TØFF DAME I TØFF IDRETT

Mallorca i slutten av april. På uterestauranten til et sykkelhotell på Playa de Muro sitter Laura Meseguer og småprater med tidligere proffsyklist Joaquim Rodriguez. Det er dog ikke i hennes rolle som reporter for sykkelkanalen Eurosport at Meseguer snakker med «Purito» Rodriguez, men i hennes funksjon som kommunikasjonsansvarlig for Gran Fondo rittet «Mallorca 312». Eks-proffen er en av hovedattraksjonene til rittet som tiltrekker seg flere tusen mosjonister fra hele verden hvert år.

Du vil heller intervjue meg enn «Purito»?, stusser Meseguer et sekund.
Jeg er ikke så vant til å bytte om på rollene, men la oss prøve, sier hun med et smil.

Meseguer er kjent for å være rett på sak så snart TV-kameraene er slått på, og syklister og sportsdirektører skal svare på hennes spørsmål. Unnvikende svar kvitterer hun med kjappe oppfølgingsspørsmål, samtidig som Meseguer greier å fa frem aspekter i sykling som TV-seerne faktisk ønsker å vite mer om. Hvordan er oppvarmingsrutinen til Tony Martin foran en tempo og hva spiser egentlig rytterne i Trek-Segafredo til frokost?

Lauras karriere begynte i 2007. Den gang jobbet hun som kommunikasjonsrådgiver for et spansk firma som sponset ledertrøya i Vueltaen. Meseguer visste ingenting om sporten, men kjente umiddelbart lidenskapen for sykling.

Jeg syns sykkelsporten er som en metafor for livet. Du skal overvinne hindre, kjempe gjennom vanskelige øyeblikk og drømme om å nå dine mål. Kanskje er jeg litt romantisk, men det er det sykling handler om for meg, sier hun.

Laura begynte å skrive artikler for både spanske og engelske sykkelmagasiner, men ville komme tettere inn på sporten. Hun studerte ryttere og lag og dro til internasjonale sykkelritt for å intervjue hovedaktørene. Som et resultat av hennes innsats ble hun i 2012 tilbudt jobb som TV-reporter i Eurosport. Kanalen som ønsket å være «sykkelsportens hjemsted», nøt godt av at Laura over tid hadde knyttet tette bånd til de aktive.

I 2018 viste seg TV-reporteren Meseguer riktignok ikke foran kameraet, fordi hun ventet barn. Men den som tror at foreldrepermisjon i Spania er et like selvskrevet gode som i Skandinavia, tar feil.

Med en svangerskapspermisjon er du alltid utsatt for plutselig ikke å være aktuell for jobben lenger. Særlig som journalist med løst ansettelsesforhold finnes det aldri en garanti for at du imens ikke blir erstattet av noen andre. Heldigvis fikk jeg bekreftet fra Eurosport at jeg kunne komme tilbake etter permisjonen og fortsette som før, sier hun.

Meseguer er mer eller mindre alene om slike problemstillinger. Som en av få kvinnelige journalister i en ellers mannsdominert profesjon, er det ingen hun kan spørre om råd.

Jeg kjenner ingen andre damer som har barn og som jobber fulltid med sykkel, så dette er utfordrende. Vanligvis blir det mellom 90-100 reisedager på meg i løpet av et år, og det sier seg selv at det blir lite tid for venner og familie. Særlig i et parforhold er det vanskelig å være borte på en Grand Tours i over en måned, for så å være hjemme i noen uker, før du stikker på nok et treukersritt, forteller hun.

Trøkket journalister som Meseguer er utsatt for på jobb er voldsomt. Det som ved første øyekast ser ut som lettvint småprat med sykkeleliten, er snarere ganske stressende.

Å intervjue både ryttere og offisielle på direkten er faktisk en krevende jobb. Alles fokus er rettet på deg, og du må kunne reagere raskt og riktig. Du må løpe etter rytterne og nærmest kaste deg foran bilene til sportsdirektørene for å få dem i tale, sier hun.

Meseguers vinklinger avviker fra normalen. Hun er mindre interessert i å snakke om lagtaktikken eller situasjonen i sammendraget, men vil heller formidle sykling slik hun selv ser det.

Jeg liker å ta meg god tid til å snakke med den enkelte, og er veldig opptatt av å finne ut hvordan syklister takler nederlag, men også hvordan seire forandre dem. Det er alltid et menneske bak rytteren som jeg ønsker å få vite mer om. Å vise alt det som skjer bak i kulissene, syns jeg er mye mer interessant enn å snakke om det åpenbare, påpeker hun.

Og Meseguers intervjustil slår an. Ryttere og sportsdirektører liker å snakke fag med den kunnskapsrike Eurosport-reporteren, fordi hun oppriktig virker å være interessert i samtalene. Kvalifikasjonene hennes som journalist, og bare det, gir Laura fortrinn fremfor andre reportere. I søken etter å få innpass i den mannsdominerte bastionen sykling har hun ikke gått i fella, og satset på å bli som hennes mannlige kollegaer, men funnet sin egen måte å jobbe på.

Jeg startet i jobben når jeg var 24 år gammel, og har opparbeidet meg en viss kunnskap siden. I dag får jeg respekt, ikke fordi jeg er kvinne, men fordi jeg kan jobben min.

Som dame ser Meseguer seg dog stadig konfrontert med beskyldninger om at hun drar fordeler av sitt kjønn, samtidig som hun paradoksalt nok er vitne til trakasserende oppførsel fra motsatt side.

Trakassering finnes i ulike varianter. Å være nedlatende eller vise manglende respekt er en måte, støtende adferd er en annen. Jeg har vært vitne til obskøne kommentarer ovenfor noen av mine kvinnelige kollegaer, men har heldigvis aldri vært utsatt for det selv i arbeidssammenheng, forteller hun.

Like fullt er kjønnsdiskriminering i sykkelsporten et emne som Meseguer ønsker å få adressert. Når arrangøren av vårklassikeren E3 Harelbeke i 2015 reklamerte for rittet med bildet av en sykkelrytters hånd som er i ferd med å ta på en damerumpe med mottoet «hvem tar på dem i Harelbeke?», kritiserte Laura smakløsheten offentlig.

Jeg sa min mening om det på Twitter, men det var synd at ikke flere av rytterne sa fra også. Det er alltid vi kvinner som må forsvare oss og integriteten vår. På ritt i Italia behandles damer nesten som trofeer. Bare se på Giroen. Her finnes det en slags forventning om at damer skal være attraktiv, veltrent og generelt perfekt. Å kle jenter i korte kjoler, og presentere dem på et podium er sikkert ikke måten å vise respekt på. Men arrangørene er opptatt av å selge en illusjon og en antatt ideell væremåte, sier hun.

Sexisme- og kjønnsdebatten synes Meseguer tar energi og leder oppmerksomheten vekk fra kvinnesykling som egentlig bør fokuseres på.

Sykling som livsstil blir mer og mer relevant for damer også, men damesykling får fortsatt mye mindre omtale i media enn herresykling. Om vi snur på det kan profesjonell damesykling være en døråpner både når det gjelder å motivere flere damer til å utøve sporten selv og få dem til å følge med. Slik vil det etter hvert også kunne bli flere kvinnelige journalister som jobber med sykkel på heltid. Det hadde jeg satt pris på, sier hun.

TØFF DAME I TØFF IDRETT

KONTAKT