MELLOM HIMMEL OG HELVETE
John Degenkolb var i ferd med å bli verdens beste klassikersyklist, da han nærmest mistet livet i en alvorlig treningsulykke. Mot alle odds kjempet tyskeren seg tilbake i verdenstoppen og oppdaget hvem han egentlig er. Forvandlingen av en rytter og et menneske.
Tekst: Marcus Liebold. Oppslagsbilde: Team DSM - Firmenich.
John Degenkolb kan kjenne på det.
Når årets første, spede solstråler varmer opp luften igjen etter en lang vinter og en forsiktig grønnfarge kommer til syne i naturen, er det en indre uro som sprer seg i ham. Degenkolb kan kjenne pulsen øke noen slag. Pusten går raskere og beina hans blir rastløse. Kroppen til den tyske proffsyklisten kan sanse at en ny klassikersesong står for tur. Seks uker med ubarmhjertige utskillelsesritt fullspekket av brutale stigninger og gjørmete brostein. Seks uker med unntakstilstand. For John Degenkolb er det den fineste tiden på året som venter.
Så lenge jeg kan huske har jeg vært fasinert av vårklassikerne. Det var et høydepunkt for meg hvert år når jeg fikk se rytterne sykle gjennom Arenberg-skogen eller opp Muur van Geraardsbergen. Jeg husker at jeg sammen med faren min fulgte med på rittene på TV hjemmefra. Senere dunket jeg selv over pavéene. Det er noe eget, noe som skiller seg ut. Jeg har alltid følt en indre tilknytning og lidenskap for vårklassikerne, sier John Degenkolb på en pressesamling.
Den 34 år gamle profilen til Team DSM - Firmenich har fått kort hår. Hakepartiet hans har blitt smalere med årene som har gått og til og med fippskjegget, hans varemerke, har fått innslag av sølv. Tiden har jobbet i ansiktet til John Degenkolb. Ene og alene entusiasmen for syklingen er uforandret, og dette selv om tyskeren i år tråkker i gang sin trettende sesong som proffsyklist. Han husker fremdeles godt hvordan alt begynte.
Høsten 1997 fikk faren meg til å være med på et kriteriumsritt i nabolaget der vi bodde. Vi skulle sykle to runder rundt kvartalet og det var sikkert ikke flere enn fem barn som deltok i rittet. Jeg vant og fikk en diger pokal som premie. Siden har jeg vært fyr og flamme for sykkelsporten, mimrer Degenkolb og ler.
Høsten 1997 er John bare ni år gammel. Guttungen vokser opp i en liten landsby i Bayern etter at familien har flyttet fra hans fødeby Gera rett etter den tyske gjenforeningen. John drømmer om å bli fotballspiller, men faren, som selv har vært aktiv syklist i DDR, ser raskt at sønnen hans har større talent på sykkelen. John viser en utholdenhet og styrke som mange jevnaldrende sliter med å matche. Avgjørelsen om å sende sønnen tilbake til Gera, der han i den lokale klubben skal skolere sykkelferdighetene er således ikke vanskelig å ta. Sykkelmiljøet i Thüringen er tross alt kjent for å ha avlet frem mange proffsyklister opp gjennom årene.
Jeg flyttet hjemmefra da jeg var seksten og et halvt og utdannet meg til politi, siden mine foreldre var opptatt av at jeg skulle ha et annet bein å stå på ved siden av syklingen. Jeg kom inn i sportsgruppen til politiet og trengte bare å studere på vinterhalvårene, mens jeg om sommeren kunne bruke tiden på å sykle. Etter hvert kom jeg i kontakt med sykkelmanageren Jörg Werner som hentet meg til hans kontinentallag Thüringer Energie Team. Først på dette tidspunktet begynte jeg å drømme om en karriere som sykkelproff, forteller Degenkolb.
I Thüringer Energie Team overtar 19-åringen i 2008 plassen til tempospesialisten Tony Martin og får umiddelbar suksess. «Dege» vinner en etappe i Thüringen Rundfahrt og blir tredje mann i U23-VM i Varese, en prestasjon som han klarer å overgå når han to år senere i Australia tar sølvmedaljen i samme aldersklasse, kun slått av den lokale helten Michael Matthews. Andre plassen fra U23-VM sikrer den spurt- og temposterke rytteren til slutt en proffkontrakt i HTC–High Road fra 2011. Teamsjef Bob Stapleton beordrer Degenkolb rett inn i lagets klassikerfraksjon, og dette selv om neoproffen ikke føler seg spesielt godt rustet til å være klassikerrytter. Enn så lenge i hvert fall.
Som kontinentalrytter hadde jeg fulgt et treningsopplegg som fokuserte på utholdenhet, eksplosivitet og tempoegenskaper. Den gangen handlet det i mindre grad om å rendyrke en spesifikk ferdighet, men heller mer om å trene kapasiteten. At jeg utviklet meg til å bli en klassikerrytter, skjedde først når jeg oppdaget at jeg taklet belastningen fra endagsritt ganske bra. Først fra dette tidspunktet jobbet vi med å styrke spisskompetansen, påpeker han.
Degenkolb er bare 22 år gammel når han i 2011, akkompagnert av Mark Cavendish, Matthew Goss og Bernhard Eisel, for første gang stiller i Paris-Roubaix. Etter en heller frustrerende opptreden i Flandern rundt uken i forveien og en dårlig treningsøkt på de nordfranske brosteinsveiene få dager før rittet, er Degenkolb pessimistisk på at han i det hele tatt vil nå velodromen i Roubaix. Uten noen som helst erfaring fra rittet, men også uten noen form for respekt, gyver han løs på brosteinssektorene og blir mer og mer overrasket. Mens konkurrentene hans i et forsøk på å holde seg på veien blir kastet i alle retninger, finner HTC-rytteren den perfekte linjen med en gang. Det er som om han følger en usynlig rød tråd gjennom kaoset.
For hvert avsnitt han mestrer, bygger 22-åringen større selvtillit, som får han til å tråkke raskere. Jo høyere fart, desto lettere blir det å sykle på brosteinen, legger han merke til. Nittende plassen som han til slutt kjører inn til, er en aldri så liten sensasjon og et første skremmeskudd fra den unge tyskeren, som skal vise seg å ha langt mer å varte opp med. I sin debutsesong tar John Degenkolb seks individuelle seiere, deriblant vinner neoproffen sykkelklassikeren Rund um den Finanzplatz Eschborn-Frankfurt, rittet som går ved metropolen Frankfurt am Main, og som Degenkolb samme år har flyttet til.
Når HTC–High Road-laget så avvikler driften på slutten sesongen, velger «Dege» å gå til prokontinentallaget Argos–Shimano. Det som på papiret ser ut som et steg tilbake, er i virkeligheten et stort skritt frem i proffkarrieren til tyskeren. I det nederlandske laget blir Degenkolb gjenforent med sin kompis Marcel Kittel, som han hadde syklet sammen med allerede i Thüringer Energie Team. Deres første felles sesong blir én for historiebøkene, idet den tyske duoen tar hele 25 seiere. Den internasjonale pressen begynner etter hvert å skrive om den nye «gylne generasjonen» tyske syklister etter «solkongen» Jan Ullrich. Bare at de er rene og har en klar holdning mot doping.
Jeg mener at vi hele tiden har hatt fantastiske sykkeltalenter, men det som skjedde med meg og Marcel var spesielt. Vi ble motivert av hverandres suksess og tok enda flere seiere på grunn av det. Så var det godt å kunne bevise at det går an å oppnå gode prestasjoner på ærlig vis. Doping er juks og bør ha strafferettslige konsekvenser, resonnerer han.
Mens Kittel dominerer på de flate spurtetappene, tukter Degenkolb feltet i kupert terreng. I 2012-utgaven av Vuelta a España vinner han fire etappeseire, og utvikler seg mer og mer til en «leader», en rytter som ikke er redd for å bruke albuene. En mann som en dag skal ta de virkelig store triumfene. Tre år senere, våren 2015, er tiden inne.
Gjennom hele vinteren har Degenkolb slitt på treningen. Han har blitt sterkere og lettere. Rittene han så langt har syklet i sesongen, har han kun brukt til å forberede seg til én dag. Søndagen der Milano-Sanremo sykkelsportens lengste endagsritt står for tur. Degenkolb vet at den flate løypa til «La Primavera» favoriserer ham og er overbevist om at han er god nok til å henge med over toppen til Cipressa og Poggio, de to avgjørende «capi» som får de rendyrkede spurterne i feltet til å hakke tenner i frykt.
Regnet, som denne morgen har lagt seg over startbyen Milano er kaldt og ubarmhjertig. Det følger rytterne på sin ferd sørover langs Liguriakysten og slipper først taket i finalen av rittet. Heller ikke før viser John Degenkolb seg i front av feltet. Hele dagen har tyskeren gjemt seg vekk fra både regnet og konkurrentene, men når tetgruppen etter snaue syv timer og 300 kilometer kommer inn på oppløpet på Via Roma, er han plutselig blant de fremste rytterne. Med få hundre meter igjen til mållinjen kniver Degenkolb om posisjonen. Han bruker skulderen, albuen. Han er en leader. Når fjorårsvinneren Alexander Kristoff så åpner spurten, ligger Degenkolb på bakhjulet til Niccolò Bonifazio. Han utnytter dragsuget til italieneren, går rundt ham og hamrer løs på pedalene med vill kadens. I en siste kraftanstrengelse kaster tyskeren sykkelen sin over mållinjen og spurtslår norske Kristoff, som må ta til takke med andre plassen.
Degenkolb vinner ikoniske Milano-Sanremo.
Det er ikke mange som takler å sitte på sykkelen i seks timer og mer, for så å levere en bra spurt på slutten. I Milano-Sanremo handler derfor alt om å spare på krefter. Siden rittet er så langt, er det best om du bare kan rulle gjennom de første ti milene uten særlig anstrengelse. Du må spare det du kan for å komme deg over Cipressa og Poggio, sier han.
I eufori og stolthet reiser 26-åringen fra Italia og videre til Belgia, der klassikersesongen skal fortsette på brosteinen. Triumfen fra Milano-Sanremo gjør at tyskeren kan presse seg hardere enn noensinne før. Suksess får én til å glemme smerter, sier han til seg selv når han tre uker senere er med i finalen til Paris-Roubaix. Med bare åtte og en halv kilometer igjen til mål stikker Degenkolb fra favorittgruppen og støter seg opp til duoen i front på egenhånd. Støvet fra brosteinssektorene blander seg med svette og danner etsende syre i øyene til «Dege». Pulsen hamrer i hodet og beina hans drukner i laktat, men tyskeren vet at dette er rette øyeblikk. På ren og skjær vilje tetter han luken til Yves Lampaert og Greg Van Avermaet.
Selv når rytterne bak kommer opp igjen like før de svinger inn på banen i Roubaix, mister ikke Degenkolb troen på seieren. Han legger seg i tredje posisjonen for å kunne kontrollere sine konkurrenter både foran og bak. Idet bjella ringer inn den siste runden i velodromen, får instinktet Degenkolb til å snu på hodet. I øyekroken ser han Lars Boom fra Astana svinge ut på siden i et forsøk på å komme opp og forbi. Men tyskeren legger seg ut og stenger døra. Ingen av motstanderne har snev av en sjanse, når Degenkolb så åpner spurten.
Ikke siden 1896, da Josef Fischer vant rittets første utgave, har en tysker vunnet Paris-Roubaix. For John Degenkolb blir «Helvete i nord» himmelen på jorden.
Situasjonen på velodromen i Roubaix var ganske like den i Sanremo. Det ble spurt om seieren etter at vi hadde syklet i 250 kilometer. Å vinne i Roubaix handler mye om erfaring og det å beholde roen. Roubaix er ikke et ritt som du vinner på første forsøk, men det tar flere år, før du er med og preger løpsutviklingen. Du må lære å forholde deg rolig så lenge som mulig, men i det avgjørende øyeblikket må du angripe. I 2014 nølte jeg for lenge med å gå etter Niki Terpstra da han attakkerte, noe som gjorde at han vant og jeg ble nummer to. Men året etter bare kjørte jeg og tettet selv luken til de to i front. Jeg visste at dersom jeg ikke går nå, er rittet over. Jeg tvilte ikke på om det ville holde helt inn eller ikke. Jeg bare fulgte magefølelsen min, påpeker han.
Kort tid etter målgang, når en overlykkelig John Degenkolb løfter seierens monumentale brosteins-trofee i været, tikker hundrevis av gratulasjoner inn på en telefon som tilhører en dame i tyske Sachsen. Utallige anrop er damen nødt til å ta imot til hun omsider oppgitt brøler i apparatet «jeg kjenner for helvete ingen John Degenkolb». Mobiloperatøren hadde kort tid før delt ut det gamle nummeret til proffsyklisten på nytt, intetanende om hvem den prominente kunden var.
Episoden illustrerer at 26-åringen etter sin andre monumentseier på tre uker har blitt til én av sykkelsportens største ikoner. Karrieren til John Degenkolb akselererer like fort som han spurter. Tyskeren tar for gitt at utviklingen bare vil fortsette på samme vis, til livet hans plutselig tar en brå vending.
I januar 2016, når han er på treningsleir med sine lagkamerater i spanske Calpe, havner Degenkolb i en alvorlig trafikkulykke. En bilist kommer på motsatt kjørefelt og raser frontalt inn i den lille treningsgruppen med Giant–Alpecin-rytterne. Ut av ambulansen sender Degenkolb en melding om at han har det bra, men skadene han har pådratt seg på låret, underarmen og i ansiktet er verre enn antatt. I tillegg er hans venstre pekefinger nesten fullstendig revet av. Det må til fem operasjoner før syklisten kan skrives ut av sykehuset.
Jeg fikk et annet perspektiv på det som virkelig teller i livet. Når jeg i dag ser tilbake på det som skjedde, må jeg si at jeg var heldig som kom ut av ulykken med livet og helsa i behold. Der og da tenkte jeg bare, okay, jeg skal på sykehuset, jeg må opereres, men om 7-8 uker kan jeg begynne å trene igjen. Alt jeg fokuserte på var å komme fortest mulig tilbake på sykkelen. Først etter et tragisk dødsfall i familien begynte jeg å forstå rekkevidden av det som hadde skjedd og stilte meg spørsmål som «hvorfor klarte jeg meg i ulykken?». I dag mener jeg at erfaringene vil jeg få bruk for i fremtiden, men det var helt opplagt en vanskelig fase i livet mitt. Ikke alle klarer å overvinne en slik opplevelse, reflekterer han.
For første gang i karrieren kribler det ikke i beina til John Degenkolb når våren kommer i 2016.
Ikke bare er formen borte, men også den mediale interessen i hans person har blitt betydelig mindre. I ritt følger den ene nedturen etter den andre som går løs på selvtilliten. Snart erklærer pressen at tyskerens beste dager hører til fortiden, men Degenkolb skal motbevise sine kritikere.
I 2017 bytter han til Trek–Segafredo, gjør radikale endringer i treningen, men viktigst av alt er at han beholder roen når toppresultatene fra klassikerne uteblir. Tyskeren innser at han ikke lenger har samme eksplosivitet som de beste brosteinsrytterne, men til gjengjeld har han lidenskap og gefühl for underlaget. Nettopp denne gefühlen er det, som får han til å være på rett plass til rett tid når det skal gjøres opp om seieren på den 9. etappen i Tour de France i 2018.
På vei fra Arras til Roubaix skal rytterne forsere hele 21 kilometer med brostein, noe som nødvendigvis fører til kaos og velt. Den ellers sleipe pavéen har tørket opp i julisolen, men er ikke blitt mindre farlig av den grunn. I et uendelig hav av støv strekker ikke bare de ti syklistene i bruddet våpen, men også sammenlagtkapteinene og deres hjelperyttere må gi tapt etter hvert. Fra et smadret felt angriper så de samme tre rytterne som allerede i Paris-Roubaix i 2015 hadde kjempet om seieren. Den belgiske mesteren Yves Lampaert, Greg Van Avermaet i den gule ledertrøya og den todoble monumentvinneren John Degenkolb. I teorien vil belgierne enkelt kunne utmanøvrere tyskeren ved å støte vekselvis, men i virkeligheten har de tapt lenge før trioen kommer på oppløpet.
Degenkolb drar spurten fra front og sørger for at historien fra 2015 gjentar seg. Men jubelen over etappeseieren varer ikke. 29-åringen brister ut i tårer. Plutselig baner alle følelsene seg vei. «I så lang tid har jeg jaktet på denne seieren. Jeg er så glad for å kunne dedikere seieren til én av mine beste venner som døde i fjor. Alle sa at jeg var ferdig, at jeg ikke vil komme tilbake etter ulykken. Men jeg sa nei, jeg skal ta minst en stor seier til for vennen min. Hans navn er Jørg.», sier en tårekvalt Degenkolb på et emosjonelt TV-intervju etter målgang.
Etappeseieren i Tour de France den 15. juli 2018 er brikken som kompletterer karrieren til John Degenkolb og som får han til å bli en annen. Han er ikke lenger den kyniske eneren, egoisten som kun tenker på egne behov, men ønsker å være til for andre og gi noe tilbake. Når han får vite at U19-utgaven til Paris-Roubaix er truet med å bli lagt ned, starter tyskeren en pengeinnsamling for å redde rittet. I tillegg blir Degenkolb ambassadør for «Les Amis de Paris-Roubaix», en frivillig organisasjon som vedlikeholder brosteinsveiene i Belgia og Nord-Frankrike og som tar vare på en kulturarv, som ikke bare har betydning for sykkelsporten.
Både mennesket og rytteren John Degenkolb kjenner plutselig på gleden av å kunne hjelpe folk rundt seg. Etter to sesonger i det belgiske laget Lotto Soudal, der han mer og mer vokser inn i rollen som «road captain», velger Degenkolb foran fjorårssesongen å returnere til Team DSM, samme lag der han feiret karrierens største triumfer. Riktignok har ikke bare navnesponsorene blitt skiftet ut i mellomtiden, også rytterstallen har blitt betydelig yngre.
I Team DSM - Firmenich satses det på ungdommen. Av totalt 30 ryttere på laget er det hele åtte neoproffer. Med sine 34 år er tyske Degenkolb faktisk eldst i Team DSM - Firmenich uten at han ser nevneverdige utfordringer med det. Tyskeren er snarere klar for å lære bort kunnskapen sin til lagets unge talenter, være mentor og lagbygger.
I ritt bare taper du når du ikke har et sterkt lag rundt deg. Jeg synes derfor at det er veldig viktig å ta seg tid til å etablere gode relasjoner innad i laget og bygge opp noe sammen. På denne måten blir vi trygge og vet at vi kan stole på hverandre. Jeg for min del blir motivert, når jeg ser at jeg kan hjelpe de yngre rytterne på laget til å utvikle seg og bli bedre, sier han.
Når John Degenkolb denne våren stiller til start igjen i klassikerne, skjer dette ikke lenger med en forventning om å vinne, men med takknemlighet for fortsatt å kunne oppleve dem. En gang til kjenne på atmosfæren i de legendariske rittene, kjenne på stoltheten av å være del av en tradisjon. John Degenkolb vet at han har funnet sin plass i klassikernes historie.
Nå er tiden inne for en ny generasjon syklister å følge i fotsporene.
JOHN DEGENKOLB
FØDT: 7. januar 1989 i Gera
BOSTED: Oberursel
NÅVÆRENDE LAG: Team DSM
TIDLIGERE LAG: Thüringer Energie Team (2008-2010), HTC–High Road (2011), Argos–Shimano (2012-2013), Team Giant–Shimano (2014), Team Giant–Alpecin (2015-2016), Trek–Segafredo (2017-2019), Lotto Soudal (2020-2021)
TIDLIGERE KLUBBLAG: RC Germania Weißenburg (1997-2005), SSV Gera (2006-2007)
HØYDE: 180 centimeter
VEKT: 77 kilo
VIKTIGSTE MERITTER: Seier i Milano-Sanremo (2015), seier i Paris-Roubaix (2015), etappeseier i Tour de France (2018), etappeseier i Giro d’Italia (2013), ti etappeseiere i Vuelta a España (2012, 2014-2015), seier i Gent-Wevelgem (2014), seier i Vattenfall Cyclassics (2013), seier i Paris-Tours (2013), to etappeseiere i Critérium du Dauphiné (2011), seier i Rund um den Finanzplatz Eschborn-Frankfurt (2011), seier i Sparkassen Münsterland Giro (2016), andre plass i U23-VM (2010).
FACEBOOK: @johndegenkolb
TWITTER: @johndegenkolb
INSTAGRAM: @johndegenkolb
INTERNETT: http://www.johndegenkolb.de/en/
GULGUTT
Marcel Kittel gikk fra å være ungdomstalent til å bli Tour de France-champion. Et portrett av et spurtfenomen.
Tekst & oppslagsbilde: Marcus Liebold.
Prolog.
Denne sommerkvelden i Paris er annerledes. Den franske hovedstaden har pyntet seg for å markere et særskilt jubileum. Denne kvelden skal den hundrede utgaven av verdens mest prestisjefulle sykkelritt – Tour de France – finne en verdig avslutning.
Byens kjennemerke Eiffeltårnet glitrer i skumringen, mens triumfbuen på Place Charles-de-Gaulle gløder i rødt og gult. Det er en gyllen kveld denne 21. juli 2013.
På et gullgult podium midt på den praktfulle hovedgaten Champs-Élysées står en smilende, ung mann som strekker begge armer opp i været. Han ser fornøyd og lettet ut i det han vinker mot tilskuerne. Bak ham ligger tre tøffe uker som har tært på de fysiske og mentale kreftene hans.
Men når han står øverst på pallen, og mottar ros og heder, kjenner han ikke smertene. Han bare nyter øyeblikket. Han vet at det å vinne fire etapper i Tour de France og samtidig få æren av å sykle i gul, grønn og hvit trøye er noe sykkelryttere svært sjeldent får oppleve i sin karriere.
”Messieurs dames”, roper Tourens kjente kommentator Daniel Mangeas, ”Marcel Kittel!”
***
Se her, dette er meg i Arnstadt på mitt første sykkelløp.
Marcel Kittel peker på et foto som viser ham med fargerik drakt på en tungtrådd terrengsykkel med treeikershjul. Når jeg møter Marcel til intervju i lokalene til sin gamle klubb i Erfurt denne ettermiddagen, virker det som om vi har kjent hverandre lenge.
Marcel har tatt med seg gamle fotografier og vi mimrer en god stund før vi går i gang med spørsmålene.
Det viste seg ganske tidlig at jeg var veldig aktiv. Om det var turning, håndball eller friidrett, jeg syntes alt var gøy.
Gymtimene på skolen og Marcels mor, som var en tidligere friidrettsutøver, gjorde at guttungen valgte friidrett til å begynne med. Som 11-åring ble han medlem i klubben SG Motor Arnstadt der han raskt fikk suksess og ble kretsmester – lite overraskende i sprint.
Men etter hvert, i tolv-tretten års alderen, forteller Marcel, mistet jeg lysten til å drive med friidrett. Jeg ville gjøre noe annet.
Så kom familiens sommerferie i Alpene i 2001.
Jeg var egentlig ikke interessert i sykling i begynnelsen. Men faren min hadde tatt med seg sykkelen sin til Tirol og jeg så ham på de daglige turene sine. Slik oppstod ideen og jeg tenkte at det ville være kult å prøve dette selv”, forteller Marcel.
Så spurte jeg faren min om han ikke kunne skaffe meg en sykkel og det gjorde han. Jeg husker veldig godt første turen vår. Det var glovarmt ute og vi syklet vel ikke mer enn 30 kilometer, men jeg var helt utslitt etter turen”, innrømmer Marcel smilende.
Etter hvert som krampene i lårmuskulaturen ga seg, kom lysten til å bli bedre enn faren.
Matthias Kittel, tidligere amatørsyklist i DDR og som på 1980-tallet hadde vunnet to etapper i Polen Rundt og den østtyske klassikeren Berlin-Angermünde-Berlin, ble fra nå av sønnens mentor.
Faren min var den som ga meg råd og veiledning i starten, minnes Marcel.
Han lærte meg alle de grunnleggende ting som du må kunne beherske i sykling. Derfor er han fremdeles det største forbildet mitt.
Kittel senior skjønte fort at sønnen hans hadde talent. Marcel ble meldt inn i klubben til faren, RSV Adler Arnstadt, og startet dermed sin egentlige sykkelkarriere.
Men klubben med ørnen i logoen satset på terrengsykling istedenfor landevei og Marcel begynte derfor å sykle i marka først.
Selv om jeg startet med terrengsykling, ville jeg egentlig sykle på landeveien. Senere var jeg heldig som fant meg en landeveisgruppe med tre gutter, forteller Marcel.
Veiledet av en engasjert trener lærte gruppen å sykle som et lag og utviklet fort en god lagånd.
Allerede denne gangen var jeg spurter på laget vårt, minnes Marcel.
Med de første seierne i mindre tyske ritt økte også motivasjonen hos unggutten til å satse enda mer på sykling.
Marcel flyttet hjemmefra og fortsatte skolegangen på toppidrettsgymnaset i Erfurt. Det gjorde det lettere for ham å kombinere utdanningen med treningen som ble mer og mer tidkrevende.
Den systematiske treningen på internatet ga for første gang resultater i 2004, da Marcel ble tysk juniormester på både tempo og landevei. Det store gjennombruddet for den til da rolige og nærmest sjenerte tenåringen kom imidlertid i 2005.
Marcel ble juniorverdensmester på tempo i østerrikske Salzburg og kunne ikle seg regnbuetrøyen. Ett år senere klarte han på sensasjonelt vis å forsvare tittelen og var nå nærmest utstoppelig på raceren.
Marcels suksess vekket blant annet interesse hos Jörg Werner, som på dette tidspunktet ledet U23-laget Thüringer Energie Team i Erfurt. Werner så en rådiamant med utpregete tempoegenskaper og et enormt spurtpotensial i den unge tyskeren. Nå gjaldt det å få slipt diamanten og få den til å skinne.
Hovedbeveggrunnen min, da jeg valgte å gå til Thüringer Energie Team i 2007, var at dette var det beste laget i Tyskland på den tiden. For meg som er født i Thüringen var det selvfølgelig fint å kunne kjøre for hjemmelaget samtidig. Sånn sett fantes det ingen andre opsjoner for meg, resonnerer Marcel om overgangen til kontinentallaget.
Med et unikt konsept for laget sitt, baserende på profesjonalitet og bærekraft, hadde Werner klart å opprette et miljø som ikke bare tiltrakk seg Marcel, men også Tony Martin, Patrick Gretsch og noe senere John Degenkolb. Den internasjonale pressen skrev anerkjennende om det tyske drømmelaget.
Werners filosofi var å tenke langsiktig, støtte ungguttene i utviklingen og tilrettelegge også når drømmen om en proffkarriere ikke ble realitet. Alle ryttere på laget holdt enten på med et studium, eller hadde et sivilt yrke ved siden av sporten.
Tony Martin tok derfor utdannelse for å bli politi, mens Marcel begynte å studere informatikk. I Werners øyne var dannelse minst like viktig som gode resultater på sykkelen. Ikke minst for å kunne motstå den fristelsen doping ville vært i de tilfeller der utviklingen stagnerte. Marcel snakker varmt om den tidligere treneren sin og gjør myke gester når jeg spør ham om forholdet til Jörg Werner.
Jörg har vært den som, med opprettelsen av Thüringer Energie Team, har lagt grunnlaget for suksessen min i dag. Jeg skylder ham mye for det. Men det gjør også John Degenkolb, Tony Martin og andre syklister. Egentlig alle som syklet på laget vårt, påpeker Marcel.
Når jeg tenker tilbake på hvor mange av guttene som ikke ble proffe selv om de var gode nok, bare fordi det fantes for få plasser i eliteserien, sier det mye om kvaliteten på laget den gangen, fastslår Marcel.
Men også profesjonaliteten til Jörg i utformingen av detaljer i U23-laget vårt var noe helt nytt. Vi hadde for eksempel alltid veldig bra utstyr til disposisjon, fremhever Marcel.
Utstyret var avgjørende for den unge tyskeren som under Jörg Werner ble skolert til å bli temporytter. Mens han i 2009 ble europamester på tempo i U23-klassen, kom han på tredje plass i VM i australske Geelong i 2010, kun slått av Taylor Phinney og Luke Durbridge.
Men til tross for at Marcel hadde lagt inn en sterk søknad om proffkontrakt, haglet det ikke akkurat tilbud fra elitelag. Kompis John Degenkolb hadde på sensommeren allerede undertegnet kontrakt med HTC, men for Marcel derimot forelå kun et tilbud fra annen divisjons laget Skil-Shimano.
Byttet var min eneste opsjon!, bekjenner Marcel åpent.
Sett i ettertid var det bare flaks, men i 2010 måtte jeg ta en avgjørelse. Skulle jeg bli fulltidsstudent eller satse på syklingen, selv om det kanskje bare holdt til prokontinentalnivå? Så sa jeg til meg: du har ikke gjort alt dette for ingenting. Jeg ville vite hvor langt jeg kunne nå. Så havnet jeg hos et lag som passet meg perfekt. I Skil fantes folk som ville videreutvikle meg i retning spurt, noe som imøtekom mine kvaliteter, sier Marcel.
Jörg Werner, som følte ansvar for talentet hans, så imidlertid ikke bare de sportslige aspekter ved overgangen, men også de sosiale. Werner visste at den unge tyskeren behøvde familiære omgivelser og lagkamerater som støttet opp for hverandre for at han skulle lykkes.
Iwan Spekenbrink, lagsjef ved Skil-Shimano, vurderte neoproffens karakter på samme måte og la mye vekt på at Marcel skulle trives på laget. Ovenfor pressen uttalte Spekenbrink noe senere at Marcel egentlig er alt for sosial til å være toppidrettsutøver.
En ren gullgutt.
Det var først og fremst spurttrener Merijn Zeeman i Skil-Shimano som tok hånd om utviklingen av Marcel og spisset hans ferdigheter. Resten er historie.
2011-sesongen til Marcel ble med hele 17 seire den mest suksessrike til en neoproff noensinne.
Det året vant han blant annet etapper i Polen Rundt og Vueltaen. Marcel var nå spurtkapteinen på laget og lagkamerater som Albert Timmer og Tom Veelers var viktige støttespillere på opptrekket til Skil-Shimano.
Men lagledelsen prøvde ikke bare å perfeksjonere spurttoget, de satset samtidig også på at rytterne på laget skulle knytte tette bånd til hverandre.
Vi er mer enn bare arbeidskollegaer, vi er venner, forteller Marcel om lagånden.
Det er en forskjell på om du kjører for en venn eller for en lagkamerat, siden det kun er for en venn du er villig til å ofre alt. Nettopp denne innstillingen etterleves av alle hos oss på laget.
Når Marcel ble proffsyklist var sykkelsporten i en vanskelig situasjon.
Dopingfortiden hang som et svart skygge over idretten og hadde nærmest ødelagt for sportens troverdighet. Mens noen sykkellag utropte en holdningsendring, men fortsatte under de samme premissene og med omtrent det samme personalet som før, ønsket det nederlandske laget til Marcel Kittel å forandre synet på sykkelsporten.
Etter at hovedsponsoren Skil i 2012 hadde trukket seg, syklet rytterne i en periode med logoen 1T4i på draktene. Bak denne forkortelsen stod det en filosofi og noen selvskrevne forholdsregler. Laget ville ikke bare presentere seg som en enhet – one team – men viste en klar antidopingholdning og stod for verdier som inspirasjon, integritet, utvikling og innovasjon.
Den nye tilnærmingen til sykkelsporten og ikke minst den sportslige suksessen til Marcel og lagkameratene hans sikret prokontinentallaget inngangsbilletten til Tour de France i 2012 og ett år senere opprykk til World Touren.
Regelen tro mislyktes lagets generalprøve i Touren i 2012. Marcel slet med mageproblemer og et vondt kne, og måtte stå av rittet allerede på den femte etappen. Til tross for motgangen mistet ikke spurteren motet, og lovte at andre forsøket i Tour de France definitivt skulle bli bedre.
Han skulle få rett.
Jubileumsutgaven av Grand Boucle i 2013 ble et eneste triumftog for Marcel. Han vant åpningsetappen på Korsika, som samtidig sikret ham den gule ledertrøyen. Selv om han mistet trøyen allerede dagen etter, får Marcel fortsatt gåsehud når han tenker tilbake til stemningen langs løypa.
Jeg var så sliten på vei opp det store fjellet, men jeg nøyt allikevel hvert eneste minutt. Menneskene heier enda mer på deg når du har ledertrøyen. Det var helt sprøtt. Jeg er glad for at jeg fikk oppleve dette”, sier Marcel.
Lidenskap og lidelse lå side om side denne dagen, men Marcel forteller at det alltid er lidenskapen for sporten som vinner hos ham uansett hvor tøff løypa måtte være.
Med en maillot jaune i bagasjen og masse selvtillitt fortsatte Marcel å vinne etapper. Etter spurtseieren mot André Greipel på 10. etappe i Saint-Malo, fikk sykkelverdenen på 12. etappe i Tours endelig duellen den hadde ønsket seg.
Utfordreren mot verdens raskeste mann – Marcel Kittel mot Mark Cavendish.
Selv om det ble en jevnbyrdig duell, måtte mannen fra Isle Of Man se seg slått. Etter målgang innrømmet briten at Kittel rett og slett var raskere enn ham. Ved å vinne mot Cavendish og Greipel på Tourens siste dag på Champs-Élysées, fullførte tyskeren mesterstykket sitt og overgikk alle forventninger.
Det kjennes fortsatt rart når jeg tenker tilbake til Touren, sier Marcel.
Det var jo egentlig bare min andre Tour som jeg har syklet hittil og den første som jeg har fullført. Jeg hadde ikke forventet all denne suksessen.
Men hva hadde skjedd med Cavendish under Tour de France? Hadde han abdisert og var Marcel Kittel blitt tronarvingen hans?
Det er på sin plass å nevne at tyskeren Kittel under Tour de France disponerte over et perfekt fungerende spurttog, mens Cavendish og lagkameratene fortsatt puslet med det optimale opptrekket.
I Touren 2013 kunne Cavendish heller ikke få hjelp av Allesandro Petacchi eller Mark Renshaw til å trekke opp spurten sin, siden de først ble hentet etter Touren. I tillegg slet briten med sykdom, mens Kittel holdt seg frisk.
Når jeg spør om konkurransesituasjonen mellom Mark og ham svarer Marcel.
Vi respekterer hverandre, det betyr ikke at vi gir hverandre ting i gaver, men vi ødelegger heller ikke for hverandre.
Selv om spurteren fra Team Giant-Shimano har forståelse for at journalister er mest opptatt av en heroisk tvekamp mellom ham og Mark Cavendish, appellerer Marcel til å se det større bildet.
Klart, media er alltid interessert i profiler, noen som skiller seg fra resten. Men sykling er en lagidrett. Det gjelder ikke bare ved en spurt, men også i klatrekonkurransen eller i sammendraget. Det handler alltid om å posisjonere folk riktig og da trengs det et helt lag, sier Marcel og understreker verdien til hver enkelt rytter.
Uansett hvem som måtte trekke det lengste strået i spurtene fremover, vil Marcel være fornøyd så lenge han presterer sitt beste. I det han kaster et blikk på et foto som viser ham og faren, avslutter Marcel.
I begynnelsen spurte jeg faren min om hvordan det ville kjennes når jeg kom i rød sone og ikke kunne sykle fortere mer. Da sa han til meg at jeg bare skulle yte mitt beste, så ville jeg få svar. Denne filosofien har jeg tatt innover meg og hatt i mente ved hvert eneste sykkelritt. Så lenge jeg har prestert mitt beste, trenger jeg heller ikke å være skuffet når det en gang ikke går veien. Å yte så godt man kan, betyr ikke alltid nødvendigvis å vinne.
Epilog.
Dagen etter den glamorøse avslutningen på Champs-Élysées skriver Frankrikes største sportsavis L’ equipe den 22. juli 2013 i store bokstaver ”Kittel An-1” som betyr år ett etter Marcel Kittel. En ny tidsalder har begynt. Franskmennene er overbeviste på om at det er den unge tyskeren som kommer til å dominere spurtoppgjørene i fremtiden. De mener at han har gått av podiet kvelden før, kun for å komme tilbake dit så fort som mulig.
Spådommen har vist seg å stemme så langt.
STØRSTE MERITTER:
14x etappeseier i Tour de France (2013-2014, 2016-2017); 4x etappeseier i Giro d’Italia (2014, 2016); 1x etappeseier i Vuelta a Espana (2011); 5x etappeseier i Polen rundt (2011, 2015); 5x Scheldeprijs (2012-2014, 2016-2017); 2x etappeseier i Tirreno-Adriatico (2018); 2x sammenlagtseier og 8x etappeseier i Dubai Tour (2014, 2016-2017); 5x etappeseier i Ster ZLM Tour; 2x sammenlagtseier i Sparkassen Münsterland Giro (2011-2012); 2x juniorverdensmester på individuell tempo (2005-2006).
FØLG MARCEL KITTEL:
TWITTER: @marcelkittel
INSTAGRAM: marcelkittel
INTERNETT: marcelkittel.de