KRIGEREN
Sprinteren André Greipel har utkjempet utallige bataljer på sykkelsetet gjennom karrieren, men ingen spurtduell kan måle seg med kampene i livet hans forøvrig.
Tekst: Marcus Liebold. Oppslagsbilde: Jean Philippe Ehrmann.
26. juni 2016. Erfurt.
En uke før starten av årets Tour de France er den tyske sykkeleliten samlet i delstaten Thüringen for å kjempe om tittelen i det nasjonale mesterskapet på landeveien.
Den flate rundløypen i Erfurt og omegn favoriserer lokalmatadoren Marcel Kittel, som har planer om å vise frem den tyske mesterskapstrøya i Frankrike de neste tre ukene. Men det er en annen spurter som har samme ambisjon, og som nekter å overlate trøya til Kittel uten kamp.
André Greipel, «Gringoen» eller «Gorillaen» som han også kalles, drømmer om å bli mester i byen der karrieren hans startet for elleve år siden. På de fartsfulle rundene viser den muskuløse rytteren at han har toppformen inne.
Ikke bare går han i brudd, men han sitter også igjen i fronten av hovedfeltet når rytterne nærmer seg mål etter drøye 200 kilometer. Uten opptrekk, og rett fra spiss, kjører han en suveren spurt og vinner med flere sykkellengders avstand foran en slukøret Kittel.
André Greipel sikrer seg sin tredje, tyske mesterskapstittel, men gleden er dempet. Når mora hans senere gratulerer ham med seieren, gjør André en unnskyldende gest.
– Seieren er ubetydelig, svarer han. Jeg skulle heller sett deg frisk igjen.
Foto: Cor Vos.
***
Jeg husker at jeg satt på en søppeldunk utenfor huset vårt, og heiet på rytterne i Fredsrittet som kjørte forbi, beretter André Greipel om de første minnene fra sykkelsporten.
Lotto Soudal-rytteren sitter i lobbyen til et hotell i belgiske Antwerpen, og blunker tankefull. Det er vår. Klassikersesongen har kommet i gang for alvor, Lotto-Soudal har ikke prestert, noe som er uhørt for et belgisk lag. Mye av ansvaret hviler på Greipel. Tiden rytterne er inne i er travel, men han har satt av tid mellom slagene til et intervju om karrieren sin.
Da muren falt i 1989 fikk jeg se «Amercian Flyers» på VHS med Kevin Costner i hovedrollen, fortsetter han. Senest da visste jeg at jeg ville bli sykkelproff.
André Greipel ble født den 16. juli 1982 i det tidligere DDR, og vokste opp i den lille landsbyen Kritzmow sørvest for Rostock.
Unggutten med det lyse håret fikk oppleve en lykkelig og beskyttet barndom med store friheter, et totalitært statsregime med omfattende overvåkingssystem til tross. Det var på de utallige sykkelturene som den svært aktive gutten la ut på, at han kjente på både friheten og lidenskapen i ett.
Mine foreldre var bare glad når jeg syklet, i og med at jeg ikke var å fordra når jeg var inne. Det hendte at jeg stakk av hjemmefra og syklet til mine foreldre måtte komme og plukke meg opp igjen et sted, sier Greipel og ler.
For å dempe bevegelsestrangen til sønnen sin, meldte Gudrun og Bernd Greipel gutten inn i den lokale sykkelklubben Polizei SV Rostock, som hadde utendørs velodrom kun få kilometer unna huset deres. Her kunne André sykle så mye han bare orket. Men det var allerede oktober og sesongen var på hell da den 10-årige unggutten i 1992 vil bli sykkelproff.
Foto: Cor Vos.
Istedenfor noen runder i velodromen ble det snarere fem runder på grusbanen, og det til fots. Den strenge sykkeltreneren Peter Sager ville først se om André var hurtig nok og hadde kondisjonen inne. Når den lille tassen dog slo de øvrige barna med én runde og mer, var Sager overbevist om at gutten kunne komme langt.
Jeg fikk lov til å bli med på neste trening, og den foregikk på sykkelen. Vi skulle endelig sykle noen runder i velodromen, men jeg var ikke rask nok og skled ned helen banen. Jeg slo begge armene og blødde voldsomt, men Peter Sager mente bare at jeg fra nå av var en ekte syklist, og at jeg skulle komme meg på sykkelen igjen, forteller han.
André lærte fort at den østtyske treneren ikke var til å spøke med. Sager hadde en naturlig autoritær stil og var kravstor for hva som gjaldt i idretten, samtidig som han kunne være varmhjertet og omsorgsfull mot barna han trente. Han ordnet sykler med bukkestyre til ungene og underviste dem i grunnleggende sykkelteknikk.
Da jeg begynte å sykle, tilbrakte jeg etter hvert mer tid med Peter Sager enn med min egen pappa. Han er som en andre far for meg, som jeg fremdeles har mye kontakt med, og som jeg oppsøker for å få råd. Det var han som lærte oss at en syklist skapes i vinterhalvåret, og at vi bare må fortsette, selv om alt butter imot, forteller Greipel.
Men for André buttet det sjelden imot i juniorklassene.
Med stålsykkelen sin fra Diamant jaktet han på seire og rekorder, mens treneren hans stadig jobbet med å foredle spurtegenskapene. Fra dag én av hadde Sager lagt merke til den uvanlige hurtigheten og eksplosiviteten. På skolen derimot var det lite relevant å kunne spurte fort, men heller det å kunne drikke mye. Vennene hans ville ikke snakke om utstyr, spurter eller ritt, men ha med seg André ut på fest.
Det ble mye drikking istedenfor trening mot slutten av skoletiden. Om ikke Jan Ullrich hadde vært der, vet jeg ikke hva som hadde blitt av meg, innrømmer Greipel. Jan var idolet vårt som holdt motivasjonen oppe selv i vanskelige tider.
Foto: Cor Vos.
Med seieren i Tour de France i 1997 hadde Jan Ullrich, også født i Rostock, utløst en sykkelbegeistring i Tyskland uten like.
På U23-laget som bar hans navn, skulle de beste ungdomsrytterne i Tyskland samles og få muligheten til å bli like gode syklister som Ullrich.
André fikk selvskreven plass på laget, og var raskest av alle broilere, men hadde fremdeles ingen proffkontrakt å vise til. Det var som om de store lagene ikke hadde spurttalentet på blokka en gang.
Den 19-årige André Greipel stod nå foran et viktig valg i livet sitt.
Enten kunne han kaste inn håndkleet eller fortsette å kjempe for å oppfylle drømmen sin om å bli proff. Han bestemte seg for det sistnevnte, og trente enda hardere.
Da Peter Sager så tok en telefon til den tidligere Telekom-rytteren Olaf Ludwig, kom endelig tilbudene fra høyere hold. Via det meriterte U23-laget TEAG Team Köstritzer gikk ferden i 2005 til prokontinentallaget Team Wiesenhof. Allerede året etter var resultatene til André såpass overbevisende at han omsider ble tilbudt en plass i det tyske stjernelaget T-Mobile. Tour-legenden Ullrich og spurttalentet Greipel kjørte nå side om side på samme lag, og alt lå til rette for en strålende sykkelsesong 2006.
Men historien til det rosa laget skulle bli alt annet enn enkel. Etter at det ble kjent at Jan Ullrich hadde vært i behandling hos den spanske dopinglegen Eufemiano Fuentes, ble han suspendert fra T-Mobile dagen før Tour de France skulle starte. En sjokkbølge gikk gjennom Tyskland. Når Ullrich ble avslørt som juksemaker, mistet ikke bare han som ikon i tysk sykkelsport anseelsen i offentligheten, men hele den profesjonelle eliten i Tyskland også.
Folk på gata kjeftet og spyttet på oss når vi kjørte forbi i T-Mobile-trøye. Det var urettferdig, spesielt ovenfor oss unge ryttere, sier han.
Foto: Cor Vos.
André Greipel så seg plutselig involvert i en kamp om å måtte forsvare sin integritet som sykkelrytter. Fra den ene til den andre dagen hadde han på uforskyldt vis mistet statusen sin i samfunnet, og måtte kjempe for eksistensen sin.
Når du blir proff har du realisert en drøm som du har jobbet hardt for i mange år, men drømmen sprakk som en såpeboble. Min eldste datter ble født i 2004, og jeg hadde sett for meg å kunne gi henne en trygg oppvekst. Men plutselig måtte jeg være redd for å miste jobben, og ikke kunne forsørge henne. Vi ville også bygge hus, men fikk ikke lån fra banken, i og med at jeg var sykkelproff. Jeg følte at eksistensen vår som familie den gangen var truet, forteller Greipel.
Selv om han hadde grunn til å fordømme oppførselen til ryttere som Ullrich, reagerte han sindig, og trakk sine egne konklusjoner av dopingskandalen. Sett fra dagens perspektiv, prøver Greipel seg på en analyse av fortiden.
Doping er forkastelig, men Jan Ullrich prøvde nok å skape en balanse i et urettferdig system. Jeg for min del definerte heller at ærlighet skulle danne fundamentet i min karriere. Etter skandalen i 2006 prøvde jeg som aldri før å overbevise med hard trening og gode resultater, sier han.
Men tyskeren måtte nok en gang krige om anerkjennelse. Denne gangen av lagledelsen.
Etter at den tyske hovedsponsoren Telekom hadde trukket seg ut, ble laget hetende Team Columbia, med forretningsmannen Bob Stapleton som ny lagsjef. Amerikaneren hadde en forkjærlighet for den ekstroverte spurteren Mark Cavendish, men ikke for den nøkterne Greipel. Cavendish fikk fortrinn i Tour de France, mens Greipel heller kunne leke spurtkaptein i «små, bedritne ritt», som briten kalte det.
Cavendish holdt lekestue med de øvrige spurterne i Touren, og vant det som var å vinne av ritt ellers også. Tyskeren på sin side valgte å la beina svare på de verbale angrepene til Cavendish. Bare i Giro d’Italia og Vuelta a España vant han seks etapper i løpet av tre år, for ikke å nevne de utallige førsteplasser i Tour Down Under og Tyrkia rundt.
Foto: Cor Vos.
Greipels lagbytte til Omega Pharma-Lotto i 2011 var kun den logiske konsekvensen av at han i skyggen til Cavendish hadde blitt én av verdens beste spurtere. Hans målrettede arbeid skulle omsider bære frukter, men renomméet Jan Ullrich hadde fått nyte, ble nektet André.
Jeg vil ikke kalle det for oppreisning at jeg slo Mark i Touren i 2011. Selvfølgelig ble jeg pirret av rivaliseringen mellom oss, men jeg relaterer seieren heller til min egen innsats enn til han. Hadde jeg syklet for et annet lag, hadde jeg mest sannsynlig vunnet min første etappe i Tour de France allerede på et tidligere tidspunkt, forklarer han.
I de kommende år avkreftet André oppfatningen av ikke å være egoistisk eller hard nok til å kunne hevde seg i kretsen av internasjonale toppspurtere.
Siden 2011 har tyskeren stått øverst på pallen minst én gang i samtlige Grand Tours, og vunnet flere etappeseiere enn den tyske spurtlegenden Erik Zabel. Med over 170 seiere i karrieren har Greipel selv blitt til et spurtikon. Men suksessen hans har ikke gått til hodet på André.
Foto: Cor Vos.
Han er jordnær og beskjeden slik han alltid har vært. Greipel har ikke glemt hvor han kommer fra. Han gir sykler til barna i klubben, sender utstyr og sykkeltøy, og bidrar der han kan.
Hver tirsdag ettermiddag gjennom vinterhalvåret trener jeg sammen med barn og unge i klubben vår. Idrett er helt avgjørende, fordi den er med på å danne karakter. I disse dager, der ungdom stort sett møtes via WhatsApp eller Facebook, er det viktig å vise dem at idrett faktisk skaper fysiske relasjoner, påpeker han.
Med sine 34 år hører Greipel til en generasjon som har vokst opp uten sosiale medier, uten «likes» eller «selfier». Når han sender sine budskap via Twitter eller Instagram så skjer det uten et markeringsbehov, men gjerne med et selvironisk blunk. Heller kritisk observerer han derfor den mediale selvdiggingskulturen ikke bare i dagliglivet, men i sykkelsporten også. Greipel reagerer mest på at spesielt unge ryttere bruker mer tid på å markedsføre seg selv enn å lære seg spillereglene i feltet.
I dag er alle individualister, og den nye generasjonen har større behov for å profilere seg. Respekten for etablerte ryttere blant de yngre er ikke lenger like stor som i gamle dager. Før hadde vi ærefrykt for sprintere som McEwen eller Zabel, og det siste vi hadde funnet på, var å ødelegge for spurten deres. Nå risikerer unge ryttere liv og helse bare for oppmerksomhetens skyld, analyser Greipel.
Foto: Cor Vos.
Liv og helse. For André Greipel er dette ikke bare to ord uten innhold, men konkrete begreper som setter karrieren hans som proffsyklist i perspektiv. Sportslig suksess, de store overskriftene og podiumsbildene, alt dette betyr lite når moren hans kjemper mot en uhelbredelig sykdom.
Gudrun Greipel har ALS. Nervesykdommen, som ødelegger alle muskler i kroppen til den ikke lenger har krefter igjen til å puste, er like brutal som den er irreversibel. Med en forventet levetid på tre til fire år fra diagnosetidspunktet er det som å kjempe mot en tidslimit på en fjelletappe han vet han vil havne utenfor.
Denne sykdommen levner intet håp. Det eneste håpet jeg har, er at hun blir med oss litt til i hvert fall. Mora mi er min største supporter, og har alltid støttet meg i idretten min. Selv etter at hun fikk diagnosen, ville hun at jeg skulle fortsette med sykling. Hun er sterk, og ønsket aldri å konfrontere meg med de vonde tingene i livet, sier han med fast stemme.
Som Gudrun Greipel har støttet sønnen sin i idretten i alle år, kommer André til å støtte mora si i kampen mot nervesykdommen så godt han kan.
Til tross for at han er redd, nekter André å la frykten og fortvilelsen ta over kontrollen i livet sitt.
Ved siden av syklingen har han derfor begynt å engasjere seg i en frivillig organisasjon som hjelper ALS-pasienter til å mestre hverdagen. André er overbevist om at hvis ikke hans mor, så vil en annen få nytte av arbeidet til foreningen en gang i fremtiden.
Han vet at ingen anstrengelse vil være forgjeves. Og om det er en ting André Greipel har lært i løpet av sin karriere som syklist, så er det nettopp det at det lønner seg å krige om seieren, helt til mållinjen.
***
Gudrun Greipel døde i november 2017.
Foto: Cor Vos.
ANDRÉ GREIPEL
FØDT: 16. juli 1982 i Rostock
BOSTED: Hürth
LAG: Israel Start-Up Nation
TIDLIGERE LAG: TEAG Team Köstritzer (2002-2004), Team Wiesenhof (2005), T-Mobile (2006-2007), Team Columbia HTC Highroad (2008-2010), Omega Pharma Lotto (2011), Lotto Belisol/Soudal (2012-2018), Team Arkéa Samsic (2019)
RYTTERTYPE: Spurter
HØYDE: 184 centimeter
VEKT: 75 kilo
KALLENAVN: «GORILLA» & «GRINGO»
VIKTIGSTE MERITTER:
11x etappeseier i Tour de France (2011-2016); 7x etappeseier i Giro d’Italia (2008, 2010, 2015-2017); 4x etappeseier i Vuelta a Espana (2009); 18x etappeseier i Tour Down Under (2008-2010; 2012-2014); 2x sammenlagtseier i Tour Down Under (2008, 2010); 3x seier i det tyske mesterskapet på landeveien (2013, 2014, 2016) 7x etappeseier i Eneco Tour (2008, 2010, 2011, 2013, 2015); Seier i Vattenfall Cyclassics (2015); 3x etappeseier i Tour de Pologne (2009, 2010); 10x etappeseier i Ronde van België (2011-2014, 2018); 11x etappeseier i Presidential Cycling Tour of Turkey (2010-2013, 2015, 2016)
FØLG ANDRÉ GREIPEL:
TWITTER: @AndreGreipel
INSTAGRAM: andregreipel
STRAVA: Andre Greipel
INTERNETT: andregreipel.de
«La Roccia»
Davide Formolo skal kjempe med nebb og klør for å vinne trofeen enhver italiensk syklist drømmer om.
«La Roccia»
Davide Formolo skal kjempe med nebb og klør for å vinne trofeen enhver italiensk syklist drømmer om.
Tekst & oppslagsbilde: Marcus Liebold.
12. mai 2015. Cinque Terre, Italia.
Den fjerde etappen i Giro d’ Italia er et fyrverkeri uten like.
Rett fra start i Chiavari har det blitt satt et ekstremt tempo. Rytterne tråkker det beina makter, og kjører angrep på angrep, til det endelig etableres et brudd. Team Orica GreenEdge med Michael Matthews i rosa ledertrøye har for lengst gitt opp håpet om å kunne kontrollere feltet på den kuperte etappen langs med det liguriske hav, og dermed kunne forsvare ledelsen i sammendraget.
Når den 27-mann sterke utbrytergruppen er oppe i ni minutters ledelse, setter Astana-laget seg i fronten av hovedfeltet, og kjører det remmer og tøy kan holde. Kasakene sprenger feltet i fillebiter, og bare de sterkeste sammenlagtrytterne henger fortsatt med.
Rett før den siste stigningen opp mot Biassa, 13 kilometer fra målstreken, rykker unge Davide Formolo fra tetgruppen. Italieneren jager over bakketoppen, og stuper ned mot La Spezia. Han tråkker for harde livet, mens gruppen bak ham kjøres inn.
Formolo unnslipper derimot.
Han krysser mållinjen først av alle, og peker mot himmelen. Inn i fremtiden. Den unge Cannondale-Garmin-rytteren vinner ikke bare en episk etappe i Giro d’ Italia, men sin første proffseier overhode. Giro-seieren er døråpneren til et nytt kapittel i livet hans.
***
Det er i midten av februar 2016. På den spanske ferieøya Tenerife, der det pleier å være varme og solfylte dager, skjer det uvanlige ting. Det snør. Vantro kikker Davide Formolo ut av hotellvinduet, velvitende om at den planlagte treningsturen blir av litt annen karakter. Siden hans store seier i Giro d’ Italia året før har han knapt hatt dager, der han ikke har sittet på sykkelen sin.
Foto: Cannondale-Garmin.
Jeg trenger å sykle hver dag, akkurat som andre trenger en kopp kaffe for å våkne om morgenen. Får jeg ikke trent på sykkelen, så føler jeg meg trøtt eller ikke helt våken. Da går jeg rundt, og kjenner at jeg mangler noe, sier Formolo.
Kroppsspråket til den unge italieneren indikerer at han ikke overdriver, men at sykling sannelig innehar en altomfattende betydning i livet hans. Davide ble født en sen oktoberdag i 1992 i den lille italienske landsbyen San Rocco i regionen Veneto, kun et steinkast unna Verona. Allerede som 5-åring syklet han på kryss og tvers i hjembyen sin, mens han drømte om en dag å delta i Italias største sykkelritt.
Helt fra da jeg var liten, har sykling alltid vært yndlingsaktiviteten min. Når jeg senere fikk en liten scooter, føltes det bare feil å bruke den. Så jeg lot den stå, og syklet heller på raceren min, sier han.
Det gikk ikke lang tid før Davide meldte seg inn i den lokale klubben U.S. Ausonia Pescantina, og fikk syklet sine første treningskilometer. Den spinkle gutten slet med å holde følge på flatmark, men gikk desto lettere oppover. Ikke overraskende tok han sin første seier i et lokalt ritt, når det var målgang på en av de utallige bakketopper rundt Valpolicella.
«La Roccia» – fjellet – som skolekompisene kalte Davide for, var tøff som stein, og uslåelig i motbakker. Så gikk det slag i slag.
Foto: Cannondale-Garmin.
Formolo tok hyre i det italienske U23-laget Petroli-Firenze, og fikk i 2012 syklet det som fremover skulle bli hans yndlingsritt, Giro della Valle d’Aosta. I det beintøffe klatrerittet havnet Davide på fjerde plass i sammendraget. En måned tidligere hadde «La Roccia» allerede deltatt i Baby Giroen, og avsluttet rittet med en sterk topp-ti-plassering.
Til å begynne med så jeg på syklingen som et slags spill. Jeg likte friheten ved det, likte å konkurrere i andre regioner av landet, og bli kjent med andre syklister. Men fra og med rittene i U-23-klassen begynte jeg å se på syklingen som yrke mitt, forteller han.
Etter nok en sterk sesong i Petroli-Firenze, der Davide leverte flere overbevisende resultater i både Giro della Valle d’Aosta og Tour de l’Avenir, var det vanskelig for profflag ikke å sikre seg italienerens tjenester. Sportssjefen i det italienske Cannondale-laget, Roberto Amadio, trakk det lengste strået, og fikk Formolos underskrift. Lagkameratene til neoproffen var plutselig ryttere som Peter Sagan og Ivan Basso. Særlig Basso tok seg av det unge sykkeltalentet.
Da jeg fikk Ivan som lagkamerat, var det en drøm som gikk i oppfyllelse. Han hadde alltid vært det store idolet mitt, og på den første treningsleiren sammen med ham, hadde jeg derfor mye respekt. Jeg var veldig tilbakeholden, men han var åpen og vennlig mot meg. Vi ble til og med romkompiser når vi syklet ritt sammen. Ivan betyr mye for meg og min utvikling som sykkelrytter, påpeker Formolo.
Foto: Cannondale-Garmin.
Respekten var gjensidig. Basso opplevde en ung mann som ikke bare hadde talent, men som var innstilt på å jobbe hardt også. Han uttalte senere at Formolo var dedikert og slettes ingen tilhenger av «la dolce vita»-mentaliteten. Basso var imponert over ungguttens modenhet og offervilje.
En god syklist må vie hele sitt liv til idretten. Jeg liker tanken om å gjøre en innsats for så å bli en bedre syklist. Samtidig er det mye lettere å ofre noe for det man har en lidenskap for. Som proffsyklist må du elske det du gjør, det holder ikke bare å like det, understreker italieneren.
Kritikerne mente at Bassos innflytelse på Formolo neppe ville være positiv med tanke på mentorens tidligere dopingutestengelse, men undervurderte den personlige relasjonen mellom begge rytterne. Der den gamle mesteren var rolig og beskjeden, var eleven hans høflig og pålitelig. Formolo lærte fort at suksess ikke nødvendigvis betyr det å vinne bestandig.
Suksess for meg betyr det å nå sine målsetninger uansett om de er store eller små, forklarer han.
I det italienske mesterskapet det året kom Formolo på andre plass, kun slått av Vincenzo Nibali. Ingen skuffelse, men en nådd målsetning for den unge italieneren.
Foto: Cannondale-Garmin.
Til å være første års proff viste Formolo god progresjon, og ikke minst stabilitet i prestasjonene. En fjerde og en syvende plass i henholdsvis Tyrkia rundt og Tour de Suisse sikret Davide en plass på laget til Jonathan Vaughters, når Cannondale-mannskapet på slutten av 2014-sesongen ble innlemmet i amerikanske Garmin-Sharp. Mens Formolos protesje Ivan Basso forlot Cannondale til fordel for Bjarne Riis’ Tinkoff-Saxo, måtte unggutten nå klare seg selv i nye omgivelser.
Det er aldri lett å måtte gjøre et kutt, uten å vite hva som venter én. De første par måneder var vanskelige. Jeg måtte lære meg et nytt språk, og venne meg til en annen mentalitet. Det var massevis av nye inntrykk som strømmet inn på meg. Men alt på laget var veldig profesjonelt, ikke minst var det bra samhold mellom oss unge ryttere, sier Formolo om Cannondale-Garmin-laget.
Sportssjef Vaughters, kjent for å ha en sjette sans for unge talenter, så lagfusjonen som en mulighet for å bygge et nytt, ungt mannskap. Et mannskap som ikke nødvendigvis skulle være konkurransedyktig med det samme, men på sikt. Formolo fortsatte samarbeidet med den tyske sjeftreneren Sebastian Weber, som på det nye laget hadde fått koordineringsansvaret for treningen av alle utøvere i Cannondale-Garmin.
Jeg er en klatrer som er flink til å tilpasse meg taktomslag i motbakker, men det jeg og Sebastian jobbet med var tempoferdighetene mine samt det å simulere angrep, avslører han.
I tillegg tok sportsdirektøren på laget, Charels Wegelius, seg av skoleringen av Formolos taktiske evner. Wegelius så et sykkeltalent som var flink til å lese ritt, og kjøre på en instinktiv måte. Så kom den store overraskelsen. Den store belønningen som andre mente.
To uker før Giro d’Italia startet, fikk jeg beskjed om at jeg hadde blitt tatt ut. I motsetning til rytterne som spesifikt hadde forberedt seg til rittet i lang tid, var jeg ikke i toppform. Dog var jeg fra meg av begeistring, det var helt utrolig at jeg skulle sykle Giroen, rittet som jeg alltid hadde drømt om siden jeg var liten, sier Formolo.
Resten er historie. Når Formolo krysset mållinjen i La Spezia, pekte hans høyre hånd mot himmelen, mens hans venstre viste ned mot asfalten. Gesten var som en metafor for å vise verden hvor han kommer fra, og hvor han skulle i fremtiden.
Foto: Cor Vos.
Flere år har gått siden den unge italieneren stod for de store forsideoppslagene. År, der Formolo ofte har tenkt tilbake til denne maidagen i 2015, som forandret livet hans radikalt.
Det var en helt vanvittig etappe. Rett fra start var det angrep, og mange ryttere var veldig nervøse. Charles Wegelius sa til meg før start at dersom en større gruppe ville komme seg av gårde, skulle jeg følge etter, minnes han.
Dog bedyrte Wegelius etterpå, at det som skjedde senere på etappen ikke var avtalt på forhånd. Sportsdirektøren roste tvert imot Formolos instinkt når han angrep ut av tetgruppen.
Jeg visste at jeg ikke ville ha en sjanse til å holde unna, dersom jeg først angrep i bakken. Så derfor lanserte jeg angrepet mitt rett før stigningen opp mot Biassa, og overrasket konkurrentene mine, forteller italieneren.
Formolo, som kaller seg selv for en nøye analyserende ryttertype, vurderte situasjonen rett. Mens bruddkameratene ble kjørt inn, holdt han unna med liten margin.
Ut av den siste svingen var det ca. 500 meter igjen til mål. Jeg så målseilet, men var usikker på om jeg ville klare å holde feltet på avstand. Jeg spurtet alt jeg kunne, og ble så glad da jeg vant. Denne seieren betyr ualminnelig mye for meg. Men faktisk ikke bare for meg, men hele Italia, sier han.
Den unge italienerens etappeseier i Giro d’Italia i 2015 gjorde at presset om å levere ytterligere toppresultater økte. Men bortsett fra en etappeseier i Volta a Catalunya og første plassen i det italienske mesterskapet på landeveien i 2019, har Formolo i de siste årene ikke klart å leve opp til forventingene. Like fullt kjenner han ingen byrde på skuldrene sine.
Forventningspress er ikke noe som lammer meg, men tvert imot gir meg ekstra motivasjon. Presset gjør meg skjerpet. Det hjelper meg å kunne ta ut det siste når mine landsmenn heier på meg, sier italieneren.
Selv om at de virkelig store resultatene så langt har uteblitt, har Formolo siden 2015 videreutviklet seg som syklist. Den uerfarne italieneren har blitt moden. Han har jobbet dedikert og perfeksjonert den endeløse bevegelsen som skal sikre ham mange triumfer i fremtiden. Formolo er klar, både fysisk og mentalt, til å ta det neste steget. Det mener ikke bare hans tidligere sportssjef Jonathan Vaughters, som i 2015 erklærte Formolo som en fremtidig vinner av Giro d’ Italia, men hovedfiguren selv.
Jeg er fast overbevist om at jeg en dag vil stå helt øverst på pallen i Giro d’ Italia, sier han.
«La Roccia», det er sikkert, vil kjempe til hans navn står inngravert – ikke i stein, men i gull.
DAVIDE FORMOLO
FØDT: 25. oktober 1992
BOSTED: San Rocco
LAG: UAE Team Emirates
TIDLIGERE LAG: U.S. Ausonia CSI Pescantina (2007-2010), Petroli-Firenze (2011-2013), Cannondale Pro Cycling (2014), Team Cannondale-Garmin (2015), Cannondale Pro Cycling Team (2016-2017), BORA-HansGrohe (2018-2019)
RYTTERTYPE: Klatrer, allrounder
HØYDE: 181 centimeter
VEKT: 62 kilo
KALLENAVN: «La Roccia»
VIKTIGSTE MERITTER:
1. plass på den 4. etappen i Giro d’ Italia (2015), Italiensk mester på landeveien (2019), 1. plass på den 7. etappen i Volta a Catalunya (2019), 2. plass i Liège-Bastoge-Liège (2109), 2. plass i det nasjonale mesterskapet på landeveien (2014), 4. plass sammenlagt i Tyrkia rundt (2014), 7. plass sammenlagt i Tour de Suisse (2014), 2. plass sammenlagt i Giro della Valle d’ Aosta (2013), 6. plass sammenlagt i Tour de l’Avenir (2013), 8. plass sammenlagt i Giro d’ Italia dilettanti (2012).
DAVIDE FORMOLO PÅ SOSIALE MEDIER:
TWITTER: @davideformolo
INSTAGRAM: @davideformolo
STRAVA: Davide Formolo