EN DJEVELSK DUO
Rivaliseringen mellom Gino Bartali og Fausto Coppi var langt mer enn bare den sportslige tvekampen til to usedvanlige sykkelryttere. Duellen til de to «campionissimi» ble også til et symbol for et splittet italiensk samfunn med store politiske og sosiale skiller.
Tekst: Marcus Liebold.
Det fascistiske diktaturet til Benito Mussolini og annen verdenskrig avleder bare midlertidig fra at Italia i det forrige århundre er et todelt land.
På den ene siden de fattige og lite utviklede regionene i sør. Her preger landbruk, konservatisme og mafiaen dagliglivet.
På den andre siden det industrialiserte og velhavende Nord-Italia. Et godt fungerende produksjonssamfunn, mekanisk og kjølig, men uten sjel.
Forskjellene mellom nord og sør splitter italienerne i ulike leire. De er enten kristendemokrater eller kommunister. De er enten religiøse eller ateister, og de støtter enten Bartali eller Coppi, to syklister som har blitt et symbol på Italias indre konflikter.
1914, når skuddene fra Sarajevo utløser første verdenskrig, kommer Gino Bartali til verden i Firenze. Fem år senere blir Fausto Coppi født i Castelliana, et lite sted i Piemonte.
Begge er arbeiderbarn. Bartali er sønn av en muremester, og heller ikke Coppi er født med sølvskje i munnen.
Unge Coppi er ofte syk, lei av skolen, og blir i en alder av 13 år slakterlærling. Den spinkle gutten er melankolsk og innesluttet, men på sykkelen skifter han karakter og viser frem sitt unike talent i ritt. Coppi drømmer om å bli profesjonell syklist, akkurat som den fem år eldre Bartali.
Foto: Cor Vos.
Også Bartali har siden 13-års alderen syklet aktivt, men er en annen type enn Coppi. De grove ansiktstrekkene til Bartali minner heller om en bokser enn om en syklist. Bartali har en bestemt opptreden. Han er hjertelig, livsglad og i starten av 1930-tallet allerede en lovende amatør. I 1935 tar han steget opp i proffenes rekker. Bartali blir italiensk mester, dominerer Giroen to år på rad og vinner ikke minst Tour de France i 1938. Legnano-rytteren er en formidabel klatrer, og har det ingen annen syklist har. Det runde tråkket. Selv i de bratteste stigninger tråkker Bartali elegant. Han er lagets ubestridte kaptein, helt til Fausto Coppi blir hentet til samme lag i 1939.
Nå er det Coppi som bærer «Maglia Rosa» i Giro d’Italia, mens Bartali vinner Milano-Sanremo. Enn så lenge er de ikke rivaler, bare lagkamerater. Duellen får vente, fordi det er krig.
Coppi blir innrullert og sendt til Tunisia, der han i kamphandlinger mot britene blir tatt til fange. Bartali derimot tilslutter seg de italienske partisanene. På oppdrag fra erkebiskopen i Firenze transporterer han falske papirer, som skaffer hundrevis av jøder en ny identitet. Med dokumentene godt gjemt i stålrammen på sykkelen sin, tilbakelegger katolikken mil etter mil for den italienske motstandsbevegelsen og nestekjærlighetens skyld. Ikke uten grunn kalles Bartali for den «syklende munk».
For den dypt religiøse sykkelrytteren er det en selvfølge at han hvert år under Tour de France valfarter til grotten til den hellige Bernadette i Lourdes og legger ned blomsterkranser. Bartalis audienser hos paven er tallrike, selv om også Coppi blir tatt imot av Pius XII.
Men Coppis vandel er ikke plettfri sett fra et tradisjonalistisk ståsted. Coppi bryter med de etablerte moralforestillinger når han innleder en affære med «den hvite damen» Giulia Occhini selv om begge er gift. På 1940-tallet er utroskap fremdeles straffbart i Italia, og paven oppfordrer Coppi offentlig til å avslutte forholdet. Når Coppi avviser fordringene, nekter Pius XII. på sin side å velsigne hans deltakelse i Giro d’Italia, og tillater at publikum spytter på ham.
Det blir masseslagsmål mellom tilhengerne til Coppi og Bartali, som er minst like beryktede som duellene til deres helter.
Ved krigens slutt har begge skilt lag. Mens Bartali fortsatt sykler for de grønne firfislene til Legnano, kjører Coppi nå for de blå ørnene til Bianchi. De tidligere lagkameratene har blitt til innbitte rivaler, og i 1948 når duellen et foreløpig høydepunkt.
Foto: Cor Vos.
Hjemme i Italia er det Coppi som er best. Han vinner Giroen for tredje gang i karrieren, men føler seg ikke moden nok for Tour de France ennå. Her er det Bartali som dominerer fullstendig. «Den hellige» vinner hele sju etapper, og sikrer seg sin andre sammenlagtseier i Touren etter 1938.
Bragden er enestående sportslig sett, men har en politisk dimensjon også. Seieren gir italienerne adspredelse, og forhindrer at landet etter et attentat på en kommunistisk partileder går under i borgerkrig.
I VM samme år blir det kaos likevel. Favorittene Coppi og Bartali bare vokter hverandre uten å bry seg om resten av feltet. Til slutt stopper de opp, går av syklene og bryter rittet. Deres absurde logikk tvinger dem heller til å tape enn å hjelpe hverandre til seier.
Det italienske sykkelforbundet utestenger fedrelandsforræderne i noen måneder, men allerede året etter skal «duoen fra helvete» sammen vinne Tour de France for Italia. Det åpenbare luksusproblemet er et mareritt for landslagssjefen Alfredo Binda.
Hvordan skal han få kamphanene til å hjelpe hverandre? Hvordan skal han utnytte deres ulike mentalitet til en felles fordel?
Bartali er en rytter av den gamle skolen. Han er sterk av natur og sykler på følelsen. Noen glass Cognac og et par sigarer gjør da ingen skade. Coppi derimot er opptatt av moderne treningslære. Han leser litteratur om aerodynamikk og kosthold, og er på diet, mens konkurrentene er glad bare de får spist nok i denne magre etterkrigstiden.
Foto: Wikipedia.
Men Binda er en slu taktikker. Han avgjør at verken Bartali eller Coppi blir kaptein, og får dem til å inngå en fredsavtale før rittet. Når Tour de France kommer til Pyreneene og etter hvert Alpene, vil det nok vise seg hvem av de to som er sterkest.
Problemet er bare at både Bartali og Coppi får en ulykksalig start i Touren. De ligger allerede langt bak i sammendraget, når Coppi på den femte etappen til Saint-Malo tryner og taper enda flere minutter.
Men det som ser ut til å bli en italiensk fiasko, er bare ouverturen til en av Tour de France’ største dueller. Coppi starter opphentingen ved å vinne en tempo og viser sin klasse i Alpene. I Briançon gir han etappeseieren til sin argeste konkurrent, Bartali, som har bursdag den dagen.
Gesten er ikke bare en takk for Bartalis hjelp i rittet så langt, men en anerkjennelse av en verdig motstander. Dagen derpå triumferer Coppi i Aosta-dalen og tar over den gule ledertrøya fra Bartali. Tvekampen de to imellom løfter både Coppi og Bartali til nye høyder, og lar de øvrige rytterne se ut som statister. Coppi vinner Touren til slutt, mens Bartali må nøye seg med andre plass i sammendraget.
Og selv om begge skulle fortsette å vinne store ritt, og utkjempe mange dueller, skulle 1949 bli det siste året der Gino Bartali og Fausto Coppi møttes som likeverdige rivaler.
MYNDEN BLANT VALPENE
I Giro d’Italia 1975 fikk Knut Knudsen sitt store gjennombrudd som landeveisrytter i internasjonal sykkelsport. Det ble en aldri så emosjonell opplevelse.
Tekst & oppslagsbilde: Marcus Liebold.
Marino Fontana er rasende. Lagsjefen til italienske Jolly-Ceramica banker ikke på døra, men stormer rett inn på hotellrommet. På senga ligger en småsliten Knut Knudsen som ser forfjamset på den lille, senete italieneren.
Knut”, roper han hissig, ”hvorfor faen tror du, du har bremser på sykkelen?”
Trønderen er satt ut.
”Jeg forstår ikke helt...”, prøver Knudsen seg på et spakt svar, men blir avbrutt med en gang. Fontana fortsetter å kjefte.
”De er til for å bremse med! Du skulle bremset og ventet på Gavazzi. Dette, gjør du aldri mer igjen, capito?”
Den unge nordmannen er målløs. Før han rekker å forsvare seg, snur Fontana på hælen og smeller igjen døra.
Basta!
***
Foto: Scanpix.
Knut Knudsen hadde blitt hentet til Italia som en hjelperytter foran 1974-sesongen.
Den store triumfen fra velodromen i München under OL i 1972, der han på overlegent vis hadde vunnet gullmedaljen i 4000 meter forfølgelsesritt, hadde heller ikke i Italia gått upåaktet hen. Men Knudsen var ung. For ung til at sportsdirektøren Marino Fontana i italienske Jolly-Ceramica hadde andre forventninger enn at unggutten fra Levanger skulle være en ren hjelperytter i starten av hans profesjonelle landeveiskarriere.
I tillegg hadde Knudsen frem til nå kun vært amatør, han fikk heller ofre seg for lagets største profil Giovanni Battaglin, mens han tilvennet seg profftilværelsen. Og nordmannen slet som aldri før.
Ikke bare syklet de profesjonelle rytterne fortere, de syklet også mye lengre. Der amatørene konkurrerte i ritt på sytten mil, tråkket proffene gjerne ti mil ekstra når de syklet om kapp. Knudsen skulle plutselig klatre opp til Marmolada og Pordoipasset, mens han tidligere hadde syklet intervaller opp Sollihøgda.
Men trønderen kom fra en treningskultur, der han hadde lært seg å gjennomføre nøye de planlagte øktene sine dag for dag. De italienske lagkameratene hans derimot hadde verken forstand eller forståelse på hva målrettet trening gikk ut på. På lagsamlinger satte Jolly-Ceramica rytterne seg på sykkelen klokken ni om morgen, gjerne med tre til fire panini i baklommene, og syklet uten mål og mening rundt i området. Ikke sjelden stakk Knudsen derfor ut og trente for seg selv etter at laget hadde kommet hjem fra disse turene. Han følte at han rett og slett ikke hadde fått noe ut av fellesøktene.
Det nordmannen trente mest på var tempokjøring. En spisskompetanse italienerne hadde stor respekt for. De elsket å notere tider fra start til mål og hyllet ryttere som alene kunne kjøre fort mot klokken. Med hans bakgrunn fra banesyklingen skjønte Knudsen at han hadde en ferdighet som det gjaldt å få utviklet dersom han skulle lykkes som profesjonell syklist.
Nordmannens intensjon da han kom til Italia hadde aldri vært å friste et liv som gregario. En dag ville han vinne både etapper og ritt. Men inntil videre gjorde den beskjedne trønderen det som ble forventet av ham. Han tauet på kapteinene, hentet flasker og tettet luker. Aldri i verden hadde han turt å yppe seg med tempokvalitetene sine.
Gjennom seriøs og iherdig treningsinnsats hadde il vichingo simpatico, som italienerne hadde døpt Knudsen for, likevel allerede i debutsesongen fått bemerkelsesverdige resultater. De to sjøers ritt, Tirreno-Adriatico, hadde han avsluttet på pallen. På en tempoetappe i premieren sin i Italia rundt hadde han kjørt inn til en overbevisende femte plass, kun slått av giganter som Eddy Merckx og Francesco Moser. Langt viktigere derimot var at Knudsen hadde hjulpet lagkameraten Giovanni Battaglin om å kapre en topp ti plassering i sammendraget i Italias største sykkelritt. En prestasjon ingen hadde forventet de unge syklistene fra valpelaget Jolly-Ceramica ville klare. Det lovte svært godt for fremtidige utgaver. Før eller senere ville det bli deres tur til å få førstesideoppslag på det rosa avispapiret til La Gazzetta dello Sport.
Kilde: La Gazzetta dello Sport.
Nå året etter var den italienske pressen fra seg. Den store sykkelstjernen Eddy Merckx, som hadde vunnet de siste tre utgaver av Italia rundt, ville ikke stå på startstreken i Milano denne 17. mai 1975. Han hadde pådratt seg en halsinfeksjon i Tour de Romandie uken før og lå nå til sengs med feber. Fra den ene dagen til den andre hadde sykdommen til den aldri mette kannibalen ødelagt planene til Molteni-laget om å gå for den fjerde sammenlagt seieren i Giro d’Italia på rad. En Giro uten belgieren Merckx var dog så pass utenkelig, at hele det italienske laget heller trakk seg fra start enn å stille med en reservekaptein. Tiden for at hjelperytterne fikk lov til å skinne var ennå ikke moden på 1970-tallet.
Under Merckx’ fravær seilte plutselig andre kandidater opp som favoritter for sammenlagt seieren. Bianchi-kapteinen Felice Gimondi for eksempel eller spanjolen Franciscos Galdós som syklet for KAS. Men også Giovanni Battaglin, mente ekspertene, kunne hevde seg blant topprytterne.
I Fausto Bertoglio hadde lagsjefen Marino Fontana loset en domestikk av verdensklasse inn i Jolly-Ceramica laget, som han var overbevist om ville øke sjansene til Battaglin ytterligere. Samtidig skulle en håndfull talentfulle gregari støtte opp under stjerneduoen. Pierino Gavazzi, en av Italias fremste spurtere ble tatt ut, allrounderne Alessio Antonini og Giacomo Bazzan var med i troppen så vel som temposterke Knut Knudsen. Jolly-valpene ville kunne bite godt i fra seg i Giroen i år.
Nordmannen Knudsen hadde trent hardere enn noensinne før.
Lårmusklene hans hadde aldri vært større, han var i kjempeslag. Trønderen gledet seg til å komme i gang med Italia rundt og var ekstra motivert til å vise seg frem på den første etappen som gikk på selveste Norges nasjonaldag.
Åpningsetappen fra Milano til Fiorano Modenese på 177 kilometer var paddeflat, som skreddersydd for Jolly-Ceramicas spurter Pierino Gavazzi. Lagsjefen Fontana hadde ikke akkurat brukt lang tid til å klekke ut planen for laget denne dagen. Alle skulle kjøre for Gavazzi. Knudsen fikk i tillegg beskjed om å ligge i front av feltet og dra opp spurten for italieneren når de nærmet seg kilometersmerket.
Kilde: Philippe Huguenin.
Ellers skulle rytterne bruke minst mulig krefter ved å forflytte seg fra start- til målby. Giroen i år skulle bli tøff nok og ingenting ville være avgjort før rittets siste dag, der en klatreetappe opp til fryktinngytende Stelviopasset stod på programmet.
Mens arrangørmannskapene svettet for å rydde fjellovergangen på 3000 meters høyde for snø, tråkket rytterne 200 kilometer lenger sør i solfylte Milano den 58. utgaven av Giro d’Italia i gang. Til tross for at kalenderen viste en lørdag, var tempoet i feltet som på en søndagstur. En liten gruppe prøvde å komme seg av gårde, men fikk rask beskjed om å ta det piano og vente på hovedfeltet.
Her regisserte de store gutta Gimondi, Galdós og de Vlaeminck hva som skulle skje og straffet enhver bestrebelse om å skru opp farten med skarpe blikk. Mottoet lød: sitt ned! Løpet startet derfor ikke før det var fire mil igjen.
Mange uthvilte ryttere fosset plutselig frem for å ligge i teten av feltet. Magniflex-laget til spurtesset og tidligere verdensmester Marino Basso tok kommandoen sammen med mennene fra Brooklyn Chewing Gum, som ville kjøre deres spurtkaptein Patrick Sercu i posisjon.
Tempoet økte betraktelig, ingen skulle ødelegge for en duell mellom italieneren og belgieren. Imens hadde også Gavazzi og Knudsen funnet hverandre og var på vei opp. Nå lå alle favoritter for dagens etappeseier i en stor klynge.
Foto: Cor Vos.
Med tre kilometer igjen til mål hadde det norske lokomotivet Knut Knudsen oppnådd driftstemperatur. Han lå i fremste posisjon med Gavazzi på hjul. Klyngen derimot hadde blitt smalere og smalere og var i ferd med å bli en tynn rekke. Trønderen begynte å kjenne på melkesyren, men dette skulle ikke hindre ham fra å gjøre jobben. Som tidligere banesyklist klarte han fint å tåle smerte i 4000 meter. Dette var tross alt disiplinen han var olympisk mester i.
Rytterne nærmet seg kilometersmerket. Fortsatt lå Knudsen i bukken og dro på hele feltet. Et kjapt blikk under armen bekreftet at alt gikk etter planen. Gavazzi var opp i lommen til sin norske lagkamerat. Det så lyst ut for Jolly-Ceramica spurteren. Han hadde nå en reell sjanse til å vinne åpningsetappen. Men Basso og Sercu hadde ikke tenkt å servere italieneren denne seieren på sølvfat.
Knudsen for sin del begynte å bli urolig. De hadde allerede kommet til 500 metersskiltet, nå ville det snart smelle på begge sider av ham og spurterne ville fyke av gårde.
200 meter.
Fader, hvorfor skjedde det ikke noe? Nordmannen kunne jo allerede se målseilet. Med bøyd hode så trønderen i øyekroken at spurterne spratt ut av dragsuget hans, men – smatt inn igjen. Det gikk så pass fort at de i motvinden ikke kom seg forbi hurtigtoget Knudsen. Gregarioen lurte på hva han skulle gjøre. Nå hadde det til og med blitt en luke.
Basso hadde i mellomtiden holdt Sercu i trøyen og begge måtte slippe opp tempoet for ikke å gå i asfalten. Også Gavazzi var borte. Men madre di Gesù, Knudsen kunne jo ikke bremse nå!
Samtidig var han ikke i den posisjonen at han, den ukjente nordmannen som han var, plutselig skulle vinne sykkelløp. Men da var det for sent.
Han hadde allerede krysset mållinjen først av alle. Unggutten fra Levanger hadde nettopp vunnet sin første etappe i et av verdens største sykkelritt.
Og dette på Norges nasjonaldag.
I et forsøk på å redde øyeblikket kastet Knudsen den høyre armen sin opp i været, åpnet munnen mekanisk og presset frem et seiersskrik. Dette var det største han så langt i livet hadde oppnådd. Navnet hans ville inngå i annalene til Giro d’Italia og bli husket for alltid.
Kilde: Aftenposten.
Gleden over etappeseieren ble dog skyggelagt fort. Allerede i det han hadde krysset mållinjen, gikk det opp for Knudsen at egenrådigheten hans ville bli et emne i garderoben. Og gjett om det ble.
Etter seiersseremonien hadde trønderen møtt på sportsdirektøren Marino Fontana og italieneren hadde slett ikke vært blid.
Oppbrakt hadde Jolly-Ceramica sjefen forklart sin norske jypling at en seier til Gavazzi hadde fått mye større oppmerksomhet og dermed økt populariteten til det italienske laget. Fontana lovte å gjøre opp på kammerset med Knudsen til kvelden. Men uansett hvor stor påpakningen skulle bli, nordmannen var fast bestemt på å nyte øyeblikket.
For ham hadde en drøm gått i oppfyllelse. Han hadde ikke bare vunnet en etappe i Italias største sykkelløp, han skulle også bære Maglia Rosa, ledertrøyen i rittet, dagen derpå. Dette var tross alt noe som ingen nordmann før ham hadde klart å oppnå. Det nærmeste unge Knut Knudsen hadde kommet profesjonell sykkelsport under oppveksten hjemme i Levanger, var at det hang bilder av de store sykkelstjernene på gutterommet hans. Nå var han plutselig selv blitt én av stjernene. Dette var gigantisk.
Etter den første dagen i rosa trøye fulgte en annen, så en tredje. Knudsen levde på en rosarød sky. Først ved målgang på den tredje etappen på toppen av Prati di Tivo mistet nordmannen trøyen til sin lagkamerat Giovanni Battaglin. Men på dette tidspunktet lurte ingen lenger hvem il vichingo simpatico var.
Foto: Scanpix.
***
Italia rundt i 1975 ble en stor suksess for Jolly-Ceramica laget. Ti sammensvorne ryttere jobbet som aldri før for å oppnå det største en kunne oppnå i italiensk sykkelsport. Å vinne Giro d’Italia.
Når Battaglin mistet ledertrøyen til spanjolen Galdós, stod laget omforent rundt den andre kapteinen i Jolly-Ceramica, Fausto Bertoglio. I en thriller av de sjeldne avgjorde italieneren tvekampen med Galdós opp til Stelviopasset på rittets siste dag.
En utslitt Knut Knudsen, som under hele treukersrittet hadde gjort en formidabel jobb som hjelperytter, pustet lettet ut, da han halvveis i klatringen opp Stelvio fikk beskjed om at Bertoglio hadde kommet godt i mål. Gang på gang hadde nordmannen tauet på kapteinene sine og tettet luker for dem. Alene.
Dette hadde ikke minst Marino Fontana fått med seg. Da Giroen var over falt lagsjefen i Jolly-Ceramica rundt halsen til trønderen. Mest av glede over innsatsen hans, men også av redsel for at unggutten fra Levanger en dag ville vende nesen mot høyere mål.
Fordi Knudsen var temporytter, en vinnertype og ingen gregario.