KODEORD: KAMIKAZE

Spurtduellene mellom Dzjamolidin Abduzjaparov og Olaf Ludwig på 1980- og 1990-tallet er i dag like beryktet som de er legendariske. Bataljen om å komme først i mål, gikk hardt ut over både konkurrentene og duellantene selv.

Tekst: Marcus Liebold. Foto: Cor Vos.

Dzjamolidin Mirgarifanovitzj Abduzjaparov har slitt med folks ignoranse så lenge han kan huske.

Ikke bare er det ingen som kan uttale det fulle navnet hans uten å begynne og stamme, men enda verre er det at han ofte blir kalt for russer. Men Abduzjaparov er usbeker, født i Tasjkent. Han er muslim med krimtatarske røtter.

Bortsett fra språket er det ingenting som han har til felles med de øvrige rytterne på Sovjetlandslaget, som gjerne er fra Moskva eller Leningrad. Og den russiske sykkeleliten lar ham føle at han ikke helt passer inn. Det er tøft å hevde seg i et fremmed miljø flere tusen kilometer hjemmefra.

Men den lille, svært kompakte rytteren fra Tasjkent har et unektelig talent på sykkelen. Hans gedigne lår er proppfulle av raske muskelfibre, som gjør at han kan spurte fra sine motstandere når som helst.

Slik vinner Abduzjaparov ritt øst for jernteppet, men han kan slå vestlige proffryttere også. Etappeseire fra Tour de l’Avenir eller Baby Giroen understreker dette.

Når han kommer på oppløpet, kryper den allerede lille spurteren enda mer sammen og blir nærmest til et prosjektil. Eneste forskjell er at en kule som regel skyter rett frem, mens Abduzjaparov sykler i bølgelinjer. Den rette veien til mål er ikke hans, og det er best å holde avstand til «zig-zag», som han kalles.

Ikke bare maltrakterer Abduzjaparov sykkelen sin, i det han vrir og vrenger den i spurt så den nesten brister, men også kollegaene hans blir utsatt for vold. De som kommer for nært usbekeren får smake på asfalten.

Utallige ganger har han sendt sine konkurrenter i bakken. Spurtstilen hans er mildt sagt aggressiv, og sykkellegenden Eddy Merckx snakker om at han en fare for hele feltet.

Men det blåser Abduzjaparov i.

Foto: Cor Vos.

Pseudonymer som «russisk Rambo» eller «Tasjkent terror» passer ham utmerket, fordi det avslører motstandernes frykt for å havne i nærkamp med ham. Angsten kan usbekeren bruke til sin fordel på de siste meterne. Alt spurt handler om for Abduzjaparov er gambling og viljen til å ta høy risiko. Og dersom han virkelig skulle velte selv en gang iblant, så reiser «terminatoren fra Tasjkent» seg like uberørt som Arnold Schwarzenegger.

Men det er én mann i pelotonen som ikke lar seg affisere av Abduzjaparovs opptreden.

Olaf Ludwig fra den lille sosialistiske republikken DDR. Maksimen om at «det å lære av Sovjetunionen betyr å lære å vinne» må gjerne gjelde for det politiske forholdet til russerne, men på sykkelen er det heller omvendt. Her er det DDR-landslaget som dominerer over sovjeterne på 1980-tallet. Mange av triumfene over fienden i de rød trøyene er det Ludwig som er ansvarlig for.

Mannen fra SG Dynamo Gera er et spurtfenomen av de sjeldne, som det nærmest er umulig å hamle opp med på flate etapper.

Den høyvokste og muskuløse østtyskeren er som et stort hjul som, først satt i sving, triller i stadig høyere fart. Men i motsetning til sin konkurrent fra Tasjkent, er Ludwig kjent for å holde linjen sin, selv i kaotiske sprintfinaler. Bare i prestisjefulle Fredsrittet vil Ludwig i løpet av sin karriere vinne hele 36 etappeseire, noe som vil gi ham kallenavnet «Mr. Friedensfahrt».

Som forbilde for barn og unge blir Ludwig i DDR oppdratt til å gratulere motstanderne sine med seieren, de få gangene dette måtte skje. Men når det gjelder Abduzjaparov prøver han heller å komme først i mål for å unngå å måtte rekke frem hånden.

Siste snev av sympati for rivalen blir borte, når østtyskeren tenker på de mange farlige situasjoner han har opplevd på hjulet til konkurrenten.

«Han kjører i luker, der det ikke er luker», sier Ludwig med henvisning til usbekerens uryddige sprintstil. Likefullt er ikke DDR-rytteren redd for å krige om posisjoner med Abduzjaparov. Alt Ludwig fokuserer på, er å ligge en sykkellengde foran motstanderen når de kommer på oppløpet for ikke å få ødelagt spurten sin. Og spurter de to imellom blir det mange av opp gjennom årene.

Første gang Ludwig møter på Abduzjaparov er i Fredsrittet i 1987, men det er ikke før året etter at duellen virkelig begynner å få sin egen dynamikk. På hver flate etappe i Fredsrittet utkjemper de to kamphanene et nådeløst spurtoppgjør. Det råder rent anarki i spurtene.

Mann mot mann handler kampen på oppløpssiden mer om aggresjon, skitne triks og rå kraft enn om smart kjøring eller taktisk overmakt på grunn av et vel innøvd opptrekk. Så vinner Ludwig karrierens største seier i OL i 1988.

Foto: Cor Vos.

Med Abduzjaparov på hjul støter «Thüringen-ekspressen» seg opp til en utbrytergruppe i finalen. Mens sovjeteren gambler på en avgjørende spurt, stikker Ludwig avgårde med få kilometer igjen til mål, og blir belønnet med OL-gull. Hans spurtrival derimot blir bare femte mann og opplever sin livs største skuffelse.

Men etter østblokkens kollaps snur forholdene. Både Ludwig og Abduzjaparov er nå proffer, men det er usbekeren som bestandig trekker det lengste strået. «Abdu» vinner klassikeren Gent-Wevelgem foran Ludwig, og også i Tour de France slår han tyskeren gjentatte ganger, og dette til tross for at Ludwig tidligere har vunnet den grønne trøyen. Arenaene for sprintduellene heter ikke lenger Øst-Berlin eller Warszawa, men Reims og Montpellier. Den største scenen av alle er dog Paris. Å kunne vinne over erkerivalen på Champs-Élysées er noe som trigger både Abduzjaparov og Ludwig.

Søndag, den 28. juli 1991 akter derfor begge ryttere å krysse mållinjen i praktgaten i Paris først.

Etter to seire i Tourens første uke leder Abduzjaparov poengkonkurransen, men han vil ha mer. Han vil ha etappeseieren på Champs-Élysées også. På Place de la Concorde, få hundre meter fra mål, ligger usbekeren i femte posisjon side om side med Ludwig. Farten er høy, og plutselig er Abduzjaparov først.

Han har ikke noe valg. Han må åpne spurten tidlig for ikke ufrivillig å bli til en opptrekker for Ludwig. Abduzjaparov akselererer.

Med senket hodet og blikket festet på styret stormer han mot mål. Men det han får ikke med seg, er at han mer og mer drifter mot gjerdet langs veien.

Pang!

Foto: Cor Vos.

Pedalen hans hekter i en metallfot på gjerdet. Abduzjaparov fyker over styret som en krasjdukke og river med seg flere av konkurrentene. Ludwig klarer å holde seg på sykkelen, men kommer ut av rytmen og blir slått på målstreken.

«Når jeg spurter, ser jeg ingen lenger, bare mållinjen. Jeg ser meg verken til venstre eller høyre, men bare rett frem», vil Abduzjaparov si etter den spektakulære velten, som han selv uten ytre påvirkning har vært årsaken til.

Blodig og forslått karrer han seg over målstreken for ikke å miste den grønne trøyen. Abduzjaparov får aldri anledning til å motta publikums heder og ære på podiet på Champs-Élysées, men blir sendt direkte til sykehuset med brukket kragebein. I etterkant oppstår det konspirasjonsteorier om at vestlige etterretningstjenester har satt opp den gigantiske reklamefiguren av en colaboks, som Abduzjaparov river med seg i velten, med overlegg.

Coca-Cola er tross alt symbol for det kapitalistiske livssyn.

Sammensvergelse eller ei, Abduzjaparov og Ludwig vil fortsette å krige mot hverandre i spurter til østtyskeren legger opp i 1996.

Et år senere blir Abduzjaparov tatt i doping og utestengt fra Tour de France. Han velger å avslutte karrieren umiddelbart og kommer aldri mer tilbake. På kort tid har sykkelmiljøet mistet to karismatiske ryttere. Jordnære, men betingelsesløse og beinharde syklister som med livet som innsats har utkjempet kamikaze-dueller i sprint i ti år.

Som representanter for en annen tid og et politisk system som for lengst har kollapset, vil Olaf Ludwig og Dzjamolidin Mirgarifanovitzj Abduzjaparov fort bli glemt.

Men spurtduellene deres minnes fremdeles den dag i dag.

FRANSK FORLIK

På 1960-tallet splittet duellen mellom Jacques Anquetil og Raymond Poulidor det franske samfunn i to leire. Antipodenes rivalisering førte til skilsmisser, slåsskamper og uvennskap, mens det sportslig sett kulminerte på en episk fjelletappe i Tour de France.

Tekst: Marcus Liebold. Oppslagsbilde: Wikipedia.

Rivaliteten mellom Jacques Anquetil og Raymond Poulidor oppstår under det franske mesterskapet i Rouen i 1961.

At det er Poulidor som blir mester på landeveien, og ikke Anquetil, er vondt å akseptere for byens store sønn. I Rouens gater har han vokst opp og på åkrene i Quincampoix har han tilbrakt store deler av barndommen med å plukke jordbær sammen med resten av familien.

Arbeidet er hardt, men gutten klager aldri uansett hvor vond ryggen måtte være. Å kunne tåle smerter er en egenskap som skal komme godt med når han først får oppdaget sin store lidenskap for sykling.

I fem timer og mer kan den unge franskmannen kjøre i den mest aerodynamiske posisjonen bak mopeden til treneren sin André Boucher uten noen gang å reise hodet. Beina til Anquetil tikker opp og ned som en metronom, mens resten av kroppen forblir ubevegelig.

Det er ikke uten grunn at folk kaller ham for «Monsieur Chrono». Han er en tempospesialist verden aldri har sett maken til. Hans tilhengere beundrer virtuositeten som Anquetil utstråler når han sykler mot klokka. Syklingens «lille Mozart» håndterer sykkelen på et vis som ikke er mulig å forstå. Det er som om Anquetil blir til en maskin. Presis og effektiv i kjørestilen, kjølig og distansert, men likevel stilfull og elegant i væremåten.

Med de høye kinnbein og det aristokratiske ansiktsuttrykket minner han mer om en filmstjerne enn om en syklist. Anquetil er selve personifikasjonen av det moderne Frankrike på 1960-tallet, som opplever sosial og økonomisk fremgang.

Foto: Cor Vos.

Helt annerledes er Raymond Poulidor.

Han representerer tradisjonelle verdier som ærlighet og edruelighet, og lever etter maksimen at hardt arbeid blir belønnet til slutt. Bare én er måteholden og ydmyk.

Sønnen til de to bøndene Martial og Maria Poulidor vokser opp på et småbruk i Sør-Frankrike, og må allerede i en alder av fjorten år forlate skolen for å hjelpe til med gårdsarbeidet.

Å trene på sykkel får han bare tid til på kveldene, og etter at han har jobbet hele dagen ute på jordene. Men den unge Poulidor har talent og vinner lokale sykkelritt. Premiepengene er en kjærkommen ekstrainntekt til familien. Drømmen om å bli proff er slettes ikke utopisk, bare han overlever militærtjenesten og krigen i Algerie.

Poulidor blir sendt bak frontlinjene som lastebilsjåfør, og føler at tiden han har for å bli profesjonell syklist renner ut i ørkensanden.

Mens Anquetil ved sin første deltakelse vinner «La Grand Boucle» i 1957, er Poulidor dømt til lediggang. Franskmannen legger på seg tolv kilo, som han først mister igjen når han blir plukket opp av Antonin Magne, sjefen i det franske profflaget Mercier.

Kjørestilen til Poulidor er sløsete. Han er ingen taktiker som Anquetil, men heller hissig og vågal. Det får bære eller briste i ritt. Sterk som en okse pleier Poulidor å nedkjempe motstanderne sine i fjellene eller i utmattelsesløp som Milano-Sanremo, som han for øvrig vinner i 1961.

«Poupou» er populær i folket, ikke bare fordi han er symbol for arbeiderklassen, men også fordi det aldri blir kjedelig rundt ham.

Foto: Cor Vos.

Poulidor er en ulykkesfugl av de sjeldne. Dersom han ikke får trøbbel med sykkelen i avgjørende øyeblikk, skader han seg garantert foran viktige ritt.

Som før Tour de France i 1962, når han brekker lillefingeren, i det som skulle vært den første virkelige duellen mellom ham og Anquetil. Men jo mer uflaks Poulidor har, desto mer sympati opplever han både hos tilhengerne og i pressen. «Den evige toeren» er en uuttømmelig kilde for ledige reportasjer, mens de ensformige suksesshistoriene om Anquetil fort tretter leserne.

Triumfene til «mester Jacques», slik han blir kalt etter sin fjerde seier i Tour de France i 1963, konstrueres ved tegnebrettet og eksekveres deretter klinisk korrekt. Alle problemer er løst på forhånd. Til og med manglende form kan det bøtes på.

Med doping.

«Det vokser ikke små trær i jungelen», bekjenner Anquetil frimodig.

Utsagn som dette får Poulidor til å rase. Mens han strever for å bære den gule trøya, men aldri vil klare det, ikke en eneste dag engang, skryter Anquetil av dopingbruken sin, som tåles av selveste president Charles de Gaulle. Men i 1964 skal Poulidor en gang for alle stoppe kjeften på erkerivalen sin.

I mai vinner han med Spania rundt sitt første treukersritt, noe som gir ham selvtillit foran Tour de France. Den uforløste kan endelig bli forløst, ikke minst når han på de harde fjelletappene klarer å spille ut klatrestyrken sin.

Men også Anquetil er sikker på at han, takket være tre individuelle tempoer, vil vinne Tour de France, og med dette inngå i historiebøkene som den første rytteren, som vinner rittet fem ganger. Nervene er på bristepunktet både hos rytterne og publikummet når Touren tråkkes i gang denne sommeren.

For første gang vises rittet på tv, og millioner av franskmenn følger med på det som utvikler seg til å bli århundrets sykkelduell.

Tvekampen de to rivalene imellom våger frem og tilbake.

Foto: Cor Vos.

Poulidor har overtaket etter Alpeetappene, men Anquetil utligner forspranget med to temposeiere. To dager før målgang på Parc des Princes i Paris er det ikke engang ett minutt som skiller Anquetil i den gule trøya fra Poulidor på annen plass.

Avgjørelsen om sammenlagtseieren i Tour de France må falle på rittets siste fjelletappe i Auvergne.

Det er i den fjorten kilometer lange, stupbratte stigningen opp vulkanfjellet Puy de Dôme at Poulidor og Anquetil skal finne ut hvem av de to som er best.

Men den som venter på en maktdemonstrasjon fra Poulidor eller en genistrek fra Anquetil venter forgjeves. Begge ryttere kjører på grensen av deres fysiske kapasitet. Svette renner over syklistenes bleke ansikter, mens de apatisk stirrer fremover. Anquetil sliter mest, men klarer å skjule det for Poulidor.

Når Lance Armstrong mange år senere får Jan Ullrich til å tro at han har en dårlig dag, så er dette ikke mer enn et billig triks. Anquetil derimot viser ferdighetene til en mesterlig skuespiller når han later som om han er i bra slag, selv om han er på stålet.

Og så skjer det at Anquetil og Poulidor ikke bare side om side, men skulder mot skulder sykler opp stigningen. Med hele deres overkropp lener rytterne seg mot hverandre. De kan kjenne hverandres albuer og varme åndedrag.

Ingen av rivalene tørr å ligge bak samtidig som ingen av dem er i stand til å distansere den andre. Poulidor prøver, men alt han klarer er å slite seg løs på de siste meterne. Et rykk kommer aldri.

At Anquetil til slutt taper noen sekunder, er ikke nok til at Poulidor kan overta ledelsen i sammendraget. I mål er begge ryttere nær en kollaps, men uttrykker gjensidig respekt for hverandre og anerkjenner omsider at de er jevnbyrdige konkurrenter.

Duellen ender med forlik.

Foto: Cor Vos.

Selv om Anquetil til slutt vinner sin femte Tour de France, er Poulidor ikke misfornøyd med sin andre plass. Vel så mye verdt som seieren er vissheten om at verdens beste sykkelrytter ikke er usårbar.

Det vil komme et nytt Tour de France.

Men verken «mester Jacques» eller «Poupou» vet på dette tidspunktet at de ikke vil utkjempe flere dueller mot hverandre lenger.

Anquetil kommer ikke til å stille til start i Tour de France i 1965, og legger opp som syklist året etter. En æra er slutt.

Når det i mai 1987 blir kjent at Anquetil har fått magekreft, ringer Poulidor til sin tidligere konkurrent for å støtte han i kampen mot sykdommen. Begge har blitt venner etter karrieren. Men Anquetil vet at han ikke har lenge igjen å leve. Galgenhumor har han likevel.

“Beklager, men du har ikke flaks denne gangen heller, Poulidor. Du vil bli bare nummer to igjen.”

Jacques Anquetil døde den 18. november 1987, kun 53 år gammel. Raymond Poulidor døde den 13. november 2019, 83 år gammel. Syklisten Mathieu Van der Poel er hans barnebarn.

Foto: Cor Vos.

TO EGOISTER OG EN TOUR-SEIER

I Tour de France i 2012 holdt Sky-rytterne Bradley Wiggins og Chris Froome lekestue med konkurrentene, mens de heller kriget mot hverandre.

Tekst: Marcus Liebold. Foto: Cor Vos.

I feltet kalles han «den hvite kenyaneren», ikke bare fordi Christopher Froome er født og oppvokst i Nairobi, men først og fremst på grunn av hans enorme tempo i fjellene.

Tynn og hengslete som en maratonløper, men med svimlende tråkkfrekvens klatrer han mot toppene. Når han støter seg fra sine motstandere er blikket festet på wattverdiene som vises på sykkelcomputeren, mens de spisse albuene hans bestandig peker ut til siden. Så uortodoks kjørestilen hans enn måtte være, oppførselen i offentligheten er uomstridt.

Chris er en veloppdratt, nærmest sjenert ung mann, som alltid opptrer høflig og korrekt. Men innimellom kan det hende at han handler på impuls, som da han i smug logger seg inn på e-postkontoen til den kenyanske sykkelpresidenten, og melder seg selv på VM.

Allerede siden åtteårsalderen, når Chris fremdeles tråkker rundt på en skrapsykkel for å selge avokadoer, drømmer han om å bli sykkelproff. At han en dag vil kunne ikle seg den ekte gule ledertrøya i Tour de France, vet den unge økonomistudenten lite om, når han får en billig kopi i gave på universitetet der han går i Johannesburg.

Foreløpig er sammenlagtseieren i Tour of Mauritius hans største triumf på sykkelsetet. Kenyaneren med de britiske røttene lider av sneglefeber, som svekker kroppen hans, og som hindrer han fra å oppnå de virkelig store resultater.

Men et uforløst potensiale ligger i «Froomey», ellers hadde ikke sjefen til det nyopprettede Sky-laget, David Brailsford, signert ham for 2010-sesongen.

I det hele tatt har Brailsford god teft for hvilke ryttere som har det i seg til å nå helt til topps i verden.

Bradley Wiggins er en sånn type. Om en skal tro på Brailsford, kommer Wiggins til å bli den første briten til å vinne Tour de France. Og dette innen fem år.

Foto: Cor Vos.

«Wiggo» er en velmerittert «pistard», en banerytter som har vunnet flere VM-titler og olympiske gullmedaljer, og som med nøyaktigheten til en metronom tråkker pedalene rundt.

Riktignok går seriøsiteten hans på sykkelen hånd i hånd med en ekstravagant livsstil. Bradley er en rockestjerne, en rebell, som har tatoveringer over hele kroppen og som forkynner at dronning Elisabeth godt kan kysse ham et visst sted. Med kinnskjegget og moptop-sveisen minner han heller om et britisk popidol fra 1960-tallet enn en proffsyklist.

Wiggins har en uberegnelig væremåte. Han har aldri fått kjenne på en slik klissete familieidyll, i og med at faren hans, selv en god banesyklist, forlot han og mora da Bradley kun var to år gammel. Senere drakk han seg i hjel, denne dritsekken. Men «fuck it», hans opphav skal ikke ødelegge for Bradley sine ambisjoner for fremtiden.

Det er tross alt han som er lagkapteinen for Sky i de store treukersritt. I Giro d’Italia har han sittet med den rosa ledertrøya allerede, og nå i 2011 vil Bradley endelig gå for en topplassering i Tour de France. Men før den første uken er omme, har han veltet ut av rittet med kragebeinsbrudd.

Det er ikke annet å gjøre enn å prøve og nullstille seg, og sykle Vueltaen isteden, selv om det er en svak trøst. Den fem år yngre Chris Froome skal hjelpe ham i sammendraget denne gangen. «Wiggo» kjenner godt metallplaten som legene har satt inn i skulderen hans i et forsøk på å fikse kragebeinet raskest mulig, men foreløpig hindrer denne ikke han fra å ta ledelsen i rittet.

«Froomey» på sin side ligger stadig på andre plass og har til og med båret den røde ledertrøya i én dag. Med en slik hjelperytter vil kongeetappen opp L’Angliru bli som en lek.

Men det blir en katastrofe istedenfor.

I de bratte rampene opp fjellet klarer ikke Wiggins å holde hjulet til konkurrentene sine. Platen i skulderen gjør at han ikke kan reise seg fra setet. Briten blir vitne til at den ukjente spanjolen José Cobo tar over ledertrøya, mens hans egen lagkamerat Froome bare forsvinner med resten av klatrerne.

Foto: Cor Vos.

Kenyaneren har toppformen inne og kan lett vippe Cobo av tronen, men stallordren lyder likevel å kjøre for Wiggins. Tror Brailsford virkelig at Froome ikke kan stå et treukersritt fullt ut?

Straffen for den manglende tiltro er at Sky reiser hjem tomhendt fra Spania til slutt. Mens Wiggins sprekker totalt, og så vidt klarer podiet, blir Froome slått med få sekunder av overraskelsesmannen José Cobo.

En fadese som ikke må gjenta seg, og aller minst i Touren. Om Sky oppriktig er interessert i å beholde Froome i laget, så skal de gjøre ham til kaptein neste sommer.

Froome, kaptein? «Han kan ikke tørke seg i ræva engang», slenger Wiggins med leppa.

Det bobler under overflaten i Sky-laget når juli kommer.

Men Brailsford, en mester til å snakke de skjulte budskapers språk, har fått både Wiggins og Froome til å stille på start. Han har lovet at Sky vil kjøre med en kaptein samt en back-up-løsning dersom lederen skulle havne i trøbbel, men vært tvetydig på hvem som har hvilken rolle.

Bare Brailsford vet at det, på grunn av to store tempoetapper, er Wiggins han vil satse på, og strategien ser ut til å funke.

Froome vinner den syvende etappen til La Planche des Belles Filles og får klatretrøya, mens Wiggins tar over ledelsen i sammendraget. «For en dag dette var», jubler Wiggins. «Ettersom Chris nå har fått etappeseieren sin, kan han konsentrere seg om sin jobb som hjelperytter».

Froome tror ikke sine egne ører. Arrogant som han er, vil Wiggins ha han til å være sin hjelper. Men Chris har ikke glemt hvordan Bradley sprakk i Spania i fjor høst. Han vil være tilstede for å kunne ta over ved hver minste lille svakhet Wiggins viser i fjellene.

Foto: Cor Vos.

Allerede få dager senere i stigningen opp til La Toussuire mener han øyeblikket har kommet. Etter at Froome har nøytralisert flere angrep på den gule trøya til Wiggins, støter han selv med bare fire kilometer igjen til mål. Umiddelbart får han sportsdirektøren på øret, som lurer på om rykket er avtalt. Når Wiggins få sekunder senere skriker ned radioen i full panikk, skjønner hele tetgruppen hvilken maktkamp som utspiller seg bak i kulissene til Sky.

Froome får ordre om å vente og inntil videre er konflikten avverget.

Men kun til rytternes fruer begynner med skittkastingen på Twitter. «Hvor er lojaliteten?», etterlyser hun ene. «Min mann er trofast som en bikkje», svarer hun andre. Det er full krig både i sosiale medier og innad i laget.

Wiggins føler seg snytt. Han er klar for å pakke kofferten og reise hjem. «Fuck it», dette gidder ikke han.

Det er bare så vidt Brailsford klarer å holde mannskapet samlet ved å snakke om Tour-seieren som om den hellige gral. Hele laget går på tåhev nå. Det prates lite med, men mye om hverandre. Hadde ikke Froome tapt tid i en massevelt allerede på den første etappen, hadde han ledet an i rittet nå. Alt han krever er rettferdighet.

«Ingen stor mann har noensinne klaget over mangel på muligheter», står det på en lapp Froome får fra lagets spurter Mark Cavendish, og Froome er villig til å ta ham ordet.

På den siste fjelletappen til Peyragudes kjører kenyaneren stadig noen meter foran Wiggins. Han gestikulerer med hender og hode at briten skal få opp dampen. Wiggins er vel ikke dårligere enn han i fjellene?

Jo, han er det, men han er bedre på tempo. Akkurat som Brailsford har forutsett.

Foto: Cor Vos.

Wiggins vinner den individuelle tempoen på Tourens nest siste dag på overlegent vis, og sikrer seg Tour-seieren. Som første brite i historien vinner han verdens mest prestisjefulle ritt. Froome blir nummer to på podiet i Paris, men klandrer laget for å ha drept ethvert initiativ til å kunne skinne selv.

Han klager over at det i iscenesettelsen av den første britiske Tour-seieren til Bradley Wiggins ikke var plass til ham. At Christopher Froome allerede året etter skal inneha hovedrollen som verdens beste syklist, aner han ikke ennå. Denne gangen skal det bli andre ryttere i laget som må ofre egne ambisjoner for kapteinens skyld.

Et utspekulert og kynisk maskineri.

Dette er tross alt Sky-filosofien satt i system.

ALLIERTE FIENDER

På midten av 1980-tallet utkjempet lagkameratene Bernard Hinault og Greg LeMond en nådeløs duell om å være verdens beste syklist. Tvekampen deres i Tour de France var ispedd drama og intriger.

Tekst: Marcus Liebold. Foto: Cor Vos.

Til helvete med Frankrike og snobben i Paris.

Bernard Hinault er ingen franskmann. Han er Bretoner.

Men uansett hvor mange ganger han gjentar det, omtaler journalistene hans seire som helfranske triumfer. De skriver om en ny fransk æra i sykkelsporten, og kaller ham for den nye Jacques Anquetil. Men hva faen vet vel de?!

Anquetil, denne jyplingen, var sykelig opptatt av oppmerksomhet, mens han, Bernard Hinault, kunne ikke brydd seg mindre om den offentlige mening. Han sykler ikke for å tilfredsstille folks forventninger, men for å vinne.

Det å være født i Yffiniac, en liten landsby i karrige og forblåste Bretagne, betyr å være upretensiøs og jordnær. Akkurat slik som faren til Bernard er.

Foto: Cor Vos.

En enkel arbeider som bygger jernbanespor 365 dager i året, uansett om det snør eller sola steker. Da kan en vel forvente at sønnen har samme innstilling som syklist. Det er hans fordømte plikt å vinne.

365 dager i året.

Ikke uten grunn kaller folk ham for «Le Blaireau», grevlingen. Hinault graver seg gjennom feltet gang på gang og kommer bestandig først i mål. Han har vunnet Tour de France fire ganger allerede. Han er verdensmester og har triumfert i klassikere som Paris-Roubaix eller Il Lombardia. Når en liten snøstorm får halvparten av disse sveklingene til å stå av Liège-Bastogne-Liège et år, er det vel på sin plass at han vinner dette rittet også.

Hinault er sjefen over alle sjefer i feltet, og har vært det siden han ble proff i 1975.

Samme år, som Bretoneren Hinault blir profesjonell, står en 14 år gammel gutt langs en støvete hovedvei i Nevada og følger med på et lokalt sykkelløp. Hans navn er Greg LeMond og han har nettopp bestemt seg for å bli syklist.

På farmene i Washoe Valley der han har vokst opp på går de i cowboy-klær, og «stars and stripes» veiver i vinden. Gutten er patriot og stolt av å være amerikaner.

Motstanderne har som regel ikke snev av sjanse til å hevde seg når Greg står på startstreken. Dominansen hans i ritt og det umettelige behovet for å vinne gir ham kallenavnet «LeMonster».

Foto: Cor Vos.

Fra junior-VM i Argentina i 1979 kommer han hjem med gull-, sølv- og bronsemedalje rundt halsen. Kun den amerikanske boikotten av OL i Moskva året etter gjør at han ikke får bli olympisk mester. Istedenfor blir Greg med landslaget til Europa og sykler ritt i Frankrike.

Som første amerikaner i historien vinner han etapperittet Circuit de la Sarthe, og vekker slik interessen til Cyrille Guimard. Sportsdirektøren til det meritterte Renault-laget ser en fremtidig vinner av Tour de France i 19-åringen, og Guimard forstår seg på faget. Det var tross alt han som oppdaget Bernard Hinault i sin tid og fikk ham til å vinne store seire for Renault.

LeMond og Hinault blir en uslåelig duo. Dette må jo rytterne selv forstå også. 

De forstår det ikke.

Hissigproppen Hinault tar det personlig hver gang en annen rytter prøver seg i et ritt han selv har ambisjoner om å vinne. Når denne rytteren sykler på hans eget lag, blir det enda verre. Men «L’Americain» LeMond lar seg ikke skremme av kapteinen sin. Sykling er først og fremst et levebrød. Gjør han en god jobb og vinner mange ritt, tjener han tilsvarende mye penger.

En simpel logikk.

Og etter at LeMond nylig har blitt verdensmester, må også Guimard innse at tiden er inne for et skifte i spissen på Renault.

Men at diskusjonen om et glass vin skulle føre til krangel, nærmest håndgemeng og så til bruddet mellom sportsdirektøren og Hinault, hadde selv ikke LeMond trodd.

Foto: Cor Vos.

På en annen side er det nye laget til Hinault, La Vie Claire, et friskt pust i sykkelsporten. Ikke minst sitter pengene løst hos lageieren og forretningsmannen Bernard Tapie. Når han vifter med de store pengesedlene, og tilbyr LeMond én million dollar i lønn over tre år, er amerikaneren og Bretoneren plutselig lagkamerater igjen.

Så skal Tour de France bli scenen til duellen mellom noen av tidenes største egoister i sykkelsporten.

Etter en sterk prestasjon og sammenlagtseier i Giro d’Italia i 1985, går Hinault inn i Touren som kaptein. Med LeMond som hjelperytter i særklasse bør det være en enkel sak å bære den gule ledertrøya til Paris for femte gang i karrieren.

Men det viser seg å være mer vrient enn planlagt.

«Grevlingen» har vunnet to individuelle tempoer og leder rittet, når han på den 14. etappen til Saint-Étienne velter og brekker nesa. Så blir vondt verre.

I Pyreneene henger han plutselig ikke med topprytterne over Col du Tourmalet. Mens Hinault strever bak, prøver LeMond å nøytralisere angrepene i front og sklir av gårde. Som andre mann i sammendraget har amerikaneren en gylden anledning til å overta ledertrøya uten direkte å angripe kapteinen sin. Men så får LeMond beskjed fra sportsdirektøren om å vente. Verst er det dog at Köchli lyver om tidsavstanden ned til Hinault.

Det er ikke sekunder som skiller lagkameratene, men minutter. Til slutt går hele det taktiske momentet opp i røyk, i det som LeMond føler er en fransk konspirasjon mot han. Det nytter lite at lagledelsen og Hinault etter etappen bedyrer at amerikaneren vil bli kaptein i neste års utgave av Tour de France. Om forholdet mellom de to rivaler så langt var anspent, er de nå uvenner.

Hinault vinner Touren, ja, men tillitt og lojalitet har veket plass for mistenksomhet og egoisme.

Lovnadene som ble gitt til LeMond året før, er det få i La Vie Claire som kan huske i juli i 1986.

Foto: Cor Vos.

Bernard Hinault har tross alt mulighet til å bli den første rytteren i sykkelhistorien som vinner Tour de France seks ganger. Han kan bli større enn legenden Eddy Merckx. LeMond får gjerne tro at han er kaptein, men «grevlingen» vil undergrave planene hans.

Hinault erklærer nemlig at tempoetappen i Nantes vil avgjøre hvem som er sterkest, og hvem det skal sykles for i Touren.

At LeMond punkterer, senere må bytte sykkel og taper noen sekunder til Hinault, bekrefter vel at franskmannen er den egentlige kapteinen i år også.

I hvert fall oppfører han seg slik, når han på vei til Pau starter et bakholdsangrep på LeMond.

Rett ved langesonen kjører Hinault og lagkameraten Jean-François Bernard ifra, mens amerikaneren intetanende sykler bak i feltet. Forspranget til Hinault er snart så stort, at LeMond er nødt til å ta opp jakten på franskmannen for ikke å være ute av sammendraget. I mål blir det nærmest slåsskamp mellom rivalene, når Hinault får vite at hans lagkamerat har gått etter ham.

LeMond er så fortvilet og sint at han truer med å trekke seg fra Touren, men velger istedenfor å vinne etappen dagen derpå.

Krigen de to imellom fortsetter til L’Alpe d’Huez, når de tilsynelatende som venner sykler arm i arm over målstreken. Hinault vinner etappen, mens LeMond avgjør kampen om den gule ledertrøya.

Tror han.

Fordi allerede under intervjuet etter målgang forteller Hinault at det ikke er over før de sykler inn på Champs-Élysées.

LeMond får hakeslepp.

Foto: Cor Vos.

Hinault gir seg ikke på harde møkka. Først når den franske statsministeren Jacques Chirac overrekker ham vinnertrofeet i Paris, er LeMond virkelig trygg på at han har vunnet rittet.

Som første amerikaner i historien vinner han Tour de France og introduserer med dette stormakten USA for sykkelsporten. Selv om han blir skutt ved en jaktulykke året etter, skal Greg LeMond vinne verdens mest prestisjefulle sykkelløp ytterligere to ganger i karrieren.

Men Bernard Hinault blir aldri motstanderen hans mer. Fordi den 14. november 1986, på bursdagen sin, legger «grevlingen» opp. En dag som han for øvrig har bestemt seg for seks år tidligere.

Bretonere er upretensiøse.

VINNERNE PÅ MONT VENTOUX

Dette er Tour de France etappevinnerne på Mont Ventoux.

Tekst: Marcus Liebold. Foto: Cor Vos.

13. juli 1958: Charly Gaul (LUXEMBOURG)

18. etappe fra Bédoin – 21,5 km individuell tempo

«Ikke glem at jeg er slakter av yrke. Jeg skal flå deg, Bobet!» Den kun 1,73 meter høye og 64 kilo lette Charly Gaul er fremdeles illsint. I Giro d’Italia året før har franskmannen Louison Bobet utnyttet en tissepause til den luxembourgske klatreren for å rykke fra motstanderen sin og slå han i sammendraget. Nå i 1958 er tiden inne for hevn. På tempoen opp til Mont Ventoux innhenter Gaul først konkurrenten sin, før han sykler ved siden av ham i det som føles som en evighet. Gaul mønstrer Bobet med nedverdigende blikk. «Jeg kan slå deg når som helst.» Gaul stikker fra franskmannen og vinner både etappen og Touren det året.

Foto: Wikipedia.

6. juli 1965: Raymond Poulidor (FRANKRIKE)

14. etappe fra Montpellier – 173 km fellesstart

Frankrikes «evige toer», Raymond Poulidor, feirer en sjelden triumf på toppen av Mont Ventoux. Ti kilometer fra mål rykker den franske klatreren fra sin argeste konkurrent i sammendraget, den unge Felice Gimondi. Italieneren ser ut til å kollapse på vei til toppen, men henter seg inn igjen og forsvarer den gule ledertrøyen med liten margin. I Paris blir Poulidor, hvem hadde trodd det, nummer to bak Gimondi. Likevel hylles «Poupou» for seieren på Mont Ventoux den dag i dag.

Foto: Cor Vos.

10. juli 1970: Eddy Merckx (BELGIA)

14. etappe fra Gap – 170 km fellesstart

Til og med «kannibalen» viser menneskelige trekk. Med skjelvende bein og fullstendig sluttkjørt står Eddy Merck på toppen av Mont Ventoux og gisper etter luft. Den stekende sola har nok en gang forvandlet fjellets siste parti til et ørkenlandskap. «Beklager, jeg orker ikke mer», stønner belgieren, før han får på oksygenmaske, og blir kjørt bort til hotellet i ambulanse.

Foto: Cor Vos.

13. juli 1972: Bernard Thévenet (FRANKRIKE)

11. etappe fra Carnon-Plage – 207 km fellesstart

Det er et eneste stort mirakel at franske Bernard Thévenet fremdeles er med i Tour de France denne 13. juli. Noen dager i forveien har han trynet i Pyreneene, pådratt seg en kraftig hjernerystelse og mistet hukommelsen en stund. Men på vei opp Mont Ventoux husker han plutselig kallenavnet sitt. «Jegeren» Thévenet jakter på kannibalen Eddy Merckx, kjører fra belgieren og vinner en legendarisk seier.

Foto: Cor Vos.

19. juli 1987: Jean-François Bernard (FRANKRIKE)

18. etappe fra Carpentras – 36,5 km individuell tempo

Fem dager etter at Dag Otto Lauritzen som første nordmann har vunnet en etappe i Tour de France, venter en nådeløs bakketempo på rytterne. Som eneste syklist bruker franskmannen Jean-François Bernard en temposykkel på de innledende kilometere opp til Mont Ventoux, før han etter hvert skifter til en lettere klatresykkel. Den tidligere Tour de France vinneren Bernard Hinault har tipset sin landsmann om å kjøre på en 39x19 girutveksling. Bernard nærmest visper mot toppen, mens norske Dag Otto Lauritzen derimot får muskelbrist på vei opp fjellet.

Foto: Cor Vos.

13. juli 2000: Marco Pantani (ITALIA)

12. etappe fra Carpentras – 149 km fellesstart

Marco Pantani har lagt ut på et imponerende solobrudd opp Mont Ventoux. Lenge ser det ut til at «piraten» vil vinne etappen, men så angriper dominatoren Lance Armstrong og tetter luken til italieneren. Både Pantani og Armstrong spurter inn i den siste kneiken mot mål, men så stopper amerikaneren plutselig opp og overlater seieren til Pantani. Gave eller fadese? Armstrong angrer senere, Pantani derimot blir fortsatt hyllet for bragden.

Foto: Cor Vos.

21. juli 2002: Richard Virenque (FRANKRIKE)

14. etappe fra Lodève – 221 km fellesstart

Etter snaue seks timer i sadelen, krysser Richard Virenque mållinjen på Mont Ventoux og peker mot himmelen. Den franske klatrespesialisten, som året i forveien var utestengt på grunn av doping, er bokstavelig talt tilbake på toppen. I hele dag har Virenque syklet i en elleve mann sterk utbrytergruppe, før han ni kilometer fra mål takker for seg og klatrer alene mot toppen. Lenger ned i fjellet demonterer amerikaneren Lance Armstrong konkurrentene sine i vanlig stil, men må ta til takke med tredjeplassen. Både Virenque og Armstrong er dopet til hårspissene.

Foto: Cor Vos.

25. juli 2009: Juan Manuel Gárate (SPANIA)

20. etappe fra Montélimar – 167 km fellesstart

Den tyske tempokongen Tony Martin overrasker hele verden med sin prestasjon på Tourens nest siste dag. I første gir ruller «Der Panzerwagen» ustoppelig oppover fjellet, og gir heller ikke opp når bruddkameraten Juan Manuel Gárate angriper tyskeren med bare én kilometer til mål. I den siste kneiken derimot tar tyskernes krefter slutt. Gárate legger noen få meter mellom seg og Martin og vinner etappen. Rabobank-rytteren blir den første spanjolen i historien som triumferer på Mont Ventoux.

Foto: Cor Vos.

14. juli 2013: Chris Froome (STORBRITANNIA)

15. etappe fra Givors – 242,5 km fellesstart

Den franske nasjonaldagen i 2013 skal feires med en Tour de France etappe utenom det vanlige. Det er ikke nok med tøffe 242 kilometer, men monsteretappen skal avsluttes på Mont Ventoux i tillegg. Nairo Quintana ligger i front og jakter på en prestisjefull seier, før Chris Froome støter seg opp til kolombianeren. Med vill tråkkfrekvens spurter den hvite kenyaneren til målstreken, og lar Quintana se ut som en statist. Det er på Mont Ventoux Chris Froome legger grunnmuren til sin første sammenlagtseier i Tour de France.

Foto: Cor Vos.

14. juli 2016: Thomas De Gendt (BELGIA)

12. etappe fra Montpellier – 178 km fellesstart (etappen ble forkortet og endte på Chalet Reynard 6 km fra toppen)

Belgieren Thomas De Gendt sikrer seg en historisk seier etter å ha ristet av seg den ene etter den andre rytteren av det opprinnelige trettenmannsbruddet. I sterk motvind spurter De Gendt over målstreken, som på grunn av værforholdene har blitt flyttet fra toppen på Mont Ventoux og ned til Chalet Reynard. Det er faktisk bekymringene over å havne utenfor tidslimiten, som er årsaken til at belgieren går i brudd på etappen. På en dag der Chris Froome i gul ledertrøye løper opp fjellet, går etappeseieren til bruddkongen Thomas De Gendt nesten i glemmeboka.

Foto: Cor Vos.

EN DJEVELSK DUO

Rivaliseringen mellom Gino Bartali og Fausto Coppi var langt mer enn bare den sportslige tvekampen til to usedvanlige sykkelryttere. Duellen til de to «campionissimi» ble også til et symbol for et splittet italiensk samfunn med store politiske og sosiale skiller.

Tekst: Marcus Liebold.

Det fascistiske diktaturet til Benito Mussolini og annen verdenskrig avleder bare midlertidig fra at Italia i det forrige århundre er et todelt land.

På den ene siden de fattige og lite utviklede regionene i sør. Her preger landbruk, konservatisme og mafiaen dagliglivet.

På den andre siden det industrialiserte og velhavende Nord-Italia. Et godt fungerende produksjonssamfunn, mekanisk og kjølig, men uten sjel.

Forskjellene mellom nord og sør splitter italienerne i ulike leire. De er enten kristendemokrater eller kommunister. De er enten religiøse eller ateister, og de støtter enten Bartali eller Coppi, to syklister som har blitt et symbol på Italias indre konflikter.

1914, når skuddene fra Sarajevo utløser første verdenskrig, kommer Gino Bartali til verden i Firenze. Fem år senere blir Fausto Coppi født i Castelliana, et lite sted i Piemonte.

Begge er arbeiderbarn. Bartali er sønn av en muremester, og heller ikke Coppi er født med sølvskje i munnen.

Unge Coppi er ofte syk, lei av skolen, og blir i en alder av 13 år slakterlærling. Den spinkle gutten er melankolsk og innesluttet, men på sykkelen skifter han karakter og viser frem sitt unike talent i ritt. Coppi drømmer om å bli profesjonell syklist, akkurat som den fem år eldre Bartali.

Foto: Cor Vos.

Også Bartali har siden 13-års alderen syklet aktivt, men er en annen type enn Coppi. De grove ansiktstrekkene til Bartali minner heller om en bokser enn om en syklist. Bartali har en bestemt opptreden. Han er hjertelig, livsglad og i starten av 1930-tallet allerede en lovende amatør. I 1935 tar han steget opp i proffenes rekker. Bartali blir italiensk mester, dominerer Giroen to år på rad og vinner ikke minst Tour de France i 1938. Legnano-rytteren er en formidabel klatrer, og har det ingen annen syklist har. Det runde tråkket. Selv i de bratteste stigninger tråkker Bartali elegant. Han er lagets ubestridte kaptein, helt til Fausto Coppi blir hentet til samme lag i 1939.

Nå er det Coppi som bærer «Maglia Rosa» i Giro d’Italia, mens Bartali vinner Milano-Sanremo. Enn så lenge er de ikke rivaler, bare lagkamerater. Duellen får vente, fordi det er krig.

Coppi blir innrullert og sendt til Tunisia, der han i kamphandlinger mot britene blir tatt til fange. Bartali derimot tilslutter seg de italienske partisanene. På oppdrag fra erkebiskopen i Firenze transporterer han falske papirer, som skaffer hundrevis av jøder en ny identitet. Med dokumentene godt gjemt i stålrammen på sykkelen sin, tilbakelegger katolikken mil etter mil for den italienske motstandsbevegelsen og nestekjærlighetens skyld. Ikke uten grunn kalles Bartali for den «syklende munk».

For den dypt religiøse sykkelrytteren er det en selvfølge at han hvert år under Tour de France valfarter til grotten til den hellige Bernadette i Lourdes og legger ned blomsterkranser. Bartalis audienser hos paven er tallrike, selv om også Coppi blir tatt imot av Pius XII.

Men Coppis vandel er ikke plettfri sett fra et tradisjonalistisk ståsted. Coppi bryter med de etablerte moralforestillinger når han innleder en affære med «den hvite damen» Giulia Occhini selv om begge er gift. På 1940-tallet er utroskap fremdeles straffbart i Italia, og paven oppfordrer Coppi offentlig til å avslutte forholdet. Når Coppi avviser fordringene, nekter Pius XII. på sin side å velsigne hans deltakelse i Giro d’Italia, og tillater at publikum spytter på ham.

Det blir masseslagsmål mellom tilhengerne til Coppi og Bartali, som er minst like beryktede som duellene til deres helter.

Ved krigens slutt har begge skilt lag. Mens Bartali fortsatt sykler for de grønne firfislene til Legnano, kjører Coppi nå for de blå ørnene til Bianchi. De tidligere lagkameratene har blitt til innbitte rivaler, og i 1948 når duellen et foreløpig høydepunkt.

Foto: Cor Vos.

Hjemme i Italia er det Coppi som er best. Han vinner Giroen for tredje gang i karrieren, men føler seg ikke moden nok for Tour de France ennå. Her er det Bartali som dominerer fullstendig. «Den hellige» vinner hele sju etapper, og sikrer seg sin andre sammenlagtseier i Touren etter 1938.

Bragden er enestående sportslig sett, men har en politisk dimensjon også. Seieren gir italienerne adspredelse, og forhindrer at landet etter et attentat på en kommunistisk partileder går under i borgerkrig.

I VM samme år blir det kaos likevel. Favorittene Coppi og Bartali bare vokter hverandre uten å bry seg om resten av feltet. Til slutt stopper de opp, går av syklene og bryter rittet. Deres absurde logikk tvinger dem heller til å tape enn å hjelpe hverandre til seier.

Det italienske sykkelforbundet utestenger fedrelandsforræderne i noen måneder, men allerede året etter skal «duoen fra helvete» sammen vinne Tour de France for Italia. Det åpenbare luksusproblemet er et mareritt for landslagssjefen Alfredo Binda.

Hvordan skal han få kamphanene til å hjelpe hverandre? Hvordan skal han utnytte deres ulike mentalitet til en felles fordel?

Bartali er en rytter av den gamle skolen. Han er sterk av natur og sykler på følelsen. Noen glass Cognac og et par sigarer gjør da ingen skade. Coppi derimot er opptatt av moderne treningslære. Han leser litteratur om aerodynamikk og kosthold, og er på diet, mens konkurrentene er glad bare de får spist nok i denne magre etterkrigstiden.

Foto: Wikipedia.

Men Binda er en slu taktikker. Han avgjør at verken Bartali eller Coppi blir kaptein, og får dem til å inngå en fredsavtale før rittet. Når Tour de France kommer til Pyreneene og etter hvert Alpene, vil det nok vise seg hvem av de to som er sterkest.

Problemet er bare at både Bartali og Coppi får en ulykksalig start i Touren. De ligger allerede langt bak i sammendraget, når Coppi på den femte etappen til Saint-Malo tryner og taper enda flere minutter.

Men det som ser ut til å bli en italiensk fiasko, er bare ouverturen til en av Tour de France’ største dueller. Coppi starter opphentingen ved å vinne en tempo og viser sin klasse i Alpene. I Briançon gir han etappeseieren til sin argeste konkurrent, Bartali, som har bursdag den dagen.

Gesten er ikke bare en takk for Bartalis hjelp i rittet så langt, men en anerkjennelse av en verdig motstander. Dagen derpå triumferer Coppi i Aosta-dalen og tar over den gule ledertrøya fra Bartali. Tvekampen de to imellom løfter både Coppi og Bartali til nye høyder, og lar de øvrige rytterne se ut som statister. Coppi vinner Touren til slutt, mens Bartali må nøye seg med andre plass i sammendraget.

Og selv om begge skulle fortsette å vinne store ritt, og utkjempe mange dueller, skulle 1949 bli det siste året der Gino Bartali og Fausto Coppi møttes som likeverdige rivaler.

MYNDEN BLANT VALPENE

I Giro d’Italia 1975 fikk Knut Knudsen sitt store gjennombrudd som landeveisrytter i internasjonal sykkelsport. Det ble en aldri så emosjonell opplevelse.

Tekst & oppslagsbilde: Marcus Liebold.

Marino Fontana er rasende. Lagsjefen til italienske Jolly-Ceramica banker ikke på døra, men stormer rett inn på hotellrommet. På senga ligger en småsliten Knut Knudsen som ser forfjamset på den lille, senete italieneren.

Knut”, roper han hissig, ”hvorfor faen tror du, du har bremser på sykkelen?”

Trønderen er satt ut.

”Jeg forstår ikke helt...”, prøver Knudsen seg på et spakt svar, men blir avbrutt med en gang. Fontana fortsetter å kjefte.

”De er til for å bremse med! Du skulle bremset og ventet på Gavazzi. Dette, gjør du aldri mer igjen, capito?”

Den unge nordmannen er målløs. Før han rekker å forsvare seg, snur Fontana på hælen og smeller igjen døra.

Basta!

***

Foto: Scanpix.

Knut Knudsen hadde blitt hentet til Italia som en hjelperytter foran 1974-sesongen.

Den store triumfen fra velodromen i München under OL i 1972, der han på overlegent vis hadde vunnet gullmedaljen i 4000 meter forfølgelsesritt, hadde heller ikke i Italia gått upåaktet hen. Men Knudsen var ung. For ung til at sportsdirektøren Marino Fontana i italienske Jolly-Ceramica hadde andre forventninger enn at unggutten fra Levanger skulle være en ren hjelperytter i starten av hans profesjonelle landeveiskarriere.

I tillegg hadde Knudsen frem til nå kun vært amatør, han fikk heller ofre seg for lagets største profil Giovanni Battaglin, mens han tilvennet seg profftilværelsen. Og nordmannen slet som aldri før.

Ikke bare syklet de profesjonelle rytterne fortere, de syklet også mye lengre. Der amatørene konkurrerte i ritt på sytten mil, tråkket proffene gjerne ti mil ekstra når de syklet om kapp. Knudsen skulle plutselig klatre opp til Marmolada og Pordoipasset, mens han tidligere hadde syklet intervaller opp Sollihøgda.

Men trønderen kom fra en treningskultur, der han hadde lært seg å gjennomføre nøye de planlagte øktene sine dag for dag. De italienske lagkameratene hans derimot hadde verken forstand eller forståelse på hva målrettet trening gikk ut på. På lagsamlinger satte Jolly-Ceramica rytterne seg på sykkelen klokken ni om morgen, gjerne med tre til fire panini i baklommene, og syklet uten mål og mening rundt i området. Ikke sjelden stakk Knudsen derfor ut og trente for seg selv etter at laget hadde kommet hjem fra disse turene. Han følte at han rett og slett ikke hadde fått noe ut av fellesøktene.

Det nordmannen trente mest på var tempokjøring. En spisskompetanse italienerne hadde stor respekt for. De elsket å notere tider fra start til mål og hyllet ryttere som alene kunne kjøre fort mot klokken. Med hans bakgrunn fra banesyklingen skjønte Knudsen at han hadde en ferdighet som det gjaldt å få utviklet dersom han skulle lykkes som profesjonell syklist.

Nordmannens intensjon da han kom til Italia hadde aldri vært å friste et liv som gregario. En dag ville han vinne både etapper og ritt. Men inntil videre gjorde den beskjedne trønderen det som ble forventet av ham. Han tauet på kapteinene, hentet flasker og tettet luker. Aldri i verden hadde han turt å yppe seg med tempokvalitetene sine.

Gjennom seriøs og iherdig treningsinnsats hadde il vichingo simpatico, som italienerne hadde døpt Knudsen for, likevel allerede i debutsesongen fått bemerkelsesverdige resultater. De to sjøers ritt, Tirreno-Adriatico, hadde han avsluttet på pallen. På en tempoetappe i premieren sin i Italia rundt hadde han kjørt inn til en overbevisende femte plass, kun slått av giganter som Eddy Merckx og Francesco Moser. Langt viktigere derimot var at Knudsen hadde hjulpet lagkameraten Giovanni Battaglin om å kapre en topp ti plassering i sammendraget i Italias største sykkelritt. En prestasjon ingen hadde forventet de unge syklistene fra valpelaget Jolly-Ceramica ville klare. Det lovte svært godt for fremtidige utgaver. Før eller senere ville det bli deres tur til å få førstesideoppslag på det rosa avispapiret til La Gazzetta dello Sport.

Kilde: La Gazzetta dello Sport.

Nå året etter var den italienske pressen fra seg. Den store sykkelstjernen Eddy Merckx, som hadde vunnet de siste tre utgaver av Italia rundt, ville ikke stå på startstreken i Milano denne 17. mai 1975. Han hadde pådratt seg en halsinfeksjon i Tour de Romandie uken før og lå nå til sengs med feber. Fra den ene dagen til den andre hadde sykdommen til den aldri mette kannibalen ødelagt planene til Molteni-laget om å gå for den fjerde sammenlagt seieren i Giro d’Italia på rad. En Giro uten belgieren Merckx var dog så pass utenkelig, at hele det italienske laget heller trakk seg fra start enn å stille med en reservekaptein. Tiden for at hjelperytterne fikk lov til å skinne var ennå ikke moden på 1970-tallet.

Under Merckx’ fravær seilte plutselig andre kandidater opp som favoritter for sammenlagt seieren. Bianchi-kapteinen Felice Gimondi for eksempel eller spanjolen Franciscos Galdós som syklet for KAS. Men også Giovanni Battaglin, mente ekspertene, kunne hevde seg blant topprytterne.

I Fausto Bertoglio hadde lagsjefen Marino Fontana loset en domestikk av verdensklasse inn i Jolly-Ceramica laget, som han var overbevist om ville øke sjansene til Battaglin ytterligere. Samtidig skulle en håndfull talentfulle gregari støtte opp under stjerneduoen. Pierino Gavazzi, en av Italias fremste spurtere ble tatt ut, allrounderne Alessio Antonini og Giacomo Bazzan var med i troppen så vel som temposterke Knut Knudsen. Jolly-valpene ville kunne bite godt i fra seg i Giroen i år.

Nordmannen Knudsen hadde trent hardere enn noensinne før.

Lårmusklene hans hadde aldri vært større, han var i kjempeslag. Trønderen gledet seg til å komme i gang med Italia rundt og var ekstra motivert til å vise seg frem på den første etappen som gikk på selveste Norges nasjonaldag.

Åpningsetappen fra Milano til Fiorano Modenese på 177 kilometer var paddeflat, som skreddersydd for Jolly-Ceramicas spurter Pierino Gavazzi. Lagsjefen Fontana hadde ikke akkurat brukt lang tid til å klekke ut planen for laget denne dagen. Alle skulle kjøre for Gavazzi. Knudsen fikk i tillegg beskjed om å ligge i front av feltet og dra opp spurten for italieneren når de nærmet seg kilometersmerket.

Kilde: Philippe Huguenin.

Ellers skulle rytterne bruke minst mulig krefter ved å forflytte seg fra start- til målby. Giroen i år skulle bli tøff nok og ingenting ville være avgjort før rittets siste dag, der en klatreetappe opp til fryktinngytende Stelviopasset stod på programmet.

Mens arrangørmannskapene svettet for å rydde fjellovergangen på 3000 meters høyde for snø, tråkket rytterne 200 kilometer lenger sør i solfylte Milano den 58. utgaven av Giro d’Italia i gang. Til tross for at kalenderen viste en lørdag, var tempoet i feltet som på en søndagstur. En liten gruppe prøvde å komme seg av gårde, men fikk rask beskjed om å ta det piano og vente på hovedfeltet.

Her regisserte de store gutta Gimondi, Galdós og de Vlaeminck hva som skulle skje og straffet enhver bestrebelse om å skru opp farten med skarpe blikk. Mottoet lød: sitt ned! Løpet startet derfor ikke før det var fire mil igjen.

Mange uthvilte ryttere fosset plutselig frem for å ligge i teten av feltet. Magniflex-laget til spurtesset og tidligere verdensmester Marino Basso tok kommandoen sammen med mennene fra Brooklyn Chewing Gum, som ville kjøre deres spurtkaptein Patrick Sercu i posisjon.

Tempoet økte betraktelig, ingen skulle ødelegge for en duell mellom italieneren og belgieren. Imens hadde også Gavazzi og Knudsen funnet hverandre og var på vei opp. Nå lå alle favoritter for dagens etappeseier i en stor klynge.

Foto: Cor Vos.

Med tre kilometer igjen til mål hadde det norske lokomotivet Knut Knudsen oppnådd driftstemperatur. Han lå i fremste posisjon med Gavazzi på hjul. Klyngen derimot hadde blitt smalere og smalere og var i ferd med å bli en tynn rekke. Trønderen begynte å kjenne på melkesyren, men dette skulle ikke hindre ham fra å gjøre jobben. Som tidligere banesyklist klarte han fint å tåle smerte i 4000 meter. Dette var tross alt disiplinen han var olympisk mester i.

Rytterne nærmet seg kilometersmerket. Fortsatt lå Knudsen i bukken og dro på hele feltet. Et kjapt blikk under armen bekreftet at alt gikk etter planen. Gavazzi var opp i lommen til sin norske lagkamerat. Det så lyst ut for Jolly-Ceramica spurteren. Han hadde nå en reell sjanse til å vinne åpningsetappen. Men Basso og Sercu hadde ikke tenkt å servere italieneren denne seieren på sølvfat.

Knudsen for sin del begynte å bli urolig. De hadde allerede kommet til 500 metersskiltet, nå ville det snart smelle på begge sider av ham og spurterne ville fyke av gårde.

200 meter.

Fader, hvorfor skjedde det ikke noe? Nordmannen kunne jo allerede se målseilet. Med bøyd hode så trønderen i øyekroken at spurterne spratt ut av dragsuget hans, men – smatt inn igjen. Det gikk så pass fort at de i motvinden ikke kom seg forbi hurtigtoget Knudsen. Gregarioen lurte på hva han skulle gjøre. Nå hadde det til og med blitt en luke.

Basso hadde i mellomtiden holdt Sercu i trøyen og begge måtte slippe opp tempoet for ikke å gå i asfalten. Også Gavazzi var borte. Men madre di Gesù, Knudsen kunne jo ikke bremse nå!

Samtidig var han ikke i den posisjonen at han, den ukjente nordmannen som han var, plutselig skulle vinne sykkelløp. Men da var det for sent.

Han hadde allerede krysset mållinjen først av alle. Unggutten fra Levanger hadde nettopp vunnet sin første etappe i et av verdens største sykkelritt.

Og dette på Norges nasjonaldag.

I et forsøk på å redde øyeblikket kastet Knudsen den høyre armen sin opp i været, åpnet munnen mekanisk og presset frem et seiersskrik. Dette var det største han så langt i livet hadde oppnådd. Navnet hans ville inngå i annalene til Giro d’Italia og bli husket for alltid.

Kilde: Aftenposten.

Gleden over etappeseieren ble dog skyggelagt fort. Allerede i det han hadde krysset mållinjen, gikk det opp for Knudsen at egenrådigheten hans ville bli et emne i garderoben. Og gjett om det ble.

Etter seiersseremonien hadde trønderen møtt på sportsdirektøren Marino Fontana og italieneren hadde slett ikke vært blid.

Oppbrakt hadde Jolly-Ceramica sjefen forklart sin norske jypling at en seier til Gavazzi hadde fått mye større oppmerksomhet og dermed økt populariteten til det italienske laget. Fontana lovte å gjøre opp på kammerset med Knudsen til kvelden. Men uansett hvor stor påpakningen skulle bli, nordmannen var fast bestemt på å nyte øyeblikket.

For ham hadde en drøm gått i oppfyllelse. Han hadde ikke bare vunnet en etappe i Italias største sykkelløp, han skulle også bære Maglia Rosa, ledertrøyen i rittet, dagen derpå. Dette var tross alt noe som ingen nordmann før ham hadde klart å oppnå. Det nærmeste unge Knut Knudsen hadde kommet profesjonell sykkelsport under oppveksten hjemme i Levanger, var at det hang bilder av de store sykkelstjernene på gutterommet hans. Nå var han plutselig selv blitt én av stjernene. Dette var gigantisk.

Etter den første dagen i rosa trøye fulgte en annen, så en tredje. Knudsen levde på en rosarød sky. Først ved målgang på den tredje etappen på toppen av Prati di Tivo mistet nordmannen trøyen til sin lagkamerat Giovanni Battaglin. Men på dette tidspunktet lurte ingen lenger hvem il vichingo simpatico var.

Foto: Scanpix.

***

Italia rundt i 1975 ble en stor suksess for Jolly-Ceramica laget. Ti sammensvorne ryttere jobbet som aldri før for å oppnå det største en kunne oppnå i italiensk sykkelsport. Å vinne Giro d’Italia.

Når Battaglin mistet ledertrøyen til spanjolen Galdós, stod laget omforent rundt den andre kapteinen i Jolly-Ceramica, Fausto Bertoglio. I en thriller av de sjeldne avgjorde italieneren tvekampen med Galdós opp til Stelviopasset på rittets siste dag.

En utslitt Knut Knudsen, som under hele treukersrittet hadde gjort en formidabel jobb som hjelperytter, pustet lettet ut, da han halvveis i klatringen opp Stelvio fikk beskjed om at Bertoglio hadde kommet godt i mål. Gang på gang hadde nordmannen tauet på kapteinene sine og tettet luker for dem. Alene.

Dette hadde ikke minst Marino Fontana fått med seg. Da Giroen var over falt lagsjefen i Jolly-Ceramica rundt halsen til trønderen. Mest av glede over innsatsen hans, men også av redsel for at unggutten fra Levanger en dag ville vende nesen mot høyere mål.

Fordi Knudsen var temporytter, en vinnertype og ingen gregario.

ALPEKONGEN

Med en uovertruffen prestasjon vant Geir Digerud Østerrike rundt i 1980. Men den første, store internasjonale seieren ble også den siste til Norges uforløste sykkeltalent.

Tekst: Marcus Liebold. Oppslagsbilde: Sportsboken 1980.

Geir Digerud er lamslått.

Avgjørelsen som det norske idrettstinget har tatt i Bodø forrige helg, treffer han som et lyn fra blå himmel. Som en konsekvens av at Sovjetunionen på første juledag i fjor invaderte Afghanistan, har forbundssjefene nå besluttet at samtlige idrettsutøvere fra Norge skal boikotte sommerlekene i Moskva senere i år.

Aldri i verden hadde Geir trodd at en politisk konflikt på den andre siden av jordkloden ville ødelegge sjansen hans for å kjempe om en medalje i den sovjetrussiske hovedstaden i sommer. I flere år hadde Geir levd i troen om at han under sommer-OL ville få anledning til å sykle om kapp med de beste amatører fra hele verden.

Mange års forberedelser og iherdig trening hadde plutselig blitt visket bort med et enkelt pennestrøk. Deprimert kikker Geir på sykkelen sin som står nyvasket og skinnende langs veggen på rommet. I et lite sekund orker han ikke tanken på å røre den. Det kjæreste han vet, har brått blitt til uttrykk for drømmerier. Men alt treningsarbeid kan da ikke være forgjeves. I et forsøk på å riste av seg sjokket, spretter Geir opp, og slår så hardt på sadelen til sykkelen sin, at han kjenner smerten til langt opp i armen.

– Jeg skal vinne store løp, og jammen bli proff!, roper han. Aldri i livet gir jeg opp nå!

***

Allerede under fjorårets VM i nederlandske Valkenburg hadde Geir vært så overlegen, at han uten videre kunne blitt profesjonell syklist da.

Kilde: Sportsboken 1980.

Ikke bare hadde han bidratt til å skaffe Norge sin første bronsemedalje på lagtempoøvelsen noensinne, men Geir hadde samtidig kjørt inn til en glimrende tolvte plass på fellesstarten for amatører. Profflagene hadde deretter stått i kø, for å huke tak i den talentfulle klatreren fra nord. Men den beskjedne unggutten hadde pent takket nei, og istedenfor valgt å fortsette som amatør i ett år til, for nok en gang å få muligheten til å delta i de olympiske sommerlekene som kun var forbeholdt amatørryttere.

Under OL i kanadiske Montreal i 1976 hadde Geir vært for ung og uerfaren til å kunne hevde seg i et internasjonalt felt, men sommerlekene i 1980 skulle bli hans store gjennombrudd.

Når Norges idrettssjefer nå hadde satt foten ned for at norske utøvere fikk være med i Moskva, hadde Geir lenge forbannet skjebnen sin. Så langt han kunne huske tilbake, hadde det vært en hard kamp for å lykkes som syklist. Ikke at Geir manglet talent, tvert i mot. Av faren sin, Per Digerud, som hadde vært en mangemerittert norgesmester i flere idrettsgrener, hadde Geir arvet både den fysiske utholdenheten og mentale seigheten.

Men Oslogutten var en ukonvensjonell rytter, som heller gjorde ting på sin egen måte, og som ga blaffen i en fra sykkelmiljøet forhåndsdefinert væremåte. Slik trente Geir sjelden sammen med andre syklister, men snarere alltid for seg selv. Han likte det å følge intuisjonen sin, istedenfor å måtte forholde seg til en fast plan eller andres vaner.

I sine yndlingsbakker Grefsenkollen og Holmenkollen kunne Geir trene i timevis, og sykle drag på drag uten å bli lei eller sliten. Med stålsykkelen sin fra DBS satte det tilbaketrukne talentet en rekord etter den andre, og lot beina snakke sitt utvetydige språk om hvem som var best. Konkurrentene derimot slet med å bryte dominansen til unge Digerud uansett om det var på flatmark, i bakkene eller på tempo.

På den annen side kunne Geir ikke fornekte talentet sitt for rivalenes skyld, selv om han tydelig følte misunnelsen og harmen i blikkene og kommentarene deres. Han kjente de bestes forbannelse, og det å være ensom på grunn av begavelsen sin. Som om stigmatiseringen ikke var vanskelig nok å leve med, så ble situasjonen nå desto tøffere når Geir i tillegg skulle gi avkall på de sportslige målsetningene sine.

Kilde: Fotosamling Stein Bråthen.

Midt i denne tunge sinnsstemningen hadde plutselig landslagssjef Birger Hungerholdt ringt, og spurt om Geir ville være med til Østerrike og sykle ritt. Lenge hadde den unge nordmannen nølt med å gi et endelig svar. Han manglet fremdeles motivasjonen, og følte seg ikke minst ute av form. Men Østerrike rundt var et prestisjefullt løp, og et av de fremste rittene amatører kunne stille i. Den svært kuperte løypeprofilen favoriserte Geir samtidig som det ryktes om godt vær i Østerrike. Det var ingenting som den unge nordmannen faktisk hatet mer enn kaldt og regnfullt vær.

I Fredsrittet for fire år siden hadde han til og med besvimt på grunn av kulden. Så om han unngikk å fryse nå, ville han bli med til Alperepublikken.

I den østerrikske hovedstaden er temperaturene sannelig mildere enn hjemme i Oslo. Flere tusen tilskuere har strømmet ut i gatene til den ærverdige Donau-byen, og kikker nysgjerrig på de spreke syklistene som triller forbi i sine fargerike landslagsdrakter.

Kilde: Fotosamling Jostein Wilmann.

Som for to år siden, når nordmannen Jostein Wilmann på overraskende vis hadde stukket av med sammenlagtseieren, starter også årets utgave av Østerrike rundt i Wien. Selvfølgelig husker Geir bragden til Wilmann, men det faller ham ikke inn å sammenligne seg selv med trønderen av den grunn.

Mens Wilmann er en særskilt etapperytter, som for øvrig vil få sin debut i verdens største sykkelritt Tour de France til sommeren, er Geir heller en endagsspesialist. Om han vinner et løp den ene dagen, kan han ha pinnestive bein den neste. Planen til Geir er derfor bare å gjemme seg vekk i feltet, og se an rittet fra dag til dag.

Egentlig har han ikke lyst til å starte i det hele tatt. Selv om det kun er noen få hundre meter fra hotellet til startområdet, foreslår Geir for sin lagkamerat Stein Bråthen å kjøre seg bort, og slik miste starten. Men Stein vet hvilket argument han må bruke for å overbevise Geir om å sykle likevel. Det er usportslig å svikte lagkompisene sine på denne måten. Kort tid senere står derfor 24-åringen omringet av det norske landslaget, og venter på startskuddet til gateløpet.

Der er ungdomsvennen sin, Svein Langholm. Like ved står kraftkarene Tom Pedersen og Dag Selander. Stein Bråthen og klatresterke Morten Sæther kompletterer laget. Geir må smile når han ser på denne brokete gjengen. Dog er de alle sammen gode ryttere som med rett kan kreve at han skal yte sitt beste.

Idet starten går, skjer det jammen en forvandling med Geir. All vegring virker å være glemt. Fra første pedaltråkk kjører Geir forrykende offensivt, og er skjerpet igjen. På de brede og fine gatene på rundløypen i Wien jager han konkurrentene sine, og nøytraliserer ethvert bruddforsøk, til endelig Morten Sæther kommer seg løs, og kaprer en fin tredje plass.

Også på de neste etappene til Linz og Salzburg er den 21-årige unggutten fra Glåmdal SK stadig med på leken. I Linz mangler det fattige 75 meter til den etterlengtede etappeseieren.

Geir for sin del kunne ikke hatt det bedre. Han har fått tilbake kjøremoralen, og koser seg i det kuperte, østerrikske landskapet uten å måtte vise seg frem. For hver etappe som går, kjenner han seg i bedre form. Fire av de til sammen ti etappene er allerede unnagjort, når den første, virkelige prøven venter på rytterne.

Kilde: Fotosamling Stein Bråthen.

En kort bakketempo fra Innsbruck til Igls står for tur.

Selv om klatringen fra sentrum til foten av den kjente skibakken ikke er lengre enn 4,3 kilometer, så er det stigningsprosenten som gjør den til en tøff utfordring. Med sine sju prosent i snitt vil bakken avsløre for første gang hvilke ryttere som satser på sammendraget. Av alle mulige etappeprofiler er det dog nettopp denne som passer Geir best.

På storskiva og med kraftfulle tråkk tar nordmannen fatt på klatringen til Igls. Han ser verken tilskuerne langs veien eller de andre rytterne som han innhenter. Det eneste Geir ser, er kjedet sitt som stadig ligger på den tyngste utvekslingen. Men rett før mål skjer det ubegripelige. Kransen på sykkelen til den norske amatøren låser seg. Geir taper verdifull tid, og blir vitne til hvordan Richard Trinkler fra Sveits kjører inn til etappeseieren med fire sekunders forsprang.

Likevel er Geir bare glad.

Dersom en så god rytter som Trinkler kun vinner på grunn av at han har hatt teknisk trøbbel, så må vel det bety at Geir har sjanser i sammendraget.

Sannelig er det allerede neste formiddag nordmannen tar over ledelsen i rittet, og får ikledd seg den gule ledertrøya. De sveitsiske og østerrikske rytterne kjører som om de har stjålet sykler, men det nytter lite mot en våken og helhjertet sammenlagtleder fra Norge som følger hvert eneste rykk. Heller ikke det faktum at sveitseren Trinkler nok en gang vinner over Geir på ytterligere en tempo, denne gangen med fire tiendedeler, bringer Geir ut av balanse.

Han ler og tøyser med lagkameratene sine i et kjør. Aldri før har Geir vært så ledig og avslappet. Men også dette er unge Digerud. Lukter han en mulighet, kommer styrken, og med dette selvsikkerheten.

Geir kjenner seg heller ikke urolig når han kvelden før kongeetappen hører lagkameratene sine diskutere ryktene som går. I forkant av morgendagens beintøffe klatring opp til Großglockner skal det østerrikske landslaget ha inngått en allianse mot Norge, som ikke bare involverer de mindre distriktslagene fra Østerrike, men østblokklandene Sovjetunionen og Bulgaria også.

Om ryktene stemmer, er Østerrike villig til å betale store pengesummer under bordet dersom ikke Geir, men en av deres egne ryttere, står øverst på slutten av etappeløpet. Den unge nordmannen er klar over at det i morgen kommer til å bli et bikkjeslagsmål om å sykle først over legendariske Großglockner, og dermed få avgjort kampen om den gule ledertrøya. Likevel vet Geir at han av alle ryttere i feltet er den som klatrer best, og ikke trenger å frykte noen. Værvarselet er det eneste som gir ham grunn til bekymring.

Kilde: Fotosamling Jostein Wilmann.

Neste morgen henger det tunge, regnfulle skyer over startbyen Saalbach. Det er ufyselig vær. Over Großglockner, som ligger på 2500 meters høyde, er det meldt null grader med fare for snø. Dag Selander møter som sedvanlig i kort/kort, mens Geir bare rister på hodet. Han tar på seg alt av klær han kan få tak i, men fryser likevel. Det gjelder bare å komme i gang og kjøre sykkelløp.

Som Geir og hans lagkamerater har bestemt seg for i går kveld, så skal de gjøre etappen så hardt som overhode mulig, og ikke la østerrikerne diktere løpsutviklingen. Rett fra start går derfor Morten Sæther i brudd. Han får med seg en sovjet-russer og østerriker, som dog heller vokter nordmannen enn aktivt å bidra til å øke ledelsen med egne føringer.

Imens har det norske landslaget samlet seg rundt Geir Digerud bak i feltet. Det er nå de kan hjelpe ham, mens Geir senere må gjøre jobben selv. Merkelig nok vil ingen av de andre sammenlagtfavorittene ta initiativ og sette inn støtet. Trinkler og østerrikerne bare kikker på Geir og hans menn. Enten kjenner de ikke til Mortens klatreferdigheter eller har sett seg blind på Geir, men Sæther er allerede i bunn av stigningen til Großglockner.

Han kvitter seg fort med sine bruddkamerater, og kjører jevnt og trutt mot toppen. Lagsjef Hungerholdt sekunderer at Glåmdalsyklisten leder med nesten fire minutter på hovedfeltet. Om ikke rytterne bak reagerer, vil han få servert etappeseieren på sølvfat.

I mellomtiden har Svein Langholm lagt seg foran i feltet, og kjører det remmer og tøy kan holde. Taktikken er ikke å ødelegge for sin lagkamerat i front, men snarere å mørne rivalene til Geir.

Da skjer det.

Med en gang hovedfeltet er ved inngangen til bakken, smeller Geir til. Nordmannens pangåpning skremmer vannet av de andre rytterne, nettopp slik Geir håper på. Med stor fart og i uimotståelig stil tar Geir den ene etter den andre serpentinsvingen på vei mot toppen av Großglockner. Det er ingen rytter i feltet som verken tør eller orker å følge nordmannen i den bratte og lange stigningen. Men som om ikke trusselen til den østerrikske alliansen er nok, så ligger det plutselig et helikopter rett ved siden av Geir.

Vinden rotorbladene lager, er så sterkt at nordmannen holder på å bli blåst av den smale veien og ned fjellsiden. Flere ganger må Geir vinke for å få unna helikopteret, og håper ikke at østerrikerne er såpass desperate på å få seieren, at de nå bruker skitne triks. Likevel bare øker og øker han forspranget til de øvrige sammenlagtfavorittene, samtidig som han minsker avstanden til mannen i front.

Fire kilometer før passet får han endelig kontakt med sin egen lagkamerat. Geir har kjørt som en gal og pulverisert ledelsen til Morten Sæther i den femten kilometer lange stigningen. Sammen får den norske duoen verdens beste amatører til å se ut som statister. Det er ikke til å tro at to nordmenn dominerer kongeetappen i Østerrike rundt uten å møte på motstand.

Kilde: Fotosamling Stein Bråthen.

Hvor har det blitt av alliansen?

Når Geir og Morten dukker opp ut av tåkehavet på toppen, har det ikke gått mer enn 52 minutter, siden Geir tok fatt på Großglockner. Dette er ny bakkerekord!

Mens Morten tar den innlagte spurten, nøyer Geir seg med plassen bak. Gjennomvåte og frosne, men glade, stuper de norske rytterne ned mot dalen og mot mål. Kun et uhell kan frata dem denne fenomenale dobbeltseieren nå. Når begge noe senere ser mållinjen i den lille landsbyen Döllach, vet de at Geir vil bli den andre nordmannen i historien som kommer til å vinne Østerrike rundt sammenlagt.

Som takk for all hjelp han har fått, slipper Geir forbi Morten rett før målstreken, og peker på mannen som ikke bare har tatt over ledelsen i klatrekonkurransen, og får kalle seg for «Großglockner-König», men som kommer til å bli nummer to i sammendraget også.

Journalistene er allerede i ferd med å intervjue den norske seiersduoen, når hovedfeltet med slukørete østerrikere kommer i mål flere minutter senere. En slik norsk utklassing i et internasjonalt storritt har det sannelig aldri vært!

***

Geir Digerud kaster sykkelluen sin til publikum, idet han stolt poserer med ledertrøya på seierspallen. I sin gule drakt smiler han og vinker mot de østerrikske tilskuerne som har møtt opp i byparken i Graz for å hylle han og de andre syklistene.

Til tross for utallige angrep på de siste to etapper, har Geir og hans lagkamerater på mesterlig vis forsvart sammenlagtledelsen med god margin. Til slutt hadde verken rivalene eller de østerrikske fjellene klart å tukte vikingen fra Norge. Geir vet at seieren sin i Østerrike rundt vil bli lagt merke til av sportsdirektørene til de profesjonelle sykkellagene.

Når han lukker øynene sine i et sekund, ser han seg selv sittende på rommet hjemme i Oslo. Det var i april han hadde sverget på å vinne store løp, og han, Geir Digerud, Norges fremste syklist, hadde holdt ord. Nå skulle han jammen bli proff!

Geir Digerud

Født 19. mai 1956 i Oslo

KLUBBER SOM AKTIV:
SK Rye (1973-1978), Birkenes IL (1979-1980)

PROFFLAG SOM AKTIV:
Magniflex-Olmo (1980-1981), Atala-Campagnolo (1982-1983)

VIKTIGSTE MERITTER:
Sammenlagtseier Østerrike rundt 1980; Bronsemedalje i VM på lagtempo 1979; Sammenlagtseier i Telemark rundt i 1976, 1979 og 1980; 3. plass Trofeo Baracchi 1981; 3 x Norgesmester på fellesstart 1977-1979; 5x Norgesmester på tempo 50 km 1975-1980; Nordisk mester på fellesstart 1979; Nordisk lagtempomester 1978-1980; OL-deltakelse 1976; Juniormester på fellesstart 1973-1974.

EN SAGA BLOTT

Etter triumfen i Østerrike rundt ble Geir Digerud proffsyklist i det italienske laget Magniflex-Olmo på høsten i 1980. Utslagsgivende for at Digerud valgte Italia var ikke bare en forkjærlighet til landet og mentaliteten, men også det faktum at han i Italia-proffen Knut Knudsen hadde en viktig mentor som hjalp ham med å få fotfeste i proffmiljøet. Den 24-årige debutanten fikk bo i Vicenza på samme pensjonat som Knudsen, og la ut på daglige treningsturer med Bianchi-rytteren. I de første løpene på høsten i 1980 fikk Digerud stor oppmerksomhet etter å hadde slått stjerneryttere som Guiseppe Saronni eller Gianbattista Baronchelli.

Mange eksperter sammenlignet nordmannen allerede med datidens største syklist, franskmannen Bernard Hinault, som for øvrig var venn med Digerud. Men så begynte sykdomsmarerittet. Istedenfor å kunne hevde seg i ritt som Giro d’Italia eller Tour de France, måtte Digerud gjentatte ganger ta pauser midt i sesongen for å hvile kroppen etter sykdom. Pliktoppfyllende og pålitelig som Digerud var, følte han likevel stort press på å måtte stille og prestere i ritt. Enkelte løp absolverte nordmannen med feber i kroppen, som til gjengjeld førte til enda større utmattelse.

I 1984, i en alder av kun 28 år, fysisk og psykisk utslitt, la Geir Digerud opp som syklist. Norsk sykkelsport hadde mistet sitt største sykkeltalent gjennom tidene uten å hadde fått frem potensialet sitt. Etter karrieren valgte Geir Digerud å leve et fra sykkelmiljøet tilbaketrukken liv. Han overtok butikken etter faren sin, og er i dag eier av Digerud Sport AS som holder til i Oslo sentrum.

JOBBET HARDT FOR SUKSESSEN

Forhåndsfavoritten Thorleif Andresen var med i tetkampen om sammenlagtseieren i Telemark rundt i 1973, men måtte strekke våpen for en overlegen Jan Erik Gustavsen.

Tekst: Marcus Liebold. Oppslagsbilde: Freddie Øvergaard.

Jan Erik var en stor fighter og var fast bestemt på å bli en god syklist. Han trente hardt og med stor samvittighet og sluntret aldri unna en økt, minnes Thorleif Andresen.

Kort tid etter deres første møte på landeveien på våren i 1966 ble «Jern Gustav» med i treningsgruppa til brødreparet Thorleif og Ørnulf Andresen, og sørget slik for at Oslos desidert beste syklister omsider fikk god matching. Av en tidligere skøyteløper vel å merke.

Gjennom skøytesporten hadde Jan Erik lagt et fint grunnlag til å bli syklist. Vanligvis var vi mellom to og fire ryttere som stakk ut på treningsturer sammen. Det var Knut Kvernerud fra IK Hero, Jan Erik samt Ørnulf og meg. Hver dag etter jobb møttes vi på Gamle Mossevei for å sykle til Hølen og tilbake. Det var drøye ti mil. Sånn gikk det dag inn og dag ut, sier 75-åringen.

Foto: Privat.

Turene Oslogutta syklet på en vanlig ukedag, ble dog ikke gjennomført i behagelig langturfart, men nede i bukken til krampene meldte seg. Som regel var det «Gussen» som pisket frem treningskameratene sine.

Det var Jan Erik som dro opp farten på turene. Vi pleide å kjøre lagtempodrag på 15-20 minutter på terskelen. Akkurat som meg, så tålte Jan Erik den harde belastningen og ble bare bedre av det. Men når vi kom hjem igjen, så var vi dønn flate altså, ler han.

Takket være treningsmiljøet, utviklet Jan Erik seg raskt til en konkurransedyktig rytter på landslagsnivå. Men den sportslige statusen, å være blant Norges fremste syklister, veide på ingen måte opp for livet som landslagsrytter på 1960-tallet ellers. Klubbkassa til sykkelforbundet var som regel bunnskrapet, og komforten på treningsleirer og under ritt var lav. Spesielt godt husker Thorleif treningsoppholdet i Belgia på våren i 1968.

I Gent bodde vi på «Tom Simpson Velohotel», et gammelt grisehus som hadde blitt gjort om til overnattingssted for syklister. Det året var det to-tre stormer mens vi bodde der, og det ble lekkasje i taket av det. Selv om vi var våte og kalde når vi kom hjem fra sykkelturene, så måtte vi dusje i kaldt vann i tillegg. Vi kalte det bare for god belgisk sykkelstandard. Men Jan Erik klaget aldri, forteller den tidligere storsyklisten.

Herdet av forholdene i Belgia, presterte Jan Erik Gustavsen fremragende på de forblåste landeveiene til Fredsrittet samme vår. Med sin enorme kjørestyrke sikret han ikke bare norsk triumf i «østblokkens Tour de France», men også OL-billetten til Mexico. Thorleif Andresen mener dog at sommerlekene i 1968 kom for tidlig i karrieren til «Gussen».

Det tar sin tid å trene opp styrken som trengs i et OL, og Jan Erik manglet rett og slett tiden til trening. Som oss andre hadde han en vanlig jobb og familie ved siden av syklingen. Alle vi som var del av gamet på den tiden måtte ofre mye, sier han.

Til tross for en manglende topplassering i OL lot ikke Jan Erik seg affisere, og fortsatte det målrettede arbeidet sitt. Med seieren i Telemark rundt i 1973 fikk Gustavsen endelig lønn for strevet, og etablerte seg som topprytter. Ifølge Andresen, bekreftet Gustavsens prestasjon i Norges viktigste etapperitt at den tidligere skøyteløperen også tilhørte de beste syklister i sin generasjon.

Telemark rundt var et av høydepunktene i sesongen og et satsningsritt for oss norske syklister. Det var prestisje å gjøre det bra der, ikke minst på grunn av de utenlandske rytterne som var med. Nøkkelen til suksessen var å kunne henge med i bakkene og kjøre bra på tempoen. Det var slik Jan Erik vant rittet i 1973, resonnerer Andresen.

Foto: Privat.

I forkant av etapperittet ble den olympiske mesteren på bane Knut Knudsen og Thorleif Andresen selv nevnt som de største favoritter til å vinne løpet. Med første og andre plass for sykkelstjernene på Skandinavisk Grand Prix virket det også som om duoen ville gjøre opp om sammenlagtseieren i Telemark rundt seg imellom.

Jeg hadde vunnet i Skien året før, og visste at de harde Klyvebakkene passet meg bra. Jeg tok en sjanse når jeg rykket fra tetgruppen, men ble overrasket over at ingen fulgte etter meg. Knut var nok ikke veldig seriøs på å slå meg den dagen. Ellers hadde jeg aldri hatt en sjans mot han, innrømmer Andresen.

Likevel fulgte verken Andresen eller Knudsen opp med flere maktdemonstrasjoner i Telemark rundt etterpå. Levanger-syklisten Knudsen slet med dårlig form på grunn av overtrening, mens Andresen fremdeles laborerte på følgene av en langvarig sykdom.

Jeg hadde fått en alvorlig halskatarr i England rundt på våren, som jeg ikke ble kvitt og som påvirket opptreningen til Telemark rundt. Belastningen i rittet ble rett og slett for stor. Luftveisproblemene gjorde at jeg aldri nådde mitt tidligere nivå igjen, sier han.

Helseproblemene i 1973 vil Thorleif Andresen dog ikke bruke som unnskyldning for nederlaget mot «Jern Gustav». Avgjørelsen om seieren falt på bakketempoen ved Rjukan.

Det var veldig bratt å sykle opp Maristien. Strategien var bare å gi jernet og håpe på at beina var bra, men jeg slet akkurat den dagen. Jan Erik derimot syklet forrykende bra og viste hva han var god for. Jeg unner ham seieren fordi han jobbet hardt for suksessen, avslutter Andresen.

THORLEIF STEINAR ANDRESEN
Født: 14.02.1945

KLUBBER SOM AKTIV:
Sagene IF (1962-1977); Glåmdal SK (1977-1980)

Thorleif Andresen ansees som en av Norges beste syklister gjennom tidene. Under hans aktive karriere representerte han Sagene IF (1962-1977) og Glåmdal SK (1977-1980). Andresen fikk flere tilbud om å bli proffsyklist, bl.a. fra belgiske BIC (1968), italienske Jolly Ceramica (1972) og Ferretti (1973-1974), men takket nei hver gang. I løpet av sykkelkarrieren vant han femten lag-NM på hjemmebane og flere internasjonale amatørritt, deriblant Rheinland-Pfalz Rundfahrt. Etter at Andresen hadde lagt opp i 1980, begynte han som gymnastikk-lærer ved Ski videregående skole og trente det norske herrelaget under OL i Barcelona i 1992. Også det norske damelaget ble trent av Andresen i 1994. I 1985 mottok han Gullplaketten fra Norges Cykleforbund for hans fremragende sykkelprestasjoner. Thorleif Andresen er 75 år og bor i dag i Thailand.

VIKTIGSTE MERITTER:

13. plass i landeveisrittet i OL i 1968; 17. plass i VM i 1974; Norgesmester på fellesstart i 1969 og 1971; Norgesmester på individuell tempo i 1964; 15x Norgesmester på 170km-lagtempo/lagtempo i 1963-1965, 1968, 1971, 1974, 1975, 1977-1979; Norgesmester i 4000 meter på bane i 1963; 1x etappeseier i Fredsrittet i 1968; Sammenlagtseier i Rheinland-Pfalz Rundfahrt i 1975; Sammenlagtseier i Telemark rundt i 1971; Sammenlagtseier i Tyrifjorden rundt i 1974; Sammenlagtseier i Roserittet i 1967, 1969, 1974; Sammenlagtseier i Tour de la Manche i 1972; Norgesmester på individuell tempo juniorer i 1962

BYE-BYE SKY

Intet annet lag har preget moderne sykling mer enn Team Sky. Etter ti år i sykkelsporten har britene forandret tenkningen rundt trening, ernæring, utstyr, lagtaktikk og mye mer. Et tilbakeblikk på Sky-dekaden ispedd store seire, marginale forskjeller og pikante dopingrykter.

Tekst & oppslagsillustrasjon: Marcus Liebold.

Når David Brailsford tidlig i 2009 blir utpekt til å lede Team Sky, Storbritannias nye proffsatsning på landeveien, aner de færreste at dette er starten på en æra som skal endre sykkelsporten grunnleggende.

Brailsfords oppdrag er å vinne Tour de France med en britisk rytter i spissen innen fem år. Et håret mål tatt i betraktning at Storbritannias beste prestasjon i Touren så langt er Robert Millars fjerde plass fra 1984. Men kringkastingsselskapet Sky stiller nærmest ubegrensede midler til disposisjon for å plukke ut et stjernelag og oppfylle misjonen.

Når Brailsford i januar 2010 offentliggjør mannskapet sitt, blir det klart at han satser på den olympiske mesteren fra banen Bradley Wiggins. Syklister som Chris Froome eller Geraint Thomas, som alle sammen senere vinner Tour de France, skal hjelpe kapteinen sin på veien. Men også utenlandske toppryttere hentes inn, deriblant Juan Antonio Flecha og Simon Gerrans. Den norske trioen Kurt Asle Arvesen, Edvald Boasson Hagen og Lars Petter Nordhaug forsterker laget ytterligere.

Foto: Team Ineos.

Generelt trives norske ryttere godt i det britiske profflaget. I 2013 bytter Gabriel Rasch til Sky, mens U23-verdensmesteren Kristoffer Halvorsen blir hentet til laget i 2018. Ene og alene teamfilosofien om å bygge et lag av klatrespesialister rundt kapteinen for å vinne Tour de France, passer ikke alle. Etter fem sesonger, der han blant annet vinner lagets første etappeseier i Touren, forlater Edvald Boasson Hagen Team Sky. Den opprinnelige klassikerspesialisten med vanvittig punch i beina, har blitt til en strek i landskapet.

Edvald går nå bra oppover, men er sjanseløs mot konkurrentene i lettkupert terreng. I en tid der alle kun snakker om små forskjeller, og febrilsk leter etter forbedringspotensial som er målbart i watt, glemmes det at ryttere som Edvald også trenger hygge og mental omsorg for å kunne prestere best mulig. Men det er «marginal gains», den kliniske tekningen rundt prestasjon, som dikterer rytmen i Team Sky.

Foto: Cor Vos.

Filosofien om kontinuerlig forbedring introduseres av Brailsford, som er overbevist om at de samme prinsippene som ellers fungerer i næringslivet, også vil kunne anvendes i et sykkellag. Hva tilnærmingen virkelig går ut på kommer best til syne på utstyrsfronten til laget.

Team Sky setter blant annet en ny standard for lagbusser. Kjøretøyet til britene har alle tenkelige fasiliteter som personaliserte seter for rytterne, dusjer, minikjøkken, moderne it-utstyr og wifi samt møterom. Konkurrentene kaller lagbussen bare for «dødsstjernen» grunnet dens enorme omfang. Men i søken om en best mulig restitusjon for rytterne etter ritt stopper ikke Team Sky ved lagbussen.

Foto: Marcus Liebold.

På etappeløp reiser lagets soigneurer fra hotell til hotell og skifter både på madrasser, dyner og puter, i tillegg til å sette opp klimaanlegg på rommene. Det gjøres alt for at rytterne skal få bedre søvn og være mer uthvilt enn motstanderne. I 2015 anskaffer Sky til og med egne campingbiler, der lagets toppryttere skal bo under etapperitt istedenfor å måtte sjekke inn på nye hoteller hver kveld. De mobile hjemmene blir dog bare brukt en kort stund, før det internasjonale sykkelforbundet UCI setter ned foten og forbyr praksisen.

Der god søvn kan, men ikke nødvendigvis trenger å gi en fordel for rytterne, er det ikke noe tvil om at moderne treningslære og en vitenskapelig tilnærming til sykling vil utgjøre en forskjell. Når Tim Kerrison blir sjeftrener i Team Sky innføres oppvarming og nedsykling på rulla som en fast rutine i konkurranser.

Andre lag ler av britenes opplegg i begynnelsen, men kopierer fort prosedyren når det blir tydelig hvilken effekt det har for rytternes prestasjon og restitusjon. Sky går også egne veier når det gjelder treningsleirer på vinterhalvåret, og som er forbeholdt nettopp til trening.

Journalistenes henvendelser til laget håndteres heller i særskilte «media-camps». Men Kerrison og trenerapparatet rundt ham analyserer og kontrollerer ikke bare utøvernes trening, men gir også viktig informasjon videre til lagets ernæringsfysiologer, som setter opp planer for rytternes matinntak under trenings- og konkurranseperioder. Team Sky ansetter blant annet den norske kokken Henrik Orre, som holder styr på rytternes ulike dietter.

Lagets til dels ekstreme fokus på periodisering av ernæringen diskuteres regelmessig, når ryttere som Chris Froome poster innlegg på sosiale medier, som viser ham spise kun små porsjoner av avokado, egg og laks på hviledager.

Foto: Chris Froome.

Ekstremt er også måten Team Sky sykler på i ritt som Tour de France. På fjelletapper går lagtaktikken simpelthen ut på å holde høyest mulig fart i stigningene for å drepe ethvert angrepsforsøk fra konkurrentene. Det kjøres helt enkelt lagtempo opp fjellene, kjedelig å se på, men effektivt, ikke minst for sammenlagtkapteiner som Wiggins og Froome, som på denne måten holdes utenfor rød sone.

Sistnevnte er drillet til utelukkende å sykle på wattverdier, noe som kritiseres for å være lidenskapsløst. Men resultatene gir laget rett. I løpet av tiårsperioden vinner britene hele ni Grand Tours, derav seks Tour de France. Totalt står Sky-ryttere over 300 ganger øverst på podiet i sykkelritt.

Suksess er faktisk lagets eneste opsjon, gitt det vanvittige budsjettet Team Sky har til rådighet hvert år.

Når laget i 2010 har 14,6 millioner britiske pund til disposisjon, er det lite i forhold til de 38 millioner britiske pund som Team Sky har å rutte med i 2018. Her er forskjellen til andre lags midler ikke marginalt, men gigantisk. Lagets budsjetter setter spørsmålstegn bak pengebruken i sykling, og får opp diskusjonen om seieren i en Grand Tour som Tour de France er noe, som etter behag kan kjøpes.

Foto: Cor Vos.

For lagets omdømme er det derfor desto viktigere å vise til at alle seire er oppnådd på ærlig vis.

I kampen for en ren idrett erklærer Team Sky seg som forkjemper. Den tynne blå streken i laglogoen er ikke bare symbol for «marginal gains» filosofien, men står også for en nulltoleranse i forhold til doping.

Likevel krysses streken ved flere anledninger. I støtteapparatet til Sky jobber det i starten både eks-ryttere og leger, som alle sammen enten har dopet seg i sin aktive karriere eller er mistenkt for å ha tilrettelagt for dette.

Så blir Jonathan Tiernan-Locke i 2013 suspendert fra Team Sky etter at det oppdages uregelmessigheter i hans biologiske pass.

Ubehagelig for laget blir det også, når de russiske hackerne fra «Fancy Bears» i 2016 lekker informasjon om at britene i utstrakt grad bruker medisinske fritak for å kunne behandle rytterne sine med astmamedisin og kortison. Troverdigheten til laget svekkes ytterligere når det ikke kan redegjøres godt for mysteriøse forsendelser som Bradley Wiggins mottar under Critérium du Dauphiné i 2011.

Heller ikke Chris Froome sine forklaringer rundt den høye konsentrasjonen av astmamedisinen Salbutamol i blodet under Vueltaen i 2017 er fullgode. Likevel avslutter UCI undersøkelsene ved å påpeke at Team Sky fremla bevis som bekreftet Froome sin uskyldighet.

Foto: Cor Vos.

Dopingryktene, sanne eller usanne, kaster skygge over lagets enestående prestasjoner de siste ti årene. Med Ineos som ny hovedsponsor åpnes nå et nytt kapittel i lagets historie, og som gir anledning til å bevise at proffsykling er ærlig og fascinerende i ett.

Takk for nå, og bye-bye Sky!

JERN GUSTAV

I 1973 er Telemark rundt Norges største etappeløp, og for de hjemlige sykkelstjernene er det stor prestisje å stå øverst på resultatlisten til slutt. Men årets utgave får en uant vinner.

Tekst & Oppslagsbilde: Marcus Liebold.

Klokka er fem denne onsdag morgen. Gustavsen spretter opp fra senga. Vekkeklokkas mekaniske pipetone kommer han aldri å venne seg til. Spesielt ikke nå på vinteren hvor det er bekmørkt og kaldt i rommet. Gustavsen har mest lyst til å snu seg rundt og sove litt til, men han må opp.

Han må tjene penger til familien. Han skal bli far for første gang bare om noen måneders tid. Gustavsen må være på jobb til sju, og det tar tid å komme seg fra Ila til Linderud med buss.

På «Oras» er de snille mot ham, men det betyr ikke at han kan komme og gå når han vil. Det å være rørlegger krever pålitelighet, og en sterk kropp ikke minst.

Etter mange timers hardt arbeid er Gustavsen som regel utslitt når klokka er halv fem på ettermiddagen, men da må han jage videre. Han skal rekke bussen ned til Carl Berner og treningen på Frogner stadion. Eller skal han ta banen opp til Holmenkollen for å gå på ski i lysløypa? Uansett hva han bestemmer seg for, vil han ikke være hjemme igjen før klokka ti i kveld.

Noen ganger kunne han bare hyle ut, så sliten er han av sin lille manns strid for eksistensen. Han skulle ønske han kunne brukt hele dagen på å sykle som proffene i utlandet. Men klokka er altså fem denne onsdag morgen i 1968, og Gustavsen har mest lyst til å lukke øynene igjen.

***

Foto: Privat.

Det har vært lite med penger så lenge Jan Erik kan huske. Gustavsen eller «Gussen», som sykkelkompisene hans kaller ham for, er ikke født med sølvskje i munnen. I alle år har han strevet, men lønna har knapt strukket til det mest nødvendige.

Nå, i 1973, kjenner Jan Erik dog for første gang mindre press på å måtte klare seg på den spinkle inntekten. Han og kona sitter igjen med en del penger etter nettopp å ha solgt leiligheten sin, og har flyttet inn hos svigerforeldrene på Valle Hovin. «Nå i sommer skal jeg ta litt mer fri, Gro. Nå skal jeg trene skikkelig for å se hva slags resultater det blir av det», sier han med et smil.

Den 27-årige rørleggeren føler at han omsider har fått muligheten som han har ventet på helt siden han begynte å sykle på midten av 1960-tallet. Endelig kan han vise frem at han er minst like talentfull som både Thorleif Andresen og Knut Knudsen, som har dominert norsk sykling i en årrekke, men som Jan Erik mener han har kommet i skyggen av.

Salget av leiligheten gjorde at jeg fikk rom til å forberede meg ordentlig til ritt. Jeg fikk trent istedenfor å måtte jobbe. I 1973 var både moralen og kjørestyrken veldig bra.

Det hadde vært litt tilfeldig hvordan Jan Erik hadde havnet i sykkelsporten. Guttungen hadde opprinnelig drevet med skøyter hjemme i Nannestad fra han var ti år, og hadde fort markert seg blant de dyktigste løperne i landet. Pokalene og medaljene, som gutten hadde vunnet, hadde fyrt opp enda mer under treningsiveren hans, og Jan Erik hadde vært fast bestemt på å bli best i verden.

Helt til han hadde fått trøbbel med ryggen et år. Det hadde vært så vondt å gå på skøyter, at han heller hadde begynt å sykle for å holde formen vedlike. Vennene hans fra skøytebanen hadde derfor oppfordret «Gussen» til å bli med på et sykkelritt i Oslo, nå hvor han uansett bare kunne sykle. «Nå drar du og melder deg inn i Rye, og så er du med i Oslomesterskapet på søndagen», hadde kompisene sagt.

Jeg hadde jo racersykkel, men ikke sykkelbukse. Uten å være preparert, stilte jeg opp på fem mil individuell tempo. Vi startet i Strømsveien utenfor Gresvig Sykkelfabrikk og skulle sykle til Rælingen og tilbake. Jeg beinet på voldsomt og ble nummer tre til slutt.

Dette hadde vært i 1964.

Jan Erik hadde så vidt fylt atten år, og hadde uten nevneverdig sykkelerfaring slått noen av Oslos sterkeste seniorryttere. Uten tvil var unggutten fra Nannestad et stort talent innen sykling. Skøytesporten hadde avlet frem en meget solid kondisjon og lår av jern hos Jan Erik.

Foto: Privat.

Selv om han hadde vunnet flere sykkelritt samme sommer, var det først to år senere at «Gussen» hadde fått ordentlig blod på tann for syklinga. Han husket fremdeles hvordan han hadde møtt stjerneskuddene Ørnulf og Thorleif Andresen for første gang på en søndagstur på vårparten. Brødreparet hadde blitt temmelig forbanna på Jan Erik når han ikke hadde sluppet deres bakhjul, uansett hvor hardt de hadde syklet.

Det må ha vært i februar eller mars i 1966. I hvert fall så syklet jeg i gummistøvler og vindbukse fordi det var så sørpete på veiene. Gutta så seg tilbake og lurte på hva slags tulling som satt bak og tråkket. Men jeg slapp ikke og hang med helt opp til Minnesund og hele veien hjem. Så tenkte jeg, dæven, kanskje bør jeg satse mer på sykkel.

Året etter den bemerkelsesverdige langturen hadde Rye-syklisten allerede deltatt i sitt første VM i nederlandske Heerlen.

Han hadde sett unge Eddy Merckx vinne proffenes fellesstart, og hadde jublet over Fåglum-brødrenes gullmedalje på lagtempoen. For Jan Erik var saken biff. Han måtte komme seg til OL i Mexico, koste det hva det koste vil.

Men hvordan skulle han få både jobben, familielivet og treningen til å henge i hop? Hver gang han skulle på landslagssamling, måtte han ta fri fra jobben, for så å kunne knive om én av de få ettertraktede plasser på OL-laget.

Men Jan Erik hadde ikke blitt kalt for «Jern Gustav» om han ikke hadde stått urokkelig ved beslutningen sin om å komme seg til Mexico. Hver eneste dag frem til OL hadde han strevet på jobben og så slitt seg ut på treningen. Til slutt hadde Rye-gutten nådd målet sitt og reist til olympiaden med resten av landslaget. I den meksikanske høyden hadde det unge talentet Knut Knudsen kjørt forrykende på bane, mens lagkameraten Thorleif Andresen hadde blitt trettende mann på fellesstarten.

Foto: Privat.

Jan Erik for sin del hadde vært i bra slag, men hadde ikke fått ting til å fungere når det gjaldt som mest. En skuffende 47. plass var alt «Gussen» hadde stått igjen med etter løpet. Thorleif og Knut var eminente syklister, men forskjellen mellom dem og Jan Erik var ikke like stor som resultatet indikerte.

Jeg hadde fått en fiks idé om å bruke pedalarmer med en lengde på 177,5 millimeter, mens jeg så langt hadde syklet med 172 millimeter lange krankarmer. Jeg tenkte arm og  kraftgang og trodde jeg kunne produsere større kraft, men jeg bare stivnet.

Fanken heller! Gutta var jo ikke bedre enn han. Det kunne hende at de hadde hakket mer talent, men Jan Erik visste at han hadde større viljestyrke og pågangsmot. En dag skulle han slå dem, og aller helst måtte det skje på hjemmebane.

Ole Aspaas fra Grenland Sykleklubb hadde for to år siden dratt i gang et nytt etapperitt med navn Telemark rundt. Takket være de dyktige arrangørene hadde løpet snart fått status som suverent beste i Norge. Første utgave hadde Thorleif vunnet, og året etter hadde Knut stukket av med den rosa ledertrøya. Men nå i 1973 skulle Jan Erik jammen snyte dem for seieren. Slik hadde Gustavsen tenkt når han hadde solgt leiligheten, og begynt å trene på fulltid.

***

Jan Erik kjenner rundbaneløypa i Skien som sin egen lomme. Han har syklet gjennom traseen til «Skandinavisk Grand Prix» flere ganger, og vet at de krevende Klyvebakkene pleier å skille klinten fra hveten.

Dagens fellesstart på 186 kilometer vil riktignok ikke inngå i sammendraget til Telemark rundt, men en må fullføre løpet for å unngå tidsstraff i selve rittet i morgen. Rett fra start er det jammen høyt tempo, og allerede på den andre runden sliter et seksmannsbrudd seg av gårde.

Mens Thorleif og Knut har med hver sine hjelperyttere, som kan kontrollere avstanden til utbryterne, må Jan Erik gjøre jobben selv.

I år stiller han alene for Rye, og kan ikke tillate seg å hvile i de bakre rekkene. Han må være våken og med i teten hele veien. Idet rytterne passerer målstreken for fjortende gang, er feltet samlet igjen, men det er nå at Sagenes Thorleif Andresen smeller til. I Klyvebakkene gjør han et voldsomt rykk, og får raskt en stor luke ned til forfølgerne. «Gussen» derimot har mer enn nok med ikke å dette av bak.

Jeg hadde dårlig tak i bakkene. Jeg klarte jo å klore meg med, men jeg kunne ikke gi skikkelig pepper oppover der. Det gikk gjerne avgjørende brudd i bakkene.

Men som om situasjonen ikke er ille nok, får Jan Erik plutselig trøbbel med sykkelen i tillegg.

Han må stoppe opp, mens hovedfeltet bare jager videre. Thorleif jubler allerede i mål, når «Jern Gustav» gjør ære på kallenavnet sitt, og sykler som en villmann for å ta igjen rytterne foran. Etter fantastisk kjøring spurter han til slutt inn til en sjette plass.

Foto: Privat.

Neste morgen venter så åpningsetappen i Telemark rundt. Profilen til den snaue tolv mil lange løypa fra Porsgrunn til Bø byr ikke på nevneverdige utfordringer, og det er derfor ikke overraskende at ingen av sammenlagtfavorittene tar grep om etappen. De reagerer heller ikke når en trio rundt finnen Mauno Uusivirta øker farten i Varpehaugen fire mil fra mål.

De tre utbryterne er ingen trussel for sammendraget, noe som imøtekommer Jan Erik og de andre gutta. Feltet kan bare trille rolig og spare krefter til morgendagen. I Bø er det finske Uusivirta som spurter raskest i bruddet, men det er den norske veteranen Asbjørn Berger som tar over ledertrøya, i og med at finnen har brutt Skandinavisk GP.

Det er dog ingen tvil om at Berger neppe vil kunne forsvare ledelsen på kongeetappen til Rjukan. Her vil det bli alle mann mot alle.

Tidlig neste morgen setter rytterne så kursen fra Bø via Gvarv og Notodden til østsiden av Tinnsjøen. Men så skjer det.

I oppstigningen til Hovinheia må Knut Knudsen først gi én meter, så to og tre. Det svartner fullstendig for olympiamesteren når Jan Erik gjør et taktomslag i front, og viser hva han er god for. «Gussen» klatrer bra, men gjør ingen anstrengelser til å følge med på ethvert angrep som går.

Han vet at det vil være avgjørende å ha friske bein på den krevende bakketempoen i ettermiddag også. Så lenge han blir kvitt sine argeste konkurrenter inn mot Rjukan vil han være mer enn fornøyd. Det ser ut som om de ubetalte feriedagene fra jobben og all den målrettede treningen har gitt ham valuta for pengene.

På de siste mil til mål i Rjukan leder Jan Erik an på en tjue mann sterk frontgruppe, som vil gjøre opp om seieren. Men da farten i teten dabber av, og rytterne begynner å kikke på hverandre, støter Hero-veteranen Knut Kvernerud og vinner etappen.

Få timer senere er han dog ikke like heldig når han drar av pedalen på sykkelen sin på vei opp til Møsvatn, og taper dyrbare minutter. Det gjør ekstra vondt når teknisk uhell ødelegger for ledelsen i sammendraget, men på den annen side er den tjueto kilometer lange bakketempoen fra Rjukan opp Maristien ingen lekeplass for andre enn klatresterke tempospesialister.

Vi startet omtrent midt i sentrum i Rjukan og syklet noen få flate metere, før vi gikk inn i bakken. Stigningen var jevnt bratt, til vi kom til nitten kilometer. Da begynte det å flate ut innover mot mål.   

Så snart Jan Erik har unnagjort det flate åpningspartiet, konsentrerer han seg om å finne en marsjfart han kan holde hele veien opp til Møsvatn.

Foto: Privat.

På den dårlige oljegrusen føles de tretti prosent gjennomsnittlig stigning enda verre, og hver eneste meter blir til en kamp mot tyngdekraften. I bunn av bakken er det så bratt at Maristien tar og slynger seg oppover i serpentinsvinger, før den fortsetter mer moderat langs åssiden.

Jan Erik pleier å slite tungt i korte og eksplosive bakker, men i klatringer som denne kommer hans gode utholdenhet til sin rett. I voldsom fart gyver han løs på Maristien, og kaster styret på sykkelen fra side til side. Meter for meter vugger Jan Erik den senete kroppen sin mot toppen og mot mål.

«Du kjører bra!», roper enkelte tilskuere langs veien, men ordentlige sekunderinger venter «Gussen» forgjeves på. Han må bare prøve å holde tempoet oppe og håpe på at det til slutt vil holde. Men hva er det? Plutselig kjennes det tyngre å tråkke.

Tre kilometer før mål fikk jeg en sigepunktering sånn at dekket ikke ble helt flat, men at jeg kjente at lufta gikk ut. Jeg måtte styre sykkelen og være varsom i de siste svinger.

Men Jan Erik er ikke den eneste som har defekt. I det fjerne står jyplingen Jostein Wilmann fra Trondhjems Velocipedklub og banner.

Hele bakdekket har eksplodert hos den stakkars gutten. Nå er Jan Erik sikker på at ingen vil ta fra ham seieren mer.

Jammen vinner «Gussen» bakketempoen med et snaut halvminutts forsprang, og kan juble over sin største seier i karrieren. Ledelsen i sammendraget er såpass komfortabelt at han neppe vil få større problemer med å forsvare den på den avsluttende etappen til Skien.

Foto: Privat.

Riktignok oppfører feltet seg som en flokk sultne ulver, som jakter den rosa ledertrøya til Jan Erik, når de onsdag formiddag sykler av gårde i Rauland. Det er hektisk kjøring og allerede etter femten kilometer er det en stygg velt. I de krappe svingene ned til Åmot fyker flere ryttere ut i bjørkeskogen og må bryte. «Gussen» klarer seg så vidt, men nå må han følge med Jostein Wilmann.

Jostein dro til noe så jævlig i de lange bakkene opp til Brunkeberg at jeg måtte ta i for å holde hjulet hans. Alle som prøvde å komme seg av gårde gikk jeg etter for å nøytralisere angrepene. Jeg hadde ingen som hjalp meg, og måtte derfor stole på meg selv og sitte blant de beste hele tiden.

Fra alle bauer og kanter hagler det med angrep nå, og rytterne sykler bare fortere og fortere i de lange utforkjøringer til Ulefoss.

Igjen skjærer enkelte syklister ut av veien, men drama er det også i selve løypa. Jan Erik tetter stadig luker til utbrytere og klarer på mirakuløst vis å holde feltet samlet. Han er så sliten, så sliten når de endelig nærmer seg målstreken i Telemarksveien i Skien, men også overlykkelig.

«Gussen» bryr seg fint lite om at etappeseieren går til nederlenderen Herman Snoeijink, når det er han som vinner Telemark rundt sammenlagt. Mot alle odds, men med jernvilje har Jan Erik vunnet Norges mest prestisjefulle etappeløp.

Det er vanskelig, men ikke umulig å tvinge frem lykken en dag.

JAN ERIK GUSTAVSEN, 74

KLUBBER SOM AKTIV:
Rye (1964-1973); Glåmdal SK (1974-1978)

VIKTIGSTE MERITTER:
47. plass i landeveisrittet i OL i 1968; 5. plass på lagtempo i VM i 1974; Norgesmester på lagtempo i 1976; 2. plass på individuell tempo i NM i 1968; 9. plass på 4. og 10. etappe i Fredsrittet i 1968; Sammenlagtseier i Telemark rundt i 1973; 3. plass i Tyrifjorden rundt i 1968; 3. plass i Solleröloppet i 1968

LIVET ETTER SYKKELKARRIEREN: 

Etter at Jan Erik hadde lagt opp som aktiv syklist i 1978, overtok han laglederansvaret i Glåmdal SK og var med på å bygge opp Norges fremste sykkelklubb gjennom tidene. Han trente flere unge talenter, så som Bjørn Stenersen, Morten Sæther, Atle Pedersen og Jaanus Kuum. Både Pedersen og Kuum ble senere ettertraktede proffsyklister.

I 2000 trakk Jan Erik seg ut av Glåmdal SK, og startet etter hvert sin egen sykkelforretning i Fredensborgveien med navn «Christiania Cykelverksted» nær Oslo sentrum. Det lille verkstedlokalet på 16 kvadratmeter til tross, kundene kom i hopetall for å få hjelp med enten sykkelen sin eller for å slå av en prat med mannen som hadde opplevd alt fra Fredsrittet til OL. «Gussen» var alltid tilstede på fortauet utenfor butikken, og tok seg av det meste innen sykkelreparasjoner. Så sent som i 2017 flyttet Jan Erik noen meter lenger ned i gata, og åpnet en ny og større sykkelbutikk i Møllergata. Her finnes det alt av både gamle sykler for liebhabere og sjeldent utstyr som ellers er vanskelig å få tak i. Gamle avisartikler og store bilder på veggene vitner om en begivenhetsrik karriere som syklist.

Om det ikke er viktige oppgaver på hestegården hjemme i Kongsvinger Jan Erik må ta seg av, pendler pensjonisten innom Oslo hver dag for å jobbe med det han elsker mest i livet. Jan Erik kunne for lengst ha lagt beina høyt og nytt late dager, men det er fysisk arbeid som har holdt 72-åringen i form. Jan Erik sier selv at han vil holde det gående så lenge han kjenner på gløden. Til tross for flere tøffe slag i livet har Jan Erik aldri mistet smilet om munnen, men står på den dag i dag.

En svipptur innom Christiania Cykelverksted og Jan Erik er obligatorisk for alle som er lidenskapelig opptatt av sykling.

GALSKAPENS AVL

Ingen annen tvekamp har preget moderne sykling mer enn duellen mellom Lance Armstrong og Jan Ullrich.

Tekst: Marcus Liebold. Foto: Cor Vos.

Den ellers så suverene Lance Armstrong ser ut til å slite.

Med apatisk ansiktsuttrykk har Texaneren kjempet seg gjennom denne tiende etappen i Tour de France. Opp fjellene Col de la Madeleine og Glandon har han stadig dinglet på halen av feltet. En uvant posisjon å ligge i for sykkelsportens nye gallionsfigur som de siste to år har dominert verdens mest prestisjefulle ritt. Telekom-rytterne rundt Jan Ullrich er sikre på at strikken snart vil ryke for Armstrong. Senest i den fjorten kilometer lange avgjørende stigningen opp til syklingens valhall, Alpe d’Huez, vil det være «game over» for U.S. Postal-kapteinen.

På flatene etter Bourg d’Oisans kjører Ullrichs hjelperyttere derfor et meget hardt tempo, og leverer den tyske mesteren i en perfekt posisjon inn i klatringen. Men så kvikner Armstrong plutselig til. I sin karakteriske lett dansende stil kommer han i front og tar kommandoen i gruppen.

Så fryser øyeblikket.

Med ti kilometer igjen til toppen snur amerikaneren seg rundt og kaster et blikk over skulderen på rivalen sin. Armstrong stirrer rett inn i øynene til Ullrich. Blikket er foraktelig, nærmest nedverdigende og varer i en liten evighet. Ullrich senker hodet til slutt. Han har verken krefter til å svare på provokasjonen eller angrepet.

I mål taper han nesten to minutter til Texaneren, som har lurt hele verden og fremfor alt kontrahenten sin. Ullrich er en slagen mann. Nederlaget fra Alpe d’Huez i 2001 vil plage han for resten av livet.

***

«The Look» har gått inn i historien som kun én av mange episoder i duellen mellom nittitallets fremste sykkelikoner Lance Armstrong og Jan Ullrich. Armstrong mot Ullrich er historien om umenneskelige prestasjoner i en forbitret kamp om syklingens gjeveste premie, den gule trøya. Hver sommer i fem år. Det er iscenesettelsen av et hat-elsk-forhold mellom tidenes mest besatte sykkelrytter og århundrets sykkeltalent. Men det er også fortellingen om to skikkelser fra ulikt opphav med diametralt forskjellig verdisett, men felles skjebne.

På den ene siden den storkjeftete, bøllete, men dog karismatiske Texaneren Lance Armstrong. En gutt som gjennom hele oppveksten har savnet en farsfigur, og som har et djevelsk sinne i seg av den grunn. Kun konkurransesykling døyver raseriet hans, om han vinner iallfall.

På den andre siden den beskjedne, nærmest ubehjelpelige og flegmatiske østtyskeren Jan Ullrich. Også han vokser opp uten far, men blir til gjengjeld sendt til internat i Øst-Berlin for å lære lydighet og disiplin. Syklist er han uansett. Den beste verden har sett på mange tiår i følge trenerne hans. En ny Eddy Merckx eller Bernhard Hinault. Det er bare et spørsmål om tid før Armstrong og Ullrich skal krysse hverandres vei i internasjonale storritt.

Men den første tvekampen mellom de to usedvanlige syklister er faktisk en fjernduell, lenge før de møter på hverandre i samme ritt. Under verdensmesterskapet i Oslo i 1993 henter de hver sin gullmedalje. På en solfylt og varm sensommerdag spurter den nitten år gamle Jan Ullrich først over målstreken ved rådhusplassen og vinner amatørenes VM. Dagen derpå knuser den to år eldre Lance Armstrong den samlede verdenseliten i pøsregn. Den lille verdensmesteren Ullrich ser opp til det store forbildet Armstrong som strutter av energi og viljestyrke. Men i august i 1993 tenker verken Ullrich eller Armstrong på å kjempe mot hverandre i Tour de France ennå.

Texaneren har riktignok prøvd seg på den store sløyfen gjennom Frankrike både i ’93 og ’94, men begge ganger uten hell. I 1995 fullfører han for første gang, kun for å stå av på den sjette etappen året etter. Armstrong har kreft. Sjansen hans for å overleve estimerer legene til tre prosent. Mens Armstrong kjemper mot døden, sykler Ullrich sin første Tour de France og blir andre mann i sammendraget med en gang. I Armstrongs fravær vinner Jan Ullrich Touren i 1997 og utløser en sykkelbølge i Tyskland.

«Solkongen» er den nye ledestjernen i tysk idrett og fort like populær som Boris Becker eller Michael Schuhmacher. Men mennesket Ullrich vokser ikke like raskt som idolstatusen hans gjør. Hele Tyskland eier en bit av Ullrich nå. «Uns Ulle» har ikke lenger et privatliv. I avisene diskuteres hans forkjærlighet for sjokolade og sportsbiler, men også det vonde kneet hans, som gjør at han ikke kan stille til start i Tour de France i 1999. Fra sofaen følger Ullrich med på hvordan den gjenoppståtte Lance Armstrong holder lekestue med konkurrentene i Frankrike. For et eventyr det er. Amerikaneren var erklært død, nå står han øverst på pallen på Champs-Élysées i Paris. Enn så lenge aner da ingen at både Armstrong og Ullrich er proppfulle av doping.

I 2000 er det så duket for den første duellen mellom rivalene. Men det blir aldri en reell fight mann mot mann, fordi Ullrich ikke er i god nok form. Etter tre uker ligger Ullrich over seks minutter bak Armstrong på andre plass i sammendraget. Han er bare best av resten. At tyskeren to måneder senere vinner gaterittet i OL er kun en trøstepremie for nederlaget i Touren. Men så kommer 2001.

Den olympiske mesteren fra Sydney har hatt en bra vårsesong. Mens Armstrong kun fokuserer på Tour de France, har Ullrich allerede Giroen i beina og selvtillit i hodet. Duellen i Tour de France ser ut til å bli jevnere igjen. Ikke minst heier tilskuerne på den sympatiske og jordnære tyskeren. De er lei av den arrogante amerikaneren som er nådeløs mot motstanderne sine i ritt. De er lei av at Armstrong skiller verden i to lag. I de som er for ham, og i de som er imot ham. Men Texaneren er slu. Han utnytter situasjonen og stiliserer seg som outsider i Touren. Han spiller død, før han i Alpe d’Huez starter det store «Lance Armstrong showet». På fem dager vinner han tre etapper. Med flere minutters ledelse over rivalen sin, kan han også tillate seg å vente på Ullrich når han kjører ut i grøfta på vei ned fra Col du Peyresourde i Pyreneene. Allerede en uke før Paris strekker Ullrich våpnene.

Armstrong ligger stadig et skritt foran ham, ikke minst når det gjelder doping. Etter nok en andre plass i Touren begynner laglederne i Team Telekom dog å tvile på om Jan Ullrich virkelig er god nok til å gjenta bedriften fra ’97. Ullrich øker treningsmengden, og starter sesongen tidligere enn noensinne før. Allerede i januar svetter han i Tour of Qatar for å komme i form, men det han ennå ikke vet, er at det vil bli hans siste ritt for året. Det høyre kneet hans gjør så vondt at han ikke klarer å sykle. Ullrich fortviler og flykter seg i fester med alkohol og ecstasy. Han kjører bil i beruset tilstand, blir tatt, og mister lappen. Så tester Ullrich positivt på amfetamin og blir utestengt i noen måneder. Tyskeren blir sagt opp i Team Telekom, og mister i tillegg sponsoravtalen med Adidas. Ullrich er langt nede nå.

Men heller ikke Armstrong trives uten rivalen sin. Touren i 2002 er ikke den samme uten en motstander som Ullrich. Armstrong trenger Ullrich, han trenger duellen med tyskeren for å prestere på topp. Amerikaneren blir derfor oppriktig glad, når det blir meldt at «Ulle» stiller til start i Tour de France i 2003, nå for det nye Bianchi-laget. Og selv om Armstrong tar over den gule ledertrøya etter den andre Alpe-etappen, er tidsavstandene mindre enn på lenge. Allerede på prologen har Ullrich tatt sekunder på Armstrong, men det han gjør på tempoetappen i Cap’Découverte er rett og slett overlegent. Tyskeren deklasserer erkerivalen sin med halvannen minutt og puster Armstrong stadig i nakken.

Det er Touren til de store emosjoner og tragedier. Stygge velt preger dette rittet. Joseba Beloki tryner i Gap, mens Armstrong kommer seg unna ved å ta en kross-manøver. Men på vei opp til Luz Ardiden går amerikaneren i bakken selv. Han hekter i en pose til en liten gutt langs veien. Nå er det Ullrich som venter slik Armstrong gjorde i 2001. Var det naivt eller gesten til en fair sportsmann?

Armstrong bryr seg ikke. Han kommer tilbake og stormer inn til etappeseieren. Ullrichs siste mulighet til å vinne Touren regner bokstavelig talt bort på den våte asfalten på rittets nestsiste dag. Til slutt er det kun et fattig minutt som skiller Armstrong fra Ullrich i sammendraget.

I 2004 blir ryktene om doping stadig flere. Som mørke skyer legger de seg over Touren og prestasjonene til Armstrong og Ullrich.

Mens tyskeren nok en gang sliter med vekta, aldri er i nærheten av hans form i tidligere år og bare blir nummer fire i Paris, utkjemper Armstrong heller sine private feider mot ryttere som Filipo Simeoni og tvinger dem til å ti stille om doping.

Amerikaneren mener fortsatt at han kan diktere spillereglene, men allerede året etter er beskyldningene mot ham såpass omfattende at Armstrong legger opp i etterkant av Tour de France for å redde det som reddes kan.

Når Lance Armstrong og Jan Ullrich i 2005 står sammen på podiet i Paris, triumferer galskapens avl en aller siste gang. Snart ville det bli kjent at begges prestasjoner kun var løgn. Alt duellen hadde fått frem var to tapere.

KALD KRIG PÅ TO HJUL

Jubileumsutgaven av Fredsrittet i 1987 skulle bli tidenes sykkelkonkurranse, men endte opp som sjelden propagandakappløp mellom øst og vest. Midt i begivenhetene presterte et sterkt norsk sykkellandslag bedre enn noensinne før.

Tekst: Marcus Liebold

Foto: Pressearkivet til Fredsrittet - Course de la Paix

DDR-statssjef Erich Honecker smiler fornøyd fra ærestribunen på Karl-Marx-Allee i Øst-Berlin. Kun for en uke siden har generalsekretæren og medlemmene i politbyrået markert «arbeidernes internasjonale kampdag» med en stor militærparade i hovedstaden, men på frigjøringsdagen den 8. mai er det minst like viktig å vise seg frem for folkemengdene.

I dag skal i tillegg den 40. utgaven av Fredsrittet, verdens største og mest prestisjefulle sykkelløp for amatører, tråkkes i gang med en kort prolog. Rittet skal kaste glans over den sosialistiske arbeider- og bonderepublikken, som i alle år har slitt med å få anerkjennelse i den vestlige verden. De østtyske rytterne skal drive reklame for DDR, og demonstrere at de sportslig sett ikke henger etter proffene som deltar i ritt som Giro d’Italia eller Tour de France.

Statsamatørene fra øst har de siste årene tilpasset seg mer og mer proffnivået i vest, og det er ikke uten grunn at Fredsrittet derfor også kalles for «østblokkens Tour de France». Årets utgave skal uansett bli tidenes sykkelløp øst for jernteppet. Etter fjorårets fiasko med rekordlav deltakelse i rittet på grunn av atomkraftverkulykken i Tsjernobyl, har det nå blitt invitert hele 156 ryttere fra tjueseks nasjoner til Fredsrittet.

Statsledelsen i DDR har bevilget den vanvittige pengesummen på én million østtyske mark for å kunne tilby amatørene fra både øst og vest de beste rammebetingelser så lenge de oppholder seg på østtysk territorium. Landslagene kommer til å bo på de beste hoteller, samtidig som hver rytter vil få sin egen hjelpegutt som i mål på enhver etappe vil vente med mat, drikke og skift.

Når syklistene etter hvert vil krysse grensen til Tsjekkoslovakia og Polen, vil kvaliteten på kost og losji kanskje ikke lenger være like høy, men publikums begeistring for rytternes sportslige prestasjoner vil være det. Mannen, som om drøye to uker på målgangen i Warszawa vil ha tilbakelagt de for jubileumsåret eksakt avmålte 1987 kilometer fortest, vil for alltid bli hyllet som folkehelt.

Egentlig skulle det nettopp være Warszawas tur til å arrangere starten på Fredsrittet i år, men DDR-regimet har satt hele sitt statsapparat i bevegelse for å gjøre et unntak. Om to måneder skal nemlig Tour de France rulle av gårde i Vest-Berlin, noe som hadde fremstilt en provokasjon uten like, om det ikke kunne ha blitt besvart med et lignende arrangement.

Allerede ved årsskiftet hadde Tour-direktøren Félix Lévitan forhørt seg med ledelsen i «Deutscher Turn- und Sportbund», om ikke østtyske ryttere kunne tenke seg å stille i Touren, men framstøtet hadde fått et blankt avslag. Idrettsministeren i DDR, Egon Krenz, hadde kort om diktert at det for den 40. utgaven av Fredsrittet, som i tillegg falt sammen med Berlins 750-årsjubileum, skulle legges opp til historiens mest spektakulære start.

Når han nå sammen med de øvrige statssekretærer blir kjørt frem i åpen militærjeep og kikker seg rundt, ser han flere titusentalls DDR-borgere langs med paradegaten. Hele skoleklasser står på fortauet og vifter med små papirflagg i svart, rødt og gult. Snart vil statssjef Honecker gi tegn om å slippe de 5000 hvite fredsduer inn i den øst-berlinske himmelen som offisiell åpning på rittet. Men fred og hederlig konkurranse mellom deltakernasjonene er det kun på papiret.

Bak kulissene har den østtyske etterretningstjenesten «Stasi» gitt klar beskjed til de seks DDR-rytterne om å kjøre inn flest mulig etappeseiere og vinne rittet sammenlagt. I en-til-en-samtaler med Uwe Ampler, Olaf Ludwig og Jens Heppner for kun to dager siden, har «Stasi» truet med å kaste dem ut av landslaget om ikke resultatene blir etter forventning. Da vil det bli slutt på utenlandsreiser til Italia eller Vest-Tyskland. Ikke bare skal gutta slå de kapitalistiske vesttyskerne, men viktigst av alt er at de til slutt triumferer over den store broren Sovjetunionen. Det er mot formodning de rødkledde fra øst som er erkefiendene i de neste to uker.

Men på den sju kilometer korte prologen blir amatørverdensmesteren Uwe Ampler kun nummer to bak den sovjetrussiske tempospesialisten Wassili Schdanow.

På ærestribunen holder politikerne maska, mens sportsdirektørene i DDR-landslaget får klamme hender. Knipen av å bli slått på åpningsetappen skulle syklistene fra vertsnasjonen gjerne vært foruten.

Av alt dette får de norske landslagsrytterne ikke med seg noen ting når de havner et stykke bak på resultatlisten. Sportssjefen i sykkelforbundet, Ørnulf Andresen, er snarere opptatt av at hans menn ikke brenner kruttet for tidlig. Av egen erfaring vet han, at Fredsrittet er et umenneskelig slit. Ikke sjelden foregår etappene i regn og kulde. Den tøffe sidevinden på slettene i Polen og DDR er like beryktet som de ubarmhjertige stigninger i de tsjekkoslovakiske Tatra-fjellene. Det er bra nok at de norske gutta ligger på skuddhold etter prologen. Andresen er overbevist om at mannskapet er det sterkest Norge har stilt i Fredsrittet noensinne, og at de kan hevde seg helt i toppen.

Glåmdal-syklisten Morten Sæther i tillegg til CK NOR-rytteren Olaf Lurvik er Norges sterkest kort, men heller ikke Atle Kvålsvolls kvaliteter er til å kimse av. Trønderen har allerede blitt sjette mann sammenlagt i klatrerittet «Settimana Ciclistica Bergamasca» i Lombardia i april, mens Jørn Skaane har blitt nummer fire i vårklassikeren «Rund um den Henninger Turm». Når såpass erfarne ryttere som Torjus Larsen og Torje Alstad kompletterer laget, kan Norge havne langt oppe på resultatlisten til slutt.

På de kommende flate etapper i Berlin og til Magdeburg er det om å plassere spurteren Alstad lengst fremme i feltet, men her styrer østtyskerne allerede med jernhånd. Endelig lykkes stjernen Olaf Ludwig og hans lagkamerater med å vinne foran hjemmepublikummet. Prikken over i-en vil være når østtyskeren også klarer å kaste Colnago-sykkelen sin først over målstreken i Gera. Her er Ludwig født og oppvokst, og det er her sykkelsporten i DDR er størst. Å vinne den lengste etappen i årets Fredsritt med avslutning i hjembyen betyr enormt med prestisje.

Men DDR-landslaget har gjort opp regningen uten å tenke på Morten Sæther. Mannen fra Lillehammer er svært våken denne mandag formiddag, og kjører i teten rett fra start. Når det så blir splittelser i feltet på grunn av sidevinden etter allerede 35 kilometer, sitter Glåmdal-syklisten glimrende plassert. Han er den eneste vestlig rytteren blant den femten mann sterke frontgruppen som sykler i et vanvittig tempo mot mål. Men Sæther trives med slik kjøring. Han kan bli frakjørt og slite tungt i norske sykkelritt der farten er lav, men så snart han sykler i utlandet, får han brukt den høye topphastigheten sin. Han trettes ikke ut av de jevnlige angrepene i front.

Med ti kilometer til mål er det snarere han selv som støter. Morten kjører så fort at han på bare to-tre kilometer får ett minutts forsprang. Og dette til tross for at den kommunistiske alliansen av russere og østtyskere sykler som gærne for å hente ham inn igjen. Dog er luken vanskelig å tette når nordmannen stadig tråkker den tyngste utvekslingen. Det er først i den slake motbakken rett før mål, at Lillehamringen må gire opp. Melkesyra bobler i lårene til Sæther idet han piner seg opp bakken, men den jagende gruppen bak er for sent ute. Nordmannen vinner etappen på overlegent vis og blamerer rytterne fra vertsnasjonen DDR. Like fullt får den eksotiske etappevinneren fra Skandinavia fullgod heder og ære.

Med seierskrans rundt halsen og i åpen kapriol blir han kjørt til «Interhotel Gera», byens desidert beste adresse. Her venter hans løsslupne lagkamerater, som har fått med seg Mortens bragd. Når lagkapteinen allerede på den fjerde dagen når målsetningen om å vinne en etappe i Fredsrittet, tar det mye av presset fra de andre også. Nå er det Jørn Skaanes tur til å skinne. I den tunge rundbaneløypa i Gera dagen derpå sykler Glåmdal-rytteren forrykende offensivt, og kaprer en sterk sjuende plass.

I dårlig vær og en teknisk krevende løype går det nesten gærnt, når en rytter fra Folkerepublikken Mongolia sjangler på sykkelen. I det hele tatt utgjør de asiatiske deltakerne øst for Uralfjellene et stort faremoment for hele feltet. Isopor-hjelmene deres er fulle av tape etter tidligere velt, og treningsgrunnlaget deres er alt for dårlig. Heldigvis er de mongolske rytterne derfor stort sett av etter at masteren har gått. Et par-tre ganger har også Atle Kvålsvoll blitt hindret av asiatene, men i det kuperte terrenget feltet befinner seg i nå, trenger han ikke lenger å bekymre seg for å få rittet ødelagt på grunn av velt. Plutselig er den klatresterke trønderen i front, og med på å prege den første fjelletappen til Most.

I de sugende tsjekkiske bakker henger han lenge med, før han må gi tapt for nederlenderen Johannes Draaijer til slutt. Dog har østtyskerne for lengst begynt å følge nøye med hvem av de norske gutta som lister seg med i brudd. Det er en sak når en ufarlig nederlender eller amerikaner stikker av og vinner en etappe, noe annet er det derimot når Sæther, Lurvik eller Kvålsvoll prøver seg. Da kjører kommunistene det remmer og tøy kan holde for å taue nordmennene inn igjen. Også Sovjetunionen er med på å nøytralisere ethvert angrep, så snart de aner uråd i sammendraget. Fiendskapen til tross er det enighet mellom russere og østtyskere om at en verdig sammenlagtvinner av Fredsrittet kun kan komme fra den rette siden av jernteppet.

Foreløpig er det DDR-kapteinen Uwe Ampler som bærer den gule ledertrøya, men ingenting vil være avgjort før tempoen i Harrachov. Skistedet ved den polske grensen har lite å skilte med annet enn den berømte hoppbakken, og det er nettopp derfor arrangøren har bestemt at målgangen på tempoetappen ikke skal være ved foten, men på toppen av skibakken. Det som vil være underholdende for publikum å se på, skal bli et mareritt for rytterne.

Om ryktene stemmer, er de verste partier i klatringen mellom 32 og 34 prosent bratte, og vil skape store tidsdifferanser i sammendraget. Nå straffer det seg at ingen av deltakernasjonene, ikke engang DDR, har rekognosert løypa på forhånd. Når rytterne etter noen småkuperte kilometere kjører inn i bunn av bakken, mister de fleste rytmen med en gang. Men enda verre er det at mange ikke har den rette utvekslingen til rådighet for å komme seg opp. Rytterne må rett og slett av sykkelen og løpe opp bakken i bare sokker.

Heller ikke Morten Sæther klarer å sykle opp unnarennet etter å ha bomgiret, og taper dyrebar tid i sammendraget. Mens konkurrentene strever med stigningen og feil utstyr, skifter DDR-landslaget taktikk i siste liten. Rytterne deres skal starte på temposykkel med 56-12 utveksling for å få et forsprang i det kuperte terrenget i begynnelsen, for så å bytte til landeveissykkel ved foten av bakken. Mekanikeren har via omveier fått tak i kassetter med drev på opptil 32 tenner som skal være lette nok for å tråkke rundt selv i de verste stigninger. Å vispe på såpass lette gir føles uvant, ja nesten flaut, men den utspekulerte taktikken til østtyskerne gir uttelling til slutt.

Amatørverdensmesteren Uwe Ampler vinner med god margin og fester grepet sammenlagt. I det hele tatt virker det som om DDR-kapteinen bare blir sterkere for hver dag som går i Fredsrittet. På kongeetappen til Karpacz, med hele åtte kategoriserte stigninger, kjører Ampler inn sin tredje etappeseier på rad, mens det nok en gang blir for tungt for Norges fremste håp, Morten Sæther. De siste dagers kulde og regn har tært på kreftene til Lillehamringen, som føler seg sliten selv etter hviledagen i Harrachov. Likevel klarer den norske kapteinen å begrense tidstapet, og forsvarer en hederlig tiende plass totalt. Takket være en uhyre sterk laginnsats, har Norge fremdeles gode sjanser til å innfri målsetningen om å hevde seg helt i toppen av Fredsrittet når det bare gjenstår fire etapper.

Selvfølgelig vet alle de norske landslagsrytterne at det er urealistisk å drømme om sammenlagtseieren i Warszawa på lørdag, men å komme seg med i et farlig brudd på én av etappene skal fint være mulig. Igjen trekker Morten Sæther det lengste strået, når han på den nest siste dagen til Łódź sliter seg løs fra hovedfeltet. Sammen med vesttyskeren Remig Stumpf og tsjekkeren Anton Novosad jager han over de polske slettene. Beina spinner så fort, at nordmannen ikke får med seg at luken bakover stadig blir større. De tre utbryterne har allerede over minuttet ned til forfølgerne, og det er kun få kilometer igjen til mål, men Morten Sæther grubler fremdeles over hvorfor han ikke blir kjørt inn igjen. Han kan ta et ordentlig jafs i sammendraget, om bruddet holder hele veien inn.

Men sannheten er at de kommunistiske sykkelamatørene begynner å bli slitne de også, og orker ikke å kjøre mer. I en spennende finale blir Morten Sæther dog spurtslått av vesttyskeren Stumpf, men triumferer likevel. Ikke bare kjører han inn nok et toppresultat for Norge, men han forbedrer samtidig sammenlagtplasseringen sin. På avslutningsetappen i Warszawa i morgen vil han som beste nordmann noensinne fullføre Fredsrittet på en sjette plass. Morten og hans lagkamerater vil sykle først i rekkene, og vise frem de norske fargene i «østblokkens Tour de France».

Med en modig og helhjertet kjørestil har nordmennene bitt kraftig fra seg i kommunistenes eget løp, og nektet å bli gjort til bare statister i propagandaarrangementet. At det er østtyske Uwe Ampler som til slutt vil vinne hovedpremien, en bil av merket Polski-Fiat, er de norske gutta ikke lei seg for i det hele tatt. Etter alt de har hørt, må østtyskerne uansett returnere seierspremier som denne, i og med at regimet i DDR er av oppfatningen at verdier i denne størrelsesorden kun distraherer utøvernes ideologiske overbevisninger. Det får holde med en liten prøvetur under oppsyn.

Seks voksne karer i en liten polsk bil etter to ukers slit vil være alt som blir igjen av årets Fredsritt. Det vil jammen være godt å sette seg på et SAS-fly snart, og reise hjem til Norge.

Til friheten.

Til normaliteten.

---

FREDSRITTET I MODERNE TID

Med Berlinmurens fall i 1989 og den påfølgende oppløsningen av østblokken mister tradisjonsrike Fredsrittet mer og mer status. De beste statsamatører fra øst undertegner nå lukrative proffkontrakter, og stiller heller i Tour de France enn i «Course de la Paix». Arrangørene til Fredsrittet holder likevel liv i proffrittet frem til 2006, og kan skilte med verdige sammenlagtvinnere som Jens Voigt (1994) eller Michele Scarponi (2004). I dag eksisterer Fredsrittet derimot kun som junior- og U23-utgave. Grunnet god deltakelse og høyt nivå, særlig i juniorrittet, er det likevel svært ettertraktet å stille i «Course de la Paix Junior». Det norske juniorlandslaget bekreftet i mai at de tilhører verdenseliten, når Idar Andersen vant både første etappen og rittet sammenlagt. Bak trønderen tok lagkompis Andreas Leknessund en sterk andre plass, og sørget med dette for Norges største triumf på juniorsiden noensinne.