MYNDEN BLANT VALPENE
I Giro d’Italia 1975 fikk Knut Knudsen sitt store gjennombrudd som landeveisrytter i internasjonal sykkelsport. Det ble en aldri så emosjonell opplevelse.
Tekst & oppslagsbilde: Marcus Liebold.
Marino Fontana er rasende. Lagsjefen til italienske Jolly-Ceramica banker ikke på døra, men stormer rett inn på hotellrommet. På senga ligger en småsliten Knut Knudsen som ser forfjamset på den lille, senete italieneren.
Knut”, roper han hissig, ”hvorfor faen tror du, du har bremser på sykkelen?”
Trønderen er satt ut.
”Jeg forstår ikke helt...”, prøver Knudsen seg på et spakt svar, men blir avbrutt med en gang. Fontana fortsetter å kjefte.
”De er til for å bremse med! Du skulle bremset og ventet på Gavazzi. Dette, gjør du aldri mer igjen, capito?”
Den unge nordmannen er målløs. Før han rekker å forsvare seg, snur Fontana på hælen og smeller igjen døra.
Basta!
***
Foto: Scanpix.
Knut Knudsen hadde blitt hentet til Italia som en hjelperytter foran 1974-sesongen.
Den store triumfen fra velodromen i München under OL i 1972, der han på overlegent vis hadde vunnet gullmedaljen i 4000 meter forfølgelsesritt, hadde heller ikke i Italia gått upåaktet hen. Men Knudsen var ung. For ung til at sportsdirektøren Marino Fontana i italienske Jolly-Ceramica hadde andre forventninger enn at unggutten fra Levanger skulle være en ren hjelperytter i starten av hans profesjonelle landeveiskarriere.
I tillegg hadde Knudsen frem til nå kun vært amatør, han fikk heller ofre seg for lagets største profil Giovanni Battaglin, mens han tilvennet seg profftilværelsen. Og nordmannen slet som aldri før.
Ikke bare syklet de profesjonelle rytterne fortere, de syklet også mye lengre. Der amatørene konkurrerte i ritt på sytten mil, tråkket proffene gjerne ti mil ekstra når de syklet om kapp. Knudsen skulle plutselig klatre opp til Marmolada og Pordoipasset, mens han tidligere hadde syklet intervaller opp Sollihøgda.
Men trønderen kom fra en treningskultur, der han hadde lært seg å gjennomføre nøye de planlagte øktene sine dag for dag. De italienske lagkameratene hans derimot hadde verken forstand eller forståelse på hva målrettet trening gikk ut på. På lagsamlinger satte Jolly-Ceramica rytterne seg på sykkelen klokken ni om morgen, gjerne med tre til fire panini i baklommene, og syklet uten mål og mening rundt i området. Ikke sjelden stakk Knudsen derfor ut og trente for seg selv etter at laget hadde kommet hjem fra disse turene. Han følte at han rett og slett ikke hadde fått noe ut av fellesøktene.
Det nordmannen trente mest på var tempokjøring. En spisskompetanse italienerne hadde stor respekt for. De elsket å notere tider fra start til mål og hyllet ryttere som alene kunne kjøre fort mot klokken. Med hans bakgrunn fra banesyklingen skjønte Knudsen at han hadde en ferdighet som det gjaldt å få utviklet dersom han skulle lykkes som profesjonell syklist.
Nordmannens intensjon da han kom til Italia hadde aldri vært å friste et liv som gregario. En dag ville han vinne både etapper og ritt. Men inntil videre gjorde den beskjedne trønderen det som ble forventet av ham. Han tauet på kapteinene, hentet flasker og tettet luker. Aldri i verden hadde han turt å yppe seg med tempokvalitetene sine.
Gjennom seriøs og iherdig treningsinnsats hadde il vichingo simpatico, som italienerne hadde døpt Knudsen for, likevel allerede i debutsesongen fått bemerkelsesverdige resultater. De to sjøers ritt, Tirreno-Adriatico, hadde han avsluttet på pallen. På en tempoetappe i premieren sin i Italia rundt hadde han kjørt inn til en overbevisende femte plass, kun slått av giganter som Eddy Merckx og Francesco Moser. Langt viktigere derimot var at Knudsen hadde hjulpet lagkameraten Giovanni Battaglin om å kapre en topp ti plassering i sammendraget i Italias største sykkelritt. En prestasjon ingen hadde forventet de unge syklistene fra valpelaget Jolly-Ceramica ville klare. Det lovte svært godt for fremtidige utgaver. Før eller senere ville det bli deres tur til å få førstesideoppslag på det rosa avispapiret til La Gazzetta dello Sport.
Kilde: La Gazzetta dello Sport.
Nå året etter var den italienske pressen fra seg. Den store sykkelstjernen Eddy Merckx, som hadde vunnet de siste tre utgaver av Italia rundt, ville ikke stå på startstreken i Milano denne 17. mai 1975. Han hadde pådratt seg en halsinfeksjon i Tour de Romandie uken før og lå nå til sengs med feber. Fra den ene dagen til den andre hadde sykdommen til den aldri mette kannibalen ødelagt planene til Molteni-laget om å gå for den fjerde sammenlagt seieren i Giro d’Italia på rad. En Giro uten belgieren Merckx var dog så pass utenkelig, at hele det italienske laget heller trakk seg fra start enn å stille med en reservekaptein. Tiden for at hjelperytterne fikk lov til å skinne var ennå ikke moden på 1970-tallet.
Under Merckx’ fravær seilte plutselig andre kandidater opp som favoritter for sammenlagt seieren. Bianchi-kapteinen Felice Gimondi for eksempel eller spanjolen Franciscos Galdós som syklet for KAS. Men også Giovanni Battaglin, mente ekspertene, kunne hevde seg blant topprytterne.
I Fausto Bertoglio hadde lagsjefen Marino Fontana loset en domestikk av verdensklasse inn i Jolly-Ceramica laget, som han var overbevist om ville øke sjansene til Battaglin ytterligere. Samtidig skulle en håndfull talentfulle gregari støtte opp under stjerneduoen. Pierino Gavazzi, en av Italias fremste spurtere ble tatt ut, allrounderne Alessio Antonini og Giacomo Bazzan var med i troppen så vel som temposterke Knut Knudsen. Jolly-valpene ville kunne bite godt i fra seg i Giroen i år.
Nordmannen Knudsen hadde trent hardere enn noensinne før.
Lårmusklene hans hadde aldri vært større, han var i kjempeslag. Trønderen gledet seg til å komme i gang med Italia rundt og var ekstra motivert til å vise seg frem på den første etappen som gikk på selveste Norges nasjonaldag.
Åpningsetappen fra Milano til Fiorano Modenese på 177 kilometer var paddeflat, som skreddersydd for Jolly-Ceramicas spurter Pierino Gavazzi. Lagsjefen Fontana hadde ikke akkurat brukt lang tid til å klekke ut planen for laget denne dagen. Alle skulle kjøre for Gavazzi. Knudsen fikk i tillegg beskjed om å ligge i front av feltet og dra opp spurten for italieneren når de nærmet seg kilometersmerket.
Kilde: Philippe Huguenin.
Ellers skulle rytterne bruke minst mulig krefter ved å forflytte seg fra start- til målby. Giroen i år skulle bli tøff nok og ingenting ville være avgjort før rittets siste dag, der en klatreetappe opp til fryktinngytende Stelviopasset stod på programmet.
Mens arrangørmannskapene svettet for å rydde fjellovergangen på 3000 meters høyde for snø, tråkket rytterne 200 kilometer lenger sør i solfylte Milano den 58. utgaven av Giro d’Italia i gang. Til tross for at kalenderen viste en lørdag, var tempoet i feltet som på en søndagstur. En liten gruppe prøvde å komme seg av gårde, men fikk rask beskjed om å ta det piano og vente på hovedfeltet.
Her regisserte de store gutta Gimondi, Galdós og de Vlaeminck hva som skulle skje og straffet enhver bestrebelse om å skru opp farten med skarpe blikk. Mottoet lød: sitt ned! Løpet startet derfor ikke før det var fire mil igjen.
Mange uthvilte ryttere fosset plutselig frem for å ligge i teten av feltet. Magniflex-laget til spurtesset og tidligere verdensmester Marino Basso tok kommandoen sammen med mennene fra Brooklyn Chewing Gum, som ville kjøre deres spurtkaptein Patrick Sercu i posisjon.
Tempoet økte betraktelig, ingen skulle ødelegge for en duell mellom italieneren og belgieren. Imens hadde også Gavazzi og Knudsen funnet hverandre og var på vei opp. Nå lå alle favoritter for dagens etappeseier i en stor klynge.
Foto: Cor Vos.
Med tre kilometer igjen til mål hadde det norske lokomotivet Knut Knudsen oppnådd driftstemperatur. Han lå i fremste posisjon med Gavazzi på hjul. Klyngen derimot hadde blitt smalere og smalere og var i ferd med å bli en tynn rekke. Trønderen begynte å kjenne på melkesyren, men dette skulle ikke hindre ham fra å gjøre jobben. Som tidligere banesyklist klarte han fint å tåle smerte i 4000 meter. Dette var tross alt disiplinen han var olympisk mester i.
Rytterne nærmet seg kilometersmerket. Fortsatt lå Knudsen i bukken og dro på hele feltet. Et kjapt blikk under armen bekreftet at alt gikk etter planen. Gavazzi var opp i lommen til sin norske lagkamerat. Det så lyst ut for Jolly-Ceramica spurteren. Han hadde nå en reell sjanse til å vinne åpningsetappen. Men Basso og Sercu hadde ikke tenkt å servere italieneren denne seieren på sølvfat.
Knudsen for sin del begynte å bli urolig. De hadde allerede kommet til 500 metersskiltet, nå ville det snart smelle på begge sider av ham og spurterne ville fyke av gårde.
200 meter.
Fader, hvorfor skjedde det ikke noe? Nordmannen kunne jo allerede se målseilet. Med bøyd hode så trønderen i øyekroken at spurterne spratt ut av dragsuget hans, men – smatt inn igjen. Det gikk så pass fort at de i motvinden ikke kom seg forbi hurtigtoget Knudsen. Gregarioen lurte på hva han skulle gjøre. Nå hadde det til og med blitt en luke.
Basso hadde i mellomtiden holdt Sercu i trøyen og begge måtte slippe opp tempoet for ikke å gå i asfalten. Også Gavazzi var borte. Men madre di Gesù, Knudsen kunne jo ikke bremse nå!
Samtidig var han ikke i den posisjonen at han, den ukjente nordmannen som han var, plutselig skulle vinne sykkelløp. Men da var det for sent.
Han hadde allerede krysset mållinjen først av alle. Unggutten fra Levanger hadde nettopp vunnet sin første etappe i et av verdens største sykkelritt.
Og dette på Norges nasjonaldag.
I et forsøk på å redde øyeblikket kastet Knudsen den høyre armen sin opp i været, åpnet munnen mekanisk og presset frem et seiersskrik. Dette var det største han så langt i livet hadde oppnådd. Navnet hans ville inngå i annalene til Giro d’Italia og bli husket for alltid.
Kilde: Aftenposten.
Gleden over etappeseieren ble dog skyggelagt fort. Allerede i det han hadde krysset mållinjen, gikk det opp for Knudsen at egenrådigheten hans ville bli et emne i garderoben. Og gjett om det ble.
Etter seiersseremonien hadde trønderen møtt på sportsdirektøren Marino Fontana og italieneren hadde slett ikke vært blid.
Oppbrakt hadde Jolly-Ceramica sjefen forklart sin norske jypling at en seier til Gavazzi hadde fått mye større oppmerksomhet og dermed økt populariteten til det italienske laget. Fontana lovte å gjøre opp på kammerset med Knudsen til kvelden. Men uansett hvor stor påpakningen skulle bli, nordmannen var fast bestemt på å nyte øyeblikket.
For ham hadde en drøm gått i oppfyllelse. Han hadde ikke bare vunnet en etappe i Italias største sykkelløp, han skulle også bære Maglia Rosa, ledertrøyen i rittet, dagen derpå. Dette var tross alt noe som ingen nordmann før ham hadde klart å oppnå. Det nærmeste unge Knut Knudsen hadde kommet profesjonell sykkelsport under oppveksten hjemme i Levanger, var at det hang bilder av de store sykkelstjernene på gutterommet hans. Nå var han plutselig selv blitt én av stjernene. Dette var gigantisk.
Etter den første dagen i rosa trøye fulgte en annen, så en tredje. Knudsen levde på en rosarød sky. Først ved målgang på den tredje etappen på toppen av Prati di Tivo mistet nordmannen trøyen til sin lagkamerat Giovanni Battaglin. Men på dette tidspunktet lurte ingen lenger hvem il vichingo simpatico var.
Foto: Scanpix.
***
Italia rundt i 1975 ble en stor suksess for Jolly-Ceramica laget. Ti sammensvorne ryttere jobbet som aldri før for å oppnå det største en kunne oppnå i italiensk sykkelsport. Å vinne Giro d’Italia.
Når Battaglin mistet ledertrøyen til spanjolen Galdós, stod laget omforent rundt den andre kapteinen i Jolly-Ceramica, Fausto Bertoglio. I en thriller av de sjeldne avgjorde italieneren tvekampen med Galdós opp til Stelviopasset på rittets siste dag.
En utslitt Knut Knudsen, som under hele treukersrittet hadde gjort en formidabel jobb som hjelperytter, pustet lettet ut, da han halvveis i klatringen opp Stelvio fikk beskjed om at Bertoglio hadde kommet godt i mål. Gang på gang hadde nordmannen tauet på kapteinene sine og tettet luker for dem. Alene.
Dette hadde ikke minst Marino Fontana fått med seg. Da Giroen var over falt lagsjefen i Jolly-Ceramica rundt halsen til trønderen. Mest av glede over innsatsen hans, men også av redsel for at unggutten fra Levanger en dag ville vende nesen mot høyere mål.
Fordi Knudsen var temporytter, en vinnertype og ingen gregario.
ALPEKONGEN
Med en uovertruffen prestasjon vant Geir Digerud Østerrike rundt i 1980. Men den første, store internasjonale seieren ble også den siste til Norges uforløste sykkeltalent.
Tekst: Marcus Liebold. Oppslagsbilde: Sportsboken 1980.
Geir Digerud er lamslått.
Avgjørelsen som det norske idrettstinget har tatt i Bodø forrige helg, treffer han som et lyn fra blå himmel. Som en konsekvens av at Sovjetunionen på første juledag i fjor invaderte Afghanistan, har forbundssjefene nå besluttet at samtlige idrettsutøvere fra Norge skal boikotte sommerlekene i Moskva senere i år.
Aldri i verden hadde Geir trodd at en politisk konflikt på den andre siden av jordkloden ville ødelegge sjansen hans for å kjempe om en medalje i den sovjetrussiske hovedstaden i sommer. I flere år hadde Geir levd i troen om at han under sommer-OL ville få anledning til å sykle om kapp med de beste amatører fra hele verden.
Mange års forberedelser og iherdig trening hadde plutselig blitt visket bort med et enkelt pennestrøk. Deprimert kikker Geir på sykkelen sin som står nyvasket og skinnende langs veggen på rommet. I et lite sekund orker han ikke tanken på å røre den. Det kjæreste han vet, har brått blitt til uttrykk for drømmerier. Men alt treningsarbeid kan da ikke være forgjeves. I et forsøk på å riste av seg sjokket, spretter Geir opp, og slår så hardt på sadelen til sykkelen sin, at han kjenner smerten til langt opp i armen.
– Jeg skal vinne store løp, og jammen bli proff!, roper han. Aldri i livet gir jeg opp nå!
***
Allerede under fjorårets VM i nederlandske Valkenburg hadde Geir vært så overlegen, at han uten videre kunne blitt profesjonell syklist da.
Kilde: Sportsboken 1980.
Ikke bare hadde han bidratt til å skaffe Norge sin første bronsemedalje på lagtempoøvelsen noensinne, men Geir hadde samtidig kjørt inn til en glimrende tolvte plass på fellesstarten for amatører. Profflagene hadde deretter stått i kø, for å huke tak i den talentfulle klatreren fra nord. Men den beskjedne unggutten hadde pent takket nei, og istedenfor valgt å fortsette som amatør i ett år til, for nok en gang å få muligheten til å delta i de olympiske sommerlekene som kun var forbeholdt amatørryttere.
Under OL i kanadiske Montreal i 1976 hadde Geir vært for ung og uerfaren til å kunne hevde seg i et internasjonalt felt, men sommerlekene i 1980 skulle bli hans store gjennombrudd.
Når Norges idrettssjefer nå hadde satt foten ned for at norske utøvere fikk være med i Moskva, hadde Geir lenge forbannet skjebnen sin. Så langt han kunne huske tilbake, hadde det vært en hard kamp for å lykkes som syklist. Ikke at Geir manglet talent, tvert i mot. Av faren sin, Per Digerud, som hadde vært en mangemerittert norgesmester i flere idrettsgrener, hadde Geir arvet både den fysiske utholdenheten og mentale seigheten.
Men Oslogutten var en ukonvensjonell rytter, som heller gjorde ting på sin egen måte, og som ga blaffen i en fra sykkelmiljøet forhåndsdefinert væremåte. Slik trente Geir sjelden sammen med andre syklister, men snarere alltid for seg selv. Han likte det å følge intuisjonen sin, istedenfor å måtte forholde seg til en fast plan eller andres vaner.
I sine yndlingsbakker Grefsenkollen og Holmenkollen kunne Geir trene i timevis, og sykle drag på drag uten å bli lei eller sliten. Med stålsykkelen sin fra DBS satte det tilbaketrukne talentet en rekord etter den andre, og lot beina snakke sitt utvetydige språk om hvem som var best. Konkurrentene derimot slet med å bryte dominansen til unge Digerud uansett om det var på flatmark, i bakkene eller på tempo.
På den annen side kunne Geir ikke fornekte talentet sitt for rivalenes skyld, selv om han tydelig følte misunnelsen og harmen i blikkene og kommentarene deres. Han kjente de bestes forbannelse, og det å være ensom på grunn av begavelsen sin. Som om stigmatiseringen ikke var vanskelig nok å leve med, så ble situasjonen nå desto tøffere når Geir i tillegg skulle gi avkall på de sportslige målsetningene sine.
Kilde: Fotosamling Stein Bråthen.
Midt i denne tunge sinnsstemningen hadde plutselig landslagssjef Birger Hungerholdt ringt, og spurt om Geir ville være med til Østerrike og sykle ritt. Lenge hadde den unge nordmannen nølt med å gi et endelig svar. Han manglet fremdeles motivasjonen, og følte seg ikke minst ute av form. Men Østerrike rundt var et prestisjefullt løp, og et av de fremste rittene amatører kunne stille i. Den svært kuperte løypeprofilen favoriserte Geir samtidig som det ryktes om godt vær i Østerrike. Det var ingenting som den unge nordmannen faktisk hatet mer enn kaldt og regnfullt vær.
I Fredsrittet for fire år siden hadde han til og med besvimt på grunn av kulden. Så om han unngikk å fryse nå, ville han bli med til Alperepublikken.
I den østerrikske hovedstaden er temperaturene sannelig mildere enn hjemme i Oslo. Flere tusen tilskuere har strømmet ut i gatene til den ærverdige Donau-byen, og kikker nysgjerrig på de spreke syklistene som triller forbi i sine fargerike landslagsdrakter.
Kilde: Fotosamling Jostein Wilmann.
Som for to år siden, når nordmannen Jostein Wilmann på overraskende vis hadde stukket av med sammenlagtseieren, starter også årets utgave av Østerrike rundt i Wien. Selvfølgelig husker Geir bragden til Wilmann, men det faller ham ikke inn å sammenligne seg selv med trønderen av den grunn.
Mens Wilmann er en særskilt etapperytter, som for øvrig vil få sin debut i verdens største sykkelritt Tour de France til sommeren, er Geir heller en endagsspesialist. Om han vinner et løp den ene dagen, kan han ha pinnestive bein den neste. Planen til Geir er derfor bare å gjemme seg vekk i feltet, og se an rittet fra dag til dag.
Egentlig har han ikke lyst til å starte i det hele tatt. Selv om det kun er noen få hundre meter fra hotellet til startområdet, foreslår Geir for sin lagkamerat Stein Bråthen å kjøre seg bort, og slik miste starten. Men Stein vet hvilket argument han må bruke for å overbevise Geir om å sykle likevel. Det er usportslig å svikte lagkompisene sine på denne måten. Kort tid senere står derfor 24-åringen omringet av det norske landslaget, og venter på startskuddet til gateløpet.
Der er ungdomsvennen sin, Svein Langholm. Like ved står kraftkarene Tom Pedersen og Dag Selander. Stein Bråthen og klatresterke Morten Sæther kompletterer laget. Geir må smile når han ser på denne brokete gjengen. Dog er de alle sammen gode ryttere som med rett kan kreve at han skal yte sitt beste.
Idet starten går, skjer det jammen en forvandling med Geir. All vegring virker å være glemt. Fra første pedaltråkk kjører Geir forrykende offensivt, og er skjerpet igjen. På de brede og fine gatene på rundløypen i Wien jager han konkurrentene sine, og nøytraliserer ethvert bruddforsøk, til endelig Morten Sæther kommer seg løs, og kaprer en fin tredje plass.
Også på de neste etappene til Linz og Salzburg er den 21-årige unggutten fra Glåmdal SK stadig med på leken. I Linz mangler det fattige 75 meter til den etterlengtede etappeseieren.
Geir for sin del kunne ikke hatt det bedre. Han har fått tilbake kjøremoralen, og koser seg i det kuperte, østerrikske landskapet uten å måtte vise seg frem. For hver etappe som går, kjenner han seg i bedre form. Fire av de til sammen ti etappene er allerede unnagjort, når den første, virkelige prøven venter på rytterne.
Kilde: Fotosamling Stein Bråthen.
En kort bakketempo fra Innsbruck til Igls står for tur.
Selv om klatringen fra sentrum til foten av den kjente skibakken ikke er lengre enn 4,3 kilometer, så er det stigningsprosenten som gjør den til en tøff utfordring. Med sine sju prosent i snitt vil bakken avsløre for første gang hvilke ryttere som satser på sammendraget. Av alle mulige etappeprofiler er det dog nettopp denne som passer Geir best.
På storskiva og med kraftfulle tråkk tar nordmannen fatt på klatringen til Igls. Han ser verken tilskuerne langs veien eller de andre rytterne som han innhenter. Det eneste Geir ser, er kjedet sitt som stadig ligger på den tyngste utvekslingen. Men rett før mål skjer det ubegripelige. Kransen på sykkelen til den norske amatøren låser seg. Geir taper verdifull tid, og blir vitne til hvordan Richard Trinkler fra Sveits kjører inn til etappeseieren med fire sekunders forsprang.
Likevel er Geir bare glad.
Dersom en så god rytter som Trinkler kun vinner på grunn av at han har hatt teknisk trøbbel, så må vel det bety at Geir har sjanser i sammendraget.
Sannelig er det allerede neste formiddag nordmannen tar over ledelsen i rittet, og får ikledd seg den gule ledertrøya. De sveitsiske og østerrikske rytterne kjører som om de har stjålet sykler, men det nytter lite mot en våken og helhjertet sammenlagtleder fra Norge som følger hvert eneste rykk. Heller ikke det faktum at sveitseren Trinkler nok en gang vinner over Geir på ytterligere en tempo, denne gangen med fire tiendedeler, bringer Geir ut av balanse.
Han ler og tøyser med lagkameratene sine i et kjør. Aldri før har Geir vært så ledig og avslappet. Men også dette er unge Digerud. Lukter han en mulighet, kommer styrken, og med dette selvsikkerheten.
Geir kjenner seg heller ikke urolig når han kvelden før kongeetappen hører lagkameratene sine diskutere ryktene som går. I forkant av morgendagens beintøffe klatring opp til Großglockner skal det østerrikske landslaget ha inngått en allianse mot Norge, som ikke bare involverer de mindre distriktslagene fra Østerrike, men østblokklandene Sovjetunionen og Bulgaria også.
Om ryktene stemmer, er Østerrike villig til å betale store pengesummer under bordet dersom ikke Geir, men en av deres egne ryttere, står øverst på slutten av etappeløpet. Den unge nordmannen er klar over at det i morgen kommer til å bli et bikkjeslagsmål om å sykle først over legendariske Großglockner, og dermed få avgjort kampen om den gule ledertrøya. Likevel vet Geir at han av alle ryttere i feltet er den som klatrer best, og ikke trenger å frykte noen. Værvarselet er det eneste som gir ham grunn til bekymring.
Kilde: Fotosamling Jostein Wilmann.
Neste morgen henger det tunge, regnfulle skyer over startbyen Saalbach. Det er ufyselig vær. Over Großglockner, som ligger på 2500 meters høyde, er det meldt null grader med fare for snø. Dag Selander møter som sedvanlig i kort/kort, mens Geir bare rister på hodet. Han tar på seg alt av klær han kan få tak i, men fryser likevel. Det gjelder bare å komme i gang og kjøre sykkelløp.
Som Geir og hans lagkamerater har bestemt seg for i går kveld, så skal de gjøre etappen så hardt som overhode mulig, og ikke la østerrikerne diktere løpsutviklingen. Rett fra start går derfor Morten Sæther i brudd. Han får med seg en sovjet-russer og østerriker, som dog heller vokter nordmannen enn aktivt å bidra til å øke ledelsen med egne føringer.
Imens har det norske landslaget samlet seg rundt Geir Digerud bak i feltet. Det er nå de kan hjelpe ham, mens Geir senere må gjøre jobben selv. Merkelig nok vil ingen av de andre sammenlagtfavorittene ta initiativ og sette inn støtet. Trinkler og østerrikerne bare kikker på Geir og hans menn. Enten kjenner de ikke til Mortens klatreferdigheter eller har sett seg blind på Geir, men Sæther er allerede i bunn av stigningen til Großglockner.
Han kvitter seg fort med sine bruddkamerater, og kjører jevnt og trutt mot toppen. Lagsjef Hungerholdt sekunderer at Glåmdalsyklisten leder med nesten fire minutter på hovedfeltet. Om ikke rytterne bak reagerer, vil han få servert etappeseieren på sølvfat.
I mellomtiden har Svein Langholm lagt seg foran i feltet, og kjører det remmer og tøy kan holde. Taktikken er ikke å ødelegge for sin lagkamerat i front, men snarere å mørne rivalene til Geir.
Da skjer det.
Med en gang hovedfeltet er ved inngangen til bakken, smeller Geir til. Nordmannens pangåpning skremmer vannet av de andre rytterne, nettopp slik Geir håper på. Med stor fart og i uimotståelig stil tar Geir den ene etter den andre serpentinsvingen på vei mot toppen av Großglockner. Det er ingen rytter i feltet som verken tør eller orker å følge nordmannen i den bratte og lange stigningen. Men som om ikke trusselen til den østerrikske alliansen er nok, så ligger det plutselig et helikopter rett ved siden av Geir.
Vinden rotorbladene lager, er så sterkt at nordmannen holder på å bli blåst av den smale veien og ned fjellsiden. Flere ganger må Geir vinke for å få unna helikopteret, og håper ikke at østerrikerne er såpass desperate på å få seieren, at de nå bruker skitne triks. Likevel bare øker og øker han forspranget til de øvrige sammenlagtfavorittene, samtidig som han minsker avstanden til mannen i front.
Fire kilometer før passet får han endelig kontakt med sin egen lagkamerat. Geir har kjørt som en gal og pulverisert ledelsen til Morten Sæther i den femten kilometer lange stigningen. Sammen får den norske duoen verdens beste amatører til å se ut som statister. Det er ikke til å tro at to nordmenn dominerer kongeetappen i Østerrike rundt uten å møte på motstand.
Kilde: Fotosamling Stein Bråthen.
Hvor har det blitt av alliansen?
Når Geir og Morten dukker opp ut av tåkehavet på toppen, har det ikke gått mer enn 52 minutter, siden Geir tok fatt på Großglockner. Dette er ny bakkerekord!
Mens Morten tar den innlagte spurten, nøyer Geir seg med plassen bak. Gjennomvåte og frosne, men glade, stuper de norske rytterne ned mot dalen og mot mål. Kun et uhell kan frata dem denne fenomenale dobbeltseieren nå. Når begge noe senere ser mållinjen i den lille landsbyen Döllach, vet de at Geir vil bli den andre nordmannen i historien som kommer til å vinne Østerrike rundt sammenlagt.
Som takk for all hjelp han har fått, slipper Geir forbi Morten rett før målstreken, og peker på mannen som ikke bare har tatt over ledelsen i klatrekonkurransen, og får kalle seg for «Großglockner-König», men som kommer til å bli nummer to i sammendraget også.
Journalistene er allerede i ferd med å intervjue den norske seiersduoen, når hovedfeltet med slukørete østerrikere kommer i mål flere minutter senere. En slik norsk utklassing i et internasjonalt storritt har det sannelig aldri vært!
***
Geir Digerud kaster sykkelluen sin til publikum, idet han stolt poserer med ledertrøya på seierspallen. I sin gule drakt smiler han og vinker mot de østerrikske tilskuerne som har møtt opp i byparken i Graz for å hylle han og de andre syklistene.
Til tross for utallige angrep på de siste to etapper, har Geir og hans lagkamerater på mesterlig vis forsvart sammenlagtledelsen med god margin. Til slutt hadde verken rivalene eller de østerrikske fjellene klart å tukte vikingen fra Norge. Geir vet at seieren sin i Østerrike rundt vil bli lagt merke til av sportsdirektørene til de profesjonelle sykkellagene.
Når han lukker øynene sine i et sekund, ser han seg selv sittende på rommet hjemme i Oslo. Det var i april han hadde sverget på å vinne store løp, og han, Geir Digerud, Norges fremste syklist, hadde holdt ord. Nå skulle han jammen bli proff!
Geir Digerud
Født 19. mai 1956 i Oslo
KLUBBER SOM AKTIV:
SK Rye (1973-1978), Birkenes IL (1979-1980)
PROFFLAG SOM AKTIV:
Magniflex-Olmo (1980-1981), Atala-Campagnolo (1982-1983)
VIKTIGSTE MERITTER:
Sammenlagtseier Østerrike rundt 1980; Bronsemedalje i VM på lagtempo 1979; Sammenlagtseier i Telemark rundt i 1976, 1979 og 1980; 3. plass Trofeo Baracchi 1981; 3 x Norgesmester på fellesstart 1977-1979; 5x Norgesmester på tempo 50 km 1975-1980; Nordisk mester på fellesstart 1979; Nordisk lagtempomester 1978-1980; OL-deltakelse 1976; Juniormester på fellesstart 1973-1974.
EN SAGA BLOTT
Etter triumfen i Østerrike rundt ble Geir Digerud proffsyklist i det italienske laget Magniflex-Olmo på høsten i 1980. Utslagsgivende for at Digerud valgte Italia var ikke bare en forkjærlighet til landet og mentaliteten, men også det faktum at han i Italia-proffen Knut Knudsen hadde en viktig mentor som hjalp ham med å få fotfeste i proffmiljøet. Den 24-årige debutanten fikk bo i Vicenza på samme pensjonat som Knudsen, og la ut på daglige treningsturer med Bianchi-rytteren. I de første løpene på høsten i 1980 fikk Digerud stor oppmerksomhet etter å hadde slått stjerneryttere som Guiseppe Saronni eller Gianbattista Baronchelli.
Mange eksperter sammenlignet nordmannen allerede med datidens største syklist, franskmannen Bernard Hinault, som for øvrig var venn med Digerud. Men så begynte sykdomsmarerittet. Istedenfor å kunne hevde seg i ritt som Giro d’Italia eller Tour de France, måtte Digerud gjentatte ganger ta pauser midt i sesongen for å hvile kroppen etter sykdom. Pliktoppfyllende og pålitelig som Digerud var, følte han likevel stort press på å måtte stille og prestere i ritt. Enkelte løp absolverte nordmannen med feber i kroppen, som til gjengjeld førte til enda større utmattelse.
I 1984, i en alder av kun 28 år, fysisk og psykisk utslitt, la Geir Digerud opp som syklist. Norsk sykkelsport hadde mistet sitt største sykkeltalent gjennom tidene uten å hadde fått frem potensialet sitt. Etter karrieren valgte Geir Digerud å leve et fra sykkelmiljøet tilbaketrukken liv. Han overtok butikken etter faren sin, og er i dag eier av Digerud Sport AS som holder til i Oslo sentrum.
JOBBET HARDT FOR SUKSESSEN
Forhåndsfavoritten Thorleif Andresen var med i tetkampen om sammenlagtseieren i Telemark rundt i 1973, men måtte strekke våpen for en overlegen Jan Erik Gustavsen.
Tekst: Marcus Liebold. Oppslagsbilde: Freddie Øvergaard.
Jan Erik var en stor fighter og var fast bestemt på å bli en god syklist. Han trente hardt og med stor samvittighet og sluntret aldri unna en økt, minnes Thorleif Andresen.
Kort tid etter deres første møte på landeveien på våren i 1966 ble «Jern Gustav» med i treningsgruppa til brødreparet Thorleif og Ørnulf Andresen, og sørget slik for at Oslos desidert beste syklister omsider fikk god matching. Av en tidligere skøyteløper vel å merke.
Gjennom skøytesporten hadde Jan Erik lagt et fint grunnlag til å bli syklist. Vanligvis var vi mellom to og fire ryttere som stakk ut på treningsturer sammen. Det var Knut Kvernerud fra IK Hero, Jan Erik samt Ørnulf og meg. Hver dag etter jobb møttes vi på Gamle Mossevei for å sykle til Hølen og tilbake. Det var drøye ti mil. Sånn gikk det dag inn og dag ut, sier 75-åringen.
Foto: Privat.
Turene Oslogutta syklet på en vanlig ukedag, ble dog ikke gjennomført i behagelig langturfart, men nede i bukken til krampene meldte seg. Som regel var det «Gussen» som pisket frem treningskameratene sine.
Det var Jan Erik som dro opp farten på turene. Vi pleide å kjøre lagtempodrag på 15-20 minutter på terskelen. Akkurat som meg, så tålte Jan Erik den harde belastningen og ble bare bedre av det. Men når vi kom hjem igjen, så var vi dønn flate altså, ler han.
Takket være treningsmiljøet, utviklet Jan Erik seg raskt til en konkurransedyktig rytter på landslagsnivå. Men den sportslige statusen, å være blant Norges fremste syklister, veide på ingen måte opp for livet som landslagsrytter på 1960-tallet ellers. Klubbkassa til sykkelforbundet var som regel bunnskrapet, og komforten på treningsleirer og under ritt var lav. Spesielt godt husker Thorleif treningsoppholdet i Belgia på våren i 1968.
I Gent bodde vi på «Tom Simpson Velohotel», et gammelt grisehus som hadde blitt gjort om til overnattingssted for syklister. Det året var det to-tre stormer mens vi bodde der, og det ble lekkasje i taket av det. Selv om vi var våte og kalde når vi kom hjem fra sykkelturene, så måtte vi dusje i kaldt vann i tillegg. Vi kalte det bare for god belgisk sykkelstandard. Men Jan Erik klaget aldri, forteller den tidligere storsyklisten.
Herdet av forholdene i Belgia, presterte Jan Erik Gustavsen fremragende på de forblåste landeveiene til Fredsrittet samme vår. Med sin enorme kjørestyrke sikret han ikke bare norsk triumf i «østblokkens Tour de France», men også OL-billetten til Mexico. Thorleif Andresen mener dog at sommerlekene i 1968 kom for tidlig i karrieren til «Gussen».
Det tar sin tid å trene opp styrken som trengs i et OL, og Jan Erik manglet rett og slett tiden til trening. Som oss andre hadde han en vanlig jobb og familie ved siden av syklingen. Alle vi som var del av gamet på den tiden måtte ofre mye, sier han.
Til tross for en manglende topplassering i OL lot ikke Jan Erik seg affisere, og fortsatte det målrettede arbeidet sitt. Med seieren i Telemark rundt i 1973 fikk Gustavsen endelig lønn for strevet, og etablerte seg som topprytter. Ifølge Andresen, bekreftet Gustavsens prestasjon i Norges viktigste etapperitt at den tidligere skøyteløperen også tilhørte de beste syklister i sin generasjon.
Telemark rundt var et av høydepunktene i sesongen og et satsningsritt for oss norske syklister. Det var prestisje å gjøre det bra der, ikke minst på grunn av de utenlandske rytterne som var med. Nøkkelen til suksessen var å kunne henge med i bakkene og kjøre bra på tempoen. Det var slik Jan Erik vant rittet i 1973, resonnerer Andresen.
Foto: Privat.
I forkant av etapperittet ble den olympiske mesteren på bane Knut Knudsen og Thorleif Andresen selv nevnt som de største favoritter til å vinne løpet. Med første og andre plass for sykkelstjernene på Skandinavisk Grand Prix virket det også som om duoen ville gjøre opp om sammenlagtseieren i Telemark rundt seg imellom.
Jeg hadde vunnet i Skien året før, og visste at de harde Klyvebakkene passet meg bra. Jeg tok en sjanse når jeg rykket fra tetgruppen, men ble overrasket over at ingen fulgte etter meg. Knut var nok ikke veldig seriøs på å slå meg den dagen. Ellers hadde jeg aldri hatt en sjans mot han, innrømmer Andresen.
Likevel fulgte verken Andresen eller Knudsen opp med flere maktdemonstrasjoner i Telemark rundt etterpå. Levanger-syklisten Knudsen slet med dårlig form på grunn av overtrening, mens Andresen fremdeles laborerte på følgene av en langvarig sykdom.
Jeg hadde fått en alvorlig halskatarr i England rundt på våren, som jeg ikke ble kvitt og som påvirket opptreningen til Telemark rundt. Belastningen i rittet ble rett og slett for stor. Luftveisproblemene gjorde at jeg aldri nådde mitt tidligere nivå igjen, sier han.
Helseproblemene i 1973 vil Thorleif Andresen dog ikke bruke som unnskyldning for nederlaget mot «Jern Gustav». Avgjørelsen om seieren falt på bakketempoen ved Rjukan.
Det var veldig bratt å sykle opp Maristien. Strategien var bare å gi jernet og håpe på at beina var bra, men jeg slet akkurat den dagen. Jan Erik derimot syklet forrykende bra og viste hva han var god for. Jeg unner ham seieren fordi han jobbet hardt for suksessen, avslutter Andresen.
THORLEIF STEINAR ANDRESEN
Født: 14.02.1945
KLUBBER SOM AKTIV:
Sagene IF (1962-1977); Glåmdal SK (1977-1980)
Thorleif Andresen ansees som en av Norges beste syklister gjennom tidene. Under hans aktive karriere representerte han Sagene IF (1962-1977) og Glåmdal SK (1977-1980). Andresen fikk flere tilbud om å bli proffsyklist, bl.a. fra belgiske BIC (1968), italienske Jolly Ceramica (1972) og Ferretti (1973-1974), men takket nei hver gang. I løpet av sykkelkarrieren vant han femten lag-NM på hjemmebane og flere internasjonale amatørritt, deriblant Rheinland-Pfalz Rundfahrt. Etter at Andresen hadde lagt opp i 1980, begynte han som gymnastikk-lærer ved Ski videregående skole og trente det norske herrelaget under OL i Barcelona i 1992. Også det norske damelaget ble trent av Andresen i 1994. I 1985 mottok han Gullplaketten fra Norges Cykleforbund for hans fremragende sykkelprestasjoner. Thorleif Andresen er 75 år og bor i dag i Thailand.
VIKTIGSTE MERITTER:
13. plass i landeveisrittet i OL i 1968; 17. plass i VM i 1974; Norgesmester på fellesstart i 1969 og 1971; Norgesmester på individuell tempo i 1964; 15x Norgesmester på 170km-lagtempo/lagtempo i 1963-1965, 1968, 1971, 1974, 1975, 1977-1979; Norgesmester i 4000 meter på bane i 1963; 1x etappeseier i Fredsrittet i 1968; Sammenlagtseier i Rheinland-Pfalz Rundfahrt i 1975; Sammenlagtseier i Telemark rundt i 1971; Sammenlagtseier i Tyrifjorden rundt i 1974; Sammenlagtseier i Roserittet i 1967, 1969, 1974; Sammenlagtseier i Tour de la Manche i 1972; Norgesmester på individuell tempo juniorer i 1962
JERN GUSTAV
I 1973 er Telemark rundt Norges største etappeløp, og for de hjemlige sykkelstjernene er det stor prestisje å stå øverst på resultatlisten til slutt. Men årets utgave får en uant vinner.
Tekst & Oppslagsbilde: Marcus Liebold.
Klokka er fem denne onsdag morgen. Gustavsen spretter opp fra senga. Vekkeklokkas mekaniske pipetone kommer han aldri å venne seg til. Spesielt ikke nå på vinteren hvor det er bekmørkt og kaldt i rommet. Gustavsen har mest lyst til å snu seg rundt og sove litt til, men han må opp.
Han må tjene penger til familien. Han skal bli far for første gang bare om noen måneders tid. Gustavsen må være på jobb til sju, og det tar tid å komme seg fra Ila til Linderud med buss.
På «Oras» er de snille mot ham, men det betyr ikke at han kan komme og gå når han vil. Det å være rørlegger krever pålitelighet, og en sterk kropp ikke minst.
Etter mange timers hardt arbeid er Gustavsen som regel utslitt når klokka er halv fem på ettermiddagen, men da må han jage videre. Han skal rekke bussen ned til Carl Berner og treningen på Frogner stadion. Eller skal han ta banen opp til Holmenkollen for å gå på ski i lysløypa? Uansett hva han bestemmer seg for, vil han ikke være hjemme igjen før klokka ti i kveld.
Noen ganger kunne han bare hyle ut, så sliten er han av sin lille manns strid for eksistensen. Han skulle ønske han kunne brukt hele dagen på å sykle som proffene i utlandet. Men klokka er altså fem denne onsdag morgen i 1968, og Gustavsen har mest lyst til å lukke øynene igjen.
***
Foto: Privat.
Det har vært lite med penger så lenge Jan Erik kan huske. Gustavsen eller «Gussen», som sykkelkompisene hans kaller ham for, er ikke født med sølvskje i munnen. I alle år har han strevet, men lønna har knapt strukket til det mest nødvendige.
Nå, i 1973, kjenner Jan Erik dog for første gang mindre press på å måtte klare seg på den spinkle inntekten. Han og kona sitter igjen med en del penger etter nettopp å ha solgt leiligheten sin, og har flyttet inn hos svigerforeldrene på Valle Hovin. «Nå i sommer skal jeg ta litt mer fri, Gro. Nå skal jeg trene skikkelig for å se hva slags resultater det blir av det», sier han med et smil.
Den 27-årige rørleggeren føler at han omsider har fått muligheten som han har ventet på helt siden han begynte å sykle på midten av 1960-tallet. Endelig kan han vise frem at han er minst like talentfull som både Thorleif Andresen og Knut Knudsen, som har dominert norsk sykling i en årrekke, men som Jan Erik mener han har kommet i skyggen av.
Salget av leiligheten gjorde at jeg fikk rom til å forberede meg ordentlig til ritt. Jeg fikk trent istedenfor å måtte jobbe. I 1973 var både moralen og kjørestyrken veldig bra.
Det hadde vært litt tilfeldig hvordan Jan Erik hadde havnet i sykkelsporten. Guttungen hadde opprinnelig drevet med skøyter hjemme i Nannestad fra han var ti år, og hadde fort markert seg blant de dyktigste løperne i landet. Pokalene og medaljene, som gutten hadde vunnet, hadde fyrt opp enda mer under treningsiveren hans, og Jan Erik hadde vært fast bestemt på å bli best i verden.
Helt til han hadde fått trøbbel med ryggen et år. Det hadde vært så vondt å gå på skøyter, at han heller hadde begynt å sykle for å holde formen vedlike. Vennene hans fra skøytebanen hadde derfor oppfordret «Gussen» til å bli med på et sykkelritt i Oslo, nå hvor han uansett bare kunne sykle. «Nå drar du og melder deg inn i Rye, og så er du med i Oslomesterskapet på søndagen», hadde kompisene sagt.
Jeg hadde jo racersykkel, men ikke sykkelbukse. Uten å være preparert, stilte jeg opp på fem mil individuell tempo. Vi startet i Strømsveien utenfor Gresvig Sykkelfabrikk og skulle sykle til Rælingen og tilbake. Jeg beinet på voldsomt og ble nummer tre til slutt.
Dette hadde vært i 1964.
Jan Erik hadde så vidt fylt atten år, og hadde uten nevneverdig sykkelerfaring slått noen av Oslos sterkeste seniorryttere. Uten tvil var unggutten fra Nannestad et stort talent innen sykling. Skøytesporten hadde avlet frem en meget solid kondisjon og lår av jern hos Jan Erik.
Foto: Privat.
Selv om han hadde vunnet flere sykkelritt samme sommer, var det først to år senere at «Gussen» hadde fått ordentlig blod på tann for syklinga. Han husket fremdeles hvordan han hadde møtt stjerneskuddene Ørnulf og Thorleif Andresen for første gang på en søndagstur på vårparten. Brødreparet hadde blitt temmelig forbanna på Jan Erik når han ikke hadde sluppet deres bakhjul, uansett hvor hardt de hadde syklet.
Det må ha vært i februar eller mars i 1966. I hvert fall så syklet jeg i gummistøvler og vindbukse fordi det var så sørpete på veiene. Gutta så seg tilbake og lurte på hva slags tulling som satt bak og tråkket. Men jeg slapp ikke og hang med helt opp til Minnesund og hele veien hjem. Så tenkte jeg, dæven, kanskje bør jeg satse mer på sykkel.
Året etter den bemerkelsesverdige langturen hadde Rye-syklisten allerede deltatt i sitt første VM i nederlandske Heerlen.
Han hadde sett unge Eddy Merckx vinne proffenes fellesstart, og hadde jublet over Fåglum-brødrenes gullmedalje på lagtempoen. For Jan Erik var saken biff. Han måtte komme seg til OL i Mexico, koste det hva det koste vil.
Men hvordan skulle han få både jobben, familielivet og treningen til å henge i hop? Hver gang han skulle på landslagssamling, måtte han ta fri fra jobben, for så å kunne knive om én av de få ettertraktede plasser på OL-laget.
Men Jan Erik hadde ikke blitt kalt for «Jern Gustav» om han ikke hadde stått urokkelig ved beslutningen sin om å komme seg til Mexico. Hver eneste dag frem til OL hadde han strevet på jobben og så slitt seg ut på treningen. Til slutt hadde Rye-gutten nådd målet sitt og reist til olympiaden med resten av landslaget. I den meksikanske høyden hadde det unge talentet Knut Knudsen kjørt forrykende på bane, mens lagkameraten Thorleif Andresen hadde blitt trettende mann på fellesstarten.
Foto: Privat.
Jan Erik for sin del hadde vært i bra slag, men hadde ikke fått ting til å fungere når det gjaldt som mest. En skuffende 47. plass var alt «Gussen» hadde stått igjen med etter løpet. Thorleif og Knut var eminente syklister, men forskjellen mellom dem og Jan Erik var ikke like stor som resultatet indikerte.
Jeg hadde fått en fiks idé om å bruke pedalarmer med en lengde på 177,5 millimeter, mens jeg så langt hadde syklet med 172 millimeter lange krankarmer. Jeg tenkte arm og kraftgang og trodde jeg kunne produsere større kraft, men jeg bare stivnet.
Fanken heller! Gutta var jo ikke bedre enn han. Det kunne hende at de hadde hakket mer talent, men Jan Erik visste at han hadde større viljestyrke og pågangsmot. En dag skulle han slå dem, og aller helst måtte det skje på hjemmebane.
Ole Aspaas fra Grenland Sykleklubb hadde for to år siden dratt i gang et nytt etapperitt med navn Telemark rundt. Takket være de dyktige arrangørene hadde løpet snart fått status som suverent beste i Norge. Første utgave hadde Thorleif vunnet, og året etter hadde Knut stukket av med den rosa ledertrøya. Men nå i 1973 skulle Jan Erik jammen snyte dem for seieren. Slik hadde Gustavsen tenkt når han hadde solgt leiligheten, og begynt å trene på fulltid.
***
Jan Erik kjenner rundbaneløypa i Skien som sin egen lomme. Han har syklet gjennom traseen til «Skandinavisk Grand Prix» flere ganger, og vet at de krevende Klyvebakkene pleier å skille klinten fra hveten.
Dagens fellesstart på 186 kilometer vil riktignok ikke inngå i sammendraget til Telemark rundt, men en må fullføre løpet for å unngå tidsstraff i selve rittet i morgen. Rett fra start er det jammen høyt tempo, og allerede på den andre runden sliter et seksmannsbrudd seg av gårde.
Mens Thorleif og Knut har med hver sine hjelperyttere, som kan kontrollere avstanden til utbryterne, må Jan Erik gjøre jobben selv.
I år stiller han alene for Rye, og kan ikke tillate seg å hvile i de bakre rekkene. Han må være våken og med i teten hele veien. Idet rytterne passerer målstreken for fjortende gang, er feltet samlet igjen, men det er nå at Sagenes Thorleif Andresen smeller til. I Klyvebakkene gjør han et voldsomt rykk, og får raskt en stor luke ned til forfølgerne. «Gussen» derimot har mer enn nok med ikke å dette av bak.
Jeg hadde dårlig tak i bakkene. Jeg klarte jo å klore meg med, men jeg kunne ikke gi skikkelig pepper oppover der. Det gikk gjerne avgjørende brudd i bakkene.
Men som om situasjonen ikke er ille nok, får Jan Erik plutselig trøbbel med sykkelen i tillegg.
Han må stoppe opp, mens hovedfeltet bare jager videre. Thorleif jubler allerede i mål, når «Jern Gustav» gjør ære på kallenavnet sitt, og sykler som en villmann for å ta igjen rytterne foran. Etter fantastisk kjøring spurter han til slutt inn til en sjette plass.
Foto: Privat.
Neste morgen venter så åpningsetappen i Telemark rundt. Profilen til den snaue tolv mil lange løypa fra Porsgrunn til Bø byr ikke på nevneverdige utfordringer, og det er derfor ikke overraskende at ingen av sammenlagtfavorittene tar grep om etappen. De reagerer heller ikke når en trio rundt finnen Mauno Uusivirta øker farten i Varpehaugen fire mil fra mål.
De tre utbryterne er ingen trussel for sammendraget, noe som imøtekommer Jan Erik og de andre gutta. Feltet kan bare trille rolig og spare krefter til morgendagen. I Bø er det finske Uusivirta som spurter raskest i bruddet, men det er den norske veteranen Asbjørn Berger som tar over ledertrøya, i og med at finnen har brutt Skandinavisk GP.
Det er dog ingen tvil om at Berger neppe vil kunne forsvare ledelsen på kongeetappen til Rjukan. Her vil det bli alle mann mot alle.
Tidlig neste morgen setter rytterne så kursen fra Bø via Gvarv og Notodden til østsiden av Tinnsjøen. Men så skjer det.
I oppstigningen til Hovinheia må Knut Knudsen først gi én meter, så to og tre. Det svartner fullstendig for olympiamesteren når Jan Erik gjør et taktomslag i front, og viser hva han er god for. «Gussen» klatrer bra, men gjør ingen anstrengelser til å følge med på ethvert angrep som går.
Han vet at det vil være avgjørende å ha friske bein på den krevende bakketempoen i ettermiddag også. Så lenge han blir kvitt sine argeste konkurrenter inn mot Rjukan vil han være mer enn fornøyd. Det ser ut som om de ubetalte feriedagene fra jobben og all den målrettede treningen har gitt ham valuta for pengene.
På de siste mil til mål i Rjukan leder Jan Erik an på en tjue mann sterk frontgruppe, som vil gjøre opp om seieren. Men da farten i teten dabber av, og rytterne begynner å kikke på hverandre, støter Hero-veteranen Knut Kvernerud og vinner etappen.
Få timer senere er han dog ikke like heldig når han drar av pedalen på sykkelen sin på vei opp til Møsvatn, og taper dyrbare minutter. Det gjør ekstra vondt når teknisk uhell ødelegger for ledelsen i sammendraget, men på den annen side er den tjueto kilometer lange bakketempoen fra Rjukan opp Maristien ingen lekeplass for andre enn klatresterke tempospesialister.
Vi startet omtrent midt i sentrum i Rjukan og syklet noen få flate metere, før vi gikk inn i bakken. Stigningen var jevnt bratt, til vi kom til nitten kilometer. Da begynte det å flate ut innover mot mål.
Så snart Jan Erik har unnagjort det flate åpningspartiet, konsentrerer han seg om å finne en marsjfart han kan holde hele veien opp til Møsvatn.
Foto: Privat.
På den dårlige oljegrusen føles de tretti prosent gjennomsnittlig stigning enda verre, og hver eneste meter blir til en kamp mot tyngdekraften. I bunn av bakken er det så bratt at Maristien tar og slynger seg oppover i serpentinsvinger, før den fortsetter mer moderat langs åssiden.
Jan Erik pleier å slite tungt i korte og eksplosive bakker, men i klatringer som denne kommer hans gode utholdenhet til sin rett. I voldsom fart gyver han løs på Maristien, og kaster styret på sykkelen fra side til side. Meter for meter vugger Jan Erik den senete kroppen sin mot toppen og mot mål.
«Du kjører bra!», roper enkelte tilskuere langs veien, men ordentlige sekunderinger venter «Gussen» forgjeves på. Han må bare prøve å holde tempoet oppe og håpe på at det til slutt vil holde. Men hva er det? Plutselig kjennes det tyngre å tråkke.
Tre kilometer før mål fikk jeg en sigepunktering sånn at dekket ikke ble helt flat, men at jeg kjente at lufta gikk ut. Jeg måtte styre sykkelen og være varsom i de siste svinger.
Men Jan Erik er ikke den eneste som har defekt. I det fjerne står jyplingen Jostein Wilmann fra Trondhjems Velocipedklub og banner.
Hele bakdekket har eksplodert hos den stakkars gutten. Nå er Jan Erik sikker på at ingen vil ta fra ham seieren mer.
Jammen vinner «Gussen» bakketempoen med et snaut halvminutts forsprang, og kan juble over sin største seier i karrieren. Ledelsen i sammendraget er såpass komfortabelt at han neppe vil få større problemer med å forsvare den på den avsluttende etappen til Skien.
Foto: Privat.
Riktignok oppfører feltet seg som en flokk sultne ulver, som jakter den rosa ledertrøya til Jan Erik, når de onsdag formiddag sykler av gårde i Rauland. Det er hektisk kjøring og allerede etter femten kilometer er det en stygg velt. I de krappe svingene ned til Åmot fyker flere ryttere ut i bjørkeskogen og må bryte. «Gussen» klarer seg så vidt, men nå må han følge med Jostein Wilmann.
Jostein dro til noe så jævlig i de lange bakkene opp til Brunkeberg at jeg måtte ta i for å holde hjulet hans. Alle som prøvde å komme seg av gårde gikk jeg etter for å nøytralisere angrepene. Jeg hadde ingen som hjalp meg, og måtte derfor stole på meg selv og sitte blant de beste hele tiden.
Fra alle bauer og kanter hagler det med angrep nå, og rytterne sykler bare fortere og fortere i de lange utforkjøringer til Ulefoss.
Igjen skjærer enkelte syklister ut av veien, men drama er det også i selve løypa. Jan Erik tetter stadig luker til utbrytere og klarer på mirakuløst vis å holde feltet samlet. Han er så sliten, så sliten når de endelig nærmer seg målstreken i Telemarksveien i Skien, men også overlykkelig.
«Gussen» bryr seg fint lite om at etappeseieren går til nederlenderen Herman Snoeijink, når det er han som vinner Telemark rundt sammenlagt. Mot alle odds, men med jernvilje har Jan Erik vunnet Norges mest prestisjefulle etappeløp.
Det er vanskelig, men ikke umulig å tvinge frem lykken en dag.
JAN ERIK GUSTAVSEN, 74
KLUBBER SOM AKTIV:
Rye (1964-1973); Glåmdal SK (1974-1978)
VIKTIGSTE MERITTER:
47. plass i landeveisrittet i OL i 1968; 5. plass på lagtempo i VM i 1974; Norgesmester på lagtempo i 1976; 2. plass på individuell tempo i NM i 1968; 9. plass på 4. og 10. etappe i Fredsrittet i 1968; Sammenlagtseier i Telemark rundt i 1973; 3. plass i Tyrifjorden rundt i 1968; 3. plass i Solleröloppet i 1968
LIVET ETTER SYKKELKARRIEREN:
Etter at Jan Erik hadde lagt opp som aktiv syklist i 1978, overtok han laglederansvaret i Glåmdal SK og var med på å bygge opp Norges fremste sykkelklubb gjennom tidene. Han trente flere unge talenter, så som Bjørn Stenersen, Morten Sæther, Atle Pedersen og Jaanus Kuum. Både Pedersen og Kuum ble senere ettertraktede proffsyklister.
I 2000 trakk Jan Erik seg ut av Glåmdal SK, og startet etter hvert sin egen sykkelforretning i Fredensborgveien med navn «Christiania Cykelverksted» nær Oslo sentrum. Det lille verkstedlokalet på 16 kvadratmeter til tross, kundene kom i hopetall for å få hjelp med enten sykkelen sin eller for å slå av en prat med mannen som hadde opplevd alt fra Fredsrittet til OL. «Gussen» var alltid tilstede på fortauet utenfor butikken, og tok seg av det meste innen sykkelreparasjoner. Så sent som i 2017 flyttet Jan Erik noen meter lenger ned i gata, og åpnet en ny og større sykkelbutikk i Møllergata. Her finnes det alt av både gamle sykler for liebhabere og sjeldent utstyr som ellers er vanskelig å få tak i. Gamle avisartikler og store bilder på veggene vitner om en begivenhetsrik karriere som syklist.
Om det ikke er viktige oppgaver på hestegården hjemme i Kongsvinger Jan Erik må ta seg av, pendler pensjonisten innom Oslo hver dag for å jobbe med det han elsker mest i livet. Jan Erik kunne for lengst ha lagt beina høyt og nytt late dager, men det er fysisk arbeid som har holdt 72-åringen i form. Jan Erik sier selv at han vil holde det gående så lenge han kjenner på gløden. Til tross for flere tøffe slag i livet har Jan Erik aldri mistet smilet om munnen, men står på den dag i dag.
En svipptur innom Christiania Cykelverksted og Jan Erik er obligatorisk for alle som er lidenskapelig opptatt av sykling.