«La Roccia»

Davide Formolo skal kjempe med nebb og klør for å vinne trofeen enhver italiensk syklist drømmer om.

Tekst & oppslagsbilde: Marcus Liebold.

12. mai 2015. Cinque Terre, Italia.

Den fjerde etappen i Giro d’ Italia er et fyrverkeri uten like.

Rett fra start i Chiavari har det blitt satt et ekstremt tempo. Rytterne tråkker det beina makter, og kjører angrep på angrep, til det endelig etableres et brudd. Team Orica GreenEdge med Michael Matthews i rosa ledertrøye har for lengst gitt opp håpet om å kunne kontrollere feltet på den kuperte etappen langs med det liguriske hav, og dermed kunne forsvare ledelsen i sammendraget.

Når den 27-mann sterke utbrytergruppen er oppe i ni minutters ledelse, setter Astana-laget seg i fronten av hovedfeltet, og kjører det remmer og tøy kan holde. Kasakene sprenger feltet i fillebiter, og bare de sterkeste sammenlagtrytterne henger fortsatt med.

Rett før den siste stigningen opp mot Biassa, 13 kilometer fra målstreken, rykker unge Davide Formolo fra tetgruppen. Italieneren jager over bakketoppen, og stuper ned mot La Spezia. Han tråkker for harde livet, mens gruppen bak ham kjøres inn.

Formolo unnslipper derimot.

Han krysser mållinjen først av alle, og peker mot himmelen. Inn i fremtiden. Den unge Cannondale-Garmin-rytteren vinner ikke bare en episk etappe i Giro d’ Italia, men sin første proffseier overhode. Giro-seieren er døråpneren til et nytt kapittel i livet hans.

*** 

Det er i midten av februar 2016. På den spanske ferieøya Tenerife, der det pleier å være varme og solfylte dager, skjer det uvanlige ting. Det snør. Vantro kikker Davide Formolo ut av hotellvinduet, velvitende om at den planlagte treningsturen blir av litt annen karakter. Siden hans store seier i Giro d’ Italia året før har han knapt hatt dager, der han ikke har sittet på sykkelen sin.

Foto: Cannondale-Garmin.

Jeg trenger å sykle hver dag, akkurat som andre trenger en kopp kaffe for å våkne om morgenen. Får jeg ikke trent på sykkelen, så føler jeg meg trøtt eller ikke helt våken. Da går jeg rundt, og kjenner at jeg mangler noe, sier Formolo.

Kroppsspråket til den unge italieneren indikerer at han ikke overdriver, men at sykling sannelig innehar en altomfattende betydning i livet hans. Davide ble født en sen oktoberdag i 1992 i den lille italienske landsbyen San Rocco i regionen Veneto, kun et steinkast unna Verona. Allerede som 5-åring syklet han på kryss og tvers i hjembyen sin, mens han drømte om en dag å delta i Italias største sykkelritt.

Helt fra da jeg var liten, har sykling alltid vært yndlingsaktiviteten min. Når jeg senere fikk en liten scooter, føltes det bare feil å bruke den. Så jeg lot den stå, og syklet heller på raceren min, sier han.

Det gikk ikke lang tid før Davide meldte seg inn i den lokale klubben U.S. Ausonia Pescantina, og fikk syklet sine første treningskilometer. Den spinkle gutten slet med å holde følge på flatmark, men gikk desto lettere oppover. Ikke overraskende tok han sin første seier i et lokalt ritt, når det var målgang på en av de utallige bakketopper rundt Valpolicella.

«La Roccia» – fjellet – som skolekompisene kalte Davide for, var tøff som stein, og uslåelig i motbakker. Så gikk det slag i slag.

Foto: Cannondale-Garmin.

Formolo tok hyre i det italienske U23-laget Petroli-Firenze, og fikk i 2012 syklet det som fremover skulle bli hans yndlingsritt, Giro della Valle d’Aosta. I det beintøffe klatrerittet havnet Davide på fjerde plass i sammendraget. En måned tidligere hadde «La Roccia» allerede deltatt i Baby Giroen, og avsluttet rittet med en sterk topp-ti-plassering.

Til å begynne med så jeg på syklingen som et slags spill. Jeg likte friheten ved det, likte å konkurrere i andre regioner av landet, og bli kjent med andre syklister. Men fra og med rittene i U-23-klassen begynte jeg å se på syklingen som yrke mitt, forteller han.

Etter nok en sterk sesong i Petroli-Firenze, der Davide leverte flere overbevisende resultater i både Giro della Valle d’Aosta og Tour de l’Avenir, var det vanskelig for profflag ikke å sikre seg italienerens tjenester. Sportssjefen i det italienske Cannondale-laget, Roberto Amadio, trakk det lengste strået, og fikk Formolos underskrift. Lagkameratene til neoproffen var plutselig ryttere som Peter Sagan og Ivan Basso. Særlig Basso tok seg av det unge sykkeltalentet.

Da jeg fikk Ivan som lagkamerat, var det en drøm som gikk i oppfyllelse. Han hadde alltid vært det store idolet mitt, og på den første treningsleiren sammen med ham, hadde jeg derfor mye respekt. Jeg var veldig tilbakeholden, men han var åpen og vennlig mot meg. Vi ble til og med romkompiser når vi syklet ritt sammen. Ivan betyr mye for meg og min utvikling som sykkelrytter, påpeker Formolo.

Foto: Cannondale-Garmin.

Respekten var gjensidig. Basso opplevde en ung mann som ikke bare hadde talent, men som var innstilt på å jobbe hardt også. Han uttalte senere at Formolo var dedikert og slettes ingen tilhenger av «la dolce vita»-mentaliteten. Basso var imponert over ungguttens modenhet og offervilje.

En god syklist må vie hele sitt liv til idretten. Jeg liker tanken om å gjøre en innsats for så å bli en bedre syklist. Samtidig er det mye lettere å ofre noe for det man har en lidenskap for. Som proffsyklist må du elske det du gjør, det holder ikke bare å like det, understreker italieneren.

Kritikerne mente at Bassos innflytelse på Formolo neppe ville være positiv med tanke på mentorens tidligere dopingutestengelse, men undervurderte den personlige relasjonen mellom begge rytterne. Der den gamle mesteren var rolig og beskjeden, var eleven hans høflig og pålitelig. Formolo lærte fort at suksess ikke nødvendigvis betyr det å vinne bestandig.

Suksess for meg betyr det å nå sine målsetninger uansett om de er store eller små, forklarer han.

I det italienske mesterskapet det året kom Formolo på andre plass, kun slått av Vincenzo Nibali. Ingen skuffelse, men en nådd målsetning for den unge italieneren.

Foto: Cannondale-Garmin.

Til å være første års proff viste Formolo god progresjon, og ikke minst stabilitet i prestasjonene. En fjerde og en syvende plass i henholdsvis Tyrkia rundt og Tour de Suisse sikret Davide en plass på laget til Jonathan Vaughters, når Cannondale-mannskapet på slutten av 2014-sesongen ble innlemmet i amerikanske Garmin-Sharp. Mens Formolos protesje Ivan Basso forlot Cannondale til fordel for Bjarne Riis’ Tinkoff-Saxo, måtte unggutten nå klare seg selv i nye omgivelser.

Det er aldri lett å måtte gjøre et kutt, uten å vite hva som venter én. De første par måneder var vanskelige. Jeg måtte lære meg et nytt språk, og venne meg til en annen mentalitet. Det var massevis av nye inntrykk som strømmet inn på meg. Men alt på laget var veldig profesjonelt, ikke minst var det bra samhold mellom oss unge ryttere, sier Formolo om Cannondale-Garmin-laget.

Sportssjef Vaughters, kjent for å ha en sjette sans for unge talenter, så lagfusjonen som en mulighet for å bygge et nytt, ungt mannskap. Et mannskap som ikke nødvendigvis skulle være konkurransedyktig med det samme, men på sikt. Formolo fortsatte samarbeidet med den tyske sjeftreneren Sebastian Weber, som på det nye laget hadde fått koordineringsansvaret for treningen av alle utøvere i Cannondale-Garmin.

Jeg er en klatrer som er flink til å tilpasse meg taktomslag i motbakker, men det jeg og Sebastian jobbet med var tempoferdighetene mine samt det å simulere angrep, avslører han.

I tillegg tok sportsdirektøren på laget, Charels Wegelius, seg av skoleringen av Formolos taktiske evner. Wegelius så et sykkeltalent som var flink til å lese ritt, og kjøre på en instinktiv måte. Så kom den store overraskelsen. Den store belønningen som andre mente.

To uker før Giro d’Italia startet, fikk jeg beskjed om at jeg hadde blitt tatt ut. I motsetning til rytterne som spesifikt hadde forberedt seg til rittet i lang tid, var jeg ikke i toppform. Dog var jeg fra meg av begeistring, det var helt utrolig at jeg skulle sykle Giroen, rittet som jeg alltid hadde drømt om siden jeg var liten, sier Formolo.

Resten er historie. Når Formolo krysset mållinjen i La Spezia, pekte hans høyre hånd mot himmelen, mens hans venstre viste ned mot asfalten. Gesten var som en metafor for å vise verden hvor han kommer fra, og hvor han skulle i fremtiden.

Foto: Cor Vos.

Flere år har gått siden den unge italieneren stod for de store forsideoppslagene. År, der Formolo ofte har tenkt tilbake til denne maidagen i 2015, som forandret livet hans radikalt.

Det var en helt vanvittig etappe. Rett fra start var det angrep, og mange ryttere var veldig nervøse. Charles Wegelius sa til meg før start at dersom en større gruppe ville komme seg av gårde, skulle jeg følge etter, minnes han.

Dog bedyrte Wegelius etterpå, at det som skjedde senere på etappen ikke var avtalt på forhånd. Sportsdirektøren roste tvert imot Formolos instinkt når han angrep ut av tetgruppen.

Jeg visste at jeg ikke ville ha en sjanse til å holde unna, dersom jeg først angrep i bakken. Så derfor lanserte jeg angrepet mitt rett før stigningen opp mot Biassa, og overrasket konkurrentene mine, forteller italieneren.

Formolo, som kaller seg selv for en nøye analyserende ryttertype, vurderte situasjonen rett. Mens bruddkameratene ble kjørt inn, holdt han unna med liten margin.  

Ut av den siste svingen var det ca. 500 meter igjen til mål. Jeg så målseilet, men var usikker på om jeg ville klare å holde feltet på avstand. Jeg spurtet alt jeg kunne, og ble så glad da jeg vant. Denne seieren betyr ualminnelig mye for meg. Men faktisk ikke bare for meg, men hele Italia, sier han.

Den unge italienerens etappeseier i Giro d’Italia i 2015 gjorde at presset om å levere ytterligere toppresultater økte. Men bortsett fra en etappeseier i Volta a Catalunya og første plassen i det italienske mesterskapet på landeveien i 2019, har Formolo i de siste årene ikke klart å leve opp til forventingene. Like fullt kjenner han ingen byrde på skuldrene sine.

Forventningspress er ikke noe som lammer meg, men tvert imot gir meg ekstra motivasjon. Presset gjør meg skjerpet. Det hjelper meg å kunne ta ut det siste når mine landsmenn heier på meg, sier italieneren.

Selv om at de virkelig store resultatene så langt har uteblitt, har Formolo siden 2015 videreutviklet seg som syklist. Den uerfarne italieneren har blitt moden. Han har jobbet dedikert og perfeksjonert den endeløse bevegelsen som skal sikre ham mange triumfer i fremtiden. Formolo er klar, både fysisk og mentalt, til å ta det neste steget. Det mener ikke bare hans tidligere sportssjef Jonathan Vaughters, som i 2015 erklærte Formolo som en fremtidig vinner av Giro d’ Italia, men hovedfiguren selv.

Jeg er fast overbevist om at jeg en dag vil stå helt øverst på pallen i Giro d’ Italia, sier han.

«La Roccia», det er sikkert, vil kjempe til hans navn står inngravert – ikke i stein, men i gull.

DAVIDE FORMOLO

FØDT: 25. oktober 1992
BOSTED: San Rocco
LAG: UAE Team Emirates
TIDLIGERE LAG: U.S. Ausonia CSI Pescantina (2007-2010), Petroli-Firenze (2011-2013), Cannondale Pro Cycling (2014), Team Cannondale-Garmin (2015), Cannondale Pro Cycling Team (2016-2017), BORA-HansGrohe (2018-2019)
RYTTERTYPE: Klatrer, allrounder
HØYDE: 181 centimeter
VEKT: 62 kilo
KALLENAVN: «La Roccia»

VIKTIGSTE MERITTER:

1. plass på den 4. etappen i Giro d’ Italia (2015), Italiensk mester på landeveien (2019), 1. plass på den 7. etappen i Volta a Catalunya (2019), 2. plass i Liège-Bastoge-Liège (2109), 2. plass i det nasjonale mesterskapet på landeveien (2014), 4. plass sammenlagt i Tyrkia rundt (2014), 7. plass sammenlagt i Tour de Suisse (2014), 2. plass sammenlagt i Giro della Valle d’ Aosta (2013), 6. plass sammenlagt i Tour de l’Avenir (2013), 8. plass sammenlagt i Giro d’ Italia dilettanti (2012).

DAVIDE FORMOLO PÅ SOSIALE MEDIER:

TWITTER: @davideformolo

INSTAGRAM: @davideformolo

STRAVA: Davide Formolo