KRIGEREN
Sprinteren André Greipel har utkjempet utallige bataljer på sykkelsetet gjennom karrieren, men ingen spurtduell kan måle seg med kampene i livet hans forøvrig.
Tekst: Marcus Liebold. Oppslagsbilde: Jean Philippe Ehrmann.
26. juni 2016. Erfurt.
En uke før starten av årets Tour de France er den tyske sykkeleliten samlet i delstaten Thüringen for å kjempe om tittelen i det nasjonale mesterskapet på landeveien.
Den flate rundløypen i Erfurt og omegn favoriserer lokalmatadoren Marcel Kittel, som har planer om å vise frem den tyske mesterskapstrøya i Frankrike de neste tre ukene. Men det er en annen spurter som har samme ambisjon, og som nekter å overlate trøya til Kittel uten kamp.
André Greipel, «Gringoen» eller «Gorillaen» som han også kalles, drømmer om å bli mester i byen der karrieren hans startet for elleve år siden. På de fartsfulle rundene viser den muskuløse rytteren at han har toppformen inne.
Ikke bare går han i brudd, men han sitter også igjen i fronten av hovedfeltet når rytterne nærmer seg mål etter drøye 200 kilometer. Uten opptrekk, og rett fra spiss, kjører han en suveren spurt og vinner med flere sykkellengders avstand foran en slukøret Kittel.
André Greipel sikrer seg sin tredje, tyske mesterskapstittel, men gleden er dempet. Når mora hans senere gratulerer ham med seieren, gjør André en unnskyldende gest.
– Seieren er ubetydelig, svarer han. Jeg skulle heller sett deg frisk igjen.
Foto: Cor Vos.
***
Jeg husker at jeg satt på en søppeldunk utenfor huset vårt, og heiet på rytterne i Fredsrittet som kjørte forbi, beretter André Greipel om de første minnene fra sykkelsporten.
Lotto Soudal-rytteren sitter i lobbyen til et hotell i belgiske Antwerpen, og blunker tankefull. Det er vår. Klassikersesongen har kommet i gang for alvor, Lotto-Soudal har ikke prestert, noe som er uhørt for et belgisk lag. Mye av ansvaret hviler på Greipel. Tiden rytterne er inne i er travel, men han har satt av tid mellom slagene til et intervju om karrieren sin.
Da muren falt i 1989 fikk jeg se «Amercian Flyers» på VHS med Kevin Costner i hovedrollen, fortsetter han. Senest da visste jeg at jeg ville bli sykkelproff.
André Greipel ble født den 16. juli 1982 i det tidligere DDR, og vokste opp i den lille landsbyen Kritzmow sørvest for Rostock.
Unggutten med det lyse håret fikk oppleve en lykkelig og beskyttet barndom med store friheter, et totalitært statsregime med omfattende overvåkingssystem til tross. Det var på de utallige sykkelturene som den svært aktive gutten la ut på, at han kjente på både friheten og lidenskapen i ett.
Mine foreldre var bare glad når jeg syklet, i og med at jeg ikke var å fordra når jeg var inne. Det hendte at jeg stakk av hjemmefra og syklet til mine foreldre måtte komme og plukke meg opp igjen et sted, sier Greipel og ler.
For å dempe bevegelsestrangen til sønnen sin, meldte Gudrun og Bernd Greipel gutten inn i den lokale sykkelklubben Polizei SV Rostock, som hadde utendørs velodrom kun få kilometer unna huset deres. Her kunne André sykle så mye han bare orket. Men det var allerede oktober og sesongen var på hell da den 10-årige unggutten i 1992 vil bli sykkelproff.
Foto: Cor Vos.
Istedenfor noen runder i velodromen ble det snarere fem runder på grusbanen, og det til fots. Den strenge sykkeltreneren Peter Sager ville først se om André var hurtig nok og hadde kondisjonen inne. Når den lille tassen dog slo de øvrige barna med én runde og mer, var Sager overbevist om at gutten kunne komme langt.
Jeg fikk lov til å bli med på neste trening, og den foregikk på sykkelen. Vi skulle endelig sykle noen runder i velodromen, men jeg var ikke rask nok og skled ned helen banen. Jeg slo begge armene og blødde voldsomt, men Peter Sager mente bare at jeg fra nå av var en ekte syklist, og at jeg skulle komme meg på sykkelen igjen, forteller han.
André lærte fort at den østtyske treneren ikke var til å spøke med. Sager hadde en naturlig autoritær stil og var kravstor for hva som gjaldt i idretten, samtidig som han kunne være varmhjertet og omsorgsfull mot barna han trente. Han ordnet sykler med bukkestyre til ungene og underviste dem i grunnleggende sykkelteknikk.
Da jeg begynte å sykle, tilbrakte jeg etter hvert mer tid med Peter Sager enn med min egen pappa. Han er som en andre far for meg, som jeg fremdeles har mye kontakt med, og som jeg oppsøker for å få råd. Det var han som lærte oss at en syklist skapes i vinterhalvåret, og at vi bare må fortsette, selv om alt butter imot, forteller Greipel.
Men for André buttet det sjelden imot i juniorklassene.
Med stålsykkelen sin fra Diamant jaktet han på seire og rekorder, mens treneren hans stadig jobbet med å foredle spurtegenskapene. Fra dag én av hadde Sager lagt merke til den uvanlige hurtigheten og eksplosiviteten. På skolen derimot var det lite relevant å kunne spurte fort, men heller det å kunne drikke mye. Vennene hans ville ikke snakke om utstyr, spurter eller ritt, men ha med seg André ut på fest.
Det ble mye drikking istedenfor trening mot slutten av skoletiden. Om ikke Jan Ullrich hadde vært der, vet jeg ikke hva som hadde blitt av meg, innrømmer Greipel. Jan var idolet vårt som holdt motivasjonen oppe selv i vanskelige tider.
Foto: Cor Vos.
Med seieren i Tour de France i 1997 hadde Jan Ullrich, også født i Rostock, utløst en sykkelbegeistring i Tyskland uten like.
På U23-laget som bar hans navn, skulle de beste ungdomsrytterne i Tyskland samles og få muligheten til å bli like gode syklister som Ullrich.
André fikk selvskreven plass på laget, og var raskest av alle broilere, men hadde fremdeles ingen proffkontrakt å vise til. Det var som om de store lagene ikke hadde spurttalentet på blokka en gang.
Den 19-årige André Greipel stod nå foran et viktig valg i livet sitt.
Enten kunne han kaste inn håndkleet eller fortsette å kjempe for å oppfylle drømmen sin om å bli proff. Han bestemte seg for det sistnevnte, og trente enda hardere.
Da Peter Sager så tok en telefon til den tidligere Telekom-rytteren Olaf Ludwig, kom endelig tilbudene fra høyere hold. Via det meriterte U23-laget TEAG Team Köstritzer gikk ferden i 2005 til prokontinentallaget Team Wiesenhof. Allerede året etter var resultatene til André såpass overbevisende at han omsider ble tilbudt en plass i det tyske stjernelaget T-Mobile. Tour-legenden Ullrich og spurttalentet Greipel kjørte nå side om side på samme lag, og alt lå til rette for en strålende sykkelsesong 2006.
Men historien til det rosa laget skulle bli alt annet enn enkel. Etter at det ble kjent at Jan Ullrich hadde vært i behandling hos den spanske dopinglegen Eufemiano Fuentes, ble han suspendert fra T-Mobile dagen før Tour de France skulle starte. En sjokkbølge gikk gjennom Tyskland. Når Ullrich ble avslørt som juksemaker, mistet ikke bare han som ikon i tysk sykkelsport anseelsen i offentligheten, men hele den profesjonelle eliten i Tyskland også.
Folk på gata kjeftet og spyttet på oss når vi kjørte forbi i T-Mobile-trøye. Det var urettferdig, spesielt ovenfor oss unge ryttere, sier han.
Foto: Cor Vos.
André Greipel så seg plutselig involvert i en kamp om å måtte forsvare sin integritet som sykkelrytter. Fra den ene til den andre dagen hadde han på uforskyldt vis mistet statusen sin i samfunnet, og måtte kjempe for eksistensen sin.
Når du blir proff har du realisert en drøm som du har jobbet hardt for i mange år, men drømmen sprakk som en såpeboble. Min eldste datter ble født i 2004, og jeg hadde sett for meg å kunne gi henne en trygg oppvekst. Men plutselig måtte jeg være redd for å miste jobben, og ikke kunne forsørge henne. Vi ville også bygge hus, men fikk ikke lån fra banken, i og med at jeg var sykkelproff. Jeg følte at eksistensen vår som familie den gangen var truet, forteller Greipel.
Selv om han hadde grunn til å fordømme oppførselen til ryttere som Ullrich, reagerte han sindig, og trakk sine egne konklusjoner av dopingskandalen. Sett fra dagens perspektiv, prøver Greipel seg på en analyse av fortiden.
Doping er forkastelig, men Jan Ullrich prøvde nok å skape en balanse i et urettferdig system. Jeg for min del definerte heller at ærlighet skulle danne fundamentet i min karriere. Etter skandalen i 2006 prøvde jeg som aldri før å overbevise med hard trening og gode resultater, sier han.
Men tyskeren måtte nok en gang krige om anerkjennelse. Denne gangen av lagledelsen.
Etter at den tyske hovedsponsoren Telekom hadde trukket seg ut, ble laget hetende Team Columbia, med forretningsmannen Bob Stapleton som ny lagsjef. Amerikaneren hadde en forkjærlighet for den ekstroverte spurteren Mark Cavendish, men ikke for den nøkterne Greipel. Cavendish fikk fortrinn i Tour de France, mens Greipel heller kunne leke spurtkaptein i «små, bedritne ritt», som briten kalte det.
Cavendish holdt lekestue med de øvrige spurterne i Touren, og vant det som var å vinne av ritt ellers også. Tyskeren på sin side valgte å la beina svare på de verbale angrepene til Cavendish. Bare i Giro d’Italia og Vuelta a España vant han seks etapper i løpet av tre år, for ikke å nevne de utallige førsteplasser i Tour Down Under og Tyrkia rundt.
Foto: Cor Vos.
Greipels lagbytte til Omega Pharma-Lotto i 2011 var kun den logiske konsekvensen av at han i skyggen til Cavendish hadde blitt én av verdens beste spurtere. Hans målrettede arbeid skulle omsider bære frukter, men renomméet Jan Ullrich hadde fått nyte, ble nektet André.
Jeg vil ikke kalle det for oppreisning at jeg slo Mark i Touren i 2011. Selvfølgelig ble jeg pirret av rivaliseringen mellom oss, men jeg relaterer seieren heller til min egen innsats enn til han. Hadde jeg syklet for et annet lag, hadde jeg mest sannsynlig vunnet min første etappe i Tour de France allerede på et tidligere tidspunkt, forklarer han.
I de kommende år avkreftet André oppfatningen av ikke å være egoistisk eller hard nok til å kunne hevde seg i kretsen av internasjonale toppspurtere.
Siden 2011 har tyskeren stått øverst på pallen minst én gang i samtlige Grand Tours, og vunnet flere etappeseiere enn den tyske spurtlegenden Erik Zabel. Med over 170 seiere i karrieren har Greipel selv blitt til et spurtikon. Men suksessen hans har ikke gått til hodet på André.
Foto: Cor Vos.
Han er jordnær og beskjeden slik han alltid har vært. Greipel har ikke glemt hvor han kommer fra. Han gir sykler til barna i klubben, sender utstyr og sykkeltøy, og bidrar der han kan.
Hver tirsdag ettermiddag gjennom vinterhalvåret trener jeg sammen med barn og unge i klubben vår. Idrett er helt avgjørende, fordi den er med på å danne karakter. I disse dager, der ungdom stort sett møtes via WhatsApp eller Facebook, er det viktig å vise dem at idrett faktisk skaper fysiske relasjoner, påpeker han.
Med sine 34 år hører Greipel til en generasjon som har vokst opp uten sosiale medier, uten «likes» eller «selfier». Når han sender sine budskap via Twitter eller Instagram så skjer det uten et markeringsbehov, men gjerne med et selvironisk blunk. Heller kritisk observerer han derfor den mediale selvdiggingskulturen ikke bare i dagliglivet, men i sykkelsporten også. Greipel reagerer mest på at spesielt unge ryttere bruker mer tid på å markedsføre seg selv enn å lære seg spillereglene i feltet.
I dag er alle individualister, og den nye generasjonen har større behov for å profilere seg. Respekten for etablerte ryttere blant de yngre er ikke lenger like stor som i gamle dager. Før hadde vi ærefrykt for sprintere som McEwen eller Zabel, og det siste vi hadde funnet på, var å ødelegge for spurten deres. Nå risikerer unge ryttere liv og helse bare for oppmerksomhetens skyld, analyser Greipel.
Foto: Cor Vos.
Liv og helse. For André Greipel er dette ikke bare to ord uten innhold, men konkrete begreper som setter karrieren hans som proffsyklist i perspektiv. Sportslig suksess, de store overskriftene og podiumsbildene, alt dette betyr lite når moren hans kjemper mot en uhelbredelig sykdom.
Gudrun Greipel har ALS. Nervesykdommen, som ødelegger alle muskler i kroppen til den ikke lenger har krefter igjen til å puste, er like brutal som den er irreversibel. Med en forventet levetid på tre til fire år fra diagnosetidspunktet er det som å kjempe mot en tidslimit på en fjelletappe han vet han vil havne utenfor.
Denne sykdommen levner intet håp. Det eneste håpet jeg har, er at hun blir med oss litt til i hvert fall. Mora mi er min største supporter, og har alltid støttet meg i idretten min. Selv etter at hun fikk diagnosen, ville hun at jeg skulle fortsette med sykling. Hun er sterk, og ønsket aldri å konfrontere meg med de vonde tingene i livet, sier han med fast stemme.
Som Gudrun Greipel har støttet sønnen sin i idretten i alle år, kommer André til å støtte mora si i kampen mot nervesykdommen så godt han kan.
Til tross for at han er redd, nekter André å la frykten og fortvilelsen ta over kontrollen i livet sitt.
Ved siden av syklingen har han derfor begynt å engasjere seg i en frivillig organisasjon som hjelper ALS-pasienter til å mestre hverdagen. André er overbevist om at hvis ikke hans mor, så vil en annen få nytte av arbeidet til foreningen en gang i fremtiden.
Han vet at ingen anstrengelse vil være forgjeves. Og om det er en ting André Greipel har lært i løpet av sin karriere som syklist, så er det nettopp det at det lønner seg å krige om seieren, helt til mållinjen.
***
Gudrun Greipel døde i november 2017.
Foto: Cor Vos.
ANDRÉ GREIPEL
FØDT: 16. juli 1982 i Rostock
BOSTED: Hürth
LAG: Israel Start-Up Nation
TIDLIGERE LAG: TEAG Team Köstritzer (2002-2004), Team Wiesenhof (2005), T-Mobile (2006-2007), Team Columbia HTC Highroad (2008-2010), Omega Pharma Lotto (2011), Lotto Belisol/Soudal (2012-2018), Team Arkéa Samsic (2019)
RYTTERTYPE: Spurter
HØYDE: 184 centimeter
VEKT: 75 kilo
KALLENAVN: «GORILLA» & «GRINGO»
VIKTIGSTE MERITTER:
11x etappeseier i Tour de France (2011-2016); 7x etappeseier i Giro d’Italia (2008, 2010, 2015-2017); 4x etappeseier i Vuelta a Espana (2009); 18x etappeseier i Tour Down Under (2008-2010; 2012-2014); 2x sammenlagtseier i Tour Down Under (2008, 2010); 3x seier i det tyske mesterskapet på landeveien (2013, 2014, 2016) 7x etappeseier i Eneco Tour (2008, 2010, 2011, 2013, 2015); Seier i Vattenfall Cyclassics (2015); 3x etappeseier i Tour de Pologne (2009, 2010); 10x etappeseier i Ronde van België (2011-2014, 2018); 11x etappeseier i Presidential Cycling Tour of Turkey (2010-2013, 2015, 2016)
FØLG ANDRÉ GREIPEL:
TWITTER: @AndreGreipel
INSTAGRAM: andregreipel
STRAVA: Andre Greipel
INTERNETT: andregreipel.de
PROBLEMLØSEREN
Adam Hansen er selve personifikasjonen av en evighetsmaskin. Det som australieren bestandig driver frem er et umettelig behov for å finne svar på spørsmålene han stiller seg.
Tekst & oppslagsbildet: Marcus Liebold.
Adam Hansen har et problem. Det regner.
Lagkameratene hans har kansellert den planlagte langturen, og vil heller sykle en kortere økt. Foreløpig viser kalenderen bare desember, og dersom treningsplanen ikke følges til punkt og prikke nå, vil det ikke ha konsekvenser for den kommende sesong.
Men slik tenker ikke Hansen. For ham er det ikke likegyldig hvilken økt han skal sykle. Australieren skal ha seks timer, og han skal ha de i dag. Det beste er nok at han setter seg på rulla nede i garasjen til hotellet i et par timer først. Norske Carl Fredrik Hagen og tyske Roger Kluge har sagt at de skal ut senere på dagen uansett om det regner eller ei. Da kan han slå følge i noen timer til etterpå.
Foto: Facepeeters.
Hansen er 37 år gammel og kroppen hans trenger lengre tid til å venne seg til belastningen etter sesongpausen enn før. Når han snart skal starte sitt trettende år som proffsyklist, skal ingen kunne si at han ikke er godt forberedt. Adam Hansen har andre problemer å ta seg av enn det å være i dårlig form.
***
Jeg elsker sjakk fordi det er så dypt. Hvert parti er forskjellig. Du må kunne tenke langt frem i tid, ha en strategi og backup-planer. Nevnte jeg at jeg ble sjakkmester på skolen og kom på andre plass i en distriktsturnering en gang? Som barn kastet jeg meg alltid over sjakkspalten i avisa, mimrer Adam Hansen.
Allerede få minutter ut i samtalen er det nøye planlagte intervjumanuset forkastet. Vi skulle snakke om sykling, men har istedenfor begynt å diskutere åpningsteori i sjakk. Australieren Adam Hansen, det er bare å konstatere med en gang, er ingen stereotyp av en proffsyklist. Med hendene i fanget sitter han på en benk i en hotellrestaurant på Mallorca og smiler vennlig.
Hansen prater lavt og med myk stemme. Han er intelligent selskap og høflig i opptredenen. Ingenting tyder på at det røffe livet på landeveien gjennom en lang karriere har satt spor på omgangsformene hans. Om det ikke hadde vært for solskillet på armene, Hansen kunne vært høyskolelærer eller stormester i sjakk for den saks skyld. Inntrykket, skal det vise seg, er slettes ikke avsides.
Jeg er vokst opp i en akademisk familie, der idrett ble sett på som tidssløsing. Mora mi pushet veldig hardt på at jeg skulle ta høyere utdanning, så derfor betraktet jeg sykling alltid bare som en hobby. Det å ha en solid utdannelse i bunn var min plan B bestandig, dersom jeg ikke skulle lykkes som syklist, forteller han.
Foto: Cor Vos.
Adam Hansen blir født den 11. mai 1981 i den australske kystbyen Southport, i delstaten Queensland. Familien flytter hyppig i hans barndomsår, og gutten er derfor nødt til å tilpasse seg nye omgivelser med jevnlig mellomrom. Adam går på skoler i blant annet Hong Kong og Taiwan, og blir kjent med stadig nye kulturer. Men med to foreldre som ikke er sportsinteresserte, er også gutten mye inaktiv og blir etter hvert smålubben.
Jeg ville miste noe vekt og begynte å spille rugby. På videregående var jeg også innom basketball, terrengløp og friidrett. Så drev jeg med triatlon ved siden av. Jeg var en god svømmer og løper, men ganske dårlig på å sykle, så det var derfor jeg satset mer og mer på det. Når jeg begynte med sykling var jeg dog allerede 22 år gammel, minnes Hansen.
Men syklingen går det ikke an å leve av foreløpig. Den unge australieren tjener pengene sine som dataprogrammerer i private selskaper, som dekker utgiftene til IT-studiet hans ved James Cook University i Townsville. Her både studerer og underviser Hansen i programmering, samtidig som han jobber på forskjellige oppdrag. Som dyktig utvikler er det opp til 22-åringen selv å bestemme hvilke prosjekter han lar seg engasjere til.
Når hans trener Gerhard Schönbacher kobler han opp mot mindre østerrikske sykkellag, slår Hansen av datamaskinen, pakker koffertene og søker lykken langt hjemmefra.
Det var ikke så vanskelig å tilpasse seg kulturen i Europa, i og med at jeg hadde bodd mange andre plasser i verden før. Jeg likte livsstilen som syklist, det å reise rundt og konkurrere i ulike land. Generelt var det mye enklere å holde på med sykling enn med triatlon, der det var krevende å finne en sponsor, beretter han.
To år etter at Hansen har flyttet til Østerrike, får australieren kontrakt i kontinentallaget Arbö Merida-Graz. Han vinner små sykkelløp i Italia og Østerrike, samtidig som han to år på rad triumferer i det meget harde MTB-rittet «Crocodile Trophy» hjemme i Australia. Seierne fra både landevei og terreng vitner om en komplett rytter med kjørestyrke og pågangsmot samt at de gir unggutten selvtillit. Hansen har talent som syklist og er giret på å bli proff. Han angrer ikke et sekund på å ha våget seg ut i det ukjent. Nå planlegger han å slå rot i Europa, men riktignok på et heller uvanlig sted for en syklist å være.
I de tre sesongene jeg bodde i Østerrike pendlet jeg mye frem og tilbake til Tsjekkia fordi jeg hadde tsjekkiske venner og kjæreste. En av lagkameratene mine spurte hvorfor ikke jeg flyttet til Tsjekkia permanent. Jeg begynte å undersøke mulighetene, og så ga jeg det et forsøk, sier han.
Australieren er ikke redd for å komme i kontakt med det tidligere sosialistsamfunnet, men ser heller åpenbare fordeler ved å bosette seg i øst.
Økonomien i Tsjekkia var bra å investere i, og det var billig å kjøpe eiendommer der. Som softwareutvikler hadde jeg skrevet analyseprogrammer for eiendomsmarkeder, og visste hvordan jeg kunne beregne markedsverdien til et hus, og i hvilke områder det var lurt å kjøpe, forteller han.
Foto: Cor Vos.
Hansen bestemmer seg for å flytte ut på landet, til Frýdlant nad Ostravicí, en liten by rett ved den slovakiske grensen, langt unna sykkelhovedsteder som Monaco eller Girona, der de fleste av hans kollegaer oppholder seg. Med sine lite anselige industriområder og nedslitte boligblokker er livet i byen adskillig mindre glamorøst enn i Abu Dhabi, der australieren også eier en leilighet. Men luksus og overflod bryr Hansen seg ikke om. Hans nye bosted i Tsjekkia har andre fortrinn, som han setter pris på.
Det er så mange fordommer mot Tsjekkia, at jeg ofte føler at jeg må forsvare hvorfor jeg bor der. Folk mener at veiene er dårlige, og at det ikke går an å trene der. Sannheten er snarere at det er en god infrastruktur og fantastisk natur der jeg bor. Flyplassen er 20 minutter unna, og det er nært til neste storby, men likevel landlig. Fjellkjeden Beskidene er rett ved, så der kan jeg sykle lange klatringer om sommeren. På vinteren kan jeg også gå på ski i området, påpeker han.
Jeg er veldig glad i vintersesongen som sådan, og snøen er helt fantastisk å bruke til trening. Bor du i Belgia eller Nederland regner det bare gjennom hele vinteren, men her er det tørt, så du kan trene ute. Jeg kunne ikke gå på ski når jeg flyttet til Tsjekkia, men lærte meg det selv. Slik er jeg skrudd sammen. Jeg prøver alltid ut ting på egenhånd først, humrer Hansen.
Beskrivelsen av en australier bosatt i Tsjekkia, som på vinterstid foretrekker å gå på ski fremfor å sykle i varmen, tegner et godt bilde av en ukonvensjonell syklist, som ikke lar seg lede av gjengse oppfatninger eller aksepterte forholdsregler. Hans livssyn er preget av åpenhet og nysgjerrighet. Nysgjerrighet på å oppdage og forstå verdenen rundt seg, tenke i spørsmål og lure på sammenhenger. Der mange ryttere har tunnelperspektiv, velger Hansen å se gjennom et prisme, som belyser livet som proffsyklist gjennom ulike innfallsvinkler.
Karrierestarten i T-Mobile i 2007 beskriver australieren som et tilfelle, der nettopp de forskjellige fasetter i sykkelsporten ble synlig gjennom et nyansert fokus.
Jeg ble på mange måter proff på grunn av Fuentes-skandalen. Allerede i 2005 hadde jeg vært på en belastningstest i Freiburg hos T-Mobile sammen med Bernhard Kohl og en annen rytter. Legen sa at den sterkeste av oss ville få plass i laget. Etter testen kom legen og gratulerte meg med proffkontrakt, men så fikk jeg plutselig en e-post, hvor de skrev at Bernhard Kohl hadde fått tilbudet. Sponsoren ville heller ha en tyskspråklig rytter inn i laget. Jeg ble selvfølgelig skuffet og irritert, men nå i etterkant er jeg glad for at jeg først kom til T-Mobile etter dopingskandalen, fastslår Hansen.
Så snart dopingen i laget hadde blitt avslørt, ble mange av rytterne og personellet skiftet ut. Den nye lagledelsen satset på unge syklister, som ikke hadde en dopingfortid, men som var seriøse i forhold til trening og ikke minst ernæring.
Det ble slutt på å spise drittmat. Dopingprogrammet i T-Mobile hadde visst vært så overlegent, at rytterne fikk lov til nærmest å spise hva de ville. Men så ble det ansatt ernæringsfysiologer, og laget endret tenkningen rundt trening og prestasjon og hvordan en riktig ernæring påvirker det hele, forteller han.
Foto: Facepeeters.
Hansen er svært opptatt av en vitenskapelig basert ernæring som syklist, og bruker mye tid på å lese seg opp om kostholdsspørsmål. Australieren er selv veganer, ikke primært på grunn av dyrevelferd eller miljøhensyn, men av overbevisningen om at kroppen hans presterer best uten animalske næringsstoffer. Hansen er dog ikke bare nøye på hva han spiser, men også når og hvor mye han får i seg. Når vi prater med Adam Hansen, forteller han at han har sultet i to døgn. Alt australieren har tatt til seg på 48 timer, er vann og te uten sukker. Flere av timene har han i tillegg trent utholdenhetsøkter.
Jeg har lest studier om fasting og diskutert saken med lagets ernæringsfysiologer. Vekttapet er den åpenbare effekten, men så produseres også store mengder hormoner. Kroppen går i en overlevelses- eller forsvarsmekanisme, og stimulerer produksjonen av testosteron, som er som kjent prestasjonsfremmende, sier han.
Gjennom hele sin karriere har Hansen stilt seg det fundamentale spørsmålet hva han kan gjøre for å bli en bedre syklist. Han har lagt om ernæringen, og er bestandig ute etter å forbedre treningen samt optimalisere utstyret. Hansen snur hver stein og graver i hver minste detalj i et forsøk på kontinuerlig å utvikle seg. I så måte anser australieren sykling ikke bare som sitt yrke, men som en vitenskap, velegnet til å sluke hans kunnskapstørst.
Sykling er et interessant og spennende fagfelt, fordi det gir oss store muligheter for å analysere prestasjonen vår. På løping baserer alt seg kun på tid og hjertefrekvens, men på sykkel har vi wattmåling, som gir oss etthundre prosent troverdige og korrekte data. På bakgrunn av dette kan vi nøyaktig bestemme treningssonene, og styre intensiteten i treningen. Det som syklister dog ikke er flinke til å trene på, er teknikk. Da jeg holdt på med friidrett, var det mye teknikktrening for å utføre en bevegelse så effektivt som mulig. På sykling derimot bare tråkker vi uten å tenke teknikk, undrer Hansen seg.
I det siste har jeg derfor testet ut et produkt fra LEOMO som analyserer bevegelsen i hofta, beina og føttene mens du sitter på sykkelen. Der en wattmåler kun viser hvor mye kraft du tråkker med, kan en bevegelsesanalyse fortelle deg hvorfor du tråkker en gitt wattverdi. Systemet måler effektiviteten til bevegelser, og vil slik avdekke svakheter og feil i teknikken eller sittestillingen, forklarer han.
Foto: Marcus Liebold.
Hjemme i kjelleren i Tsjekkia kjører Hansen regelmessig omfattende tester enten det er av elektronikk, tøy eller utstyr. I motsetning til en vanlig sykkelproff, som heller ukritisk tar til takke med sponsorens utstyr, kan australieren slik dokumentere hvilke fordeler eller ulemper produktene faktisk har. Dette gjør ham til en ettertraktet samarbeidspartner for sykkelbransjen og til en iherdig kritiker av det internasjonale sykkelforbundet.
Jeg blir ofte frustrert over at UCI ikke åpner for større innovasjon i sykkelsporten. Ta syklenes rammekonstruksjon for eksempel. I dag er det kun rammer med dobbel triangel som er tillatt, mens andre former ikke blir godkjent. For noen år tilbake laget Zipp en ramme som var mye mer aerodynamisk enn de tradisjonelle, men den ble aldri tillatt å bruke. På min neste test skal jeg benytte LEOMO-systemet til å bevise at ovale krankdrev har klare fordeler fremfor konvensjonelle. Det er så mye jeg skal forske på. Jeg tror at jeg må legge opp som syklist for å få nok tid til all testing, og når jeg har lagt opp, skjønner jeg plutselig hva jeg har gjort feil i alle år, ler han.
Av alle problemer Adam Hansen har stått ovenfor i sin karriere som syklist har mangel på tid bestandig vært den største utfordringen. Som eneste rytter i sykkelhistorien har Hansen syklet tjue Grand Tours på rad. Alle for ett og samme lag vel å merke.
Foto: Cor Vos.
Hansen står for pålitelighet og kontinuitet.
I hundrevis av timer har han som hjelperytter ofret seg for sine lagkamerater. Uoppslitelig og upretensiøst. Etappeseierne i Giroen i 2013 og Vueltaen året etter er som utskeielser å regne. Små øyeblikksbilder i et liv uten pauser, der tid ikke kan veies opp med gull.
Når Hansen i juli 2018 for første gang på sju år ikke blir tatt ut til å sykle Tour de France, ligger plutselig en hel sommer foran ham. Tid han kan bruke på å sysle med ulike prosjekter, og som etter karrieren skal fylle hverdagen. Fremover har Hansen planer om å lage møbler i karbon, et råmateriale som han har jobbet med helt siden han begynte å designe sine egne sykkelsko.
Jeg hadde en gjennomgang i kjelleren min en dag, og telte vel 120 forskjellige modeller av mine sko. Kjæresten min spurte hvor mye penger jeg har brukt på å lage dem i løpet av årene. «Det vil du ikke vite», svarte jeg. Bare en liten ting som en vakuumpumpe koster 450 Euro. Så har jeg fem stykk av dem. Jeg har også spesialutstyr til å skjære karbonfibre og mye annet. Til slutt regnet jeg meg frem til at jeg må ha brukt rundt 150.000 Euro eller 3,5 millioner tsjekkiske kroner. Kjæresten min ble helt fra seg og ropte «herregud, så mye penger!», ler Hansen.
Men: så har jeg også lært mye underveis. De første skoene jeg lagde var veldig stive, ukomfortable og så i tillegg helt forferdelige ut. Problemet jeg stod ovenfor var å lage sko som både var funksjonelle og estetiske. Jeg måtte prøve ut ulike teknikker, og finne ut hvordan jeg kunne få det til at skoene skulle bli like fine på innsiden som på utsiden. Når jeg jobber med mine sko, er det en konstant prosess av prøving og feiling. Men det er det livet for meg handler om. Å utforske mine evner og finne løsninger på problemer. Det å løse problemer ligger nok i min DNA. Kanskje er det nettopp derfor jeg også elsker sjakk. Fordi hva er sjakk annet enn det å løse problemer?, spør han retorisk.
ADAM JAMES HANSEN
FØDT: 11. Mai 1981 i Southport, Gold Coast, Queensland, Australia
BOSTED: Frýdlant nad Ostravicí (Tsjekkia) / Abu Dhabi (De forente arabiske emirater)
NÅVÆRENDE LAG: Lotto Soudal
TIDLIGERE LAG: Arbö Merida–Graz (2003), Corratec (2004), ELK Haus–Simplon (2005), Aposport Krone Linz (2006), T-Mobile Team (2007), Team Highroad / Team HTC-Columbia (2008-2010)
RYTTERTYPE: Allrounder
HØYDE: 186 centimeter
VEKT: 75 kilo
VIKTIGSTE MERITTER:
1x etappeseier i Giro d’Italia i 2013, 1x etappeseier i Vuelta a España i 2014, 1x etappe- og sammenlagtseier i Ster Elektrotoer i 2010, 1x australsk mester på individuell tempo i 2008
ADAM HANSEN OM…
Tsjekkia:
– Mange av rytterne i feltet kaller meg for «tsjekker». Når jeg ser et tsjekkisk flagg, så føler jeg meg litt hjemme. Jeg har bodd lengre i Tsjekkia enn i Australia.
Vennskap:
– Det er mange ulike karakterer i et sykkellag, som alle er avhengige av hverandre. Sykling er en idrett, der du på mange måter er nødt til å være venner for å kunne oppnå målene dine. Å hjelpe andre gjør at du vokser som menneske.
Sykkelsko:
– I år skal jeg utvikle en ny modell av sykkelskoen min som har komplett flat såle. Jeg har drevet mye research, men har ikke funnet en eneste studie som sier at du ikke kan ha en flat såle på en sykkelsko. På løping trenger foten demping på grunn av bakkekontakten, men på sykling trenger du ikke det.
Sjakk:
Jeg er sikkert gammeldags, men jeg klarer ikke å spille på nett. Jeg må sitte foran et sjakkbrett og se brikkene når jeg spiller. Ikke spør om ratingen min.
Mora si:
– Hun ringer hele tiden.
FØLG ADAM HANSEN:
TWITTER: @HansenAdam
INTERNETT: hanseeno.com
JAKTEN PÅ NUMMER FEM
Han har triumfert i alle sykkelsportens monumenter unntatt ett. Seieren i Milano-Sanremo er alt Philippe Gilbert mangler for å sette kronen på en vidunderlig karriere.
Tekst & oppslagsbilde: Marcus Liebold.
Det tar tid for Philippe Gilbert å bane seg vei gjennom hotellbaren på Mallorca denne desemberkvelden.
«Salut, ça va?» Belgieren stopper opp flere ganger, håndhilser på folk og deler ut klemmer. Tilhengere ber om selfier, som deres idol beredvillig stiller opp for. Gilbert smiler profesjonelt og rutinert inn i fremmede kameralinser. Klikk. Klikk.
«Merci! De rien!»
Det er ikke første gang han blir spurt om et skrytebilde for sosiale medier. Når belgieren etter flere minutter omsider er fremme der intervjuet vårt skal finne sted, hilser han høflig og medgjørlig, og setter seg i den grå sofaen.
Uff, smarttelefonene har virkelig forandret livet vårt og måten vi kommuniserer på. Alt dokumenteres. Alle tar bilder av deg, tar opp det du sier eller filmer deg. Det er ingen som kan leve et vanlig liv lenger. Verken du eller jeg, reflekterer han over de siste minutters hendelser.
Foto: Marcus Liebold.
Selv om vi kun har møtt hverandre sporadisk i de siste årene, utstråler Gilbert en indre ro og fortrolighet som til en gammel venn. Hadde det ikke vært for støyen rundt, kunne en trodd at belgieren satte i sofaen sin hjemme i Monaco. Det er ingen tvil om at Philippe Gilbert føler seg hjemme. Ikke nødvendigvis på Mallorca, men i laget som alltid har ligget hjertet sitt nær. De tette båndene i ulveflokken til Deceuninck-Quick-Step til tross.
Jeg er stolt av hva jeg har oppnådd sammen med gutta i de siste tre år. Vi har hatt mange fine øyeblikk sammen. Men nå retter jeg blikket fremover. Jeg er glad for å være tilbake i Lotto. Selskapet var allerede hovedsponsoren da jeg syklet for laget tidligere, men ellers er alt nytt. Det er et fullstendig nytt prosjekt, som jeg er veldig glad for å være en del av, sier han.
Belgieren er åpen om at framtidsutsiktene hans i Deceuninck-Quick-Step så mørke ut når lagmanageren Patrick Lefevere, som i feltet bare kalles for «mafiasjefen», nektet å gi ham de ønskede kondisjoner i en ny kontrakt. Avtalen med Lotto Soudal sin teamsjef John Lelangue, som mellom 2012-2013 hadde jobbet sammen med Gilbert i sykkellaget BMC, inneholdt simpelthen bedre betingelser og gjorde hjemkomsten enkel.
Patrick ville ikke gi meg en toårskontrakt lenger. Så pratet jeg med John, som tok opp en treårskontrakt som en mulighet. Jeg mener at det er en fin utfordring, som jeg går all inn for. Selv om tre år i en alder av 37 er ganske lenge, så er jeg veldig glad med min avgjørelse. En treårskontrakt gir meg tross alt muligheten til å vinne enda flere ritt enn det jeg har gjort så langt, påpeker belgieren.
Foto: Facepeeters.
Men det å kunne tilføye merittlisten flere triumfer er ikke den eneste grunnen for Gilbert til å holde hjulene i gang frem mot 2022. En annen motivasjon for å fortsette karrieren ligger i hans lidenskap for sykling, som bare vokser jo eldre han blir.
Spør du meg, så tror jeg at det sitter mer mellom ørene enn i beina. Om du virkelig elsker sykling, så er det enklere å legge ned en skikkelig innsats over lang tid. Jeg liker øyeblikket når jeg kjenner at formen bygger seg opp. Jeg avslutter sesongen, nyter livet lite grann, jeg må hvile ikke minst, og så starter jeg med et ganske dårlig grunnlag inn i den nye sesongen. Jeg må anstrenge meg for å komme tilbake til mitt gamle nivå. I den første uken klarer jeg kanskje bare å sykle tretimers turer, som en vanlig mosjonist. Men så opplever jeg plutselig fremgang. Det trigger meg. Tre-fire uker senere kan jeg allerede sykle turer som varer i seks timer, og jeg kan sykle fort. Denne følelsen elsker jeg, hvert år på nytt å se om jeg fortsatt klarer å prestere bra, sier han.
Med overgangen til Lotto Soudal slår Gilbert opp et nytt kapittel i sin usedvanlige karriere, som på mange måter startet i det belgiske laget for ti år siden.
Men det er Marc Madiot, den karismatiske laglederen til den franske troppen La Française des Jeux, som plukker opp sykkeltalentet som stagiaire høsten 2002. Rytteren fra Remouchamps i de belgiske Ardennene viser seg tidlig frem som endagsspesialist. Daglig trener han i beryktede Côte de La Redoute, bakken som ingen andre karakteriserer verdens eldste sykkelklassiker Liège-Bastogne-Liège.
Men Gilbert mestrer ikke bare de bratte knekkerne i Ardennene, han behersker å sykle på Flanderns flate brosteinsveier også.
Seierne i Omloop Het Volk i 2006 og 2008, der han krysser mållinjen i ensom majestet, bekrefter dette. Gilbert er en «flandrien», en rytter som kjører offensivt, angriper ut av det blå og som vinner sykkelløp på instinkt. Slike ryttere, mener belgieren, blir det mindre og mindre rom for i moderne sykling.
Det har skjedd en stor forandring i sykkelsporten opp gjennom årene. Nå er rittene mye mer kontrollert enn de var i gamle dager. Før var det kanskje bare lagene til Mario Cipollini og Alessandro Petacchi som ville ha spurt, mens resten av feltet bare attakkerte hele tiden. Det var atten mot to lag. Nå vil 70 prosent av feltet tvinge frem en massespurt på slutten av rittene. Det finnes flere sprinter i sykling nå enn før, og det har blitt vanskeligere å lykkes som offensiv rytter, fastslår Gilbert.
Foto: Cor Vos.
Etter fem år i La Française des Jeux undertegner belgieren så hos Lotto.
Laget leter etter en rytter som kan følge i fotsporene til klassikerlegenden Peter Van Petegem, og Gilbert ser ut til å kunne utfylle rollen perfekt. Han er minst like erfaren som Van Petegem, men er bare 27 år gammel.
Akkurat som Van Petegem klarer Gilbert å forutse motstandernes planer og tilpasser sin egen taktikk til de ulike situasjonene i rittene. Allerede på høsten i sin første sesong for Lotto viser Gilbert at han er en ekte vinnertype. På bare ni dager triumferer han i klassikerrittene Coppa Sabatini, Paris-Tours og Gran Piemonte, kun for så å krone verket med sin første seier i sykkelmonumentet Il Lombardia.
Gilbert påpeker at den fryktinngytende formen hans høsten 2009 skyldtes evnen til å sykle på følelsen fremfor sofistikerte treningsmetoder, som på denne tiden heller ikke eksisterer.
Det er mye vitenskap og teknologi bak sykling nå. Det samles og analyseres så mye data som gjør at både trenerne og rytterne har blitt smartere i måten de planlegger treningen på. Du vet eksakt hvilke skruer du må justere for å få ønsket resultat. I dag vet du hva du skal gjøre for å kunne prestere på et gitt tidspunkt. Før i tiden var det mer gjetting og gambling. Noen gang gjorde du for mye, andre ganger kanskje ikke nok. Du var aldri sikker på om du ville nå din topp på riktig tidspunkt, sier han.
Men den gangen som i dag lytter jeg mest til kroppen min. Av og til kjører jeg uten wattmåler, bare for å kjenne på følelsen. Så ringer treneren min og spør om det var noe galt på turen, men da svarer jeg at jeg bare hadde lyst til å sykle på gamle måten. Det er faktisk ganske godt for hodet å kjøre uten wattmåling innimellom. Dersom du alltid er fokusert på hvert minste lille detalj, så klarer du ikke lenger holde fokus når det virkelig gjelder. Det er i hvert fall den erfaringen jeg har gjort, utdyper Gilbert.
Belgierens dominans høsten 2009 er bare en liten forsmak på fantomsesongen sin i 2011.
Hele 25 ganger står Gilbert øverst på pallen dette året. Han vinner Amstel Gold Race, La Flèche Wallonne og med Liège-Bastogne-Liège nok et sykkelmonument. Denne gangen med bare sju dagers mellomrom.
Foto: Cor Vos.
For belgieren er seiere i tradisjonsrike endagsritt det som betyr mest. Etappeløp utøver ikke samme tiltrekningskraft på Gilbert, som fremhever at det er vesensforskjell i mentaliteten til sammenlagtryttere og endagsspesialister. Der ryttere med ambisjoner i sammendraget sykler mest for ikke å tape, kjører endagsryttere kun for å vinne.
I etapperitt kan du ha en dag, der du ikke er på ditt beste. Om du er heldig, kan du tillate deg ikke å være etthundre prosent på en av etappene uten at det straffer seg sammenlagt. Av og til prater jeg med folk som ikke er i sykkelmiljøet, og som lurer på hvordan det går an at en rytter har den gule trøya i Tour de France uten å vinne noen ting. I endagsritt er du nødt til å gi alt du har på bare en dag. Du har kun et forsøk. Intensiteten og stresset er høyere. Alt er mye mer intenst. Du har ikke råd til å gjøre noen feil. Vil du vinne, må du sykle det perfekte ritt, sier 37-åringen.
Denne sommeren er Gilbert såpass overlegen, at han på åpningsetappen i Tour de France sykler inn til den gule ledertrøya også. Han gjør helt enkelt det han kan best. Å snu etappen om til å være et endagsritt.
Etter sesongen går Gilbert så over til BMC. I det sveitsiske laget vil belgieren få flere dedikerte hjelpere til å kunne oppnå enda større prestasjoner. Men det stopper opp.
Topp ti-plasseringene 30-åringen kjører inn til, svarer ikke ut verken kritikernes eller sine egne forventinger. Først mot slutten av året finner belgieren tilbake til gammel flyt og blir verdensmester i Valkenburg.
Foto: Cor Vos.
Like fullt, årene i BMC er tapte år.
Laget har rykte på seg for å være et hvilehjem for gamle verdensmestre. Cadel Evans, Thor Hushovd eller Alessandro Ballan er alle eksempler på dette, og Gilbert er intet unntak.
Han blir ofte brukt i etappeløp, som han egentlig ikke er skapt for. Først når Patrick Levefere i Quick-Step henter ham hjem til Belgia, blir Gilbert seg selv igjen.
I 2017 vinner han sitt tredje sykkelmonument Flandern rundt etter å ha stukket fra tetgruppen i Oude Kwaremont og kjørt solo i front i snaue seks mil. Øyeblikket da Philippe Gilbert går over målstreken i Oudenaarde med sykkelen løftet til værs inngår i historiebøkene.
Foto: Marcus Liebold.
To år senere jakter den blå ulven til Deceuninck-Quick-Step sin neste monumentseier. Denne gangen har han sett seg ut «helvete i Nord», brosteinsklassikeren som i utgangspunktet favoriserer de kraftfulle ryttere med stor kjørestyrke. Men selv om Gilbert mangler fysikken, triumferer han også her. Ved å utmanøvrere motstanderne sine og sykle et taktisk smart ritt.
Jeg forberedte meg lenge for å være i best mulig form til Paris-Roubaix. Året før gjorde jeg en liten feil. Jeg tapte rittet fordi jeg ikke drakk nok. På mitt andre forsøk gjorde jeg ikke denne feilen igjen, men gjorde alt riktig. Jeg brukte mye energi på brosteinspartiene. Om du ikke tråkker der, stopper du bare opp og blir frasyklet. Men så angrep jeg faktisk på asfaltavsnittene imellom sektorene, forklarer han.
Der mange ryttere år etter år forgjeves prøver bare å komme seg til velodromen i Roubaix, lykkes belgieren med å vinne hele rittet på kun sitt tredje forsøk. Gilbert, ser det ut som, kan styre utfallet til sykkelklassikere enten de foregår på brostein eller i kupert terreng og avgjøre dem i sin favør. Han avslører hemmeligheten bak suksessen.
Du må trene og jobbe hardt. Du må være forberedt den dagen det gjelder. Så må du selvfølgelig ha et godt lag rundt deg. De fleste klassikerseierne mine har jeg vunnet fordi jeg har hatt god støtte fra lagkameratene mine. Hver og en på laget har en viktig funksjon på et endagsritt. Til og med han som gir deg flasker underveis. Får du en flaske på riktig tidspunkt, kan det redde dagen din. I sykling har vi et ordtak som sier at du ikke vinner en klassiker på grunn av din egen, men lagets styrke, sier han.
Foto: Cor Vos.
Seierne i de fire svært ulike sykkelmonumentene Flandern rundt, Paris-Roubaix, Liège-Bastogne-Liège og Il Lombardia i seg selv bør være bevis nok på at Philippe Gilbert er en rytter utenom de vanlige.
Men forbannelsen til belgieren er at han ikke blir målt på hvilke seiere han har hatt i karrieren så langt, men på det ene rittet har ikke har vunnet ennå. Gilbert vil være den ufullkomne inntil han har triumfert i det femte og siste monumentet i rekken.
Bragden av å vinne alle fem sykkelmonumenter har så langt i historien kun vært forbeholdt tre av sine landsmenn. Rik Van Looy, Eddy Merckx og Roger De Vlaeminck.
Jeg vil vinne Milano-Sanremo så klart. Det kommer til å være et vanskelig mål å oppnå, men jeg skal prøve, akkurat som jeg har prøvd før, bedyrer belgieren.
I motsetning til de andre monumentene er «La Primavera» en nøtt som Gilbert ikke har klart å knekke ennå. Til tross for utallige forsøk er det kun to tredjeplasser han har å vise til fra tidligere. Belgieren forklarer hvorfor.
Alt i alt har jeg syklet femten utgaver av Milano-Sanremo, som alle endte opp med ulike type seire. Jeg var der når Pozzato vant med et brudd fra Cipressa. Jeg var der når Nibali angrep på Poggio og når Cancellara støtet på den siste kilometeren. Jeg var også der når det ble spurtoppgjør i en større gruppe. Opp gjennom årene har jeg blitt vitne til så mange forskjellige finaler i Milano-Sanremo at jeg vet at alt er mulig. Det er veldig vanskelig å forutse hva som vil skje i rittet, analyserer Gilbert.
Foto: Facepeeters.
Like fullt er den med 300 kilometer lengste klassikeren på kalenderen et ritt som spiller en pencheur som Gilbert i kortene. Han er sterk nok til enten å skaffe seg et forsprang i bakkene Cipressa eller Poggio og holde unna til oppløpet på Via Roma eller vinne spurten i en mindre gruppe.
I motsetning til i fjor, da han ofret seg for den senere vinneren Julian Alaphilippe, trenger Gilbert heller ikke å ta hensyn til sine lagkamerater. Caleb Ewan som i 2018 ble nummer to og John Degenkolb som vant rittet i 2015 vil begge spekulere på en samlet spurt. Men uansett hvilken taktikk Gilbert velger til slutt, vil alt være avhengig av en ting.
Beina mine vil være den mest avgjørende faktoren den dagen. Om Eddy Merckx, som vant rittet sju ganger, hadde kjørt bak i meg i bilen og hjulpet meg med hele hans ekspertise, så ville det fortsatt vært beina mine som avgjorde om jeg vinner eller ei. Det er ikke så vanskelig å havne i finalen, men det å vinne rittet er en annen sak. Alt jeg kan gjøre er å stole på magefølelsen min og ha gode bein. Så kommer vi til å se hva som skjer, avslutter han.
PHILIPPE GILBERT
FØDT: 5. juli 1982 (38)
BOSTED: Monaco
NÅVÆRENDE LAG: Lotto Soudal
TIDLIGERE LAG: ABX-Go Pass (2002); La Française des Jeux (2002-2008); Silence-Lotto/Omega-Pharma-Lotto (2009-2011); BMC Racing Team (2012-2016); Quick-Step Floors/Deceuninck-Quick-Step (2017-2019)
RYTTERTYPE: Klassikerspesialist
HØYDE: 179 cm
VEKT: 69 kg
TWITTER: @PhilippeGilbert
INSTAGRAM: @philippegilbertofficial
FACEBOOK: @PhilippeGilbertOfficial
INTERNETT: www.philippegilbert.com
STØRSTE MERITTER:
Verdensmester på fellesstart 2012; Seier i Flandern rundt 2017; Seier i Paris-Roubaix 2019; Seier i Liège-Bastogne-Liège 2011; 2x seier i Il Lombardia 2009-2010; 4x seier i Amstel Gold Race 2010-2011, 2014, 2017; Seier i La Flèche Wallonne 2011; Seier i Strade Bianche 2011; Seier i Clásica San Sebastián 2011; 2x seier i Omloop Het Volk 2006, 2008; 2x seier i Paris-Tours 2008-2009; 2x seier i Brabantse Pijl 2011, 2014; 2x seier i Gran Piemonte 2009-2010; Seier i GP Cycliste de Québec 2011; 1x etappeseier i Tour de France 2011; 3x etappeseier i Giro d’Italia 2009, 2015; 7x etappeseier i Vuelta a España 2010, 2012-2013, 2019; 2x belgisk mester på fellesstart 2011, 2016; Belgisk mester på individuell tempo 2011.
UTMERKELSER:
Vinner av UCI WorldTour 2011, Vélo d'Or 2011.
DEN FJERDE DIMENSJONEN
Norges store sammenlagthåp i treukersritt Carl Fredrik Hagen om sin første sesong som proffsyklist, verdien av en historisk prestasjon og sykling som del av en høyere virkelighet.
Tekst: Marcus Liebold.
“All these walls were never really there
Nor the ceiling or the chair
I am eking weeks of peace on a beach
I see the breezes weave the trees
These walls you find - they're yours and mine
Confined not by them I
I am in times that lie behind my eyelids
The sunsets steal the rising silence.”
- Mike Skinner -
September 2019.
Carl Fredrik Hagen sitter hjemme i stua på Tårnåsen og har lagt beina høyt. Lukten av nybrygget kaffe strømmer gjennom det treetasjes rekkehuset i utkanten av Oslo, og sprer velbehag. Via det store balkongvinduet i rommet faller høstsolen på tv-en, der Paasche og Kaggestad kommenterer mixed-tempoøvelsen fra VM i Yorkshire. Om noen få dager skal Hagen selv slåss i Nord-Englands kuperte, svært krevende terreng. I tidenes regnvær vil han krige om posisjoner, om metere og sekunder. Han vil igjen bli del av jaget, høre suset i feltet, kjeftingen og tutingen. Lyder som Hagen har blitt godt vant med i de siste årene.
Men enn så lenge prøver han å bevare senhøstdagens fredelige idyll. Han prøver å utestenge all støy fra omverdenen og skruer ned lyden på tv-en.
Folk tenker ikke over det, men det er mye bråk i sykkelritt. Det er gir som skifter og kjeder som smeller i kassetter. Det er hyling av skivebremser. Pusting, pesing og snyting til rytterne. Tilskuere skriker. Biler og motorsykler tuter og helikoptre sirkler over deg. Du blir sliten av det. Ikke der og da, men når du kommer hjem og det blir stille, først da merker du hvor mye bråk det har vært rundt deg hele tiden.
Foto: Marcus Liebold.
28-åringen har inntrykkene ferskt i minnet. For bare noen dager siden har nordmannen kommet hjem fra Spania, der han har fått syklet sin første Grand Tour og opplevd hva det betyr å være proffsyklist i tre uker på rad. Hagen har kjent på stressnivået til et stort etappeløp både fysisk og mentalt. Bare at han, ved å kjempe i toppen av sammendraget, har vært utsatt for et enda større press enn ryttere flest. Etter hvert som det blir tydelig at Hagen vil oppnå Norges beste sammenlagtplassering i et treukersritt noensinne, begynner det å bli oppstyr rundt ham. Også når han ikke sitter på sykkelen.
Mange skulle ha tak i meg og få kommentarer, samtidig som det var mange som hadde meninger om syklingen min. I den siste uken logget jeg meg derfor helt ut av nettaviser og sosiale medier for å kunne koble av. Det var som regel fryktelig lange dager med store busstransferer og sene middager. Jeg var tidvis veldig sliten i hodet fordi jeg måtte være så fokusert. Innimellom å få litt tid, ha en time på rommet alene for å ta en telefon til kjæresten eller familien eller bare å lukke øynene og ha det helt stille, var avgjørende for å hente meg inn igjen mentalt.
Hagen evner å forstå at det bevisst å roe ned er alfa-omega om han skal lykkes i kampen om en topplassering. I sykling, der utøverne ofte blir assosiert med maskiner, og der det neglisjeres at psykisk tretthet kan gi like fatale utslag som dårlige bein, forstår Hagen at han må være mentalt uthvilt for å kunne nå målet sitt, ta det neste steget og utvikle seg.
Det er nettopp sportslig utvikling som neoproffen søker, når han i slutten av august tar fatt på karrierens første virkelig store etapperitt. Plassen i Vueltaen er en belønning for prestasjonene i sesongen så langt, men den er ingen overraskelse.
Mange neoproffer, som debuterer i treukersritt, får starte i Spania rundt for å bli vant med nivået og samle erfaring, samtidig som nordmannen allerede i mai var satt opp til å sykle Giro d’Italia. Saken blir aldri offentliggjort i media, men de innvidde vet at Hagens kapasitet er såpass solid, at han vil kunne hevde seg i det hardeste av alle treukersrittene også, og det kun måneder etter at han har blitt proff.
Foto: Marcus Liebold.
At det til slutt satses på spurteren Caleb Ewan og ikke på Hagen, skyldes heller sponsorenes forventninger om flest mulig etappeseire og størst grad av publisitet tidlig i sesongen enn nordmannens manglende prestasjonsevne.
Tre måneder senere er situasjonen en annen. For laget gjelder det først og fremst å vise seg i brudd og kjøre offensivt. Hagen gjør begge deler og mer enn det. På kongeetappen i Andorra på dag ni, der den endelige resultatlisten tar form, viser han for første gang at han kan klatre på nivå med verdens beste ryttere. Nordmannen avanserer som en topp ti-kandidat i sammendraget, noe som han vil bekrefte gjentatte ganger senere ut i rittet.
På de hardeste fjelletappene var jeg blant de ti beste rytterne hver eneste gang. At jeg kunne holde følge med de beste og ha såpass god kontroll, dag etter dag, ga meg god selvtillit. Det var alltid Movistar, Astana, Jumbo-Visma, Bora-Hansgrohe, Sunweb og Carl Fredrik Hagen fra Lotto Soudal som lå i teten.
Etter hvert merket jeg en forskjell på hvordan jeg ble behandlet i feltet. Jeg fikk større respekt og det var lettere å sitte bra posisjonert fordi rytterne var innforstått med at jeg hørte hjemme i topp ti. At jeg til slutt ble nummer åtte kjennes fortsatt litt uvirkelig. Det er ikke mange ryttere i verden som kan vise til en topp ti-plassering i en Grand Tour.
Hagen smiler forsiktig, ennå usikker på hvordan prestasjonen i sitt første treukersritt vil påvirke fremtiden sin som syklist. Han drar seg gjennom det lyse, uregjerlige håret sitt og kikker ut i høstlyset. Han vet at han må ta seg tid til å forstå, ta et steg tilbake, selv når kroppen helst vil akselerere.
Men hva er årsaken til at neoproffen fra Norge, et land som ikke har fått frem klatrere så langt, umiddelbart hevdet seg i en Grand Tour og blant etablerte ryttere som Roglič, Valverde eller Quintana? Å kalle prestasjonen for en sensasjon vil være utilstrekkelig, ikke minst når Hagen er kjent som en talentfull, hardtarbeidende og målbevisst syklist. Forklaringen ligger heller i forståelsen for at sykling ikke slutter ved å analysere watt eller puls, men at det blir påvirket av refleksjoner og erkjennelser i hans liv, som utgjør virkeligheten rundt ham. Hagen har for lengst løftet syklingen sin inn i en ny dimensjon.
Foto: Marcus Liebold.
Tilbakeblikk.
I 2015, når Hagen tør å satse på landeveissyklingen, føler han et kall. Det er en indre stemme som sier at han vil lykkes med satsningen. Men i den en-dimensjonale verdenen han beveger seg i nå, kan han bare gå sidelengs inn i det uvisse. Alt han kan gjøre, er å stole på at veien han går, vil føre ham frem til målet. Feltkjøring er skummelt, mens lagtaktikk og samspill mellom ryttere med ulike oppgaver er noe nytt for den tidligere terrengsyklisten, som er mest vant til å vinne ritt ved simpelthen å sykle fortere enn alle andre. Under sitt første landeveisritt i Kroatia gråter han på hotellrommet over hva han har begitt seg ut på, men det er ikke snakk om å kaste inn håndkleet.
Det viktigste mine foreldre har lært meg? Vær den du er. Har tro på det du driver med og ikke endre deg selv på grunn av andre. Uansett hva som skjer.
Etter to år i Sparebanken Sør går Hagen over til talentsmien Joker. Han har rykte på seg for å gå bra oppover og har vunnet flere klatretrøyer allerede. Hagen er disiplinert, men også en ydmyk lagspiller, som ofrer seg for andre dersom det trengs. Han behersker nå naturlovene til den to-dimensjonale sykkelverdenen. Hagen kan gå sidelengs, frem og tilbake samt opp og ned. Han har utviklet en større trygghet og frihet i landeveissykling.
Hagen hjelper sine lagkamerater til å gå til topps, og vinner selv en etappe i Tour Alsace. Men det må være noe mer å utforske. Han har en svak anelse på hva som skal til for å bli proffsyklist, men i den flate, kvadratiske dimensjonen han er i nå, støter han foreløpig på en ytre begrensning.
Det er jobben i seg selv, det harde arbeidet hver dag som motiverer meg.
Foto: Marcus Liebold.
Hagen oppdager den tredje dimensjonen ikke gjennom sin seier i Tour du Jura i 2018, dette er kun et steg på veien, men gjennom sin målrettede innsats over tid. Han forstår at mulighetsrommet i sykkelkarrieren defineres ut fra kontinuiteten i jobben han legger ned. Det er ikke det å oppnå et mål i seg selv som gir ham størst tilfredsstillelse, men den utrettelige innsatsen på veien dit.
Når belgiske Lotto Soudal ser potensialet i arbeidet sitt og tilbyr ham proffkontrakt, løftes han bokstavelig talt opp og ut av realiteten som kontinentalrytter. Hagen kan nå bevege seg fritt i alle tre dimensjoner.
Du må ut av komfortsonen, skal du utvikle deg. Sånn følte jeg også på kontinentalnivå. Jeg vokste først ut av Sparebanken, og så etter hvert ut av Joker. Jeg måtte komme meg ut på nye utfordringer og søke et høyere nivå. Når jeg begynte i Lotto og alt var nytt var jeg veldig utenfor komfortsonen.
Men det tar ikke lang tid før Hagen føler seg trygg i de nye omgivelsene. Ikke bare blir han verdsatt slik han er, men det er i det nye laget sitt at han omsider får muligheten til å få bekreftet identiteten sin.
Jeg er en sammenlagtrytter, som har min styrke i fjellene. I mitt første år som proff har jeg fått syklet mange etapperitt og matchet meg månedlig i fjellene på Worldtour-nivå. Dette har gjort at jeg har blitt sterkere. Laget har trodd på meg og gitt meg stadig nye utfordringer, som jeg har vokst på.
Det er i fjellene som skal klatres i de største og mest kjente rittene, Hagen kommer til sin fulle rett. Måtte han før ta til takke med klatringer til Krokkleiva eller opp Gaustatoppen, sykler han nå to mil lange fjell i Alpene eller Pyreneene. Når hjelperytterne skjærer ut av utmattelse, opprettholder Hagen flyt og kadens uansett stigningsprosent. Han trosser tyngdekraften; effektivt og elegant.
Foto: Marcus Liebold.
Det er dette som utgjør jobben sin som klatrer. Dette er forpliktelsen. Men at smertene er reelle når han går oppover, viser ansiktsuttrykket og kroppsspråket sitt. Knekket i skulderen og tunga ut av munnen er bevis nok på hvilke anstrengelser han har å takle, men er også uttrykk for ektheten og ærligheten Hagen står for.
Ærlighet er fundamentet på alt. I Lotto har jeg fra dag én av vist hvem Carl Fredrik Hagen er. Det tror jeg laget har satt pris på. Jeg har sagt fra om hva jeg mener, samtidig som jeg også har vist at jeg tar til meg alt av råd og lærdom.
Allerede i sitt første proffritt i Tour Down Under i januar viser Hagen at han er lojal og lærevillig. I godt over førti varmegrader tauer han på feltet, henter flasker eller skjermer lagkameratene sine for vind. Han vil vise at han er til å stole på.
Om laget ba meg om å gjøre noe annerledes, prøvde jeg ved neste anledning å endre på det og vise at jeg hadde tatt lærdom. Aldri tro at du er bedre enn andre, at du har mer kunnskap eller erfaring, men bare lytt og lær så mye som mulig.
Det er refleksjoner som denne, som synliggjør hvilken grunninnstilling Hagen har.
Der andre ryttere er kravstore når det gjelder roller og oppgaver, er 28-åringen mest opptatt av kontinuerlig å utvikle seg som syklist. Tidlig i sesongen har han allerede opparbeidet seg en status som solid hjelperytter innad i laget.
I ritt som Strade Bianche eller Tirreno-Adriatico jobber han for kapteinene sine Tiesj Benoot og Tim Wellens, oppfyller lagets forventninger og får fornyet tilliten. Når en sårinfeksjon på armen tvinger Hagen til å stå over Volta Catalunya, og han heller aldri får startet i Tyrkia rundt grunnet et magevirus, er det nettopp lagets tillit som gjør at han ikke blir stresset og får marginene mot seg.
Jeg mistet noen ritt, men jeg mistet ikke så mye trening. Laget ba meg bare om å trene hjemme og skjønte at jeg hadde gjort en bra jobb når jeg kom til Romandiet.
Rittet i de sveitsiske Alpene er lakmustesten for klatreren fra Norge. For første gang skal han prøve seg i favoritterrenget, og tar vare på muligheten. To topp ti-plasseringer og en femtende plass sammenlagt gir Hagen trygghet på at han hører hjemme på øverste nivå.
Jeg var fast bestemt på at jeg ikke skulle være den neste rytteren i Worldtouren som vender hjem til et kontinentallag etter to år. Jeg ville vise at jeg ikke var en flopp, men at jeg hadde noe å gjøre på dette nivået.
På førsommeren bekrefter Hagen dog ikke bare at han er en habil Worldtour-rytter, men at han kan matche verdens beste syklister.
Foto: Marcus Liebold.
I Critérium du Dauphiné, oppkjøringsrittet til Tour de France, leverer nordmannen sin til da beste prestasjon. På mange av de harde fjelletappene ofrer han seg for lagkapteinen Bjorg Lambrecht, før han på den siste dagen av rittet får lov til å gå i brudd. I et hav av rødhvite flagg krysser Hagen målstreken i Champéry som tredjemann etter å ha kjørt av stjerneryttere som Julian Alaphilippe.
Kroppen min takler mange dager med hard belastning og blir bare bedre utover i ritt. Jeg fikk muligheten til å kjøre for meg selv den dagen, og grep sjansen. Beina mine var bra og jeg var gira på å vise meg frem. I mål gratulerte Alaphilippe meg fordi han likte måten jeg hadde syklet på. Han likte at jeg hadde kjørt offensivt og hadde vært uredd.
På fjelletapper som denne er det en forandring som foregår i Hagen.
For hver gang han klatrer, kan han kjenne en nær tilknytning til naturen han er omgitt av. En natur, som han er ens med, og som er tidløs. Klatring blir en del av en fjerde dimensjons virkelighet utenfor realiteten slik vi opplever den, men som gir en dypere helhet og mening.
Hagen kan kjenne en drivkraft som går ut fra naturen og som preger måten han sykler på.
Det er noe mer mellom himmel og jord som mennesker kanskje ikke kan beskrive eller se, men det er fortsatt noe vi kan føle eller sanse. Energien jeg kjenner når jeg er i vakker natur kan være del av en slik dimensjon. Du kan ikke måle det i kilokalorier eller watt, men det eksisterer, er jeg overbevist om. Det er slik jeg føler det med Bjorg også. Han følger med og gir meg energi, selv om jeg ikke kan se han.
Hagen er reflektert og sindig. Han velger sine ord med omhu, velvitende om at det er kontroversielt å formulere en forståelse for noe som ikke nødvendigvis kan ses med det blotte øye.
Men Hagen har et eget, uinnskrenket syn på ting, samtidig som refleksjonen poengterer et grunnleggende spørsmål: hva hvis verdenen slik vi kjenner den ikke er noe annet enn en interpretasjon av en høyere virkelighet?
Foto: Facepeeters.
Hagen vil ikke limitere sin oppfatning av realiteten kun til alt som kan koordinatfestet i det tre-dimensjonale rom. Heller ikke sine tanker rundt dødsfallet til sin lagkamerat og venn Bjorg Lambrecht, som mistet livet under Polen rundt.
Jeg savner Bjorg, men jeg velger å tro at han som står meg så nær, følger med på det jeg driver med, selv om han ikke nødvendigvis er der fysisk på jorden. Jeg får ikke endret på det som har skjedd, men jeg funnet en plass til det i livet mitt, i hodet og i hjertet. Jeg har tenkt på ham i Vueltaen og syklet for Bjorg hver eneste dag. Jeg håper at han er stolt av det jeg har gjort. I Bjorg har jeg funnet en venn som jeg vil ha med meg resten av livet, én jeg alltid kommer til å hedre og aldri vil glemme.
Hagen er tydelig på at minnet om Bjorg Lambrecht har hjulpet ham å overvinne smerter på mange av etappene i Spania rundt og slik bidratt til sin prestasjon. Således er åttende plassen i Vueltaen ikke bare resultat av et unikt talent og målrettet innsats, men også evnen til å hente styrke og inspirasjon fra et oppmerksomt nærvær, som mange av konkurrentene sine ikke har fokus på.
Foto: Facepeeters.
For Hagen er ikke en omtalelse av innsatsen sin i superlativer av betydning, ikke antall Likes på Strava eller Facebook, men verdien ligger heller i hvilke refleksjoner prestasjonen igangsetter og hvilken utvikling den åpner for.
Ja, det jeg fikk til var historisk, men hva så? Jeg er fortsatt Carl Fredrik og folk skal ikke behandle meg på en annen måte enn før, bare fordi jeg sykler fort og endelig har fått til flere gode resultater. Hvor mange seire du har, bør ikke ha noe å si for deg som person. Det kan gi deg glede og selvtillit, men om suksess og popularitet får for stor innvirkning på livet ditt, mister du deg selv.
Slik jeg ser det vil prestasjonen min i Vueltaen fremfor alt gi meg utviklingsmuligheter. Kanskje jeg kan få større frihet på treningssamlinger, få tilgang til bedre utstyr eller være med på å styre rittplanen på en litt annen måte. Det er småting som dette som har betydning og som vil kunne påvirke hvor god jeg kan bli som syklist.
Men selv neste år er det ikke gitt at jeg blir nummer fem i en Grand Tour, fordi jeg ble nummer åtte i år. Eller at det kun er seire som teller. Mange tenker nok at jeg neste år må bli kaptein, og det kan godt hende at jeg sykler flere ritt med fri rolle, men jeg skal være hjelperytter neste år også. Det er det jeg vokser på.
Dette er Hagens kanskje største styrke: selverkjennelse. Bevisstgjøring av sine evner og muligheter kombinert med målbevissthet og ydmykhet. I sykkelverdenen han beveger seg i nå, kan Hagen være hjelperytter, klatrer og sammenlagtkandidat i ett.
Jeg har en fysikk som tilsier at jeg skal kunne sykle enda fortere enn det jeg har gjort hittil. Jeg kan holde på i mange år til og utvikle meg som syklist. Når jeg nå sitter med de beste rytterne i fjellene, føler jeg at jeg fortsatt har mye inne. Jeg føler ikke at jeg har nådd mitt maksimale potensiale ennå.
Hvis du tenker at en åttende plass i Spania rundt på mange måter er starten på proffkarrieren, så kan du jo tenke selv, på hva som er mulig å oppnå fremover.
Foto: Marcus Liebold.
Hagen retter seg opp og skrur på lyden på tv-en igjen.
I Yorkshire deles det ut medaljer i regnværet. Helikoptre sirkler i lufta, tilskuere jubler og nasjonalsanger spilles. Om noen få dager skal Hagen bli del av jaget igjen.
Dette er tross alt det fineste han vet.
***
CARL FREDRIK HAGEN
FØDT: 26. september 1991
BOSTED: Oppegård
NÅVÆRENDE LAG: Lotto Soudal
TIDLIGERE LAG: Team Oslo Sportslager (2013-2014); Team Sparebanken Sør (2015-16), Team Joker Icopal (2017-2018)
KLUBB: Sagene IF
RYTTERTYPE: Klatrer
HØYDE: 180 cm
VEKT: 64 kg
STØRSTE MERITTER PÅ LANDEVEIEN: 8. plass sammenlagt i Vuelta a España 2019, 3. plass på den 8. etappen i Critérium du Dauphiné 2019, 15. plass sammenlagt i Tour de Romandie 2019, Sammenlagtseier i Tour du Jura Cycliste 2018, 4. plass sammenlagt og 3. plass på den 5. etappen i Tour of Norway i 2018, 2x 8. plass sammenlagt i Arctic Race of Norway 2017-2018, 2. plass sammenlagt og etappeseier i Tour Alsace 2017, 3x 2. plass i Sundvollen GP 2016-2018, 2. plass Ringerike GP 2017, Klatretrøya i Ronde de l'Oise 2017, Klatretrøya i Tour de Bretagne 2016, Klatretrøya i Tour des Fjords 2016, Klatretrøya i East Bohemia Tour i 2016
STØRSTE MERITTER PÅ TERRENG: 2x Norgesmester på MTB-maraton 2015-2016, 2x vinner av norgescup maraton 2013-2014, Seier i Birkebeinerrittet 2015
FØLG CARL FREDRIK HAGEN:
TWITTER: @CFHagen
INSTAGRAM: @cfhagen
STRAVA: Carl Fredrik Hagen
FACEBOOK: @carlfredrikhagen
INTERNETT: www.cfhagen.com