EN ÆRA TAR SLUTT

For 45 år siden tuktet en franskmann en belgisk kannibal.

Tekst: Marcus Liebold. Foto: Cor Vos.

Eddy Merckx hadde vunnet alt.

Han hadde blitt verdensmester, vunnet de store klassikerne Milano-San Remo, Paris-Roubaix og Liège-Bastogne-Liège og hadde tronet på øverste pallplass i både Giro d’Italia og Tour de France.

Den seierssultne kannibalen så heller ikke ut til å være mett, når han den 26. juni 1975 stilte til start i Tour de France. Den 62. utgaven av Le Grand Boucle startet med en prolog i belgiske Charleroi, en liten times tid unna Merckx’ barndomshjem. Dette skulle bli hans Tour.

Så langt hadde alt gått etter planen.

Eddy Merckx hadde tatt over ledertrøya fra italieneren Francesco Moser etter en individuell tempo på den 6. etappen. Moser på sin side knivet om å få tilbake “Le maillot jaune”, men hans kraftige kroppsbygning kunne ikke skjule at han slet så snart terrenget ble brattere. I kjølvannet av tvekampen mellom Merckx og Moser hadde hjemmehåpet Bernard Thévenet sakte men sikkert tatt beslag om tredje plassen i sammendraget.

Thévenet var en god klatrer, og en strateg på sykkelsetet. Han lot heller kannibalen Merckx sole seg i glansen av den gule ledertrøya.

Men den aldri mette og drakoniske kannibalen var langt fra godt likt hos alle.

På klatringen opp til Puy de Dôme slår en fransk tilskuer Merckx i ryggen, men belgieren berger seg til mål uten nevneverdig tidstap.

Dagen derpå derimot, på selve den franske nasjonaldagen, opplever Merckx sitt Waterloo, når han og franskmannen Thévenet kjemper om etappeseieren.

To kilometer fra målgang på skistedet Pra-Loup ligger Thévenet og Merckx side om side. Merckx har fortsatt vondt i ryggen og tar smertestillende som demper matlysten hans. Belgieren glemmer å spise og går fullstendig tom. Thévenet griper sjansen og kjører ifra. I mål er det nesten to minutter som den nye sammenlagtlederen har på en slagen Merckx. Det er franskmannen som vinner Touren til slutt.

Eddy Merckx klarte å hente seg inn igjen etter slaget på vei opp til Puy de Dôme, men kom aldri mer tilbake fra tapet mot Thévenet.

Etter nederlaget ved Pra-Loup skulle Merckx aldri igjen bære den gule ledertrøya i Tour de France. En æra hadde tatt slutt.

DEN SPANSKE EDDY MERCKX

I dag for 27 år siden døde den spanske storsyklisten Luis Ocaña.

Tekst: Marcus Liebold. Foto: Cor Vos.

Den unge Luis Ocaña hadde drømt om å bli syklist siden den dagen han hadde observert en gruvearbeider på sykkelen sin hjemme i den lille landsbyen Vila i Pyreneene. På den daglige turen til skolen ville Luis nå ikke lenger ta skolebussen, men en sykkel som stod parkert ved bussholdeplassen. En tøff avgjørelse for en liten skolegutt, gitt at Luis ikke kunne sykle.

Luis Ocaña ble født 9. Juni 1945 nær Madrid, men etter at faren hans hadde fått jobb som gruvearbeider i Sør-Frankrike, flyttet familien til Mont-de-Marsan, noe som førte til at unge Luis Ocaña etter hvert fikk kallenavnet ”spanjolen fra Mont-de-Marsan”.

Luis syklet nå som amatørrytter, og ble fort oppdaget av tidligere Tour de France vinner Antonin Magne. Magne var skråsikker på at Ocaña en dag skulle vinne Frankrike rundt, og fikk senere rett i sin antagelse.

Etter å hadde ledet suverent i sammendraget, og likevel måtte gi tapt i Tour de France i 1971 etter en velt, vant Ocaña endelig to år senere. Med et kvarters forsprang sikret spanjolen seg seieren foran franskmannen Bernard Thévenet, og minnet i måten han herjet i feltet om belgieren Eddy Merckx. Ikke uten grunn ble Luis Ocaña også kalt for ”den spanske Eddy Merckx”.

Allerede i 1970 hadde Ocaña stukket av med seieren i Vuelta a España på hjemmebane. Seire i Baskerland og Katalonia rundt fulgte i årene etter. Under Tour de France i 1977 ble Ocaña tatt for doping med amfetamin og fikk en måneds betinget utestengelse, ti straffeminutter i sammendraget og en bot på 1000 sveitsiske Franc. Samme år la Luis Ocaña opp som sykkelproff.

Spanjolen begikk selvmord den 19. mai 1994 etter å hadde fått Hepatitt C som følge av en forurenset blodtransfusjon i forbindelse med en bilulykke.

Luis Ocaña ble 48 år gammel.

TOURHISTORIE I FRIMERKEFORMAT

Dette er historien til Tour de France i 1972 – fortalt gjennom et noe uvanlig medium.

Tekst: Marcus Liebold.

Jeg husker ikke hvordan de havnet i samlingen min eller når jeg fikk dem. De sju frimerkene med motiver fra Tour de France i 1972. Det eneste jeg husker, er at jeg irriterte meg over at det ikke var flere.

Filatelister vil alltid ha de mest sjeldne frimerker, mens jeg ville ha alle i serien. Selv de uten sykkelinteresse måtte jo skjønne at det manglet noen frimerker her. I dag har Tour de France 21 etapper, i 1972 var det 25. Det burde altså vært atten flere. Men hvor var de blitt av?

Jeg bladde gjennom utallige frimerkekataloger, bladde opp og ned, men selv med intens leting klarte jeg aldri å oppdrive flere enn disse sju frimerkene. I min frustrasjon kladdet jeg klagebrev i hodet mitt, som jeg ville sende til postsjefen i Ekvatorial-Guinea, fordi det var jo han som hadde hatt som ansvar å utgi frimerkene. Hvordan kunne han trykke opp Merckx og Thévenet med sine etappeseiere i Luchon og på Mont Ventoux, men ikke Guimard eller Gualazzini i Aix-les-Bains og Saint-Jean-de-Monts? Kun en ussel sykkelamatør kunne gjøre noe sånt.

Først senere skjønte jeg at Ekvatorial-Guinea kanskje ikke var det landet, som jeg kunne forvente størst sykkelekspertise fra. Etter deres uavhengighet fra Spania i 1968 var vestafrikanerne nok heller interessert i fortest mulig å få deviser gjennom salg av frimerker til utenlandske samlere enn å påse sykkelentusiastenes behov for en komplett dokumentasjon av Touren i 1972.

Så stirret jeg da altså på de frimerkene jeg hadde. På Leo Duyndams etappeseier, som var verdt én ekvatorial-guineansk peseta. På Rik Van Lindens bragd som var verdt hele åtte pesetas og på Merckx sin seier, som trumfet alle med 50 pesetas. I hvert fall det hadde postsjefen fått med seg, at Merckx var den største stjernen av alle.

For noen måneder siden, når jeg på koronapandemiens lockdown-klimaks fikk et akutt ryddeanfall, kom jeg over frimerkene igjen. Og selv om jeg fortsatt kjente den samme frustrasjonen over den ukomplette serien, lurte jeg mest på hva som egentlig var historien bak Touren i 1972? Så begynte jeg å grave.

***

Den 59. utgaven av Tour de France skulle nemlig skaffe klarhet i hvem som var best av de to sykkelgigantene. Belgieren Eddy Merckx, som hadde vunnet Grand Boucle tre ganger tidligere, eller Luis Ocaña, spanjolen som året før hadde ligget an til å slå Merckx i Touren, men til slutt måtte trekke seg på grunn av velt.

Ocaña hadde aldri akseptert nederlaget og klandret skjebnen for ikke å ha vunnet Tour de France i 1971, noe som Merckx likte dårlig. Om denne spanjolen virkelig trodde at han var bedre, skulle belgieren vise ham hvor grensene gikk. Det var ikke uten grunn at Merckx ble kalt for «kannibal». Den umettelige belgieren fortærte sine konkurrenter med hud og hår og vant det som kunne vinnes av sykkelritt. I 1972 hadde han allerede vunnet Milano-Sanremo, Liège-Bastogne-Liège, Flèche Wallonne og Giro d’Italia kun for å nevne de viktigste rittene.

Og Merckx viste hvem som var sjefen i feltet rett fra starten av. På den sju kilometer lange prologen i Angers slo han Ocaña med femten sekunder og byttet ut verdensmestertrøya med «le maillot jaune». Men allerede dagen derpå rasket franskmannen Cyrille Guimard med seg bonussekunder både underveis på etappen og i mål, og tok over ledelsen i sammendraget. Merckx prøvde seg på samme taktikk for å vinne tilbake ledertrøya, men Guimard nektet å overlate ledelsen uten kamp. På Tourens 206,5 kilometer lange andre etappe fra Saint-Brieuc til La Baule vant belgieren Rik Van Linden spurten, mens Guimard forsvarte Tour-ledelsen mesterlig ved å bli nummer seks. Idet Tour-debutanten Van Linden jublet hemningsløst over sin første etappeseier, og som kanskje var årsaken til at han ble foreviget på ett av frimerkene fra Ekvatorial-Guinea, planla landsmannen Eddy Merckx allerede sitt neste kupp.

Sammen med sine lagkamerater fra Molteni, som for øvrig var en milansk salamiprodusent, ville han vinne lagtempoen til Merlin-Plage. Men selv om han lyktes med planen, tok Guimard over sammenlagtledelsen atter en gang når han vant spurtetappen dagen derpå.

Leo Duyndam. Foto: Wikipedia.

På slutten av den første Tour-uken gikk nederlenderen Leo Duyndam til topps på den 205 kilometer lange spurtetappen fra Bordeaux til Bayonne ved foten av Pyreneene. Duyndam var egentlig banespesialist, som hadde sin force på seksdagers-løp, men flate spurter på landeveien, som denne i Bayonne, passet ham like bra. Bare det ikke ble klatringer. På den første fjelletappen til Pau etter hviledagen slet nederlenderen voldsomt og så seg nødt til å stå av rittet. Etappeseieren den 7. juli 1972 forble hans eneste i en Grand Tour. Etter en dårlig banesesong i 1975/1976 la den 28 år gamle Duyndam opp som syklist. 1990 døde han etter et hjerteinfarkt i svømmebassenget ved huset sitt i Nice kun 42 år gammel. Frimerket om hans etappeseier i Tour de France i 1972 er sånn sett et verdig minne om en glimrende syklist.

En som hadde adskillig bedre bein på etappen til Pau, var franskmannen Yves Hézard. Rytteren fra Sonolor-laget vant fjelletappen over Col d'Aubisque foran sin landsmann Cyrille Guimard og ble hyllet som nasjonalhelt. Ikke bare i Frankrike, men også i Ekvatorial-Guinea, som sitt eget frimerket vitner om. Riktignok hadde den unge franskmannen, som året i forveien hadde blitt proffsyklist, allerede blitt tatt i doping. Under det franske mesterskapet i 1971, som Hézard hadde vunnet, viste prøvene ulovlige stoffer i blodet, noe som gjorde at han ble diskvalifisert. Om Hézard også på sin etappeseier til Pau i Tour de France i 1972 var dopet vites ei. Han jobbet senere både som landslagstrener og sportsdirektør for stjernelaget La Vie claire.

Yves Hézard. Foto: Cor Vos.

I tillegg til kampen om etappeseieren utspant den første ordentlige bataljen seg mellom Merckx og Ocaña i sammendraget, og som belgieren avgjorde i sin favør. På vei til Pau attakkerte Ocaña to ganger, men Merckx slapp aldri bakhjulet til sin konkurrent. Når spanjolen senere på etappen først fikk punktering og så veltet sammen med franskmannen Bernard Thévenet, ble det lett match for «kannibalen». I mål skilte det snaue to minutter mellom de to motstanderne. Touren så ut til å være avgjort allerede på den første fjelletappen.

Og ting ble bare verre for Ocaña dagen derpå. På den morderiske etappen fra Pau til Luchon, som inneholdt fjellene Tourmalet, Aspin og Peyresourde, viste Merckx at han var verdens beste syklist. Opp den siste stigningen innhentet han først utbryteren Lucien Van Impe, før han satte inn nådestøtet og spurtet inn til etappeseier. Ocaña tapte nye verdifulle sekunder i sammendraget. På frimerket fra Ekvatorial-Guinea ser Merckx lett og uanstrengt ut. Han smiler og vinker til publikum, mens Lucien Van Impe forgjeves prøver å spurte forbi sin landsmann. Rytteren som kommer sist, og som mest sannsynlig skal være Ocaña, bare gisper etter luft. Frimerket om Merckx sin seier er det dyreste av alle i hele serien og kunne brukes for å frankere luftpostsendinger med.

Etter bragden fra Luchon hadde Merckx tatt tilbake den gule ledertrøya fra Guimard, og nøyde seg med å kontrollere feltet og spare krefter. Det passet ham derfor utmerket at hans lagkamerat fra Molteni, Jos Huysmans, vant massespurten på den niende etappen i Colomiers. En av Merckx sine dyrebareste hjelperyttere trivdes best på brostein og i harde klassikerritt, noe som den kuperte etappen ut av Pyreneene helt opplagt var. Det som frimerket over hans etappeseier dog ikke vitner om, er den stygge velten på oppløpet i Colomiers. Mens Huysmans så vidt styrer unna, er to av lagkameratene sine mindre heldige og smeller i asfalten. Selvsagt uten hodebeskyttelse, som på denne tiden ikke er særlig populær.

Belgierne dominerte Tour de France i 1972. Av 25 mulige etapper vant belgierne hele fjorten. Derfor var det «business as usual» da unge Willy Teirlinck fra Sonolor-laget som solist vant rittets tiende etappe til La Grande-Motte den 12. juli. Teirlinck hadde så vidt startet karrieren sin, men klarte allerede å overbevise som formidabel spurter. I løpet av sine år som profesjonell syklist, deltok belgieren ti ganger i Tour de France og vant tre etapper. I 1973 bar han den gule ledertrøya i en formiddag etter å ha vunnet den første delen av en todelt etappe. Hvorfor akkurat hans etappeseier ble valgt for å pryde et frimerke i den lille Tour de France-serien, forblir en gåte.

Willy Teirlinck. Foto: Cor Vos.

Dagen før den franske nasjonaldagen den 14. juli vartet Tour-arrangøren så opp med en skikkelig lekkerbisken av en etappe. Rytterne skulle gå i mål på episke Mont Ventoux. Merckx visste at ikke bare franskmennene ville markere seg på denne dagen, men at også Ocaña ville prøve å ta inn noe av tiden han hadde tapt så langt. Molteni-laget satte derfor en drepende fart, som likevel ikke var høy nok for Ocaña. Spanjolen angrep hele fire ganger på etappen, men en årvåken Merckx hentet ham tilbake hver gang. Det at de to rivalene kun fulgte med på hverandre, utnyttet Bernard Thévenet. Franskmannen, som sammen med Ocaña hadde trynet i Pyreneene, klarte å liste seg av gårde. Strengt tatt var det et eneste stort mirakel at Thévenet fortsatt var med i rittet. Under velten noen dager i forveien hadde han pådratt seg en kraftig hjernerystelse og hadde mistet hukommelsen en stund. Men plutselig husket franskmannen kallenavnet sitt. «Jegeren» Thévenet jaktet ikke bare på en etappeseier, men en plass i historiebøkene. At hans prestasjon senere også skulle bli foreviget på ett av frimerkene fra Ekvatorial-Guinea ante han lite om denne 13. juli 1972.

Bernard Thévenet. Foto: Cor Vos.

De som hadde sett for seg en rivende kamp om den gule trøya mellom Merckx og Ocaña i Alpene ble skuffet. Spanjolen klarte aldri å riste av seg rivalen sin, tvert imot, Merckx kvittet seg med Ocaña gang på gang. «Kannibalen» vant to av fjelletappene i Alpene og puttet flere minutter i sekken til sin hovedmotstander. På kvelden den 17. juli bestemte en slagen Ocaña å trekke seg fra Tour de France på grunn av sykdom, akkurat som han måtte gjøre året før. Han visste at han aldri ville ta tilbake de tolv minuttene han hadde opp til Merckx.

Med Ocaña ute av rittet avanserte franskmannen Cyrille Guimard som største trussel for Merckx sin fjerde Tour de France-seier. Guimard hadde tapt noe terreng etter en sterk første uke i Touren, men hadde vunnet den tøffe Alpe-etappen til Aix-les-Bains. Også dagen derpå, når Merckx allerede ville juble over nok en seier på den kun 28 kilometer korte klatreetappen til Le Revard, slo Guimard til og spurtet forbi belgieren i siste sekund. Ene og alene – triumfen hadde kort holdbarhet. En knebetennelse gjorde at Guimard først tapte tid og så måtte stå av Touren på den attende etappen. Når det i tillegg ble klart at franskmannen hadde vært i behandling hos den beryktede dopinglegen «Dr. Mabuse», som forstod seg like godt på hester som på syklister, var det avgjort at Merckx ville vinne Tour de France i 1972.

Eddy Merckx. Foto: Cor Vos.

Som en siste bekreftelse på hvem som var verdens beste syklist og således hadde fortjent Tour-seieren, vant Eddy Merckx også den avsluttende tempoen i Versailles, før han på ettermiddagen den 23. juli 1972 kunne ikle seg den gule ledertrøya en gang for alle.

På sin 65-årsdag, den 17. juni 2010, ble sykkellegenden Eddy Merckx nok en gang hedret med et frimerke. Denne gangen var det det belgiske postvesenet som hadde trykket opp jubileumsfrimerket.