ET LITE STYKKE NORGE

Gamle Haukeliveg er et skjult kulturminne som byr på alt vi drømmer om.

Tekst: Marcus Liebold. Foto: Radek Zimmerhakl.

Jeg er møkka lei av alle de bilene, roper Radek bakfra.

Det går jo ikke an å sykle her!, bjeffer Mario tilbake. Så du den siste forbikjøringen? Den var ikke god, altså!

Normalt er det mye som skal til for å få kameratene mine irritert, men den jevne strømmen av biler har forvandlet de ellers godslige vennene mine til berserker på to hjul.

Det er bare en liten halvtime siden at vi la avgårde fra Haukelifjell skisenter med mål om å komme oss til Røldal for å ta en kaffe og tilbringe en slækk ettermiddag. Men akkurat nå kjennes det som om vi har syklet på denne «Autobahn» av en vei i en evighet.

Det er juli, tid for sommerferie, og på Europaveien 134 over Haukelifjellet dundrer både tyske bobiler og tungtransporten med 90 km/t til begge landets ytterpunkter. Vinden her oppe på høyfjellsplatået er nådeløst og pisker oss rett i ansiktet. Jeg har lest et sted at ingeniørene bevisst har valgt å bygge veien med slake skråninger for at vinden skal rense den for snø om vinteren.

Hadde det ikke vært for oss tre, hadde veien vært fri for syklister også nå på sommeren. Bare at det ikke føles som om det er sommer i det hele tatt. Mens folk flest steker i sola en plass i Syden, sykler vi i åtte grader med votter, lue og buff og hakker tenner.

Jeg kan kjenne de drepende blikkene til kompisene mine i ryggen idet de dingler etter meg.

Det var tross alt min ide å utforske veien som i alle århundrer har vært en av de viktigste høyfjellsoverganger mellom Øst- og Vestlandet, og som har knyttet sammen en nasjon. Jeg må bokstavelig talt finne en utvei, og jeg må finne den fort.

Greit da! Vi tar av der fremme. Bilene kjører gjennom Vågslidtunnelen, men vi kan sykle på gamleveien som løper over tunnelen, roper jeg. Jeg kan kjenne tyngden av min dårlige samvittighet lette litt.

Med en gang vi har kommet oss bort fra hovedveien er støyen fra bilene merkbar mindre.

Foran oss ligger et svart, nylagt veidekke. Det kan bare være måneder siden det ble lagt. Langs med den tekniske veien er det satt opp markeringssteiner på rekke og rad, som gjør den smale veibanen enda trangere. Veien er faktisk såpass trang at to bilister vil oppleve det som mareritt å kjøre forbi hverandre, men den er ypperlig for å sykle tre i bredden.

I det fjerne skimtes store fjell med hvite topper, mens vi i umiddelbar nærhet ser sauer beite på grønne og frodige morener. Til høyre for oss glinser de blå vannflatene til Kjelavatnet i julisola. Hele sceneriet minner om ett av de nasjonalromantiske malerier til Tidemand og Gude.

Det var bedre, sier Radek og puster lettet ut. Glad for å ha unnsluppet trafikken.

Mye bedre, bifaller Mario. Men hvor er vi egentlig?, spør han.

Dette er Gamle Haukeliveg, svarer jeg. Så vidt jeg vet ble den bygd rundt 1880 og var en del av strekningen mellom Vinje i øst og Røldal i vest. Det var forresten omtrent her den opprinnelige pilegrimsveien fra Østlandet også gikk. Men etter at den nye hovedveien kom på 1960-tallet, mistet Gamle Haukeliveg gradvis sin betydning, legger jeg til.

Til tross for vinden tar vi oss lett frem.

Ikke bare naturen, men også den nye asfalten er en ren nytelse. Vi triller ved siden av hverandre og peker i alle himmelretninger for ikke å gå glipp av hver minste lille detalj i landskapet.

Veien går stadig opp og ned og slynger seg gjennom terrenget. Vi er i ferd med å glemme oss litt bort, når veien etter få kilometere plutselig munner ut på E134 igjen. Utbyggingen av den nye hovedveien på 1960-tallet gjorde at gamleveien ble liggende som korte veisløyfer på hver side av dagens vei.

Vi må fortsette litt på hovedveien, men det kommer en ny parsell om ikke lenge, prøver jeg å dempe misnøyen til Radek og Mario.

Da får du ligge fremst i rekken og dra, Marcus!, sier Radek morsk, men med glimt i øyet.

Jawohl!, svarer jeg med hånden til sykkelhjelmen.

Vi ler og legger oss i bukken.

Verken vinden eller bilistene skal sjenere oss lengre enn absolutt nødvendig.

Vi passerer fjellstua på Haukeliseter på vår venstre side og etter hvert fylkesgrensen mellom Telemark og Hordaland. Veien strekker seg snorrett over Ståvatnet til den omsider løper inn i en ny tunnel ved Pepparstein linje- og hvilehytte.

Plassen har sitt navn fra gammelt av, da folk fremdeles gikk over fjellet til fots og trengte et sted å hvile på ferden. I den senere tid skulle også postkureren benytte seg av tilbudet, fordi posten skulle frem.

Men uansett om det var pilegrimer til fots eller postkurerer med hest og kjerre, alle trafikanter møtte ett og samme hinder. Snøen, som på vinteren gjorde det helt umulig å passere fjellovergangen. I enkelte år måtte det graves tunnel gjennom snøen så sent som i juli, for i det hele tatt å kunne gi folk fra hver sin side av fjellet mulighet til å hilse på hverandre.

Først når Haukelitunnelen ble åpnet i 1968 kunne E134 kalles helårsvei. Hvilken betydning veien siden har hatt for næringslivet, gir de utallige lastebilene vi har møtt til nå oss en viss formening om.

Jeg digger klatringer som denne, brister det ut av Mario. Det er nesten som i Touren når gutta sykler i Pyreneene. Kult at det finnes slike smale og bratte veier i Norge også, legger han til.

Mario er liten og lett og går bra oppover, mens jeg og Radek må jobbe adskillig hardere. Men Mario har rett.

Ingen av oss hadde forventet å oppdage et Pyrenee-lignende landskap her på Haukelifjell. På lilleskiva fortsetter vi å klatre oppover mot rutas høyeste punkt ved Dyrskar på 1148 moh. Ventilasjonssjakten til Haukelitunnelen ligger allerede bak oss, og her og der dukker det opp rester av gamle brakker, smier og grustak.

Anleggene er de tause vitnene til flere generasjoners samferdselshistorie.

Alt dette er fredet. Det er ikke lov å endre på verken veiens løp, utforming eller omgivelser uten å høre med Riksantikvaren først, sier jeg og peker på noen merkesteiner med innhugde årstall langs veien.

At Gamle Haukeliveg i dag bare brukes som omkjørings- eller turistvei gjør den til en drøm å sykle på. Vi trenger ikke lenger å bekymre oss for trafikken, men kan fyke avgårde på denne perlen av en vei. Sjeleglade og i godt driv sluker vi daler dekt av blokkmark, mens sollyset leker gjemsel med fjellsidene.

Etter ytterligere to korte avsnitt på hovedveien når vi så frem til hele turens høydepunkt.

Wow! Se på dette!, sier Radek noe andpusten etter jaget gjennom dalene.

Foran oss åpner det seg en strekning med serpentinsvinger. Et mesterlig belegg for norsk veibyggerkunst. Det er klin umulig å motstå fristelsen om ikke å stupe nedover i vill fart.

Det er både vi og skrivebremsene som hyler. Ruset av glede og frihet når vi omsider bunnen av dalen. På de få kilometere som er igjen til Røldal bare ler vi vantro over opplevelsen og naturen Norge har å by på.

Det var kanskje ikke den lengste turen vår, gutter, men definitivt en av de fineste, sier Mario livlig. Ansiktsuttrykket til Radek bekrefter at han ikke kunne vært mer enig.

Det er ikke så mye som skal til for å få en fin opplevelse. Innimellom holder det med bare et lite stykke Norge. Noen som vil ha kaffe og sjokolade?, spør jeg og klikker meg ut av pedalene.

Gamle Haukeliveg

Reisenotisen skildrer sykkelturen mellom Haukelifjell skisenter og Røldal på Gamle Haukeliveg.

Veien er ikke sammenhengende, men blir av dagens hovedvei E134 delt inn i korte veisløyfer. Like fine parseller til Gamle Haukeliveg å sykle på, men som er adskillig vanskeligere å nå frem til med bare sykkel, er strekningene mellom Håra og Røldal skisenter eller Røldal skisenter og Seljestaddjuvet.

Spesielt sistnevnte byr på flott utsikt og utallige serpentinsvinger.

E134 er en svært trafikkert hovedvei, der mye tungtransport ferdes, samtidig som strekningen over fjellet har mange tuneller. Enkelte steder, som ved Håra, anbefales ikke å sykle gjennom tuneller, i og med at det er trangt og stigningen er bratt. Ta med lys og refleks om du skal sykle på hovedveien!