TO EGOISTER OG EN TOUR-SEIER
I Tour de France i 2012 holdt Sky-rytterne Bradley Wiggins og Chris Froome lekestue med konkurrentene, mens de heller kriget mot hverandre.
Tekst: Marcus Liebold. Foto: Cor Vos.
I feltet kalles han «den hvite kenyaneren», ikke bare fordi Christopher Froome er født og oppvokst i Nairobi, men først og fremst på grunn av hans enorme tempo i fjellene.
Tynn og hengslete som en maratonløper, men med svimlende tråkkfrekvens klatrer han mot toppene. Når han støter seg fra sine motstandere er blikket festet på wattverdiene som vises på sykkelcomputeren, mens de spisse albuene hans bestandig peker ut til siden. Så uortodoks kjørestilen hans enn måtte være, oppførselen i offentligheten er uomstridt.
Chris er en veloppdratt, nærmest sjenert ung mann, som alltid opptrer høflig og korrekt. Men innimellom kan det hende at han handler på impuls, som da han i smug logger seg inn på e-postkontoen til den kenyanske sykkelpresidenten, og melder seg selv på VM.
Allerede siden åtteårsalderen, når Chris fremdeles tråkker rundt på en skrapsykkel for å selge avokadoer, drømmer han om å bli sykkelproff. At han en dag vil kunne ikle seg den ekte gule ledertrøya i Tour de France, vet den unge økonomistudenten lite om, når han får en billig kopi i gave på universitetet der han går i Johannesburg.
Foreløpig er sammenlagtseieren i Tour of Mauritius hans største triumf på sykkelsetet. Kenyaneren med de britiske røttene lider av sneglefeber, som svekker kroppen hans, og som hindrer han fra å oppnå de virkelig store resultater.
Men et uforløst potensiale ligger i «Froomey», ellers hadde ikke sjefen til det nyopprettede Sky-laget, David Brailsford, signert ham for 2010-sesongen.
I det hele tatt har Brailsford god teft for hvilke ryttere som har det i seg til å nå helt til topps i verden.
Bradley Wiggins er en sånn type. Om en skal tro på Brailsford, kommer Wiggins til å bli den første briten til å vinne Tour de France. Og dette innen fem år.
Foto: Cor Vos.
«Wiggo» er en velmerittert «pistard», en banerytter som har vunnet flere VM-titler og olympiske gullmedaljer, og som med nøyaktigheten til en metronom tråkker pedalene rundt.
Riktignok går seriøsiteten hans på sykkelen hånd i hånd med en ekstravagant livsstil. Bradley er en rockestjerne, en rebell, som har tatoveringer over hele kroppen og som forkynner at dronning Elisabeth godt kan kysse ham et visst sted. Med kinnskjegget og moptop-sveisen minner han heller om et britisk popidol fra 1960-tallet enn en proffsyklist.
Wiggins har en uberegnelig væremåte. Han har aldri fått kjenne på en slik klissete familieidyll, i og med at faren hans, selv en god banesyklist, forlot han og mora da Bradley kun var to år gammel. Senere drakk han seg i hjel, denne dritsekken. Men «fuck it», hans opphav skal ikke ødelegge for Bradley sine ambisjoner for fremtiden.
Det er tross alt han som er lagkapteinen for Sky i de store treukersritt. I Giro d’Italia har han sittet med den rosa ledertrøya allerede, og nå i 2011 vil Bradley endelig gå for en topplassering i Tour de France. Men før den første uken er omme, har han veltet ut av rittet med kragebeinsbrudd.
Det er ikke annet å gjøre enn å prøve og nullstille seg, og sykle Vueltaen isteden, selv om det er en svak trøst. Den fem år yngre Chris Froome skal hjelpe ham i sammendraget denne gangen. «Wiggo» kjenner godt metallplaten som legene har satt inn i skulderen hans i et forsøk på å fikse kragebeinet raskest mulig, men foreløpig hindrer denne ikke han fra å ta ledelsen i rittet.
«Froomey» på sin side ligger stadig på andre plass og har til og med båret den røde ledertrøya i én dag. Med en slik hjelperytter vil kongeetappen opp L’Angliru bli som en lek.
Men det blir en katastrofe istedenfor.
I de bratte rampene opp fjellet klarer ikke Wiggins å holde hjulet til konkurrentene sine. Platen i skulderen gjør at han ikke kan reise seg fra setet. Briten blir vitne til at den ukjente spanjolen José Cobo tar over ledertrøya, mens hans egen lagkamerat Froome bare forsvinner med resten av klatrerne.
Foto: Cor Vos.
Kenyaneren har toppformen inne og kan lett vippe Cobo av tronen, men stallordren lyder likevel å kjøre for Wiggins. Tror Brailsford virkelig at Froome ikke kan stå et treukersritt fullt ut?
Straffen for den manglende tiltro er at Sky reiser hjem tomhendt fra Spania til slutt. Mens Wiggins sprekker totalt, og så vidt klarer podiet, blir Froome slått med få sekunder av overraskelsesmannen José Cobo.
En fadese som ikke må gjenta seg, og aller minst i Touren. Om Sky oppriktig er interessert i å beholde Froome i laget, så skal de gjøre ham til kaptein neste sommer.
Froome, kaptein? «Han kan ikke tørke seg i ræva engang», slenger Wiggins med leppa.
Det bobler under overflaten i Sky-laget når juli kommer.
Men Brailsford, en mester til å snakke de skjulte budskapers språk, har fått både Wiggins og Froome til å stille på start. Han har lovet at Sky vil kjøre med en kaptein samt en back-up-løsning dersom lederen skulle havne i trøbbel, men vært tvetydig på hvem som har hvilken rolle.
Bare Brailsford vet at det, på grunn av to store tempoetapper, er Wiggins han vil satse på, og strategien ser ut til å funke.
Froome vinner den syvende etappen til La Planche des Belles Filles og får klatretrøya, mens Wiggins tar over ledelsen i sammendraget. «For en dag dette var», jubler Wiggins. «Ettersom Chris nå har fått etappeseieren sin, kan han konsentrere seg om sin jobb som hjelperytter».
Froome tror ikke sine egne ører. Arrogant som han er, vil Wiggins ha han til å være sin hjelper. Men Chris har ikke glemt hvordan Bradley sprakk i Spania i fjor høst. Han vil være tilstede for å kunne ta over ved hver minste lille svakhet Wiggins viser i fjellene.
Foto: Cor Vos.
Allerede få dager senere i stigningen opp til La Toussuire mener han øyeblikket har kommet. Etter at Froome har nøytralisert flere angrep på den gule trøya til Wiggins, støter han selv med bare fire kilometer igjen til mål. Umiddelbart får han sportsdirektøren på øret, som lurer på om rykket er avtalt. Når Wiggins få sekunder senere skriker ned radioen i full panikk, skjønner hele tetgruppen hvilken maktkamp som utspiller seg bak i kulissene til Sky.
Froome får ordre om å vente og inntil videre er konflikten avverget.
Men kun til rytternes fruer begynner med skittkastingen på Twitter. «Hvor er lojaliteten?», etterlyser hun ene. «Min mann er trofast som en bikkje», svarer hun andre. Det er full krig både i sosiale medier og innad i laget.
Wiggins føler seg snytt. Han er klar for å pakke kofferten og reise hjem. «Fuck it», dette gidder ikke han.
Det er bare så vidt Brailsford klarer å holde mannskapet samlet ved å snakke om Tour-seieren som om den hellige gral. Hele laget går på tåhev nå. Det prates lite med, men mye om hverandre. Hadde ikke Froome tapt tid i en massevelt allerede på den første etappen, hadde han ledet an i rittet nå. Alt han krever er rettferdighet.
«Ingen stor mann har noensinne klaget over mangel på muligheter», står det på en lapp Froome får fra lagets spurter Mark Cavendish, og Froome er villig til å ta ham ordet.
På den siste fjelletappen til Peyragudes kjører kenyaneren stadig noen meter foran Wiggins. Han gestikulerer med hender og hode at briten skal få opp dampen. Wiggins er vel ikke dårligere enn han i fjellene?
Jo, han er det, men han er bedre på tempo. Akkurat som Brailsford har forutsett.
Foto: Cor Vos.
Wiggins vinner den individuelle tempoen på Tourens nest siste dag på overlegent vis, og sikrer seg Tour-seieren. Som første brite i historien vinner han verdens mest prestisjefulle ritt. Froome blir nummer to på podiet i Paris, men klandrer laget for å ha drept ethvert initiativ til å kunne skinne selv.
Han klager over at det i iscenesettelsen av den første britiske Tour-seieren til Bradley Wiggins ikke var plass til ham. At Christopher Froome allerede året etter skal inneha hovedrollen som verdens beste syklist, aner han ikke ennå. Denne gangen skal det bli andre ryttere i laget som må ofre egne ambisjoner for kapteinens skyld.
Et utspekulert og kynisk maskineri.
Dette er tross alt Sky-filosofien satt i system.
VINNERNE PÅ MONT VENTOUX
Dette er Tour de France etappevinnerne på Mont Ventoux.
Tekst: Marcus Liebold. Foto: Cor Vos.
13. juli 1958: Charly Gaul (LUXEMBOURG)
18. etappe fra Bédoin – 21,5 km individuell tempo
«Ikke glem at jeg er slakter av yrke. Jeg skal flå deg, Bobet!» Den kun 1,73 meter høye og 64 kilo lette Charly Gaul er fremdeles illsint. I Giro d’Italia året før har franskmannen Louison Bobet utnyttet en tissepause til den luxembourgske klatreren for å rykke fra motstanderen sin og slå han i sammendraget. Nå i 1958 er tiden inne for hevn. På tempoen opp til Mont Ventoux innhenter Gaul først konkurrenten sin, før han sykler ved siden av ham i det som føles som en evighet. Gaul mønstrer Bobet med nedverdigende blikk. «Jeg kan slå deg når som helst.» Gaul stikker fra franskmannen og vinner både etappen og Touren det året.
Foto: Wikipedia.
6. juli 1965: Raymond Poulidor (FRANKRIKE)
14. etappe fra Montpellier – 173 km fellesstart
Frankrikes «evige toer», Raymond Poulidor, feirer en sjelden triumf på toppen av Mont Ventoux. Ti kilometer fra mål rykker den franske klatreren fra sin argeste konkurrent i sammendraget, den unge Felice Gimondi. Italieneren ser ut til å kollapse på vei til toppen, men henter seg inn igjen og forsvarer den gule ledertrøyen med liten margin. I Paris blir Poulidor, hvem hadde trodd det, nummer to bak Gimondi. Likevel hylles «Poupou» for seieren på Mont Ventoux den dag i dag.
Foto: Cor Vos.
10. juli 1970: Eddy Merckx (BELGIA)
14. etappe fra Gap – 170 km fellesstart
Til og med «kannibalen» viser menneskelige trekk. Med skjelvende bein og fullstendig sluttkjørt står Eddy Merck på toppen av Mont Ventoux og gisper etter luft. Den stekende sola har nok en gang forvandlet fjellets siste parti til et ørkenlandskap. «Beklager, jeg orker ikke mer», stønner belgieren, før han får på oksygenmaske, og blir kjørt bort til hotellet i ambulanse.
Foto: Cor Vos.
13. juli 1972: Bernard Thévenet (FRANKRIKE)
11. etappe fra Carnon-Plage – 207 km fellesstart
Det er et eneste stort mirakel at franske Bernard Thévenet fremdeles er med i Tour de France denne 13. juli. Noen dager i forveien har han trynet i Pyreneene, pådratt seg en kraftig hjernerystelse og mistet hukommelsen en stund. Men på vei opp Mont Ventoux husker han plutselig kallenavnet sitt. «Jegeren» Thévenet jakter på kannibalen Eddy Merckx, kjører fra belgieren og vinner en legendarisk seier.
Foto: Cor Vos.
19. juli 1987: Jean-François Bernard (FRANKRIKE)
18. etappe fra Carpentras – 36,5 km individuell tempo
Fem dager etter at Dag Otto Lauritzen som første nordmann har vunnet en etappe i Tour de France, venter en nådeløs bakketempo på rytterne. Som eneste syklist bruker franskmannen Jean-François Bernard en temposykkel på de innledende kilometere opp til Mont Ventoux, før han etter hvert skifter til en lettere klatresykkel. Den tidligere Tour de France vinneren Bernard Hinault har tipset sin landsmann om å kjøre på en 39x19 girutveksling. Bernard nærmest visper mot toppen, mens norske Dag Otto Lauritzen derimot får muskelbrist på vei opp fjellet.
Foto: Cor Vos.
13. juli 2000: Marco Pantani (ITALIA)
12. etappe fra Carpentras – 149 km fellesstart
Marco Pantani har lagt ut på et imponerende solobrudd opp Mont Ventoux. Lenge ser det ut til at «piraten» vil vinne etappen, men så angriper dominatoren Lance Armstrong og tetter luken til italieneren. Både Pantani og Armstrong spurter inn i den siste kneiken mot mål, men så stopper amerikaneren plutselig opp og overlater seieren til Pantani. Gave eller fadese? Armstrong angrer senere, Pantani derimot blir fortsatt hyllet for bragden.
Foto: Cor Vos.
21. juli 2002: Richard Virenque (FRANKRIKE)
14. etappe fra Lodève – 221 km fellesstart
Etter snaue seks timer i sadelen, krysser Richard Virenque mållinjen på Mont Ventoux og peker mot himmelen. Den franske klatrespesialisten, som året i forveien var utestengt på grunn av doping, er bokstavelig talt tilbake på toppen. I hele dag har Virenque syklet i en elleve mann sterk utbrytergruppe, før han ni kilometer fra mål takker for seg og klatrer alene mot toppen. Lenger ned i fjellet demonterer amerikaneren Lance Armstrong konkurrentene sine i vanlig stil, men må ta til takke med tredjeplassen. Både Virenque og Armstrong er dopet til hårspissene.
Foto: Cor Vos.
25. juli 2009: Juan Manuel Gárate (SPANIA)
20. etappe fra Montélimar – 167 km fellesstart
Den tyske tempokongen Tony Martin overrasker hele verden med sin prestasjon på Tourens nest siste dag. I første gir ruller «Der Panzerwagen» ustoppelig oppover fjellet, og gir heller ikke opp når bruddkameraten Juan Manuel Gárate angriper tyskeren med bare én kilometer til mål. I den siste kneiken derimot tar tyskernes krefter slutt. Gárate legger noen få meter mellom seg og Martin og vinner etappen. Rabobank-rytteren blir den første spanjolen i historien som triumferer på Mont Ventoux.
Foto: Cor Vos.
14. juli 2013: Chris Froome (STORBRITANNIA)
15. etappe fra Givors – 242,5 km fellesstart
Den franske nasjonaldagen i 2013 skal feires med en Tour de France etappe utenom det vanlige. Det er ikke nok med tøffe 242 kilometer, men monsteretappen skal avsluttes på Mont Ventoux i tillegg. Nairo Quintana ligger i front og jakter på en prestisjefull seier, før Chris Froome støter seg opp til kolombianeren. Med vill tråkkfrekvens spurter den hvite kenyaneren til målstreken, og lar Quintana se ut som en statist. Det er på Mont Ventoux Chris Froome legger grunnmuren til sin første sammenlagtseier i Tour de France.
Foto: Cor Vos.
14. juli 2016: Thomas De Gendt (BELGIA)
12. etappe fra Montpellier – 178 km fellesstart (etappen ble forkortet og endte på Chalet Reynard 6 km fra toppen)
Belgieren Thomas De Gendt sikrer seg en historisk seier etter å ha ristet av seg den ene etter den andre rytteren av det opprinnelige trettenmannsbruddet. I sterk motvind spurter De Gendt over målstreken, som på grunn av værforholdene har blitt flyttet fra toppen på Mont Ventoux og ned til Chalet Reynard. Det er faktisk bekymringene over å havne utenfor tidslimiten, som er årsaken til at belgieren går i brudd på etappen. På en dag der Chris Froome i gul ledertrøye løper opp fjellet, går etappeseieren til bruddkongen Thomas De Gendt nesten i glemmeboka.
Foto: Cor Vos.