Greipel — PORTRETTER

26. juni 2016. Erfurt.

En uke før starten av årets Tour de France er den tyske sykkeleliten samlet i delstaten Thüringen for å kjempe om tittelen i det nasjonale mesterskapet på landeveien.

Den flate rundløypen i Erfurt og omegn favoriserer lokalmatadoren Marcel Kittel, som har planer om å vise frem den tyske mesterskapstrøya i Frankrike de neste tre ukene. Men det er en annen spurter som har samme ambisjon, og som nekter å overlate trøya til Kittel uten kamp.

André Greipel, «Gringoen» eller «Gorillaen» som han også kalles, drømmer om å bli mester i byen der karrieren hans startet for elleve år siden. På de fartsfulle rundene viser den muskuløse rytteren at han har toppformen inne.

Ikke bare går han i brudd, men han sitter også igjen i fronten av hovedfeltet når rytterne nærmer seg mål etter drøye 200 kilometer. Uten opptrekk, og rett fra spiss, kjører han en suveren spurt og vinner med flere sykkellengders avstand foran en slukøret Kittel.

André Greipel sikrer seg sin tredje, tyske mesterskapstittel, men gleden er dempet. Når mora hans senere gratulerer ham med seieren, gjør André en unnskyldende gest.

– Seieren er ubetydelig, svarer han. Jeg skulle heller sett deg frisk igjen.

***

Jeg husker at jeg satt på en søppeldunk utenfor huset vårt, og heiet på rytterne i Fredsrittet som kjørte forbi, beretter André Greipel om de første minnene fra sykkelsporten.

Lotto Soudal-rytteren sitter i lobbyen til et hotell i belgiske Antwerpen, og blunker tankefull. Det er vår. Klassikersesongen har kommet i gang for alvor, Lotto-Soudal har ikke prestert, noe som er uhørt for et belgisk lag. Mye av ansvaret hviler på Greipel. Tiden rytterne er inne i er travel, men han har satt av tid mellom slagene til et intervju om karrieren sin.

Da muren falt i 1989 fikk jeg se «Amercian Flyers» på VHS med Kevin Costner i hovedrollen, fortsetter han. Senest da visste jeg at jeg ville bli sykkelproff.

André Greipel ble født den 16. juli 1982 i det tidligere DDR, og vokste opp i den lille landsbyen Kritzmow sørvest for Rostock.

Unggutten med det lyse håret fikk oppleve en lykkelig og beskyttet barndom med store friheter, et totalitært statsregime med omfattende overvåkingssystem til tross. Det var på de utallige sykkelturene som den svært aktive gutten la ut på, at han kjente på både friheten og lidenskapen i ett.

Mine foreldre var bare glad når jeg syklet, i og med at jeg ikke var å fordra når jeg var inne. Det hendte at jeg stakk av hjemmefra og syklet til mine foreldre måtte komme og plukke meg opp igjen et sted, sier Greipel og ler.

For å dempe bevegelsestrangen til sønnen sin, meldte Gudrun og Bernd Greipel gutten inn i den lokale sykkelklubben Polizei SV Rostock, som hadde utendørs velodrom kun få kilometer unna huset deres. Her kunne André sykle så mye han bare orket. Men det var allerede oktober og sesongen var på hell da den 10-årige unggutten i 1992 vil bli sykkelproff.

Istedenfor noen runder i velodromen ble det snarere fem runder på grusbanen, og det til fots. Den strenge sykkeltreneren Peter Sager ville først se om André var hurtig nok og hadde kondisjonen inne. Når den lille tassen dog slo de øvrige barna med én runde og mer, var Sager overbevist om at gutten kunne komme langt.

Jeg fikk lov til å bli med på neste trening, og den foregikk på sykkelen. Vi skulle endelig sykle noen runder i velodromen, men jeg var ikke rask nok og skled ned helen banen. Jeg slo begge armene og blødde voldsomt, men Peter Sager mente bare at jeg fra nå av var en ekte syklist, og at jeg skulle komme meg på sykkelen igjen, forteller han.

André lærte fort at den østtyske treneren ikke var til å spøke med. Sager hadde en naturlig autoritær stil og var kravstor for hva som gjaldt i idretten, samtidig som han kunne være varmhjertet og omsorgsfull mot barna han trente. Han ordnet sykler med bukkestyre til ungene og underviste dem i grunnleggende sykkelteknikk.

Da jeg begynte å sykle, tilbrakte jeg etter hvert mer tid med Peter Sager enn med min egen pappa. Han er som en andre far for meg, som jeg fremdeles har mye kontakt med, og som jeg oppsøker for å få råd. Det var han som lærte oss at en syklist skapes i vinterhalvåret, og at vi bare må fortsette, selv om alt butter imot, forteller Greipel.

Men for André buttet det sjelden imot i juniorklassene.

Med stålsykkelen sin fra Diamant jaktet han på seire og rekorder, mens treneren hans stadig jobbet med å foredle spurtegenskapene. Fra dag én av hadde Sager lagt merke til den uvanlige hurtigheten og eksplosiviteten. På skolen derimot var det lite relevant å kunne spurte fort, men heller det å kunne drikke mye. Vennene hans ville ikke snakke om utstyr, spurter eller ritt, men ha med seg André ut på fest.

Det ble mye drikking istedenfor trening mot slutten av skoletiden. Om ikke Jan Ullrich hadde vært der, vet jeg ikke hva som hadde blitt av meg, innrømmer Greipel. Jan var idolet vårt som holdt motivasjonen oppe selv i vanskelige tider.

Med seieren i Tour de France i 1997 hadde Jan Ullrich, også født i Rostock, utløst en sykkelbegeistring i Tyskland uten like.

På U23-laget som bar hans navn, skulle de beste ungdomsrytterne i Tyskland samles og få muligheten til å bli like gode syklister som Ullrich.

André fikk selvskreven plass på laget, og var raskest av alle broilere, men hadde fremdeles ingen proffkontrakt å vise til. Det var som om de store lagene ikke hadde spurttalentet på blokka en gang.

Den 19-årige André Greipel stod nå foran et viktig valg i livet sitt.

Enten kunne han kaste inn håndkleet eller fortsette å kjempe for å oppfylle drømmen sin om å bli proff. Han bestemte seg for det sistnevnte, og trente enda hardere.

Da Peter Sager så tok en telefon til den tidligere Telekom-rytteren Olaf Ludwig, kom endelig tilbudene fra høyere hold. Via det meriterte U23-laget TEAG Team Köstritzer gikk ferden i 2005 til prokontinentallaget Team Wiesenhof. Allerede året etter var resultatene til André såpass overbevisende at han omsider ble tilbudt en plass i det tyske stjernelaget T-Mobile. Tour-legenden Ullrich og spurttalentet Greipel kjørte nå side om side på samme lag, og alt lå til rette for en strålende sykkelsesong 2006.

Men historien til det rosa laget skulle bli alt annet enn enkel. Etter at det ble kjent at Jan Ullrich hadde vært i behandling hos den spanske dopinglegen Eufemiano Fuentes, ble han suspendert fra T-Mobile dagen før Tour de France skulle starte. En sjokkbølge gikk gjennom Tyskland. Når Ullrich ble avslørt som juksemaker, mistet ikke bare han som ikon i tysk sykkelsport anseelsen i offentligheten, men hele den profesjonelle eliten i Tyskland også.

Folk på gata kjeftet og spyttet på oss når vi kjørte forbi i T-Mobile-trøye. Det var urettferdig, spesielt ovenfor oss unge ryttere, sier han.

André Greipel så seg plutselig involvert i en kamp om å måtte forsvare sin integritet som sykkelrytter. Fra den ene til den andre dagen hadde han på uforskyldt vis mistet statusen sin i samfunnet, og måtte kjempe for eksistensen sin.

Når du blir proff har du realisert en drøm som du har jobbet hardt for i mange år, men drømmen sprakk som en såpeboble. Min eldste datter ble født i 2004, og jeg hadde sett for meg å kunne gi henne en trygg oppvekst. Men plutselig måtte jeg være redd for å miste jobben, og ikke kunne forsørge henne. Vi ville også bygge hus, men fikk ikke lån fra banken, i og med at jeg var sykkelproff. Jeg følte at eksistensen vår som familie den gangen var truet, forteller Greipel.

Selv om han hadde grunn til å fordømme oppførselen til ryttere som Ullrich, reagerte han sindig, og trakk sine egne konklusjoner av dopingskandalen. Sett fra dagens perspektiv, prøver Greipel seg på en analyse av fortiden.

Doping er forkastelig, men Jan Ullrich prøvde nok å skape en balanse i et urettferdig system. Jeg for min del definerte heller at ærlighet skulle danne fundamentet i min karriere. Etter skandalen i 2006 prøvde jeg som aldri før å overbevise med hard trening og gode resultater, sier han.

Men tyskeren måtte nok en gang krige om anerkjennelse. Denne gangen av lagledelsen.

Etter at den tyske hovedsponsoren Telekom hadde trukket seg ut, ble laget hetende Team Columbia, med forretningsmannen Bob Stapleton som ny lagsjef. Amerikaneren hadde en forkjærlighet for den ekstroverte spurteren Mark Cavendish, men ikke for den nøkterne Greipel. Cavendish fikk fortrinn i Tour de France, mens Greipel heller kunne leke spurtkaptein i «små, bedritne ritt», som briten kalte det.

Cavendish holdt lekestue med de øvrige spurterne i Touren, og vant det som var å vinne av ritt ellers også. Tyskeren på sin side valgte å la beina svare på de verbale angrepene til Cavendish. Bare i Giro d’Italia og Vuelta a España vant han seks etapper i løpet av tre år, for ikke å nevne de utallige førsteplasser i Tour Down Under og Tyrkia rundt.

Greipels lagbytte til Omega Pharma-Lotto i 2011 var kun den logiske konsekvensen av at han i skyggen til Cavendish hadde blitt én av verdens beste spurtere. Hans målrettede arbeid skulle omsider bære frukter, men renomméet Jan Ullrich hadde fått nyte, ble nektet André.

Jeg vil ikke kalle det for oppreisning at jeg slo Mark i Touren i 2011. Selvfølgelig ble jeg pirret av rivaliseringen mellom oss, men jeg relaterer seieren heller til min egen innsats enn til han. Hadde jeg syklet for et annet lag, hadde jeg mest sannsynlig vunnet min første etappe i Tour de France allerede på et tidligere tidspunkt, forklarer han.

I de kommende år avkreftet André oppfatningen av ikke å være egoistisk eller hard nok til å kunne hevde seg i kretsen av internasjonale toppspurtere.

Siden 2011 har tyskeren stått øverst på pallen minst én gang i samtlige Grand Tours, og vunnet flere etappeseiere enn den tyske spurtlegenden Erik Zabel. Med over 170 seiere i karrieren har Greipel selv blitt til et spurtikon. Men suksessen hans har ikke gått til hodet på André.

Han er jordnær og beskjeden slik han alltid har vært. Greipel har ikke glemt hvor han kommer fra. Han gir sykler til barna i klubben, sender utstyr og sykkeltøy, og bidrar der han kan.

Hver tirsdag ettermiddag gjennom vinterhalvåret trener jeg sammen med barn og unge i klubben vår. Idrett er helt avgjørende, fordi den er med på å danne karakter. I disse dager, der ungdom stort sett møtes via WhatsApp eller Facebook, er det viktig å vise dem at idrett faktisk skaper fysiske relasjoner, påpeker han.

Med sine 34 år hører Greipel til en generasjon som har vokst opp uten sosiale medier, uten «likes» eller «selfier». Når han sender sine budskap via Twitter eller Instagram så skjer det uten et markeringsbehov, men gjerne med et selvironisk blunk. Heller kritisk observerer han derfor den mediale selvdiggingskulturen ikke bare i dagliglivet, men i sykkelsporten også. Greipel reagerer mest på at spesielt unge ryttere bruker mer tid på å markedsføre seg selv enn å lære seg spillereglene i feltet.

I dag er alle individualister, og den nye generasjonen har større behov for å profilere seg. Respekten for etablerte ryttere blant de yngre er ikke lenger like stor som i gamle dager. Før hadde vi ærefrykt for sprintere som McEwen eller Zabel, og det siste vi hadde funnet på, var å ødelegge for spurten deres. Nå risikerer unge ryttere liv og helse bare for oppmerksomhetens skyld, analyser Greipel.

Liv og helse. For André Greipel er dette ikke bare to ord uten innhold, men konkrete begreper som setter karrieren hans som proffsyklist i perspektiv. Sportslig suksess, de store overskriftene og podiumsbildene, alt dette betyr lite når moren hans kjemper mot en uhelbredelig sykdom.

Gudrun Greipel har ALS. Nervesykdommen, som ødelegger alle muskler i kroppen til den ikke lenger har krefter igjen til å puste, er like brutal som den er irreversibel. Med en forventet levetid på tre til fire år fra diagnosetidspunktet er det som å kjempe mot en tidslimit på en fjelletappe han vet han vil havne utenfor.

Denne sykdommen levner intet håp. Det eneste håpet jeg har, er at hun blir med oss litt til i hvert fall. Mora mi er min største supporter, og har alltid støttet meg i idretten min. Selv etter at hun fikk diagnosen, ville hun at jeg skulle fortsette med sykling. Hun er sterk, og ønsket aldri å konfrontere meg med de vonde tingene i livet, sier han med fast stemme.

Som Gudrun Greipel har støttet sønnen sin i idretten i alle år, kommer André til å støtte mora si i kampen mot nervesykdommen så godt han kan.

Til tross for at han er redd, nekter André å la frykten og fortvilelsen ta over kontrollen i livet sitt.

Ved siden av syklingen har han derfor begynt å engasjere seg i en frivillig organisasjon som hjelper ALS-pasienter til å mestre hverdagen. André er overbevist om at hvis ikke hans mor, så vil en annen få nytte av arbeidet til foreningen en gang i fremtiden.

Han vet at ingen anstrengelse vil være forgjeves. Og om det er en ting André Greipel har lært i løpet av sin karriere som syklist, så er det nettopp det at det lønner seg å krige om seieren, helt til mållinjen.

***

Gudrun Greipel døde i november 2017.

**ANDRÉ GREIPEL**

**FØDT:** 16. juli 1982 i Rostock
**BOSTED:** Hürth
**LAG:** Israel Start-Up Nation
**TIDLIGERE LAG:** TEAG Team Köstritzer (2002-2004), Team Wiesenhof (2005), T-Mobile (2006-2007), Team Columbia HTC Highroad (2008-2010), Omega Pharma Lotto (2011), Lotto Belisol/Soudal (2012-2018), Team Arkéa Samsic (2019)
**RYTTERTYPE:** Spurter
**HØYDE:** 184 centimeter
**VEKT:** 75 kilo
**KALLENAVN:** «GORILLA» & «GRINGO»

VIKTIGSTE MERITTER:

11x etappeseier i Tour de France (2011-2016); 7x etappeseier i Giro d’Italia (2008, 2010, 2015-2017); 4x etappeseier i Vuelta a Espana (2009); 18x etappeseier i Tour Down Under (2008-2010; 2012-2014); 2x sammenlagtseier i Tour Down Under (2008, 2010); 3x seier i det tyske mesterskapet på landeveien (2013, 2014, 2016) 7x etappeseier i Eneco Tour (2008, 2010, 2011, 2013, 2015); Seier i Vattenfall Cyclassics (2015); 3x etappeseier i Tour de Pologne (2009, 2010); 10x etappeseier i Ronde van België (2011-2014, 2018); 11x etappeseier i Presidential Cycling Tour of Turkey (2010-2013, 2015, 2016)

FØLG ANDRÉ GREIPEL:

TWITTER: @AndreGreipel

INSTAGRAM: andregreipel

STRAVA: Andre Greipel

INTERNETT: andregreipel.de

KRIGEREN

KRIGEREN

KONTAKT