2013 — PORTRETTER

Prolog.

Denne sommerkvelden i Paris er annerledes. Den franske hovedstaden har pyntet seg for å markere et særskilt jubileum. Denne kvelden skal den hundrede utgaven av verdens mest prestisjefulle sykkelritt – Tour de France – finne en verdig avslutning.

Byens kjennemerke Eiffeltårnet glitrer i skumringen, mens triumfbuen på Place Charles-de-Gaulle gløder i rødt og gult. Det er en gyllen kveld denne 21. juli 2013.

På et gullgult podium midt på den praktfulle hovedgaten Champs-Élysées står en smilende, ung mann som strekker begge armer opp i været. Han ser fornøyd og lettet ut i det han vinker mot tilskuerne. Bak ham ligger tre tøffe uker som har tært på de fysiske og mentale kreftene hans.

Men når han står øverst på pallen, og mottar ros og heder, kjenner han ikke smertene. Han bare nyter øyeblikket. Han vet at det å vinne fire etapper i Tour de France og samtidig få æren av å sykle i gul, grønn og hvit trøye er noe sykkelryttere svært sjeldent får oppleve i sin karriere.

”Messieurs dames”, roper Tourens kjente kommentator Daniel Mangeas, ”Marcel Kittel!”

***

Se her, dette er meg i Arnstadt på mitt første sykkelløp.

Marcel Kittel peker på et foto som viser ham med fargerik drakt på en tungtrådd terrengsykkel med treeikershjul. Når jeg møter Marcel til intervju i lokalene til sin gamle klubb i Erfurt denne ettermiddagen, virker det som om vi har kjent hverandre lenge.

Marcel har tatt med seg gamle fotografier og vi mimrer en god stund før vi går i gang med spørsmålene.

Det viste seg ganske tidlig at jeg var veldig aktiv. Om det var turning, håndball eller friidrett, jeg syntes alt var gøy.

Gymtimene på skolen og Marcels mor, som var en tidligere friidrettsutøver, gjorde at guttungen valgte friidrett til å begynne med. Som 11-åring ble han medlem i klubben SG Motor Arnstadt der han raskt fikk suksess og ble kretsmester – lite overraskende i sprint.

Men etter hvert, i tolv-tretten års alderen, forteller Marcel, mistet jeg lysten til å drive med friidrett. Jeg ville gjøre noe annet.

Så kom familiens sommerferie i Alpene i 2001.

Jeg var egentlig ikke interessert i sykling i begynnelsen. Men faren min hadde tatt med seg sykkelen sin til Tirol og jeg så ham på de daglige turene sine. Slik oppstod ideen og jeg tenkte at det ville være kult å prøve dette selv”, forteller Marcel.
Så spurte jeg faren min om han ikke kunne skaffe meg en sykkel og det gjorde han. Jeg husker veldig godt første turen vår. Det var glovarmt ute og vi syklet vel ikke mer enn 30 kilometer, men jeg var helt utslitt etter turen”, innrømmer Marcel smilende.

Etter hvert som krampene i lårmuskulaturen ga seg, kom lysten til å bli bedre enn faren.

Matthias Kittel, tidligere amatørsyklist i DDR og som på 1980-tallet hadde vunnet to etapper i Polen Rundt og den østtyske klassikeren Berlin-Angermünde-Berlin, ble fra nå av sønnens mentor.

Faren min var den som ga meg råd og veiledning i starten, minnes Marcel.
Han lærte meg alle de grunnleggende ting som du må kunne beherske i sykling. Derfor er han fremdeles det største forbildet mitt.

Kittel senior skjønte fort at sønnen hans hadde talent. Marcel ble meldt inn i klubben til faren, RSV Adler Arnstadt, og startet dermed sin egentlige sykkelkarriere.

Men klubben med ørnen i logoen satset på terrengsykling istedenfor landevei og Marcel begynte derfor å sykle i marka først.

Selv om jeg startet med terrengsykling, ville jeg egentlig sykle på landeveien. Senere var jeg heldig som fant meg en landeveisgruppe med tre gutter, forteller Marcel.

Veiledet av en engasjert trener lærte gruppen å sykle som et lag og utviklet fort en god lagånd.

Allerede denne gangen var jeg spurter på laget vårt, minnes Marcel.

Med de første seierne i mindre tyske ritt økte også motivasjonen hos unggutten til å satse enda mer på sykling.

Marcel flyttet hjemmefra og fortsatte skolegangen på toppidrettsgymnaset i Erfurt. Det gjorde det lettere for ham å kombinere utdanningen med treningen som ble mer og mer tidkrevende.

Den systematiske treningen på internatet ga for første gang resultater i 2004, da Marcel ble tysk juniormester på både tempo og landevei. Det store gjennombruddet for den til da rolige og nærmest sjenerte tenåringen kom imidlertid i 2005.

Marcel ble juniorverdensmester på tempo i østerrikske Salzburg og kunne ikle seg regnbuetrøyen. Ett år senere klarte han på sensasjonelt vis å forsvare tittelen og var nå nærmest utstoppelig på raceren.

Marcels suksess vekket blant annet interesse hos Jörg Werner, som på dette tidspunktet ledet U23-laget Thüringer Energie Team i Erfurt. Werner så en rådiamant med utpregete tempoegenskaper og et enormt spurtpotensial i den unge tyskeren. Nå gjaldt det å få slipt diamanten og få den til å skinne.

Hovedbeveggrunnen min, da jeg valgte å gå til Thüringer Energie Team i 2007, var at dette var det beste laget i Tyskland på den tiden. For meg som er født i Thüringen var det selvfølgelig fint å kunne kjøre for hjemmelaget samtidig. Sånn sett fantes det ingen andre opsjoner for meg, resonnerer Marcel om overgangen til kontinentallaget.

Med et unikt konsept for laget sitt, baserende på profesjonalitet og bærekraft, hadde Werner klart å opprette et miljø som ikke bare tiltrakk seg Marcel, men også Tony Martin, Patrick Gretsch og noe senere John Degenkolb. Den internasjonale pressen skrev anerkjennende om det tyske drømmelaget.

Werners filosofi var å tenke langsiktig, støtte ungguttene i utviklingen og tilrettelegge også når drømmen om en proffkarriere ikke ble realitet. Alle ryttere på laget holdt enten på med et studium, eller hadde et sivilt yrke ved siden av sporten.

Tony Martin tok derfor utdannelse for å bli politi, mens Marcel begynte å studere informatikk. I Werners øyne var dannelse minst like viktig som gode resultater på sykkelen. Ikke minst for å kunne motstå den fristelsen doping ville vært i de tilfeller der utviklingen stagnerte. Marcel snakker varmt om den tidligere treneren sin og gjør myke gester når jeg spør ham om forholdet til Jörg Werner.

Jörg har vært den som, med opprettelsen av Thüringer Energie Team, har lagt grunnlaget for suksessen min i dag. Jeg skylder ham mye for det. Men det gjør også John Degenkolb, Tony Martin og andre syklister. Egentlig alle som syklet på laget vårt, påpeker Marcel.
Når jeg tenker tilbake på hvor mange av guttene som ikke ble proffe selv om de var gode nok, bare fordi det fantes for få plasser i eliteserien, sier det mye om kvaliteten på laget den gangen, fastslår Marcel.
Men også profesjonaliteten til Jörg i utformingen av detaljer i U23-laget vårt var noe helt nytt. Vi hadde for eksempel alltid veldig bra utstyr til disposisjon, fremhever Marcel.

Utstyret var avgjørende for den unge tyskeren som under Jörg Werner ble skolert til å bli temporytter. Mens han i 2009 ble europamester på tempo i U23-klassen, kom han på tredje plass i VM i australske Geelong i 2010, kun slått av Taylor Phinney og Luke Durbridge.

Men til tross for at Marcel hadde lagt inn en sterk søknad om proffkontrakt, haglet det ikke akkurat tilbud fra elitelag. Kompis John Degenkolb hadde på sensommeren allerede undertegnet kontrakt med HTC, men for Marcel derimot forelå kun et tilbud fra annen divisjons laget Skil-Shimano.

Byttet var min eneste opsjon!, bekjenner Marcel åpent.
Sett i ettertid var det bare flaks, men i 2010 måtte jeg ta en avgjørelse. Skulle jeg bli fulltidsstudent eller satse på syklingen, selv om det kanskje bare holdt til prokontinentalnivå? Så sa jeg til meg: du har ikke gjort alt dette for ingenting. Jeg ville vite hvor langt jeg kunne nå. Så havnet jeg hos et lag som passet meg perfekt. I Skil fantes folk som ville videreutvikle meg i retning spurt, noe som imøtekom mine kvaliteter, sier Marcel.

Jörg Werner, som følte ansvar for talentet hans, så imidlertid ikke bare de sportslige aspekter ved overgangen, men også de sosiale. Werner visste at den unge tyskeren behøvde familiære omgivelser og lagkamerater som støttet opp for hverandre for at han skulle lykkes.

Iwan Spekenbrink, lagsjef ved Skil-Shimano, vurderte neoproffens karakter på samme måte og la mye vekt på at Marcel skulle trives på laget. Ovenfor pressen uttalte Spekenbrink noe senere at Marcel egentlig er alt for sosial til å være toppidrettsutøver.

En ren gullgutt.

Det var først og fremst spurttrener Merijn Zeeman i Skil-Shimano som tok hånd om utviklingen av Marcel og spisset hans ferdigheter. Resten er historie.

2011-sesongen til Marcel ble med hele 17 seire den mest suksessrike til en neoproff noensinne.

Det året vant han blant annet etapper i Polen Rundt og Vueltaen. Marcel var nå spurtkapteinen på laget og lagkamerater som Albert Timmer og Tom Veelers var viktige støttespillere på opptrekket til Skil-Shimano.

Men lagledelsen prøvde ikke bare å perfeksjonere spurttoget, de satset samtidig også på at rytterne på laget skulle knytte tette bånd til hverandre.

Vi er mer enn bare arbeidskollegaer, vi er venner, forteller Marcel om lagånden.
Det er en forskjell på om du kjører for en venn eller for en lagkamerat, siden det kun er for en venn du er villig til å ofre alt. Nettopp denne innstillingen etterleves av alle hos oss på laget.

Når Marcel ble proffsyklist var sykkelsporten i en vanskelig situasjon.

Dopingfortiden hang som et svart skygge over idretten og hadde nærmest ødelagt for sportens troverdighet. Mens noen sykkellag utropte en holdningsendring, men fortsatte under de samme premissene og med omtrent det samme personalet som før, ønsket det nederlandske laget til Marcel Kittel å forandre synet på sykkelsporten.

Etter at hovedsponsoren Skil i 2012 hadde trukket seg, syklet rytterne i en periode med logoen 1T4i på draktene. Bak denne forkortelsen stod det en filosofi og noen selvskrevne forholdsregler. Laget ville ikke bare presentere seg som en enhet – one team – men viste en klar antidopingholdning og stod for verdier som inspirasjon, integritet, utvikling og innovasjon.

Den nye tilnærmingen til sykkelsporten og ikke minst den sportslige suksessen til Marcel og lagkameratene hans sikret prokontinentallaget inngangsbilletten til Tour de France i 2012 og ett år senere opprykk til World Touren.

Regelen tro mislyktes lagets generalprøve i Touren i 2012. Marcel slet med mageproblemer og et vondt kne, og måtte stå av rittet allerede på den femte etappen. Til tross for motgangen mistet ikke spurteren motet, og lovte at andre forsøket i Tour de France definitivt skulle bli bedre.

Han skulle få rett.

Jubileumsutgaven av Grand Boucle i 2013 ble et eneste triumftog for Marcel. Han vant åpningsetappen på Korsika, som samtidig sikret ham den gule ledertrøyen. Selv om han mistet trøyen allerede dagen etter, får Marcel fortsatt gåsehud når han tenker tilbake til stemningen langs løypa.

Jeg var så sliten på vei opp det store fjellet, men jeg nøyt allikevel hvert eneste minutt. Menneskene heier enda mer på deg når du har ledertrøyen. Det var helt sprøtt. Jeg er glad for at jeg fikk oppleve dette”, sier Marcel.

Lidenskap og lidelse lå side om side denne dagen, men Marcel forteller at det alltid er lidenskapen for sporten som vinner hos ham uansett hvor tøff løypa måtte være.

Med en maillot jaune i bagasjen og masse selvtillitt fortsatte Marcel å vinne etapper. Etter spurtseieren mot André Greipel på 10. etappe i Saint-Malo, fikk sykkelverdenen på 12. etappe i Tours endelig duellen den hadde ønsket seg.

Utfordreren mot verdens raskeste mann – Marcel Kittel mot Mark Cavendish.

Selv om det ble en jevnbyrdig duell, måtte mannen fra Isle Of Man se seg slått. Etter målgang innrømmet briten at Kittel rett og slett var raskere enn ham. Ved å vinne mot Cavendish og Greipel på Tourens siste dag på Champs-Élysées, fullførte tyskeren mesterstykket sitt og overgikk alle forventninger.

Det kjennes fortsatt rart når jeg tenker tilbake til Touren, sier Marcel.
Det var jo egentlig bare min andre Tour som jeg har syklet hittil og den første som jeg har fullført. Jeg hadde ikke forventet all denne suksessen.

Men hva hadde skjedd med Cavendish under Tour de France? Hadde han abdisert og var Marcel Kittel blitt tronarvingen hans?

Det er på sin plass å nevne at tyskeren Kittel under Tour de France disponerte over et perfekt fungerende spurttog, mens Cavendish og lagkameratene fortsatt puslet med det optimale opptrekket.

I Touren 2013 kunne Cavendish heller ikke få hjelp av Allesandro Petacchi eller Mark Renshaw til å trekke opp spurten sin, siden de først ble hentet etter Touren. I tillegg slet briten med sykdom, mens Kittel holdt seg frisk.

Når jeg spør om konkurransesituasjonen mellom Mark og ham svarer Marcel.

Vi respekterer hverandre, det betyr ikke at vi gir hverandre ting i gaver, men vi ødelegger heller ikke for hverandre.

Selv om spurteren fra Team Giant-Shimano har forståelse for at journalister er mest opptatt av en heroisk tvekamp mellom ham og Mark Cavendish, appellerer Marcel til å se det større bildet.

Klart, media er alltid interessert i profiler, noen som skiller seg fra resten. Men sykling er en lagidrett. Det gjelder ikke bare ved en spurt, men også i klatrekonkurransen eller i sammendraget. Det handler alltid om å posisjonere folk riktig og da trengs det et helt lag, sier Marcel og understreker verdien til hver enkelt rytter.

Uansett hvem som måtte trekke det lengste strået i spurtene fremover, vil Marcel være fornøyd så lenge han presterer sitt beste. I det han kaster et blikk på et foto som viser ham og faren, avslutter Marcel.

I begynnelsen spurte jeg faren min om hvordan det ville kjennes når jeg kom i rød sone og ikke kunne sykle fortere mer. Da sa han til meg at jeg bare skulle yte mitt beste, så ville jeg få svar. Denne filosofien har jeg tatt innover meg og hatt i mente ved hvert eneste sykkelritt. Så lenge jeg har prestert mitt beste, trenger jeg heller ikke å være skuffet når det en gang ikke går veien. Å yte så godt man kan, betyr ikke alltid nødvendigvis å vinne.

Epilog.

Dagen etter den glamorøse avslutningen på Champs-Élysées skriver Frankrikes største sportsavis L’ equipe den 22. juli 2013 i store bokstaver ”Kittel An-1” som betyr år ett etter Marcel Kittel. En ny tidsalder har begynt. Franskmennene er overbeviste på om at det er den unge tyskeren som kommer til å dominere spurtoppgjørene i fremtiden. De mener at han har gått av podiet kvelden før, kun for å komme tilbake dit så fort som mulig.

Spådommen har vist seg å stemme så langt.

**MARCEL KITTEL**

**Født:** 11. mai 1988
**Bosted:** Kreuzlingen
**Tidligere lag:** Thüringer Energie Team (2007-2010), Skil-Shimano (2011), Argos-Shimano (2012), Team Argos-Shimano (2013), Team Giant-Shimano (2014), Team Giant-Alpecin (2015), Team Etixx-Quick Step (2016-2017), Team Katusha Alpecin (2018-2019)
**Ryttertype:** Spurter
**Høyde:** 188 centimeter
**Vekt:** 85 kilo

STØRSTE MERITTER:

14x etappeseier i Tour de France (2013-2014, 2016-2017); 4x etappeseier i Giro d’Italia (2014, 2016); 1x etappeseier i Vuelta a Espana (2011); 5x etappeseier i Polen rundt (2011, 2015); 5x Scheldeprijs (2012-2014, 2016-2017); 2x etappeseier i Tirreno-Adriatico (2018); 2x sammenlagtseier og 8x etappeseier i Dubai Tour (2014, 2016-2017); 5x etappeseier i Ster ZLM Tour; 2x sammenlagtseier i Sparkassen Münsterland Giro (2011-2012); 2x juniorverdensmester på individuell tempo (2005-2006).

FØLG MARCEL KITTEL:

TWITTER: @marcelkittel

INSTAGRAM: marcelkittel

INTERNETT: marcelkittel.de

GULGUTT

GULGUTT

KONTAKT