.

Jeg hadde en gjennomgang i kjelleren min en dag, og telte vel 120 forskjellige modeller av mine sko. Kjæresten min spurte hvor mye penger jeg har brukt på å lage dem i løpet av årene. «Det vil du ikke vite», svarte jeg. Bare en liten ting som en vakuumpumpe koster 450 Euro. Så har jeg fem stykk av dem. Jeg har også spesialutstyr til å skjære karbonfibre og mye annet. Til slutt regnet jeg meg frem til at jeg må ha brukt rundt 150.000 Euro eller 3,5 millioner tsjekkiske kroner. Kjæresten min ble helt fra seg og ropte «herregud, så mye penger!», ler Hansen.
Men: så har jeg også lært mye underveis. De første skoene jeg lagde var veldig stive, ukomfortable og så i tillegg helt forferdelige ut. Problemet jeg stod ovenfor var å lage sko som både var funksjonelle og estetiske. Jeg måtte prøve ut ulike teknikker, og finne ut hvordan jeg kunne få det til at skoene skulle bli like fine på innsiden som på utsiden. Når jeg jobber med mine sko, er det en konstant prosess av prøving og feiling. Men det er det livet for meg handler om. Å utforske mine evner og finne løsninger på problemer. Det å løse problemer ligger nok i min DNA. Kanskje er det nettopp derfor jeg også elsker sjakk. Fordi hva er sjakk annet enn det å løse problemer?, spør han retorisk.

**ADAM JAMES HANSEN**
**FØDT:** 11. Mai 1981 i Southport, Gold Coast, Queensland, Australia
**BOSTED:** Frýdlant nad Ostravicí (Tsjekkia) / Abu Dhabi (De forente arabiske emirater)
**NÅVÆRENDE LAG:** Lotto Soudal
**TIDLIGERE LAG:** Arbö Merida–Graz (2003), Corratec (2004), ELK Haus–Simplon (2005), Aposport Krone Linz (2006), T-Mobile Team (2007), Team Highroad / Team HTC-Columbia (2008-2010)
**RYTTERTYPE:** Allrounder
**HØYDE:** 186 centimeter
**VEKT:** 75 kilo

VIKTIGSTE MERITTER:

1x etappeseier i Giro d’Italia i 2013, 1x etappeseier i Vuelta a España i 2014, 1x etappe- og sammenlagtseier i Ster Elektrotoer i 2010, 1x australsk mester på individuell tempo i 2008

ADAM HANSEN OM…

Tsjekkia:

– Mange av rytterne i feltet kaller meg for «tsjekker». Når jeg ser et tsjekkisk flagg, så føler jeg meg litt hjemme. Jeg har bodd lengre i Tsjekkia enn i Australia.

Vennskap:

– Det er mange ulike karakterer i et sykkellag, som alle er avhengige av hverandre. Sykling er en idrett, der du på mange måter er nødt til å være venner for å kunne oppnå målene dine. Å hjelpe andre gjør at du vokser som menneske.

Sykkelsko:

– I år skal jeg utvikle en ny modell av sykkelskoen min som har komplett flat såle. Jeg har drevet mye research, men har ikke funnet en eneste studie som sier at du ikke kan ha en flat såle på en sykkelsko. På løping trenger foten demping på grunn av bakkekontakten, men på sykling trenger du ikke det.

Sjakk:

Jeg er sikkert gammeldags, men jeg klarer ikke å spille på nett. Jeg må sitte foran et sjakkbrett og se brikkene når jeg spiller. Ikke spør om ratingen min.

Mora si:

– Hun ringer hele tiden.

FØLG ADAM HANSEN:

TWITTER: @HansenAdam

INTERNETT: hanseeno.com

Les mer

Marcus Liebold 06.08.2020 Marcus Liebold 06.08.2020

JAKTEN PÅ NUMMER FEM

Han har triumfert i alle sykkelsportens monumenter unntatt ett. Seieren i Milano-Sanremo er alt Philippe Gilbert mangler for å sette kronen på en vidunderlig karriere.

JAKTEN PÅ NUMMER FEM

Han har triumfert i alle sykkelsportens monumenter unntatt ett. Seieren i Milano-Sanremo er alt Philippe Gilbert mangler for å sette kronen på en vidunderlig karriere.

Tekst & oppslagsbilde: Marcus Liebold.

Det tar tid for Philippe Gilbert å bane seg vei gjennom hotellbaren på Mallorca denne desemberkvelden.

«Salut, ça va?» Belgieren stopper opp flere ganger, håndhilser på folk og deler ut klemmer. Tilhengere ber om selfier, som deres idol beredvillig stiller opp for. Gilbert smiler profesjonelt og rutinert inn i fremmede kameralinser. Klikk. Klikk.

«Merci! De rien!»

Det er ikke første gang han blir spurt om et skrytebilde for sosiale medier. Når belgieren etter flere minutter omsider er fremme der intervjuet vårt skal finne sted, hilser han høflig og medgjørlig, og setter seg i den grå sofaen.

Uff, smarttelefonene har virkelig forandret livet vårt og måten vi kommuniserer på. Alt dokumenteres. Alle tar bilder av deg, tar opp det du sier eller filmer deg. Det er ingen som kan leve et vanlig liv lenger. Verken du eller jeg, reflekterer han over de siste minutters hendelser.

Selv om vi kun har møtt hverandre sporadisk i de siste årene, utstråler Gilbert en indre ro og fortrolighet som til en gammel venn. Hadde det ikke vært for støyen rundt, kunne en trodd at belgieren satte i sofaen sin hjemme i Monaco. Det er ingen tvil om at Philippe Gilbert føler seg hjemme. Ikke nødvendigvis på Mallorca, men i laget som alltid har ligget hjertet sitt nær. De tette båndene i ulveflokken til Deceuninck-Quick-Step til tross.

Jeg er stolt av hva jeg har oppnådd sammen med gutta i de siste tre år. Vi har hatt mange fine øyeblikk sammen. Men nå retter jeg blikket fremover. Jeg er glad for å være tilbake i Lotto. Selskapet var allerede hovedsponsoren da jeg syklet for laget tidligere, men ellers er alt nytt. Det er et fullstendig nytt prosjekt, som jeg er veldig glad for å være en del av, sier han.

Belgieren er åpen om at framtidsutsiktene hans i Deceuninck-Quick-Step så mørke ut når lagmanageren Patrick Lefevere, som i feltet bare kalles for «mafiasjefen», nektet å gi ham de ønskede kondisjoner i en ny kontrakt. Avtalen med Lotto Soudal sin teamsjef John Lelangue, som mellom 2012-2013 hadde jobbet sammen med Gilbert i sykkellaget BMC, inneholdt simpelthen bedre betingelser og gjorde hjemkomsten enkel.

Patrick ville ikke gi meg en toårskontrakt lenger. Så pratet jeg med John, som tok opp en treårskontrakt som en mulighet. Jeg mener at det er en fin utfordring, som jeg går all inn for. Selv om tre år i en alder av 37 er ganske lenge, så er jeg veldig glad med min avgjørelse. En treårskontrakt gir meg tross alt muligheten til å vinne enda flere ritt enn det jeg har gjort så langt, påpeker belgieren.

Men det å kunne tilføye merittlisten flere triumfer er ikke den eneste grunnen for Gilbert til å holde hjulene i gang frem mot 2022. En annen motivasjon for å fortsette karrieren ligger i hans lidenskap for sykling, som bare vokser jo eldre han blir.

Spør du meg, så tror jeg at det sitter mer mellom ørene enn i beina. Om du virkelig elsker sykling, så er det enklere å legge ned en skikkelig innsats over lang tid. Jeg liker øyeblikket når jeg kjenner at formen bygger seg opp. Jeg avslutter sesongen, nyter livet lite grann, jeg må hvile ikke minst, og så starter jeg med et ganske dårlig grunnlag inn i den nye sesongen. Jeg må anstrenge meg for å komme tilbake til mitt gamle nivå. I den første uken klarer jeg kanskje bare å sykle tretimers turer, som en vanlig mosjonist. Men så opplever jeg plutselig fremgang. Det trigger meg. Tre-fire uker senere kan jeg allerede sykle turer som varer i seks timer, og jeg kan sykle fort. Denne følelsen elsker jeg, hvert år på nytt å se om jeg fortsatt klarer å prestere bra, sier han.

Med overgangen til Lotto Soudal slår Gilbert opp et nytt kapittel i sin usedvanlige karriere, som på mange måter startet i det belgiske laget for ti år siden.

Men det er Marc Madiot, den karismatiske laglederen til den franske troppen La Française des Jeux, som plukker opp sykkeltalentet som stagiaire høsten 2002. Rytteren fra Remouchamps i de belgiske Ardennene viser seg tidlig frem som endagsspesialist. Daglig trener han i beryktede Côte de La Redoute, bakken som ingen andre karakteriserer verdens eldste sykkelklassiker Liège-Bastogne-Liège.

Men Gilbert mestrer ikke bare de bratte knekkerne i Ardennene, han behersker å sykle på Flanderns flate brosteinsveier også.

Seierne i Omloop Het Volk i 2006 og 2008, der han krysser mållinjen i ensom majestet, bekrefter dette. Gilbert er en «flandrien», en rytter som kjører offensivt, angriper ut av det blå og som vinner sykkelløp på instinkt. Slike ryttere, mener belgieren, blir det mindre og mindre rom for i moderne sykling.

Det har skjedd en stor forandring i sykkelsporten opp gjennom årene. Nå er rittene mye mer kontrollert enn de var i gamle dager. Før var det kanskje bare lagene til Mario Cipollini og Alessandro Petacchi som ville ha spurt, mens resten av feltet bare attakkerte hele tiden. Det var atten mot to lag. Nå vil 70 prosent av feltet tvinge frem en massespurt på slutten av rittene. Det finnes flere sprinter i sykling nå enn før, og det har blitt vanskeligere å lykkes som offensiv rytter, fastslår Gilbert.

Etter fem år i La Française des Jeux undertegner belgieren så hos Lotto.

Laget leter etter en rytter som kan følge i fotsporene til klassikerlegenden Peter Van Petegem, og Gilbert ser ut til å kunne utfylle rollen perfekt. Han er minst like erfaren som Van Petegem, men er bare 27 år gammel.

Akkurat som Van Petegem klarer Gilbert å forutse motstandernes planer og tilpasser sin egen taktikk til de ulike situasjonene i rittene. Allerede på høsten i sin første sesong for Lotto viser Gilbert at han er en ekte vinnertype. På bare ni dager triumferer han i klassikerrittene Coppa Sabatini, Paris-Tours og Gran Piemonte, kun for så å krone verket med sin første seier i sykkelmonumentet Il Lombardia.

Gilbert påpeker at den fryktinngytende formen hans høsten 2009 skyldtes evnen til å sykle på følelsen fremfor sofistikerte treningsmetoder, som på denne tiden heller ikke eksisterer.

Det er mye vitenskap og teknologi bak sykling nå. Det samles og analyseres så mye data som gjør at både trenerne og rytterne har blitt smartere i måten de planlegger treningen på. Du vet eksakt hvilke skruer du må justere for å få ønsket resultat. I dag vet du hva du skal gjøre for å kunne prestere på et gitt tidspunkt. Før i tiden var det mer gjetting og gambling. Noen gang gjorde du for mye, andre ganger kanskje ikke nok. Du var aldri sikker på om du ville nå din topp på riktig tidspunkt, sier han.
Men den gangen som i dag lytter jeg mest til kroppen min. Av og til kjører jeg uten wattmåler, bare for å kjenne på følelsen. Så ringer treneren min og spør om det var noe galt på turen, men da svarer jeg at jeg bare hadde lyst til å sykle på gamle måten. Det er faktisk ganske godt for hodet å kjøre uten wattmåling innimellom. Dersom du alltid er fokusert på hvert minste lille detalj, så klarer du ikke lenger holde fokus når det virkelig gjelder. Det er i hvert fall den erfaringen jeg har gjort, utdyper Gilbert.

Belgierens dominans høsten 2009 er bare en liten forsmak på fantomsesongen sin i 2011.

Hele 25 ganger står Gilbert øverst på pallen dette året. Han vinner Amstel Gold Race, La Flèche Wallonne og med Liège-Bastogne-Liège nok et sykkelmonument. Denne gangen med bare sju dagers mellomrom.

For belgieren er seiere i tradisjonsrike endagsritt det som betyr mest. Etappeløp utøver ikke samme tiltrekningskraft på Gilbert, som fremhever at det er vesensforskjell i mentaliteten til sammenlagtryttere og endagsspesialister. Der ryttere med ambisjoner i sammendraget sykler mest for ikke å tape, kjører endagsryttere kun for å vinne.

I etapperitt kan du ha en dag, der du ikke er på ditt beste. Om du er heldig, kan du tillate deg ikke å være etthundre prosent på en av etappene uten at det straffer seg sammenlagt. Av og til prater jeg med folk som ikke er i sykkelmiljøet, og som lurer på hvordan det går an at en rytter har den gule trøya i Tour de France uten å vinne noen ting. I endagsritt er du nødt til å gi alt du har på bare en dag. Du har kun et forsøk. Intensiteten og stresset er høyere. Alt er mye mer intenst. Du har ikke råd til å gjøre noen feil. Vil du vinne, må du sykle det perfekte ritt, sier 37-åringen.

Denne sommeren er Gilbert såpass overlegen, at han på åpningsetappen i Tour de France sykler inn til den gule ledertrøya også. Han gjør helt enkelt det han kan best. Å snu etappen om til å være et endagsritt.

Etter sesongen går Gilbert så over til BMC. I det sveitsiske laget vil belgieren få flere dedikerte hjelpere til å kunne oppnå enda større prestasjoner. Men det stopper opp.

Topp ti-plasseringene 30-åringen kjører inn til, svarer ikke ut verken kritikernes eller sine egne forventinger. Først mot slutten av året finner belgieren tilbake til gammel flyt og blir verdensmester i Valkenburg.

Like fullt, årene i BMC er tapte år.

Laget har rykte på seg for å være et hvilehjem for gamle verdensmestre. Cadel Evans, Thor Hushovd eller Alessandro Ballan er alle eksempler på dette, og Gilbert er intet unntak.

Han blir ofte brukt i etappeløp, som han egentlig ikke er skapt for. Først når Patrick Levefere i Quick-Step henter ham hjem til Belgia, blir Gilbert seg selv igjen.

I 2017 vinner han sitt tredje sykkelmonument Flandern rundt etter å ha stukket fra tetgruppen i Oude Kwaremont og kjørt solo i front i snaue seks mil. Øyeblikket da Philippe Gilbert går over målstreken i Oudenaarde med sykkelen løftet til værs inngår i historiebøkene.

To år senere jakter den blå ulven til Deceuninck-Quick-Step sin neste monumentseier. Denne gangen har han sett seg ut «helvete i Nord», brosteinsklassikeren som i utgangspunktet favoriserer de kraftfulle ryttere med stor kjørestyrke. Men selv om Gilbert mangler fysikken, triumferer han også her. Ved å utmanøvrere motstanderne sine og sykle et taktisk smart ritt.

Jeg forberedte meg lenge for å være i best mulig form til Paris-Roubaix. Året før gjorde jeg en liten feil. Jeg tapte rittet fordi jeg ikke drakk nok. På mitt andre forsøk gjorde jeg ikke denne feilen igjen, men gjorde alt riktig. Jeg brukte mye energi på brosteinspartiene. Om du ikke tråkker der, stopper du bare opp og blir frasyklet. Men så angrep jeg faktisk på asfaltavsnittene imellom sektorene, forklarer han.

Der mange ryttere år etter år forgjeves prøver bare å komme seg til velodromen i Roubaix, lykkes belgieren med å vinne hele rittet på kun sitt tredje forsøk. Gilbert, ser det ut som, kan styre utfallet til sykkelklassikere enten de foregår på brostein eller i kupert terreng og avgjøre dem i sin favør. Han avslører hemmeligheten bak suksessen.

Du må trene og jobbe hardt. Du må være forberedt den dagen det gjelder. Så må du selvfølgelig ha et godt lag rundt deg. De fleste klassikerseierne mine har jeg vunnet fordi jeg har hatt god støtte fra lagkameratene mine. Hver og en på laget har en viktig funksjon på et endagsritt. Til og med han som gir deg flasker underveis. Får du en flaske på riktig tidspunkt, kan det redde dagen din. I sykling har vi et ordtak som sier at du ikke vinner en klassiker på grunn av din egen, men lagets styrke, sier han.

Seierne i de fire svært ulike sykkelmonumentene Flandern rundt, Paris-Roubaix, Liège-Bastogne-Liège og Il Lombardia i seg selv bør være bevis nok på at Philippe Gilbert er en rytter utenom de vanlige.

Men forbannelsen til belgieren er at han ikke blir målt på hvilke seiere han har hatt i karrieren så langt, men på det ene rittet har ikke har vunnet ennå. Gilbert vil være den ufullkomne inntil han har triumfert i det femte og siste monumentet i rekken.

Bragden av å vinne alle fem sykkelmonumenter har så langt i historien kun vært forbeholdt tre av sine landsmenn. Rik Van Looy, Eddy Merckx og Roger De Vlaeminck.

Jeg vil vinne Milano-Sanremo så klart. Det kommer til å være et vanskelig mål å oppnå, men jeg skal prøve, akkurat som jeg har prøvd før, bedyrer belgieren.

I motsetning til de andre monumentene er «La Primavera» en nøtt som Gilbert ikke har klart å knekke ennå. Til tross for utallige forsøk er det kun to tredjeplasser han har å vise til fra tidligere. Belgieren forklarer hvorfor.

Alt i alt har jeg syklet femten utgaver av Milano-Sanremo, som alle endte opp med ulike type seire. Jeg var der når Pozzato vant med et brudd fra Cipressa. Jeg var der når Nibali angrep på Poggio og når Cancellara støtet på den siste kilometeren. Jeg var også der når det ble spurtoppgjør i en større gruppe. Opp gjennom årene har jeg blitt vitne til så mange forskjellige finaler i Milano-Sanremo at jeg vet at alt er mulig. Det er veldig vanskelig å forutse hva som vil skje i rittet, analyserer Gilbert.

Like fullt er den med 300 kilometer lengste klassikeren på kalenderen et ritt som spiller en pencheur som Gilbert i kortene. Han er sterk nok til enten å skaffe seg et forsprang i bakkene Cipressa eller Poggio og holde unna til oppløpet på Via Roma eller vinne spurten i en mindre gruppe.

I motsetning til i fjor, da han ofret seg for den senere vinneren Julian Alaphilippe, trenger Gilbert heller ikke å ta hensyn til sine lagkamerater. Caleb Ewan som i 2018 ble nummer to og John Degenkolb som vant rittet i 2015 vil begge spekulere på en samlet spurt. Men uansett hvilken taktikk Gilbert velger til slutt, vil alt være avhengig av en ting.

Beina mine vil være den mest avgjørende faktoren den dagen. Om Eddy Merckx, som vant rittet sju ganger, hadde kjørt bak i meg i bilen og hjulpet meg med hele hans ekspertise, så ville det fortsatt vært beina mine som avgjorde om jeg vinner eller ei. Det er ikke så vanskelig å havne i finalen, men det å vinne rittet er en annen sak. Alt jeg kan gjøre er å stole på magefølelsen min og ha gode bein. Så kommer vi til å se hva som skjer, avslutter han.

stage dec202000730.jpg — **PHILIPPE GILBERT**
**FØDT:** 5. juli 1982 (38)
**BOSTED:** Monaco
**NÅVÆRENDE LAG:** Lotto Soudal
**TIDLIGERE LAG:** ABX-Go Pass (2002); La Française des Jeux (2002-2008); Silence-Lotto/Omega-Pharma-Lotto (2009-2011); BMC Racing Team (2012-2016); Quick-Step Floors/Deceuninck-Quick-Step (2017-2019)
**RYTTERTYPE:** Klassikerspesialist
**HØYDE:** 179 cm
**VEKT:** 69 kg

**TWITTER:** @PhilippeGilbert
**INSTAGRAM:** @philippegilbertofficial
**FACEBOOK:** @PhilippeGilbertOfficial
**INTERNETT:** www.philippegilbert.com

STØRSTE MERITTER:

Verdensmester på fellesstart 2012; Seier i Flandern rundt 2017; Seier i Paris-Roubaix 2019; Seier i Liège-Bastogne-Liège 2011; 2x seier i Il Lombardia 2009-2010; 4x seier i Amstel Gold Race 2010-2011, 2014, 2017; Seier i La Flèche Wallonne 2011; Seier i Strade Bianche 2011; Seier i Clásica San Sebastián 2011; 2x seier i Omloop Het Volk 2006, 2008; 2x seier i Paris-Tours 2008-2009; 2x seier i Brabantse Pijl 2011, 2014; 2x seier i Gran Piemonte 2009-2010; Seier i GP Cycliste de Québec 2011; 1x etappeseier i Tour de France 2011; 3x etappeseier i Giro d’Italia 2009, 2015; 7x etappeseier i Vuelta a España 2010, 2012-2013, 2019; 2x belgisk mester på fellesstart 2011, 2016; Belgisk mester på individuell tempo 2011.

UTMERKELSER:

Vinner av UCI WorldTour 2011, Vélo d'Or 2011.

Les mer

Marcus Liebold 27.05.2020 Marcus Liebold 27.05.2020

DEN FJERDE DIMENSJONEN

Norges store sammenlagthåp i treukersritt Carl Fredrik Hagen om sin første sesong som proffsyklist, verdien av en historisk prestasjon og sykling som del av en høyere virkelighet.

DEN FJERDE DIMENSJONEN

Norges store sammenlagthåp i treukersritt Carl Fredrik Hagen om sin første sesong som proffsyklist, verdien av en historisk prestasjon og sykling som del av en høyere virkelighet.

Tekst: Marcus Liebold.

“All these walls were never really there
Nor the ceiling or the chair
I am eking weeks of peace on a beach
I see the breezes weave the trees
These walls you find - they're yours and mine
Confined not by them I
I am in times that lie behind my eyelids
The sunsets steal the rising silence.”

- Mike Skinner -

September 2019.

Carl Fredrik Hagen sitter hjemme i stua på Tårnåsen og har lagt beina høyt. Lukten av nybrygget kaffe strømmer gjennom det treetasjes rekkehuset i utkanten av Oslo, og sprer velbehag. Via det store balkongvinduet i rommet faller høstsolen på tv-en, der Paasche og Kaggestad kommenterer mixed-tempoøvelsen fra VM i Yorkshire. Om noen få dager skal Hagen selv slåss i Nord-Englands kuperte, svært krevende terreng. I tidenes regnvær vil han krige om posisjoner, om metere og sekunder. Han vil igjen bli del av jaget, høre suset i feltet, kjeftingen og tutingen. Lyder som Hagen har blitt godt vant med i de siste årene.

Men enn så lenge prøver han å bevare senhøstdagens fredelige idyll. Han prøver å utestenge all støy fra omverdenen og skruer ned lyden på tv-en.

Folk tenker ikke over det, men det er mye bråk i sykkelritt. Det er gir som skifter og kjeder som smeller i kassetter. Det er hyling av skivebremser. Pusting, pesing og snyting til rytterne. Tilskuere skriker. Biler og motorsykler tuter og helikoptre sirkler over deg. Du blir sliten av det. Ikke der og da, men når du kommer hjem og det blir stille, først da merker du hvor mye bråk det har vært rundt deg hele tiden.

28-åringen har inntrykkene ferskt i minnet. For bare noen dager siden har nordmannen kommet hjem fra Spania, der han har fått syklet sin første Grand Tour og opplevd hva det betyr å være proffsyklist i tre uker på rad. Hagen har kjent på stressnivået til et stort etappeløp både fysisk og mentalt. Bare at han, ved å kjempe i toppen av sammendraget, har vært utsatt for et enda større press enn ryttere flest. Etter hvert som det blir tydelig at Hagen vil oppnå Norges beste sammenlagtplassering i et treukersritt noensinne, begynner det å bli oppstyr rundt ham. Også når han ikke sitter på sykkelen.

Mange skulle ha tak i meg og få kommentarer, samtidig som det var mange som hadde meninger om syklingen min. I den siste uken logget jeg meg derfor helt ut av nettaviser og sosiale medier for å kunne koble av. Det var som regel fryktelig lange dager med store busstransferer og sene middager. Jeg var tidvis veldig sliten i hodet fordi jeg måtte være så fokusert. Innimellom å få litt tid, ha en time på rommet alene for å ta en telefon til kjæresten eller familien eller bare å lukke øynene og ha det helt stille, var avgjørende for å hente meg inn igjen mentalt.

Hagen evner å forstå at det bevisst å roe ned er alfa-omega om han skal lykkes i kampen om en topplassering. I sykling, der utøverne ofte blir assosiert med maskiner, og der det neglisjeres at psykisk tretthet kan gi like fatale utslag som dårlige bein, forstår Hagen at han må være mentalt uthvilt for å kunne nå målet sitt, ta det neste steget og utvikle seg.

Det er nettopp sportslig utvikling som neoproffen søker, når han i slutten av august tar fatt på karrierens første virkelig store etapperitt. Plassen i Vueltaen er en belønning for prestasjonene i sesongen så langt, men den er ingen overraskelse.

Mange neoproffer, som debuterer i treukersritt, får starte i Spania rundt for å bli vant med nivået og samle erfaring, samtidig som nordmannen allerede i mai var satt opp til å sykle Giro d’Italia. Saken blir aldri offentliggjort i media, men de innvidde vet at Hagens kapasitet er såpass solid, at han vil kunne hevde seg i det hardeste av alle treukersrittene også, og det kun måneder etter at han har blitt proff.

At det til slutt satses på spurteren Caleb Ewan og ikke på Hagen, skyldes heller sponsorenes forventninger om flest mulig etappeseire og størst grad av publisitet tidlig i sesongen enn nordmannens manglende prestasjonsevne.

Tre måneder senere er situasjonen en annen. For laget gjelder det først og fremst å vise seg i brudd og kjøre offensivt. Hagen gjør begge deler og mer enn det. På kongeetappen i Andorra på dag ni, der den endelige resultatlisten tar form, viser han for første gang at han kan klatre på nivå med verdens beste ryttere. Nordmannen avanserer som en topp ti-kandidat i sammendraget, noe som han vil bekrefte gjentatte ganger senere ut i rittet.

På de hardeste fjelletappene var jeg blant de ti beste rytterne hver eneste gang. At jeg kunne holde følge med de beste og ha såpass god kontroll, dag etter dag, ga meg god selvtillit. Det var alltid Movistar, Astana, Jumbo-Visma, Bora-Hansgrohe, Sunweb og Carl Fredrik Hagen fra Lotto Soudal som lå i teten.
Etter hvert merket jeg en forskjell på hvordan jeg ble behandlet i feltet. Jeg fikk større respekt og det var lettere å sitte bra posisjonert fordi rytterne var innforstått med at jeg hørte hjemme i topp ti. At jeg til slutt ble nummer åtte kjennes fortsatt litt uvirkelig. Det er ikke mange ryttere i verden som kan vise til en topp ti-plassering i en Grand Tour.

Hagen smiler forsiktig, ennå usikker på hvordan prestasjonen i sitt første treukersritt vil påvirke fremtiden sin som syklist. Han drar seg gjennom det lyse, uregjerlige håret sitt og kikker ut i høstlyset. Han vet at han må ta seg tid til å forstå, ta et steg tilbake, selv når kroppen helst vil akselerere.

Men hva er årsaken til at neoproffen fra Norge, et land som ikke har fått frem klatrere så langt, umiddelbart hevdet seg i en Grand Tour og blant etablerte ryttere som Roglič, Valverde eller Quintana? Å kalle prestasjonen for en sensasjon vil være utilstrekkelig, ikke minst når Hagen er kjent som en talentfull, hardtarbeidende og målbevisst syklist. Forklaringen ligger heller i forståelsen for at sykling ikke slutter ved å analysere watt eller puls, men at det blir påvirket av refleksjoner og erkjennelser i hans liv, som utgjør virkeligheten rundt ham. Hagen har for lengst løftet syklingen sin inn i en ny dimensjon.

Tilbakeblikk.

I 2015, når Hagen tør å satse på landeveissyklingen, føler han et kall. Det er en indre stemme som sier at han vil lykkes med satsningen. Men i den en-dimensjonale verdenen han beveger seg i nå, kan han bare gå sidelengs inn i det uvisse. Alt han kan gjøre, er å stole på at veien han går, vil føre ham frem til målet. Feltkjøring er skummelt, mens lagtaktikk og samspill mellom ryttere med ulike oppgaver er noe nytt for den tidligere terrengsyklisten, som er mest vant til å vinne ritt ved simpelthen å sykle fortere enn alle andre. Under sitt første landeveisritt i Kroatia gråter han på hotellrommet over hva han har begitt seg ut på, men det er ikke snakk om å kaste inn håndkleet.

Det viktigste mine foreldre har lært meg? Vær den du er. Har tro på det du driver med og ikke endre deg selv på grunn av andre. Uansett hva som skjer.

Etter to år i Sparebanken Sør går Hagen over til talentsmien Joker. Han har rykte på seg for å gå bra oppover og har vunnet flere klatretrøyer allerede. Hagen er disiplinert, men også en ydmyk lagspiller, som ofrer seg for andre dersom det trengs. Han behersker nå naturlovene til den to-dimensjonale sykkelverdenen. Hagen kan gå sidelengs, frem og tilbake samt opp og ned. Han har utviklet en større trygghet og frihet i landeveissykling.

Hagen hjelper sine lagkamerater til å gå til topps, og vinner selv en etappe i Tour Alsace. Men det må være noe mer å utforske. Han har en svak anelse på hva som skal til for å bli proffsyklist, men i den flate, kvadratiske dimensjonen han er i nå, støter han foreløpig på en ytre begrensning.

Det er jobben i seg selv, det harde arbeidet hver dag som motiverer meg.

Hagen oppdager den tredje dimensjonen ikke gjennom sin seier i Tour du Jura i 2018, dette er kun et steg på veien, men gjennom sin målrettede innsats over tid. Han forstår at mulighetsrommet i sykkelkarrieren defineres ut fra kontinuiteten i jobben han legger ned. Det er ikke det å oppnå et mål i seg selv som gir ham størst tilfredsstillelse, men den utrettelige innsatsen på veien dit.

Når belgiske Lotto Soudal ser potensialet i arbeidet sitt og tilbyr ham proffkontrakt, løftes han bokstavelig talt opp og ut av realiteten som kontinentalrytter. Hagen kan nå bevege seg fritt i alle tre dimensjoner.

Du må ut av komfortsonen, skal du utvikle deg. Sånn følte jeg også på kontinentalnivå. Jeg vokste først ut av Sparebanken, og så etter hvert ut av Joker. Jeg måtte komme meg ut på nye utfordringer og søke et høyere nivå. Når jeg begynte i Lotto og alt var nytt var jeg veldig utenfor komfortsonen.

Men det tar ikke lang tid før Hagen føler seg trygg i de nye omgivelsene. Ikke bare blir han verdsatt slik han er, men det er i det nye laget sitt at han omsider får muligheten til å få bekreftet identiteten sin.

Jeg er en sammenlagtrytter, som har min styrke i fjellene. I mitt første år som proff har jeg fått syklet mange etapperitt og matchet meg månedlig i fjellene på Worldtour-nivå. Dette har gjort at jeg har blitt sterkere. Laget har trodd på meg og gitt meg stadig nye utfordringer, som jeg har vokst på.

Det er i fjellene som skal klatres i de største og mest kjente rittene, Hagen kommer til sin fulle rett. Måtte han før ta til takke med klatringer til Krokkleiva eller opp Gaustatoppen, sykler han nå to mil lange fjell i Alpene eller Pyreneene. Når hjelperytterne skjærer ut av utmattelse, opprettholder Hagen flyt og kadens uansett stigningsprosent. Han trosser tyngdekraften; effektivt og elegant.

Det er dette som utgjør jobben sin som klatrer. Dette er forpliktelsen. Men at smertene er reelle når han går oppover, viser ansiktsuttrykket og kroppsspråket sitt. Knekket i skulderen og tunga ut av munnen er bevis nok på hvilke anstrengelser han har å takle, men er også uttrykk for ektheten og ærligheten Hagen står for.

Ærlighet er fundamentet på alt. I Lotto har jeg fra dag én av vist hvem Carl Fredrik Hagen er. Det tror jeg laget har satt pris på. Jeg har sagt fra om hva jeg mener, samtidig som jeg også har vist at jeg tar til meg alt av råd og lærdom.

Allerede i sitt første proffritt i Tour Down Under i januar viser Hagen at han er lojal og lærevillig. I godt over førti varmegrader tauer han på feltet, henter flasker eller skjermer lagkameratene sine for vind. Han vil vise at han er til å stole på.

Om laget ba meg om å gjøre noe annerledes, prøvde jeg ved neste anledning å endre på det og vise at jeg hadde tatt lærdom. Aldri tro at du er bedre enn andre, at du har mer kunnskap eller erfaring, men bare lytt og lær så mye som mulig.

Det er refleksjoner som denne, som synliggjør hvilken grunninnstilling Hagen har.

Der andre ryttere er kravstore når det gjelder roller og oppgaver, er 28-åringen mest opptatt av kontinuerlig å utvikle seg som syklist. Tidlig i sesongen har han allerede opparbeidet seg en status som solid hjelperytter innad i laget.

I ritt som Strade Bianche eller Tirreno-Adriatico jobber han for kapteinene sine Tiesj Benoot og Tim Wellens, oppfyller lagets forventninger og får fornyet tilliten. Når en sårinfeksjon på armen tvinger Hagen til å stå over Volta Catalunya, og han heller aldri får startet i Tyrkia rundt grunnet et magevirus, er det nettopp lagets tillit som gjør at han ikke blir stresset og får marginene mot seg.

Jeg mistet noen ritt, men jeg mistet ikke så mye trening. Laget ba meg bare om å trene hjemme og skjønte at jeg hadde gjort en bra jobb når jeg kom til Romandiet.

Rittet i de sveitsiske Alpene er lakmustesten for klatreren fra Norge. For første gang skal han prøve seg i favoritterrenget, og tar vare på muligheten. To topp ti-plasseringer og en femtende plass sammenlagt gir Hagen trygghet på at han hører hjemme på øverste nivå.

Jeg var fast bestemt på at jeg ikke skulle være den neste rytteren i Worldtouren som vender hjem til et kontinentallag etter to år. Jeg ville vise at jeg ikke var en flopp, men at jeg hadde noe å gjøre på dette nivået.

På førsommeren bekrefter Hagen dog ikke bare at han er en habil Worldtour-rytter, men at han kan matche verdens beste syklister.

I Critérium du Dauphiné, oppkjøringsrittet til Tour de France, leverer nordmannen sin til da beste prestasjon. På mange av de harde fjelletappene ofrer han seg for lagkapteinen Bjorg Lambrecht, før han på den siste dagen av rittet får lov til å gå i brudd. I et hav av rødhvite flagg krysser Hagen målstreken i Champéry som tredjemann etter å ha kjørt av stjerneryttere som Julian Alaphilippe.

Kroppen min takler mange dager med hard belastning og blir bare bedre utover i ritt. Jeg fikk muligheten til å kjøre for meg selv den dagen, og grep sjansen. Beina mine var bra og jeg var gira på å vise meg frem. I mål gratulerte Alaphilippe meg fordi han likte måten jeg hadde syklet på. Han likte at jeg hadde kjørt offensivt og hadde vært uredd.

På fjelletapper som denne er det en forandring som foregår i Hagen.

For hver gang han klatrer, kan han kjenne en nær tilknytning til naturen han er omgitt av. En natur, som han er ens med, og som er tidløs. Klatring blir en del av en fjerde dimensjons virkelighet utenfor realiteten slik vi opplever den, men som gir en dypere helhet og mening.

Hagen kan kjenne en drivkraft som går ut fra naturen og som preger måten han sykler på.

Det er noe mer mellom himmel og jord som mennesker kanskje ikke kan beskrive eller se, men det er fortsatt noe vi kan føle eller sanse. Energien jeg kjenner når jeg er i vakker natur kan være del av en slik dimensjon. Du kan ikke måle det i kilokalorier eller watt, men det eksisterer, er jeg overbevist om. Det er slik jeg føler det med Bjorg også. Han følger med og gir meg energi, selv om jeg ikke kan se han.

Hagen er reflektert og sindig. Han velger sine ord med omhu, velvitende om at det er kontroversielt å formulere en forståelse for noe som ikke nødvendigvis kan ses med det blotte øye.

Men Hagen har et eget, uinnskrenket syn på ting, samtidig som refleksjonen poengterer et grunnleggende spørsmål: hva hvis verdenen slik vi kjenner den ikke er noe annet enn en interpretasjon av en høyere virkelighet?

Hagen vil ikke limitere sin oppfatning av realiteten kun til alt som kan koordinatfestet i det tre-dimensjonale rom. Heller ikke sine tanker rundt dødsfallet til sin lagkamerat og venn Bjorg Lambrecht, som mistet livet under Polen rundt.

Jeg savner Bjorg, men jeg velger å tro at han som står meg så nær, følger med på det jeg driver med, selv om han ikke nødvendigvis er der fysisk på jorden. Jeg får ikke endret på det som har skjedd, men jeg funnet en plass til det i livet mitt, i hodet og i hjertet. Jeg har tenkt på ham i Vueltaen og syklet for Bjorg hver eneste dag. Jeg håper at han er stolt av det jeg har gjort. I Bjorg har jeg funnet en venn som jeg vil ha med meg resten av livet, én jeg alltid kommer til å hedre og aldri vil glemme.

Hagen er tydelig på at minnet om Bjorg Lambrecht har hjulpet ham å overvinne smerter på mange av etappene i Spania rundt og slik bidratt til sin prestasjon. Således er åttende plassen i Vueltaen ikke bare resultat av et unikt talent og målrettet innsats, men også evnen til å hente styrke og inspirasjon fra et oppmerksomt nærvær, som mange av konkurrentene sine ikke har fokus på.

For Hagen er ikke en omtalelse av innsatsen sin i superlativer av betydning, ikke antall Likes på Strava eller Facebook, men verdien ligger heller i hvilke refleksjoner prestasjonen igangsetter og hvilken utvikling den åpner for.

Ja, det jeg fikk til var historisk, men hva så? Jeg er fortsatt Carl Fredrik og folk skal ikke behandle meg på en annen måte enn før, bare fordi jeg sykler fort og endelig har fått til flere gode resultater. Hvor mange seire du har, bør ikke ha noe å si for deg som person. Det kan gi deg glede og selvtillit, men om suksess og popularitet får for stor innvirkning på livet ditt, mister du deg selv.
Slik jeg ser det vil prestasjonen min i Vueltaen fremfor alt gi meg utviklingsmuligheter. Kanskje jeg kan få større frihet på treningssamlinger, få tilgang til bedre utstyr eller være med på å styre rittplanen på en litt annen måte. Det er småting som dette som har betydning og som vil kunne påvirke hvor god jeg kan bli som syklist.
Men selv neste år er det ikke gitt at jeg blir nummer fem i en Grand Tour, fordi jeg ble nummer åtte i år. Eller at det kun er seire som teller. Mange tenker nok at jeg neste år må bli kaptein, og det kan godt hende at jeg sykler flere ritt med fri rolle, men jeg skal være hjelperytter neste år også. Det er det jeg vokser på.

Dette er Hagens kanskje største styrke: selverkjennelse. Bevisstgjøring av sine evner og muligheter kombinert med målbevissthet og ydmykhet. I sykkelverdenen han beveger seg i nå, kan Hagen være hjelperytter, klatrer og sammenlagtkandidat i ett.

Jeg har en fysikk som tilsier at jeg skal kunne sykle enda fortere enn det jeg har gjort hittil. Jeg kan holde på i mange år til og utvikle meg som syklist. Når jeg nå sitter med de beste rytterne i fjellene, føler jeg at jeg fortsatt har mye inne. Jeg føler ikke at jeg har nådd mitt maksimale potensiale ennå.
Hvis du tenker at en åttende plass i Spania rundt på mange måter er starten på proffkarrieren, så kan du jo tenke selv, på hva som er mulig å oppnå fremover.

Hagen retter seg opp og skrur på lyden på tv-en igjen.

I Yorkshire deles det ut medaljer i regnværet. Helikoptre sirkler i lufta, tilskuere jubler og nasjonalsanger spilles. Om noen få dager skal Hagen bli del av jaget igjen.

Dette er tross alt det fineste han vet.

***

stage dec202000709 1.jpg — **CARL FREDRIK HAGEN**
**FØDT:** 26. september 1991
**BOSTED:** Oppegård
**NÅVÆRENDE LAG:** Lotto Soudal
**TIDLIGERE LAG:** Team Oslo Sportslager (2013-2014); Team Sparebanken Sør (2015-16), Team Joker Icopal (2017-2018)
**KLUBB:** Sagene IF
**RYTTERTYPE:** Klatrer
**HØYDE:** 180 cm
**VEKT:** 64 kg

STØRSTE MERITTER PÅ LANDEVEIEN: 8. plass sammenlagt i Vuelta a España 2019, 3. plass på den 8. etappen i Critérium du Dauphiné 2019, 15. plass sammenlagt i Tour de Romandie 2019, Sammenlagtseier i Tour du Jura Cycliste 2018, 4. plass sammenlagt og 3. plass på den 5. etappen i Tour of Norway i 2018, 2x 8. plass sammenlagt i Arctic Race of Norway 2017-2018, 2. plass sammenlagt og etappeseier i Tour Alsace 2017, 3x 2. plass i Sundvollen GP 2016-2018, 2. plass Ringerike GP 2017, Klatretrøya i Ronde de l'Oise 2017, Klatretrøya i Tour de Bretagne 2016, Klatretrøya i Tour des Fjords 2016, Klatretrøya i East Bohemia Tour i 2016

STØRSTE MERITTER PÅ TERRENG: 2x Norgesmester på MTB-maraton 2015-2016, 2x vinner av norgescup maraton 2013-2014, Seier i Birkebeinerrittet 2015

FØLG CARL FREDRIK HAGEN:

TWITTER: @CFHagen

INSTAGRAM: @cfhagen

STRAVA: Carl Fredrik Hagen

FACEBOOK: @carlfredrikhagen

INTERNETT: www.cfhagen.com

Les mer

Marcus Liebold 12.05.2020 Marcus Liebold 12.05.2020

«La Roccia»

Davide Formolo skal kjempe med nebb og klør for å vinne trofeen enhver italiensk syklist drømmer om.

«La Roccia»

Davide Formolo skal kjempe med nebb og klør for å vinne trofeen enhver italiensk syklist drømmer om.

Tekst & oppslagsbilde: Marcus Liebold.

12. mai 2015. Cinque Terre, Italia.

Den fjerde etappen i Giro d’ Italia er et fyrverkeri uten like.

Rett fra start i Chiavari har det blitt satt et ekstremt tempo. Rytterne tråkker det beina makter, og kjører angrep på angrep, til det endelig etableres et brudd. Team Orica GreenEdge med Michael Matthews i rosa ledertrøye har for lengst gitt opp håpet om å kunne kontrollere feltet på den kuperte etappen langs med det liguriske hav, og dermed kunne forsvare ledelsen i sammendraget.

Når den 27-mann sterke utbrytergruppen er oppe i ni minutters ledelse, setter Astana-laget seg i fronten av hovedfeltet, og kjører det remmer og tøy kan holde. Kasakene sprenger feltet i fillebiter, og bare de sterkeste sammenlagtrytterne henger fortsatt med.

Rett før den siste stigningen opp mot Biassa, 13 kilometer fra målstreken, rykker unge Davide Formolo fra tetgruppen. Italieneren jager over bakketoppen, og stuper ned mot La Spezia. Han tråkker for harde livet, mens gruppen bak ham kjøres inn.

Formolo unnslipper derimot.

Han krysser mållinjen først av alle, og peker mot himmelen. Inn i fremtiden. Den unge Cannondale-Garmin-rytteren vinner ikke bare en episk etappe i Giro d’ Italia, men sin første proffseier overhode. Giro-seieren er døråpneren til et nytt kapittel i livet hans.

***

Det er i midten av februar 2016. På den spanske ferieøya Tenerife, der det pleier å være varme og solfylte dager, skjer det uvanlige ting. Det snør. Vantro kikker Davide Formolo ut av hotellvinduet, velvitende om at den planlagte treningsturen blir av litt annen karakter. Siden hans store seier i Giro d’ Italia året før har han knapt hatt dager, der han ikke har sittet på sykkelen sin.

Jeg trenger å sykle hver dag, akkurat som andre trenger en kopp kaffe for å våkne om morgenen. Får jeg ikke trent på sykkelen, så føler jeg meg trøtt eller ikke helt våken. Da går jeg rundt, og kjenner at jeg mangler noe, sier Formolo.

Kroppsspråket til den unge italieneren indikerer at han ikke overdriver, men at sykling sannelig innehar en altomfattende betydning i livet hans. Davide ble født en sen oktoberdag i 1992 i den lille italienske landsbyen San Rocco i regionen Veneto, kun et steinkast unna Verona. Allerede som 5-åring syklet han på kryss og tvers i hjembyen sin, mens han drømte om en dag å delta i Italias største sykkelritt.

Helt fra da jeg var liten, har sykling alltid vært yndlingsaktiviteten min. Når jeg senere fikk en liten scooter, føltes det bare feil å bruke den. Så jeg lot den stå, og syklet heller på raceren min, sier han.

Det gikk ikke lang tid før Davide meldte seg inn i den lokale klubben U.S. Ausonia Pescantina, og fikk syklet sine første treningskilometer. Den spinkle gutten slet med å holde følge på flatmark, men gikk desto lettere oppover. Ikke overraskende tok han sin første seier i et lokalt ritt, når det var målgang på en av de utallige bakketopper rundt Valpolicella.

«La Roccia» – fjellet – som skolekompisene kalte Davide for, var tøff som stein, og uslåelig i motbakker. Så gikk det slag i slag.

Formolo tok hyre i det italienske U23-laget Petroli-Firenze, og fikk i 2012 syklet det som fremover skulle bli hans yndlingsritt, Giro della Valle d’Aosta. I det beintøffe klatrerittet havnet Davide på fjerde plass i sammendraget. En måned tidligere hadde «La Roccia» allerede deltatt i Baby Giroen, og avsluttet rittet med en sterk topp-ti-plassering.

Til å begynne med så jeg på syklingen som et slags spill. Jeg likte friheten ved det, likte å konkurrere i andre regioner av landet, og bli kjent med andre syklister. Men fra og med rittene i U-23-klassen begynte jeg å se på syklingen som yrke mitt, forteller han.

Etter nok en sterk sesong i Petroli-Firenze, der Davide leverte flere overbevisende resultater i både Giro della Valle d’Aosta og Tour de l’Avenir, var det vanskelig for profflag ikke å sikre seg italienerens tjenester. Sportssjefen i det italienske Cannondale-laget, Roberto Amadio, trakk det lengste strået, og fikk Formolos underskrift. Lagkameratene til neoproffen var plutselig ryttere som Peter Sagan og Ivan Basso. Særlig Basso tok seg av det unge sykkeltalentet.

Da jeg fikk Ivan som lagkamerat, var det en drøm som gikk i oppfyllelse. Han hadde alltid vært det store idolet mitt, og på den første treningsleiren sammen med ham, hadde jeg derfor mye respekt. Jeg var veldig tilbakeholden, men han var åpen og vennlig mot meg. Vi ble til og med romkompiser når vi syklet ritt sammen. Ivan betyr mye for meg og min utvikling som sykkelrytter, påpeker Formolo.

Respekten var gjensidig. Basso opplevde en ung mann som ikke bare hadde talent, men som var innstilt på å jobbe hardt også. Han uttalte senere at Formolo var dedikert og slettes ingen tilhenger av «la dolce vita»-mentaliteten. Basso var imponert over ungguttens modenhet og offervilje.

En god syklist må vie hele sitt liv til idretten. Jeg liker tanken om å gjøre en innsats for så å bli en bedre syklist. Samtidig er det mye lettere å ofre noe for det man har en lidenskap for. Som proffsyklist må du elske det du gjør, det holder ikke bare å like det, understreker italieneren.

Kritikerne mente at Bassos innflytelse på Formolo neppe ville være positiv med tanke på mentorens tidligere dopingutestengelse, men undervurderte den personlige relasjonen mellom begge rytterne. Der den gamle mesteren var rolig og beskjeden, var eleven hans høflig og pålitelig. Formolo lærte fort at suksess ikke nødvendigvis betyr det å vinne bestandig.

Suksess for meg betyr det å nå sine målsetninger uansett om de er store eller små, forklarer han.

I det italienske mesterskapet det året kom Formolo på andre plass, kun slått av Vincenzo Nibali. Ingen skuffelse, men en nådd målsetning for den unge italieneren.

Til å være første års proff viste Formolo god progresjon, og ikke minst stabilitet i prestasjonene. En fjerde og en syvende plass i henholdsvis Tyrkia rundt og Tour de Suisse sikret Davide en plass på laget til Jonathan Vaughters, når Cannondale-mannskapet på slutten av 2014-sesongen ble innlemmet i amerikanske Garmin-Sharp. Mens Formolos protesje Ivan Basso forlot Cannondale til fordel for Bjarne Riis’ Tinkoff-Saxo, måtte unggutten nå klare seg selv i nye omgivelser.

Det er aldri lett å måtte gjøre et kutt, uten å vite hva som venter én. De første par måneder var vanskelige. Jeg måtte lære meg et nytt språk, og venne meg til en annen mentalitet. Det var massevis av nye inntrykk som strømmet inn på meg. Men alt på laget var veldig profesjonelt, ikke minst var det bra samhold mellom oss unge ryttere, sier Formolo om Cannondale-Garmin-laget.

Sportssjef Vaughters, kjent for å ha en sjette sans for unge talenter, så lagfusjonen som en mulighet for å bygge et nytt, ungt mannskap. Et mannskap som ikke nødvendigvis skulle være konkurransedyktig med det samme, men på sikt. Formolo fortsatte samarbeidet med den tyske sjeftreneren Sebastian Weber, som på det nye laget hadde fått koordineringsansvaret for treningen av alle utøvere i Cannondale-Garmin.

Jeg er en klatrer som er flink til å tilpasse meg taktomslag i motbakker, men det jeg og Sebastian jobbet med var tempoferdighetene mine samt det å simulere angrep, avslører han.

I tillegg tok sportsdirektøren på laget, Charels Wegelius, seg av skoleringen av Formolos taktiske evner. Wegelius så et sykkeltalent som var flink til å lese ritt, og kjøre på en instinktiv måte. Så kom den store overraskelsen. Den store belønningen som andre mente.

To uker før Giro d’Italia startet, fikk jeg beskjed om at jeg hadde blitt tatt ut. I motsetning til rytterne som spesifikt hadde forberedt seg til rittet i lang tid, var jeg ikke i toppform. Dog var jeg fra meg av begeistring, det var helt utrolig at jeg skulle sykle Giroen, rittet som jeg alltid hadde drømt om siden jeg var liten, sier Formolo.

Resten er historie. Når Formolo krysset mållinjen i La Spezia, pekte hans høyre hånd mot himmelen, mens hans venstre viste ned mot asfalten. Gesten var som en metafor for å vise verden hvor han kommer fra, og hvor han skulle i fremtiden.

Flere år har gått siden den unge italieneren stod for de store forsideoppslagene. År, der Formolo ofte har tenkt tilbake til denne maidagen i 2015, som forandret livet hans radikalt.

Det var en helt vanvittig etappe. Rett fra start var det angrep, og mange ryttere var veldig nervøse. Charles Wegelius sa til meg før start at dersom en større gruppe ville komme seg av gårde, skulle jeg følge etter, minnes han.

Dog bedyrte Wegelius etterpå, at det som skjedde senere på etappen ikke var avtalt på forhånd. Sportsdirektøren roste tvert imot Formolos instinkt når han angrep ut av tetgruppen.

Jeg visste at jeg ikke ville ha en sjanse til å holde unna, dersom jeg først angrep i bakken. Så derfor lanserte jeg angrepet mitt rett før stigningen opp mot Biassa, og overrasket konkurrentene mine, forteller italieneren.

Formolo, som kaller seg selv for en nøye analyserende ryttertype, vurderte situasjonen rett. Mens bruddkameratene ble kjørt inn, holdt han unna med liten margin.

Ut av den siste svingen var det ca. 500 meter igjen til mål. Jeg så målseilet, men var usikker på om jeg ville klare å holde feltet på avstand. Jeg spurtet alt jeg kunne, og ble så glad da jeg vant. Denne seieren betyr ualminnelig mye for meg. Men faktisk ikke bare for meg, men hele Italia, sier han.

Den unge italienerens etappeseier i Giro d’Italia i 2015 gjorde at presset om å levere ytterligere toppresultater økte. Men bortsett fra en etappeseier i Volta a Catalunya og første plassen i det italienske mesterskapet på landeveien i 2019, har Formolo i de siste årene ikke klart å leve opp til forventingene. Like fullt kjenner han ingen byrde på skuldrene sine.

Forventningspress er ikke noe som lammer meg, men tvert imot gir meg ekstra motivasjon. Presset gjør meg skjerpet. Det hjelper meg å kunne ta ut det siste når mine landsmenn heier på meg, sier italieneren.

Selv om at de virkelig store resultatene så langt har uteblitt, har Formolo siden 2015 videreutviklet seg som syklist. Den uerfarne italieneren har blitt moden. Han har jobbet dedikert og perfeksjonert den endeløse bevegelsen som skal sikre ham mange triumfer i fremtiden. Formolo er klar, både fysisk og mentalt, til å ta det neste steget. Det mener ikke bare hans tidligere sportssjef Jonathan Vaughters, som i 2015 erklærte Formolo som en fremtidig vinner av Giro d’ Italia, men hovedfiguren selv.

Jeg er fast overbevist om at jeg en dag vil stå helt øverst på pallen i Giro d’ Italia, sier han.

«La Roccia», det er sikkert, vil kjempe til hans navn står inngravert – ikke i stein, men i gull.

**DAVIDE FORMOLO**

**FØDT:** 25. oktober 1992
**BOSTED:** San Rocco
**LAG:** UAE Team Emirates
**TIDLIGERE LAG:** U.S. Ausonia CSI Pescantina (2007-2010), Petroli-Firenze (2011-2013), Cannondale Pro Cycling (2014), Team Cannondale-Garmin (2015), Cannondale Pro Cycling Team (2016-2017), BORA-HansGrohe (2018-2019)
**RYTTERTYPE:** Klatrer, allrounder
**HØYDE:** 181 centimeter
**VEKT:** 62 kilo
**KALLENAVN:** «La Roccia»

VIKTIGSTE MERITTER:

1. plass på den 4. etappen i Giro d’ Italia (2015), Italiensk mester på landeveien (2019), 1. plass på den 7. etappen i Volta a Catalunya (2019), 2. plass i Liège-Bastoge-Liège (2109), 2. plass i det nasjonale mesterskapet på landeveien (2014), 4. plass sammenlagt i Tyrkia rundt (2014), 7. plass sammenlagt i Tour de Suisse (2014), 2. plass sammenlagt i Giro della Valle d’ Aosta (2013), 6. plass sammenlagt i Tour de l’Avenir (2013), 8. plass sammenlagt i Giro d’ Italia dilettanti (2012).

DAVIDE FORMOLO PÅ SOSIALE MEDIER:

TWITTER: @davideformolo

INSTAGRAM: @davideformolo

STRAVA: Davide Formolo

Les mer

Marcus Liebold 23.03.2020 Marcus Liebold 23.03.2020

DEN PERFEKTE BALANSEN

Få ryttere behersker temposykling som den sjudobbelte verdensmesteren Tony Martin. Et portrett av en virtuos i kampen mot klokka.

DEN PERFEKTE BALANSEN

Få ryttere behersker temposykling som den sjudobbelte verdensmesteren Tony Martin. Et portrett av en virtuos i kampen mot klokka.

Tekst & Foto: Marcus Liebold.

20. september 2017. Edvard Griegs plass i Bergen.

I et oppvarmingstelt rett bak startrampen sitter tyske Tony Martin på en klappstol og venter på å komme i gang med sin individuelle tempo i verdensmesterskapet. Det er en øredøvende orkan av lyd rundt den regjerende mesteren, men rytteren med nummer én på ryggen hører ingenting. Blikket hans går ned i asfalten og forsvinner i et mørkt hav av tid og ro. Kun åndedragene bryter gjennom stillheten.

Chris Froome passerer Martin med et hodenikk, men blir fort borte i tempoløypa opp til Fløyen. Nederlenderen Tom Dumoulin er neste mann ut. Stedet som krydde av ryttere for få minutter siden, ligger plutselig forlatt. Nå er det Martin sin tur. Tyskeren reiser seg mekanisk, strammer skoene og napper på tempodrakta. Den usynlige klokka i ham tikker mot null.

Fra det fjerne hører han en skarp og høy lyd, som gjentar seg for hvert sekund. Men det er ikke før den flate håndkanten til den offisielle tidtakeren skjærer gjennom lufta, at Tony Martin blir truffet av et lyn som henter han tilbake til realiteten. Jubelbruset fra publikummet blir til en rytme som tar tak i ham når han forlater startrampen.

Idet hjulene på sykkelen får kontakt med brosteinen på plassen, er Martin to sekunder ut i jakten på den perfekte balansen.

***

Stemningen under VM i Bergen var det råeste jeg har opplevd noensinne. Det kan hende at jeg er noe forutinntatt på grunn av min forkjærlighet for landet, men tiden i Norge har rett og slett vært magisk, og det helt uavhengig av de sportslige resultater, svermer tyske Tony Martin.

Øynene til 33-åringen lyser fremdeles når vi møter han til intervju og ber han fortelle om fjorårets verdensmesterskap i byen mellom de syv fjell. Den ellers sindige Martin sparer ikke på superlativer når han skal beskrive atmosfæren i Bergen, men blir fort lavmælt igjen når det gjelder å vurdere egen innsats. I en krevende tempoløype med målgang på toppen av byfjellet Fløyen ble den tyske temporytteren kun nummer ni. Om resultatet ikke var skuffende nok i seg selv, så bekreftet det i tillegg en utvikling Martin hadde hatt gjennom hele sesongen. Den ubestridde tempokongen var ikke lenger best i paradedisiplinen sin. Tyskeren hadde mistet flyten.

Jeg følte at det manglet noe opp til mitt gamle nivå. Så langt hadde jeg hatt suksess hele veien i karrieren, men plutselig kjente jeg motgang. Selv om jeg trente like mye som før, nådde jeg ikke lenger opp til mine egne forventinger, sier han.

Aldri så enkelt det måtte se ut som, temposykling er en kompleks gren som primært handler om konstant å finne likevekten mellom belastning og avspenning.

Disiplinen fremstiller en intens prøve for rytteren både fysisk og psykisk sett. Et feilskjær, så marginalt det måtte være, kan true hele det fragile samspillet.

I motsetning til spurtere eller klatrere, som daglig får muligheten til å vise seg frem, må temporyttere gripe de få sjanser som byr seg i løpet av en sesong. Gode temposyklister lever under dogmet om å måtte få ut hele sitt potensiale i løpet av kortest mulig tid. De uendelig mange treningstimer, som ligger til grunn før rytteren behersker disiplinen til perfeksjon, blir redusert til mellomtider målt i brøkdeler av et sekund, og synes kun i seierens øyeblikk. Heller ikke Martins prestasjoner er et unntak i så måte.

Veien hans til toppen har vært preget av den utrettelige jakten på den perfekte balansen, og innstillingen om aldri å akseptere grenser som uovervinnelige.

Tony Martin ble født den 23. april 1985 i brandenburgske Cottbus i DDR, men foreldrene tok med seg unggutten og flyktet til Vest-Tyskland rett før murens fall i 1989. Familien fant sitt nye hjem i Eschborn ved Frankfurt am Main, der Tony tilbrakte barndomsårene. Med en tidligere syklist som far, var det kun et spørsmål om tid før også den unge Tony ville prøve seg på samme idrett. Drømmen om å bli sykkelrytter vokste sakte hos ham, men utøvde en uimotståelig fascinasjon. I en alder av 14 år ble den spinkle gutten så meldt inn i sykkelklubben Henninger Sossenheim, og viste seg fort frem som en dyktig temporytter.

Jeg trivdes ikke noe særlig med feltkjøring til å begynne med, fordi jeg ikke var god nok teknisk sett. Temposykling derimot krevde lite teknikk og jeg syntes det var gøy i tillegg. Jeg fant fort ut at resultatene var over gjennomsnittet, og vokste derfor mer og mer inn i disiplinen, minnes Tony.

I takt med interessen for sykkelsporten økte dog også presset tenåringen ble utsatt for på skolen. Om Tony skulle få kombinert utdanningen og drømmen om en karriere som syklist, måtte han flytte hjemmefra og fortsette skolegangen på toppidrettsgymnaset i Erfurt. Men livet på internatet viste seg å være minst like tøft.

Dagene kunne gjerne hatt tretti timer og mer den gangen. Det var den klassiske dobbeltbelastningen av undervisning og eksamener på den ene siden, og trening og konkurranser på den andre.

Martin ble den gang herdet for livet som lå foran ham. Han lærte hva det betyr å ta ansvar for sitt eget liv samt det å være disiplinert, nøyaktig og pålitelig. Den målbevisste unggutten vakte fort oppmerksomheten til sportssjef Jörg Werner, som samarbeidet med toppidrettsgymnaset om utvikling av unge talenter. I Werners U23-lag Thüringer Energie Team, som Martin fra 2004 fikk syklet for, kunne temporytteren videreutvikle ferdighetene sine i ro og mak. Slik ble han tysk mester på tempo i U23-klassen i 2006, tok sammenlagtseieren i Thüringen Rundfahrt og vant den tyske cupen samme år. Som U23-rytter hadde Martin nærmest klippekort på pallplasser i både nasjonale og internasjonale ritt, og sikret seg tidlig en proffkontrakt.

Jeg var heldig og fikk undertegnet en intensjonsavtale med T-Mobile allerede i mitt nest siste år som U23-rytter. Dermed kunne jeg fokusere på syklingen, uten å måtte tenke på resultater hele tiden. Jeg kunne riktignok blitt proffrytter med en gang, men det nektet foreldrene mine. Det var en hard kamp, resonnerer Tony.

Heller ikke Jörg Werner ville slippe eleven sin ut i profflivet, uten at han hadde et annet bein å kunne stå på. Werners oppfatning om forsvarlig og bærekraftig ungdomsarbeid inkluderte en solid yrkesutdanning i bunn, og Tony skulle ta politiutdannelse. Han ble tildelt en egen enhet for toppidrettsutøvere, men slapp ikke unna ubehagelighetene som fulgte i kjølvannet av tjenesten. Den fremtidige politimannen Martin frøys seg gjennom utdannelsen i blå uniform.

Jeg lærte hvor tøft det reelle livet er. Det var vanlig å stå opp klokka seks om morgenen og være ute i kulda i flere timer. Å være politi er et hardt stykke arbeid hver eneste dag. Sammenlignet med arbeidslivet er profftilværelsen, med alle friheter og fordeler den innebærer, en eneste stor spasertur. Når jeg innimellom er lei av sykling, trenger jeg bare å tenke tilbake på tiden i politiet. Det får meg til å jobbe enda hardere.

Etter dopingavsløringene i T-Mobile og nedleggelsen av laget i 2007, startet Tony Martin proffkarrieren året etter i Team Highroad. Den ærgjerrige neoproffen taklet overgangen lekende lett og briljerte ikke bare som temposyklist, men også som klatrer. I fjellrittet Sveits rundt i 2009 ble han nummer to, kun for så å gi de beste klatrere kamp til døra i Tour de France noen uker senere. På kongeetappen opp til Mont Ventoux på rittets nest siste dag ble Martin kun slått av spanjolen Juan Manuel Garate. Hele Tyskland jublet over arvtakeren etter Jan Ullrich, men hadde glemt hans egentlige profesjon.

Jeg ble presset inn i et hjørne, der jeg ikke ville være. Det å kjøre for sammendraget skapte enormt med press, noe som jeg ikke taklet særlig bra. Selv om jeg prøvde i en periode, lyktes jeg ikke i de store treukers løp, og tok lærdom av det. Jeg så meg heller som aggressiv endagsrytter og tempospesialist, forklarer Tony.

Nettopp denne erkjennelsen innledet den endelige metamorfosen til å bli «Der Panzerwagen». Så krigersk kallenavnet enn måtte høres ut som desto mer karakteristisk ble den for Martins tempoegenskaper. Hans råe kraft kombinert med evnen til å kunne tyne både kropp og hode til det ytterste, gjorde at motstanderne fryktet han i temporitt. Etter en fremragende sesong i 2011 var tiden omsider kommet for å ta over tronen som tempoverdensmester.

Seieren i København var det fineste øyeblikket i karrieren min. Alt bare klaffet den dagen. Jeg ble motivert av mellomtidene, og havnet i en lykkerus som lot meg kjenne smerten mindre enn vanlig. Mine beste temporitt er gjerne også de enkleste sånn sett.

Utfordreren Martin hadde åpnet meget hardt og overrasket regjerende mester Fabian Cancellara med taktikken. Allerede etter ti kilometer ledet tyskeren med ti sekunder på sveitseren, og økte forspranget jevnt hele veien til mål. Martin hadde lukket øynene og blitt ett med både rytmen og lidenskapen, som hadde guidet ham til seieren. Han hadde funnet den perfekte balansen en gang for alle. I de etterfølgende år rullet den tyske panservognen fra gullmedalje til gullmedalje i VM. Hver gang i samme uimotståelige stil.

I temporitt sykler jeg for det meste på følelsen. Jeg konsentrerer meg først om å finne flyten, altså en hastighet jeg kan holde, uten at jeg kjører meg i senk allerede i starten. Treningene i forkant gir meg en ganske så nøyaktig indikasjon på hvor terskelen vil ligge i selve rittet. Smerten kommer vanligvis først ut i andre halvdel av konkurransen eller nærmere finalen, avslører Tony.

I større grad enn landeveisritt preges temposykling av smerteopplevelser som vil kunne ødelegge for den skjøre, men avgjørende balansen. Kunsten å sykle fort mot klokka er til syvende og sist kunsten om å utestenge smerten.

Man må være mentalt innstilt på å ha det vondt, og være villig til å lide. Psyken spiller en mye større rolle i en tempo enn selve fysikken. Jeg opplever det stadig selv hvor mye hodet har å si for gode prestasjoner. Når jeg får positive mellomtider på øret underveis i et ritt, blir jeg pushet til å presse på selv om jeg allerede ligger i rød sone.

Så detaljfokusert og strukturert Martin er i forberedelsene til et viktig temporitt, så instinktivt er han i gjennomføringen av konkurransen. I forkant av VM i Qatar i 2016 overlot tyskeren ingenting til tilfeldighetene, og trente flere uker foran en varmepumpe som skulle simulere den hete ørkenlufta, men vant sin fjerde individuelle gullmedalje kun på følelsen.

Jeg vet selvfølgelig at jeg på flata vil tråkke mellom 450-480 watt, men jeg splitter ikke opp løyper i wattprofiler som forteller hvor mye watt jeg bør trå i de enkelte partier. Wattmåleren bruker jeg uansett kun til å få en bekreftelse på magefølelsen. Det har hendt at wattmålere har vist for lave verdier, som forstyrret meg mentalt og som til slutt ødela for hele rittet, innrømmer Tony.

På tempøvelsen under VM i Richmond i 2015 hadde wattmåleren til Martin vist feil tall, som på en negativ måte påvirket løpsutviklingen. I mål hadde en villedet tysker så endt over minuttet bak hviterusseren Wassil Kiryjenka på en skuffende sjuende plass. Blind for avvik hadde Martin stolt på utstyret, istedenfor å lytte til kroppen. Han hadde begått kardinalfeilen og gjort seg avhengig av alle ytre faktorer rundt ham, når han som mest skulle ha fokusert på kampen mot seg selv. Martin tar en kunstpause, før han utdyper hvor sentralt det er ikke å bli distrahert i temporitt.

Mange syklister klarer å yte alt når de i landeveisritt konkurrerer direkte mot andre ryttere, men sliter så snart de mangler en visuell motstander på tempo. Plutselig må du utelukkende fokusere på deg selv. Ta Peter Sagan. Han er flerdobbelt verdensmester, har den fysiske evnen og er god på det meste, men kommer mest sannsynlig aldri til å bli verdensmester på tempo, fordi han trenger en konkurrent å kunne måle krefter med.

Martin derimot har vist gjentatte ganger at han er like kapabel til å sykle om kapp mot seg selv som mot andre ryttere. Alt han trenger, er en liten luke for å kunne spille ut tempoferdighetene sine i landeveisritt også. I Tour de France i 2014 dundret han inn til en soloseier etter å ha kjørt etappens siste seks mil alene i front. Året etter rullet «Der Panzerwagen» gjennom brosteinsetappen til Cambrai og tok den gule ledertrøya ved å kjøre individuell tempo på de siste kilometerne. Under et tjukt lag av støv og skitt fikk sykkelverdenen se det sjeleglade smilet til en fullblodsproff, som gjennom hele sin karriere har oppnådd seirene på ærlig vis.

Når jeg setter meg et mål, prøver jeg å innfri det etthundre og ti prosent. Jeg elsker jobben min, og vil nesten kalle meg for en «workaholic». Det skal ikke være mange late dager, før jeg blir misfornøyd med meg selv, og må røre på meg. Blikket mitt er alltid rettet fremover, og det er aldri særlig vanskelig å motivere meg for nye utfordringer.

Først må tyskeren dog finne tilbake til sin tidligere styrke, uavhengig av hvilke ritt han vil fokusere på fremover.

Fjorårets sesong har vist at selv en sjudobbelt verdensmester ikke har noen garanti for hver gang på ny å treffe på den hårfine balansen som avgjør om det blir seier eller nederlag i temporitt. Men Martin vet at det innerst i ham hviler lidenskapen og krefter nok til å sykle raskest mot klokka igjen, om han bare har tiltro til sine egne ferdigheter. Alt han må gjøre er å lukke øynene, få frem minnene fra tidligere storløp og kjenne på rytmen.

På sitt beste er det han selv, Tony Martin, som er rytmen.

TONY MARTIN

**FØDT:** 23. april 1985 i Cottbus
**BOSTED:** Mannenbach (Sveits)
**NÅVÆRENDE LAG:** Team Jumbo-Visma
**TIDLIGERE LAG:** TEAG Team Köstritzer (2004-2005), Thüringer Energie Team (2006-2007), Team Highroad/Team HTC-Columbia (2008-2011), Etixx-Quick Step (2012-2016), Team Katusha – Alpecin (2017-2018)
**TIDLIGERE KLUBBLAG:** Henninger Sossenheim (1999), RSV Seeheim (2000-2001), Turbine Erfurt/Bundesligateam Thüringen (2002-2003)
**RYTTERTYPE:** Temporytter
**HØYDE:** 185 centimeter
**VEKT:** 75 kilo

VIKTIGSTE MERITTER:
4x verdensmester på individuell tempo i 2011-2013, 2016; 3x verdensmester på lagtempo i 2012-2013, 2016; 2. plass på individuell tempo i OL i 2012; 5x etappeseier i Tour de France i 2011, 2013-2015; 2x etappeseier i Vuelta a España i 2011, 2014; Sammenlagtseier i Paris-Nizza i 2011; 9x tysk mester på individuell tempo i 2010, 2012-2019; 2x etappeseier i Tirreno-Adriatico i 2013; 4x etappeseier i Tour de Suisse i 2009-2010, 2014; 4x etappeseier i Vuelta al País Vasco i 2011, 2013-2014; 2x etappeseier i Critérium du Dauphiné i 2011, 2013; 3x etappeseier i Tour de Romandie 2009, 2013, 2015; Sammenlagtseier i Eneco Tour i 2010; 2x sammenlagtseier i Tour of Beijing i 2011-2012; 3x sammenlagtseier i Tour of Belgium i 2012-2014; 2x sammenlagtseier i Volta ao Algarve i 2011, 2013; 3x seier i Chrono des Nations i 2011-2013

Les mer

MELLOM HIMMEL OG HELVETE

KRIGEREN

GULGUTT

PROBLEMLØSEREN

JAKTEN PÅ NUMMER FEM

DEN FJERDE DIMENSJONEN

«La Roccia»

DEN PERFEKTE BALANSEN

TONY MARTIN

KONTAKT