MELLOM HIMMEL OG HELVETE
John Degenkolb var i ferd med å bli verdens beste klassikersyklist, da han nærmest mistet livet i en alvorlig treningsulykke. Mot alle odds kjempet tyskeren seg tilbake i verdenstoppen og oppdaget hvem han egentlig er. Forvandlingen av en rytter og et menneske.
Tekst: Marcus Liebold. Oppslagsbilde: Team DSM - Firmenich.
John Degenkolb kan kjenne på det.
Når årets første, spede solstråler varmer opp luften igjen etter en lang vinter og en forsiktig grønnfarge kommer til syne i naturen, er det en indre uro som sprer seg i ham. Degenkolb kan kjenne pulsen øke noen slag. Pusten går raskere og beina hans blir rastløse. Kroppen til den tyske proffsyklisten kan sanse at en ny klassikersesong står for tur. Seks uker med ubarmhjertige utskillelsesritt fullspekket av brutale stigninger og gjørmete brostein. Seks uker med unntakstilstand. For John Degenkolb er det den fineste tiden på året som venter.
Så lenge jeg kan huske har jeg vært fasinert av vårklassikerne. Det var et høydepunkt for meg hvert år når jeg fikk se rytterne sykle gjennom Arenberg-skogen eller opp Muur van Geraardsbergen. Jeg husker at jeg sammen med faren min fulgte med på rittene på TV hjemmefra. Senere dunket jeg selv over pavéene. Det er noe eget, noe som skiller seg ut. Jeg har alltid følt en indre tilknytning og lidenskap for vårklassikerne, sier John Degenkolb på en pressesamling.
Foto: Team DSM - Firmenich.
Den 34 år gamle profilen til Team DSM - Firmenich har fått kort hår. Hakepartiet hans har blitt smalere med årene som har gått og til og med fippskjegget, hans varemerke, har fått innslag av sølv. Tiden har jobbet i ansiktet til John Degenkolb. Ene og alene entusiasmen for syklingen er uforandret, og dette selv om tyskeren i år tråkker i gang sin trettende sesong som proffsyklist. Han husker fremdeles godt hvordan alt begynte.
Høsten 1997 fikk faren meg til å være med på et kriteriumsritt i nabolaget der vi bodde. Vi skulle sykle to runder rundt kvartalet og det var sikkert ikke flere enn fem barn som deltok i rittet. Jeg vant og fikk en diger pokal som premie. Siden har jeg vært fyr og flamme for sykkelsporten, mimrer Degenkolb og ler.
Høsten 1997 er John bare ni år gammel. Guttungen vokser opp i en liten landsby i Bayern etter at familien har flyttet fra hans fødeby Gera rett etter den tyske gjenforeningen. John drømmer om å bli fotballspiller, men faren, som selv har vært aktiv syklist i DDR, ser raskt at sønnen hans har større talent på sykkelen. John viser en utholdenhet og styrke som mange jevnaldrende sliter med å matche. Avgjørelsen om å sende sønnen tilbake til Gera, der han i den lokale klubben skal skolere sykkelferdighetene er således ikke vanskelig å ta. Sykkelmiljøet i Thüringen er tross alt kjent for å ha avlet frem mange proffsyklister opp gjennom årene.
Jeg flyttet hjemmefra da jeg var seksten og et halvt og utdannet meg til politi, siden mine foreldre var opptatt av at jeg skulle ha et annet bein å stå på ved siden av syklingen. Jeg kom inn i sportsgruppen til politiet og trengte bare å studere på vinterhalvårene, mens jeg om sommeren kunne bruke tiden på å sykle. Etter hvert kom jeg i kontakt med sykkelmanageren Jörg Werner som hentet meg til hans kontinentallag Thüringer Energie Team. Først på dette tidspunktet begynte jeg å drømme om en karriere som sykkelproff, forteller Degenkolb.
Foto: Roth & Roth.
I Thüringer Energie Team overtar 19-åringen i 2008 plassen til tempospesialisten Tony Martin og får umiddelbar suksess. «Dege» vinner en etappe i Thüringen Rundfahrt og blir tredje mann i U23-VM i Varese, en prestasjon som han klarer å overgå når han to år senere i Australia tar sølvmedaljen i samme aldersklasse, kun slått av den lokale helten Michael Matthews. Andre plassen fra U23-VM sikrer den spurt- og temposterke rytteren til slutt en proffkontrakt i HTC–High Road fra 2011. Teamsjef Bob Stapleton beordrer Degenkolb rett inn i lagets klassikerfraksjon, og dette selv om neoproffen ikke føler seg spesielt godt rustet til å være klassikerrytter. Enn så lenge i hvert fall.
Som kontinentalrytter hadde jeg fulgt et treningsopplegg som fokuserte på utholdenhet, eksplosivitet og tempoegenskaper. Den gangen handlet det i mindre grad om å rendyrke en spesifikk ferdighet, men heller mer om å trene kapasiteten. At jeg utviklet meg til å bli en klassikerrytter, skjedde først når jeg oppdaget at jeg taklet belastningen fra endagsritt ganske bra. Først fra dette tidspunktet jobbet vi med å styrke spisskompetansen, påpeker han.
Degenkolb er bare 22 år gammel når han i 2011, akkompagnert av Mark Cavendish, Matthew Goss og Bernhard Eisel, for første gang stiller i Paris-Roubaix. Etter en heller frustrerende opptreden i Flandern rundt uken i forveien og en dårlig treningsøkt på de nordfranske brosteinsveiene få dager før rittet, er Degenkolb pessimistisk på at han i det hele tatt vil nå velodromen i Roubaix. Uten noen som helst erfaring fra rittet, men også uten noen form for respekt, gyver han løs på brosteinssektorene og blir mer og mer overrasket. Mens konkurrentene hans i et forsøk på å holde seg på veien blir kastet i alle retninger, finner HTC-rytteren den perfekte linjen med en gang. Det er som om han følger en usynlig rød tråd gjennom kaoset.
For hvert avsnitt han mestrer, bygger 22-åringen større selvtillit, som får han til å tråkke raskere. Jo høyere fart, desto lettere blir det å sykle på brosteinen, legger han merke til. Nittende plassen som han til slutt kjører inn til, er en aldri så liten sensasjon og et første skremmeskudd fra den unge tyskeren, som skal vise seg å ha langt mer å varte opp med. I sin debutsesong tar John Degenkolb seks individuelle seiere, deriblant vinner neoproffen sykkelklassikeren Rund um den Finanzplatz Eschborn-Frankfurt, rittet som går ved metropolen Frankfurt am Main, og som Degenkolb samme år har flyttet til.
Foto: Cor Vos.
Når HTC–High Road-laget så avvikler driften på slutten sesongen, velger «Dege» å gå til prokontinentallaget Argos–Shimano. Det som på papiret ser ut som et steg tilbake, er i virkeligheten et stort skritt frem i proffkarrieren til tyskeren. I det nederlandske laget blir Degenkolb gjenforent med sin kompis Marcel Kittel, som han hadde syklet sammen med allerede i Thüringer Energie Team. Deres første felles sesong blir én for historiebøkene, idet den tyske duoen tar hele 25 seiere. Den internasjonale pressen begynner etter hvert å skrive om den nye «gylne generasjonen» tyske syklister etter «solkongen» Jan Ullrich. Bare at de er rene og har en klar holdning mot doping.
Jeg mener at vi hele tiden har hatt fantastiske sykkeltalenter, men det som skjedde med meg og Marcel var spesielt. Vi ble motivert av hverandres suksess og tok enda flere seiere på grunn av det. Så var det godt å kunne bevise at det går an å oppnå gode prestasjoner på ærlig vis. Doping er juks og bør ha strafferettslige konsekvenser, resonnerer han.
Mens Kittel dominerer på de flate spurtetappene, tukter Degenkolb feltet i kupert terreng. I 2012-utgaven av Vuelta a España vinner han fire etappeseire, og utvikler seg mer og mer til en «leader», en rytter som ikke er redd for å bruke albuene. En mann som en dag skal ta de virkelig store triumfene. Tre år senere, våren 2015, er tiden inne.
Gjennom hele vinteren har Degenkolb slitt på treningen. Han har blitt sterkere og lettere. Rittene han så langt har syklet i sesongen, har han kun brukt til å forberede seg til én dag. Søndagen der Milano-Sanremo sykkelsportens lengste endagsritt står for tur. Degenkolb vet at den flate løypa til «La Primavera» favoriserer ham og er overbevist om at han er god nok til å henge med over toppen til Cipressa og Poggio, de to avgjørende «capi» som får de rendyrkede spurterne i feltet til å hakke tenner i frykt.
Regnet, som denne morgen har lagt seg over startbyen Milano er kaldt og ubarmhjertig. Det følger rytterne på sin ferd sørover langs Liguriakysten og slipper først taket i finalen av rittet. Heller ikke før viser John Degenkolb seg i front av feltet. Hele dagen har tyskeren gjemt seg vekk fra både regnet og konkurrentene, men når tetgruppen etter snaue syv timer og 300 kilometer kommer inn på oppløpet på Via Roma, er han plutselig blant de fremste rytterne. Med få hundre meter igjen til mållinjen kniver Degenkolb om posisjonen. Han bruker skulderen, albuen. Han er en leader. Når fjorårsvinneren Alexander Kristoff så åpner spurten, ligger Degenkolb på bakhjulet til Niccolò Bonifazio. Han utnytter dragsuget til italieneren, går rundt ham og hamrer løs på pedalene med vill kadens. I en siste kraftanstrengelse kaster tyskeren sykkelen sin over mållinjen og spurtslår norske Kristoff, som må ta til takke med andre plassen.
Degenkolb vinner ikoniske Milano-Sanremo.
Det er ikke mange som takler å sitte på sykkelen i seks timer og mer, for så å levere en bra spurt på slutten. I Milano-Sanremo handler derfor alt om å spare på krefter. Siden rittet er så langt, er det best om du bare kan rulle gjennom de første ti milene uten særlig anstrengelse. Du må spare det du kan for å komme deg over Cipressa og Poggio, sier han.
Foto: Cor Vos.
I eufori og stolthet reiser 26-åringen fra Italia og videre til Belgia, der klassikersesongen skal fortsette på brosteinen. Triumfen fra Milano-Sanremo gjør at tyskeren kan presse seg hardere enn noensinne før. Suksess får én til å glemme smerter, sier han til seg selv når han tre uker senere er med i finalen til Paris-Roubaix. Med bare åtte og en halv kilometer igjen til mål stikker Degenkolb fra favorittgruppen og støter seg opp til duoen i front på egenhånd. Støvet fra brosteinssektorene blander seg med svette og danner etsende syre i øyene til «Dege». Pulsen hamrer i hodet og beina hans drukner i laktat, men tyskeren vet at dette er rette øyeblikk. På ren og skjær vilje tetter han luken til Yves Lampaert og Greg Van Avermaet.
Selv når rytterne bak kommer opp igjen like før de svinger inn på banen i Roubaix, mister ikke Degenkolb troen på seieren. Han legger seg i tredje posisjonen for å kunne kontrollere sine konkurrenter både foran og bak. Idet bjella ringer inn den siste runden i velodromen, får instinktet Degenkolb til å snu på hodet. I øyekroken ser han Lars Boom fra Astana svinge ut på siden i et forsøk på å komme opp og forbi. Men tyskeren legger seg ut og stenger døra. Ingen av motstanderne har snev av en sjanse, når Degenkolb så åpner spurten.
Ikke siden 1896, da Josef Fischer vant rittets første utgave, har en tysker vunnet Paris-Roubaix. For John Degenkolb blir «Helvete i nord» himmelen på jorden.
Situasjonen på velodromen i Roubaix var ganske like den i Sanremo. Det ble spurt om seieren etter at vi hadde syklet i 250 kilometer. Å vinne i Roubaix handler mye om erfaring og det å beholde roen. Roubaix er ikke et ritt som du vinner på første forsøk, men det tar flere år, før du er med og preger løpsutviklingen. Du må lære å forholde deg rolig så lenge som mulig, men i det avgjørende øyeblikket må du angripe. I 2014 nølte jeg for lenge med å gå etter Niki Terpstra da han attakkerte, noe som gjorde at han vant og jeg ble nummer to. Men året etter bare kjørte jeg og tettet selv luken til de to i front. Jeg visste at dersom jeg ikke går nå, er rittet over. Jeg tvilte ikke på om det ville holde helt inn eller ikke. Jeg bare fulgte magefølelsen min, påpeker han.
Foto: Cor Vos.
Kort tid etter målgang, når en overlykkelig John Degenkolb løfter seierens monumentale brosteins-trofee i været, tikker hundrevis av gratulasjoner inn på en telefon som tilhører en dame i tyske Sachsen. Utallige anrop er damen nødt til å ta imot til hun omsider oppgitt brøler i apparatet «jeg kjenner for helvete ingen John Degenkolb». Mobiloperatøren hadde kort tid før delt ut det gamle nummeret til proffsyklisten på nytt, intetanende om hvem den prominente kunden var.
Episoden illustrerer at 26-åringen etter sin andre monumentseier på tre uker har blitt til én av sykkelsportens største ikoner. Karrieren til John Degenkolb akselererer like fort som han spurter. Tyskeren tar for gitt at utviklingen bare vil fortsette på samme vis, til livet hans plutselig tar en brå vending.
I januar 2016, når han er på treningsleir med sine lagkamerater i spanske Calpe, havner Degenkolb i en alvorlig trafikkulykke. En bilist kommer på motsatt kjørefelt og raser frontalt inn i den lille treningsgruppen med Giant–Alpecin-rytterne. Ut av ambulansen sender Degenkolb en melding om at han har det bra, men skadene han har pådratt seg på låret, underarmen og i ansiktet er verre enn antatt. I tillegg er hans venstre pekefinger nesten fullstendig revet av. Det må til fem operasjoner før syklisten kan skrives ut av sykehuset.
Jeg fikk et annet perspektiv på det som virkelig teller i livet. Når jeg i dag ser tilbake på det som skjedde, må jeg si at jeg var heldig som kom ut av ulykken med livet og helsa i behold. Der og da tenkte jeg bare, okay, jeg skal på sykehuset, jeg må opereres, men om 7-8 uker kan jeg begynne å trene igjen. Alt jeg fokuserte på var å komme fortest mulig tilbake på sykkelen. Først etter et tragisk dødsfall i familien begynte jeg å forstå rekkevidden av det som hadde skjedd og stilte meg spørsmål som «hvorfor klarte jeg meg i ulykken?». I dag mener jeg at erfaringene vil jeg få bruk for i fremtiden, men det var helt opplagt en vanskelig fase i livet mitt. Ikke alle klarer å overvinne en slik opplevelse, reflekterer han.
Foto: Cor Vos.
For første gang i karrieren kribler det ikke i beina til John Degenkolb når våren kommer i 2016.
Ikke bare er formen borte, men også den mediale interessen i hans person har blitt betydelig mindre. I ritt følger den ene nedturen etter den andre som går løs på selvtilliten. Snart erklærer pressen at tyskerens beste dager hører til fortiden, men Degenkolb skal motbevise sine kritikere.
I 2017 bytter han til Trek–Segafredo, gjør radikale endringer i treningen, men viktigst av alt er at han beholder roen når toppresultatene fra klassikerne uteblir. Tyskeren innser at han ikke lenger har samme eksplosivitet som de beste brosteinsrytterne, men til gjengjeld har han lidenskap og gefühl for underlaget. Nettopp denne gefühlen er det, som får han til å være på rett plass til rett tid når det skal gjøres opp om seieren på den 9. etappen i Tour de France i 2018.
På vei fra Arras til Roubaix skal rytterne forsere hele 21 kilometer med brostein, noe som nødvendigvis fører til kaos og velt. Den ellers sleipe pavéen har tørket opp i julisolen, men er ikke blitt mindre farlig av den grunn. I et uendelig hav av støv strekker ikke bare de ti syklistene i bruddet våpen, men også sammenlagtkapteinene og deres hjelperyttere må gi tapt etter hvert. Fra et smadret felt angriper så de samme tre rytterne som allerede i Paris-Roubaix i 2015 hadde kjempet om seieren. Den belgiske mesteren Yves Lampaert, Greg Van Avermaet i den gule ledertrøya og den todoble monumentvinneren John Degenkolb. I teorien vil belgierne enkelt kunne utmanøvrere tyskeren ved å støte vekselvis, men i virkeligheten har de tapt lenge før trioen kommer på oppløpet.
Degenkolb drar spurten fra front og sørger for at historien fra 2015 gjentar seg. Men jubelen over etappeseieren varer ikke. 29-åringen brister ut i tårer. Plutselig baner alle følelsene seg vei. «I så lang tid har jeg jaktet på denne seieren. Jeg er så glad for å kunne dedikere seieren til én av mine beste venner som døde i fjor. Alle sa at jeg var ferdig, at jeg ikke vil komme tilbake etter ulykken. Men jeg sa nei, jeg skal ta minst en stor seier til for vennen min. Hans navn er Jørg.», sier en tårekvalt Degenkolb på et emosjonelt TV-intervju etter målgang.
Foto: Cor Vos.
Etappeseieren i Tour de France den 15. juli 2018 er brikken som kompletterer karrieren til John Degenkolb og som får han til å bli en annen. Han er ikke lenger den kyniske eneren, egoisten som kun tenker på egne behov, men ønsker å være til for andre og gi noe tilbake. Når han får vite at U19-utgaven til Paris-Roubaix er truet med å bli lagt ned, starter tyskeren en pengeinnsamling for å redde rittet. I tillegg blir Degenkolb ambassadør for «Les Amis de Paris-Roubaix», en frivillig organisasjon som vedlikeholder brosteinsveiene i Belgia og Nord-Frankrike og som tar vare på en kulturarv, som ikke bare har betydning for sykkelsporten.
Både mennesket og rytteren John Degenkolb kjenner plutselig på gleden av å kunne hjelpe folk rundt seg. Etter to sesonger i det belgiske laget Lotto Soudal, der han mer og mer vokser inn i rollen som «road captain», velger Degenkolb foran fjorårssesongen å returnere til Team DSM, samme lag der han feiret karrierens største triumfer. Riktignok har ikke bare navnesponsorene blitt skiftet ut i mellomtiden, også rytterstallen har blitt betydelig yngre.
I Team DSM - Firmenich satses det på ungdommen. Av totalt 30 ryttere på laget er det hele åtte neoproffer. Med sine 34 år er tyske Degenkolb faktisk eldst i Team DSM - Firmenich uten at han ser nevneverdige utfordringer med det. Tyskeren er snarere klar for å lære bort kunnskapen sin til lagets unge talenter, være mentor og lagbygger.
I ritt bare taper du når du ikke har et sterkt lag rundt deg. Jeg synes derfor at det er veldig viktig å ta seg tid til å etablere gode relasjoner innad i laget og bygge opp noe sammen. På denne måten blir vi trygge og vet at vi kan stole på hverandre. Jeg for min del blir motivert, når jeg ser at jeg kan hjelpe de yngre rytterne på laget til å utvikle seg og bli bedre, sier han.
Foto: Team DSM - Firmenich.
Når John Degenkolb denne våren stiller til start igjen i klassikerne, skjer dette ikke lenger med en forventning om å vinne, men med takknemlighet for fortsatt å kunne oppleve dem. En gang til kjenne på atmosfæren i de legendariske rittene, kjenne på stoltheten av å være del av en tradisjon. John Degenkolb vet at han har funnet sin plass i klassikernes historie.
Nå er tiden inne for en ny generasjon syklister å følge i fotsporene.
JOHN DEGENKOLB
FØDT: 7. januar 1989 i Gera
BOSTED: Oberursel
NÅVÆRENDE LAG: Team DSM
TIDLIGERE LAG: Thüringer Energie Team (2008-2010), HTC–High Road (2011), Argos–Shimano (2012-2013), Team Giant–Shimano (2014), Team Giant–Alpecin (2015-2016), Trek–Segafredo (2017-2019), Lotto Soudal (2020-2021)
TIDLIGERE KLUBBLAG: RC Germania Weißenburg (1997-2005), SSV Gera (2006-2007)
HØYDE: 180 centimeter
VEKT: 77 kilo
VIKTIGSTE MERITTER: Seier i Milano-Sanremo (2015), seier i Paris-Roubaix (2015), etappeseier i Tour de France (2018), etappeseier i Giro d’Italia (2013), ti etappeseiere i Vuelta a España (2012, 2014-2015), seier i Gent-Wevelgem (2014), seier i Vattenfall Cyclassics (2013), seier i Paris-Tours (2013), to etappeseiere i Critérium du Dauphiné (2011), seier i Rund um den Finanzplatz Eschborn-Frankfurt (2011), seier i Sparkassen Münsterland Giro (2016), andre plass i U23-VM (2010).
FACEBOOK: @johndegenkolb
TWITTER: @johndegenkolb
INSTAGRAM: @johndegenkolb
INTERNETT: http://www.johndegenkolb.de/en/
