KRIGEREN
Sprinteren André Greipel har utkjempet utallige bataljer på sykkelsetet gjennom karrieren, men ingen spurtduell kan måle seg med kampene i livet hans forøvrig.
Tekst: Marcus Liebold. Oppslagsbilde: Jean Philippe Ehrmann.
26. juni 2016. Erfurt.
En uke før starten av årets Tour de France er den tyske sykkeleliten samlet i delstaten Thüringen for å kjempe om tittelen i det nasjonale mesterskapet på landeveien.
Den flate rundløypen i Erfurt og omegn favoriserer lokalmatadoren Marcel Kittel, som har planer om å vise frem den tyske mesterskapstrøya i Frankrike de neste tre ukene. Men det er en annen spurter som har samme ambisjon, og som nekter å overlate trøya til Kittel uten kamp.
André Greipel, «Gringoen» eller «Gorillaen» som han også kalles, drømmer om å bli mester i byen der karrieren hans startet for elleve år siden. På de fartsfulle rundene viser den muskuløse rytteren at han har toppformen inne.
Ikke bare går han i brudd, men han sitter også igjen i fronten av hovedfeltet når rytterne nærmer seg mål etter drøye 200 kilometer. Uten opptrekk, og rett fra spiss, kjører han en suveren spurt og vinner med flere sykkellengders avstand foran en slukøret Kittel.
André Greipel sikrer seg sin tredje, tyske mesterskapstittel, men gleden er dempet. Når mora hans senere gratulerer ham med seieren, gjør André en unnskyldende gest.
– Seieren er ubetydelig, svarer han. Jeg skulle heller sett deg frisk igjen.
Foto: Cor Vos.
***
Jeg husker at jeg satt på en søppeldunk utenfor huset vårt, og heiet på rytterne i Fredsrittet som kjørte forbi, beretter André Greipel om de første minnene fra sykkelsporten.
Lotto Soudal-rytteren sitter i lobbyen til et hotell i belgiske Antwerpen, og blunker tankefull. Det er vår. Klassikersesongen har kommet i gang for alvor, Lotto-Soudal har ikke prestert, noe som er uhørt for et belgisk lag. Mye av ansvaret hviler på Greipel. Tiden rytterne er inne i er travel, men han har satt av tid mellom slagene til et intervju om karrieren sin.
Da muren falt i 1989 fikk jeg se «Amercian Flyers» på VHS med Kevin Costner i hovedrollen, fortsetter han. Senest da visste jeg at jeg ville bli sykkelproff.
André Greipel ble født den 16. juli 1982 i det tidligere DDR, og vokste opp i den lille landsbyen Kritzmow sørvest for Rostock.
Unggutten med det lyse håret fikk oppleve en lykkelig og beskyttet barndom med store friheter, et totalitært statsregime med omfattende overvåkingssystem til tross. Det var på de utallige sykkelturene som den svært aktive gutten la ut på, at han kjente på både friheten og lidenskapen i ett.
Mine foreldre var bare glad når jeg syklet, i og med at jeg ikke var å fordra når jeg var inne. Det hendte at jeg stakk av hjemmefra og syklet til mine foreldre måtte komme og plukke meg opp igjen et sted, sier Greipel og ler.
For å dempe bevegelsestrangen til sønnen sin, meldte Gudrun og Bernd Greipel gutten inn i den lokale sykkelklubben Polizei SV Rostock, som hadde utendørs velodrom kun få kilometer unna huset deres. Her kunne André sykle så mye han bare orket. Men det var allerede oktober og sesongen var på hell da den 10-årige unggutten i 1992 vil bli sykkelproff.
Foto: Cor Vos.
Istedenfor noen runder i velodromen ble det snarere fem runder på grusbanen, og det til fots. Den strenge sykkeltreneren Peter Sager ville først se om André var hurtig nok og hadde kondisjonen inne. Når den lille tassen dog slo de øvrige barna med én runde og mer, var Sager overbevist om at gutten kunne komme langt.
Jeg fikk lov til å bli med på neste trening, og den foregikk på sykkelen. Vi skulle endelig sykle noen runder i velodromen, men jeg var ikke rask nok og skled ned helen banen. Jeg slo begge armene og blødde voldsomt, men Peter Sager mente bare at jeg fra nå av var en ekte syklist, og at jeg skulle komme meg på sykkelen igjen, forteller han.
André lærte fort at den østtyske treneren ikke var til å spøke med. Sager hadde en naturlig autoritær stil og var kravstor for hva som gjaldt i idretten, samtidig som han kunne være varmhjertet og omsorgsfull mot barna han trente. Han ordnet sykler med bukkestyre til ungene og underviste dem i grunnleggende sykkelteknikk.
Da jeg begynte å sykle, tilbrakte jeg etter hvert mer tid med Peter Sager enn med min egen pappa. Han er som en andre far for meg, som jeg fremdeles har mye kontakt med, og som jeg oppsøker for å få råd. Det var han som lærte oss at en syklist skapes i vinterhalvåret, og at vi bare må fortsette, selv om alt butter imot, forteller Greipel.
Men for André buttet det sjelden imot i juniorklassene.
Med stålsykkelen sin fra Diamant jaktet han på seire og rekorder, mens treneren hans stadig jobbet med å foredle spurtegenskapene. Fra dag én av hadde Sager lagt merke til den uvanlige hurtigheten og eksplosiviteten. På skolen derimot var det lite relevant å kunne spurte fort, men heller det å kunne drikke mye. Vennene hans ville ikke snakke om utstyr, spurter eller ritt, men ha med seg André ut på fest.
Det ble mye drikking istedenfor trening mot slutten av skoletiden. Om ikke Jan Ullrich hadde vært der, vet jeg ikke hva som hadde blitt av meg, innrømmer Greipel. Jan var idolet vårt som holdt motivasjonen oppe selv i vanskelige tider.
Foto: Cor Vos.
Med seieren i Tour de France i 1997 hadde Jan Ullrich, også født i Rostock, utløst en sykkelbegeistring i Tyskland uten like.
På U23-laget som bar hans navn, skulle de beste ungdomsrytterne i Tyskland samles og få muligheten til å bli like gode syklister som Ullrich.
André fikk selvskreven plass på laget, og var raskest av alle broilere, men hadde fremdeles ingen proffkontrakt å vise til. Det var som om de store lagene ikke hadde spurttalentet på blokka en gang.
Den 19-årige André Greipel stod nå foran et viktig valg i livet sitt.
Enten kunne han kaste inn håndkleet eller fortsette å kjempe for å oppfylle drømmen sin om å bli proff. Han bestemte seg for det sistnevnte, og trente enda hardere.
Da Peter Sager så tok en telefon til den tidligere Telekom-rytteren Olaf Ludwig, kom endelig tilbudene fra høyere hold. Via det meriterte U23-laget TEAG Team Köstritzer gikk ferden i 2005 til prokontinentallaget Team Wiesenhof. Allerede året etter var resultatene til André såpass overbevisende at han omsider ble tilbudt en plass i det tyske stjernelaget T-Mobile. Tour-legenden Ullrich og spurttalentet Greipel kjørte nå side om side på samme lag, og alt lå til rette for en strålende sykkelsesong 2006.
Men historien til det rosa laget skulle bli alt annet enn enkel. Etter at det ble kjent at Jan Ullrich hadde vært i behandling hos den spanske dopinglegen Eufemiano Fuentes, ble han suspendert fra T-Mobile dagen før Tour de France skulle starte. En sjokkbølge gikk gjennom Tyskland. Når Ullrich ble avslørt som juksemaker, mistet ikke bare han som ikon i tysk sykkelsport anseelsen i offentligheten, men hele den profesjonelle eliten i Tyskland også.
Folk på gata kjeftet og spyttet på oss når vi kjørte forbi i T-Mobile-trøye. Det var urettferdig, spesielt ovenfor oss unge ryttere, sier han.
Foto: Cor Vos.
André Greipel så seg plutselig involvert i en kamp om å måtte forsvare sin integritet som sykkelrytter. Fra den ene til den andre dagen hadde han på uforskyldt vis mistet statusen sin i samfunnet, og måtte kjempe for eksistensen sin.
Når du blir proff har du realisert en drøm som du har jobbet hardt for i mange år, men drømmen sprakk som en såpeboble. Min eldste datter ble født i 2004, og jeg hadde sett for meg å kunne gi henne en trygg oppvekst. Men plutselig måtte jeg være redd for å miste jobben, og ikke kunne forsørge henne. Vi ville også bygge hus, men fikk ikke lån fra banken, i og med at jeg var sykkelproff. Jeg følte at eksistensen vår som familie den gangen var truet, forteller Greipel.
Selv om han hadde grunn til å fordømme oppførselen til ryttere som Ullrich, reagerte han sindig, og trakk sine egne konklusjoner av dopingskandalen. Sett fra dagens perspektiv, prøver Greipel seg på en analyse av fortiden.
Doping er forkastelig, men Jan Ullrich prøvde nok å skape en balanse i et urettferdig system. Jeg for min del definerte heller at ærlighet skulle danne fundamentet i min karriere. Etter skandalen i 2006 prøvde jeg som aldri før å overbevise med hard trening og gode resultater, sier han.
Men tyskeren måtte nok en gang krige om anerkjennelse. Denne gangen av lagledelsen.
Etter at den tyske hovedsponsoren Telekom hadde trukket seg ut, ble laget hetende Team Columbia, med forretningsmannen Bob Stapleton som ny lagsjef. Amerikaneren hadde en forkjærlighet for den ekstroverte spurteren Mark Cavendish, men ikke for den nøkterne Greipel. Cavendish fikk fortrinn i Tour de France, mens Greipel heller kunne leke spurtkaptein i «små, bedritne ritt», som briten kalte det.
Cavendish holdt lekestue med de øvrige spurterne i Touren, og vant det som var å vinne av ritt ellers også. Tyskeren på sin side valgte å la beina svare på de verbale angrepene til Cavendish. Bare i Giro d’Italia og Vuelta a España vant han seks etapper i løpet av tre år, for ikke å nevne de utallige førsteplasser i Tour Down Under og Tyrkia rundt.
Foto: Cor Vos.
Greipels lagbytte til Omega Pharma-Lotto i 2011 var kun den logiske konsekvensen av at han i skyggen til Cavendish hadde blitt én av verdens beste spurtere. Hans målrettede arbeid skulle omsider bære frukter, men renomméet Jan Ullrich hadde fått nyte, ble nektet André.
Jeg vil ikke kalle det for oppreisning at jeg slo Mark i Touren i 2011. Selvfølgelig ble jeg pirret av rivaliseringen mellom oss, men jeg relaterer seieren heller til min egen innsats enn til han. Hadde jeg syklet for et annet lag, hadde jeg mest sannsynlig vunnet min første etappe i Tour de France allerede på et tidligere tidspunkt, forklarer han.
I de kommende år avkreftet André oppfatningen av ikke å være egoistisk eller hard nok til å kunne hevde seg i kretsen av internasjonale toppspurtere.
Siden 2011 har tyskeren stått øverst på pallen minst én gang i samtlige Grand Tours, og vunnet flere etappeseiere enn den tyske spurtlegenden Erik Zabel. Med over 170 seiere i karrieren har Greipel selv blitt til et spurtikon. Men suksessen hans har ikke gått til hodet på André.
Foto: Cor Vos.
Han er jordnær og beskjeden slik han alltid har vært. Greipel har ikke glemt hvor han kommer fra. Han gir sykler til barna i klubben, sender utstyr og sykkeltøy, og bidrar der han kan.
Hver tirsdag ettermiddag gjennom vinterhalvåret trener jeg sammen med barn og unge i klubben vår. Idrett er helt avgjørende, fordi den er med på å danne karakter. I disse dager, der ungdom stort sett møtes via WhatsApp eller Facebook, er det viktig å vise dem at idrett faktisk skaper fysiske relasjoner, påpeker han.
Med sine 34 år hører Greipel til en generasjon som har vokst opp uten sosiale medier, uten «likes» eller «selfier». Når han sender sine budskap via Twitter eller Instagram så skjer det uten et markeringsbehov, men gjerne med et selvironisk blunk. Heller kritisk observerer han derfor den mediale selvdiggingskulturen ikke bare i dagliglivet, men i sykkelsporten også. Greipel reagerer mest på at spesielt unge ryttere bruker mer tid på å markedsføre seg selv enn å lære seg spillereglene i feltet.
I dag er alle individualister, og den nye generasjonen har større behov for å profilere seg. Respekten for etablerte ryttere blant de yngre er ikke lenger like stor som i gamle dager. Før hadde vi ærefrykt for sprintere som McEwen eller Zabel, og det siste vi hadde funnet på, var å ødelegge for spurten deres. Nå risikerer unge ryttere liv og helse bare for oppmerksomhetens skyld, analyser Greipel.
Foto: Cor Vos.
Liv og helse. For André Greipel er dette ikke bare to ord uten innhold, men konkrete begreper som setter karrieren hans som proffsyklist i perspektiv. Sportslig suksess, de store overskriftene og podiumsbildene, alt dette betyr lite når moren hans kjemper mot en uhelbredelig sykdom.
Gudrun Greipel har ALS. Nervesykdommen, som ødelegger alle muskler i kroppen til den ikke lenger har krefter igjen til å puste, er like brutal som den er irreversibel. Med en forventet levetid på tre til fire år fra diagnosetidspunktet er det som å kjempe mot en tidslimit på en fjelletappe han vet han vil havne utenfor.
Denne sykdommen levner intet håp. Det eneste håpet jeg har, er at hun blir med oss litt til i hvert fall. Mora mi er min største supporter, og har alltid støttet meg i idretten min. Selv etter at hun fikk diagnosen, ville hun at jeg skulle fortsette med sykling. Hun er sterk, og ønsket aldri å konfrontere meg med de vonde tingene i livet, sier han med fast stemme.
Som Gudrun Greipel har støttet sønnen sin i idretten i alle år, kommer André til å støtte mora si i kampen mot nervesykdommen så godt han kan.
Til tross for at han er redd, nekter André å la frykten og fortvilelsen ta over kontrollen i livet sitt.
Ved siden av syklingen har han derfor begynt å engasjere seg i en frivillig organisasjon som hjelper ALS-pasienter til å mestre hverdagen. André er overbevist om at hvis ikke hans mor, så vil en annen få nytte av arbeidet til foreningen en gang i fremtiden.
Han vet at ingen anstrengelse vil være forgjeves. Og om det er en ting André Greipel har lært i løpet av sin karriere som syklist, så er det nettopp det at det lønner seg å krige om seieren, helt til mållinjen.
***
Gudrun Greipel døde i november 2017.
Foto: Cor Vos.
ANDRÉ GREIPEL
FØDT: 16. juli 1982 i Rostock
BOSTED: Hürth
LAG: Israel Start-Up Nation
TIDLIGERE LAG: TEAG Team Köstritzer (2002-2004), Team Wiesenhof (2005), T-Mobile (2006-2007), Team Columbia HTC Highroad (2008-2010), Omega Pharma Lotto (2011), Lotto Belisol/Soudal (2012-2018), Team Arkéa Samsic (2019)
RYTTERTYPE: Spurter
HØYDE: 184 centimeter
VEKT: 75 kilo
KALLENAVN: «GORILLA» & «GRINGO»
VIKTIGSTE MERITTER:
11x etappeseier i Tour de France (2011-2016); 7x etappeseier i Giro d’Italia (2008, 2010, 2015-2017); 4x etappeseier i Vuelta a Espana (2009); 18x etappeseier i Tour Down Under (2008-2010; 2012-2014); 2x sammenlagtseier i Tour Down Under (2008, 2010); 3x seier i det tyske mesterskapet på landeveien (2013, 2014, 2016) 7x etappeseier i Eneco Tour (2008, 2010, 2011, 2013, 2015); Seier i Vattenfall Cyclassics (2015); 3x etappeseier i Tour de Pologne (2009, 2010); 10x etappeseier i Ronde van België (2011-2014, 2018); 11x etappeseier i Presidential Cycling Tour of Turkey (2010-2013, 2015, 2016)
FØLG ANDRÉ GREIPEL:
TWITTER: @AndreGreipel
INSTAGRAM: andregreipel
STRAVA: Andre Greipel
INTERNETT: andregreipel.de
GULGUTT
Marcel Kittel gikk fra å være ungdomstalent til å bli Tour de France-champion. Et portrett av et spurtfenomen.
Tekst & oppslagsbilde: Marcus Liebold.
Prolog.
Denne sommerkvelden i Paris er annerledes. Den franske hovedstaden har pyntet seg for å markere et særskilt jubileum. Denne kvelden skal den hundrede utgaven av verdens mest prestisjefulle sykkelritt – Tour de France – finne en verdig avslutning.
Byens kjennemerke Eiffeltårnet glitrer i skumringen, mens triumfbuen på Place Charles-de-Gaulle gløder i rødt og gult. Det er en gyllen kveld denne 21. juli 2013.
På et gullgult podium midt på den praktfulle hovedgaten Champs-Élysées står en smilende, ung mann som strekker begge armer opp i været. Han ser fornøyd og lettet ut i det han vinker mot tilskuerne. Bak ham ligger tre tøffe uker som har tært på de fysiske og mentale kreftene hans.
Men når han står øverst på pallen, og mottar ros og heder, kjenner han ikke smertene. Han bare nyter øyeblikket. Han vet at det å vinne fire etapper i Tour de France og samtidig få æren av å sykle i gul, grønn og hvit trøye er noe sykkelryttere svært sjeldent får oppleve i sin karriere.
”Messieurs dames”, roper Tourens kjente kommentator Daniel Mangeas, ”Marcel Kittel!”
Foto: Cor Vos.
***
Se her, dette er meg i Arnstadt på mitt første sykkelløp.
Marcel Kittel peker på et foto som viser ham med fargerik drakt på en tungtrådd terrengsykkel med treeikershjul. Når jeg møter Marcel til intervju i lokalene til sin gamle klubb i Erfurt denne ettermiddagen, virker det som om vi har kjent hverandre lenge.
Marcel har tatt med seg gamle fotografier og vi mimrer en god stund før vi går i gang med spørsmålene.
Det viste seg ganske tidlig at jeg var veldig aktiv. Om det var turning, håndball eller friidrett, jeg syntes alt var gøy.
Gymtimene på skolen og Marcels mor, som var en tidligere friidrettsutøver, gjorde at guttungen valgte friidrett til å begynne med. Som 11-åring ble han medlem i klubben SG Motor Arnstadt der han raskt fikk suksess og ble kretsmester – lite overraskende i sprint.
Men etter hvert, i tolv-tretten års alderen, forteller Marcel, mistet jeg lysten til å drive med friidrett. Jeg ville gjøre noe annet.
Så kom familiens sommerferie i Alpene i 2001.
Jeg var egentlig ikke interessert i sykling i begynnelsen. Men faren min hadde tatt med seg sykkelen sin til Tirol og jeg så ham på de daglige turene sine. Slik oppstod ideen og jeg tenkte at det ville være kult å prøve dette selv”, forteller Marcel.
Så spurte jeg faren min om han ikke kunne skaffe meg en sykkel og det gjorde han. Jeg husker veldig godt første turen vår. Det var glovarmt ute og vi syklet vel ikke mer enn 30 kilometer, men jeg var helt utslitt etter turen”, innrømmer Marcel smilende.
Etter hvert som krampene i lårmuskulaturen ga seg, kom lysten til å bli bedre enn faren.
Matthias Kittel, tidligere amatørsyklist i DDR og som på 1980-tallet hadde vunnet to etapper i Polen Rundt og den østtyske klassikeren Berlin-Angermünde-Berlin, ble fra nå av sønnens mentor.
Faren min var den som ga meg råd og veiledning i starten, minnes Marcel.
Han lærte meg alle de grunnleggende ting som du må kunne beherske i sykling. Derfor er han fremdeles det største forbildet mitt.
Foto: Privat.
Kittel senior skjønte fort at sønnen hans hadde talent. Marcel ble meldt inn i klubben til faren, RSV Adler Arnstadt, og startet dermed sin egentlige sykkelkarriere.
Men klubben med ørnen i logoen satset på terrengsykling istedenfor landevei og Marcel begynte derfor å sykle i marka først.
Selv om jeg startet med terrengsykling, ville jeg egentlig sykle på landeveien. Senere var jeg heldig som fant meg en landeveisgruppe med tre gutter, forteller Marcel.
Veiledet av en engasjert trener lærte gruppen å sykle som et lag og utviklet fort en god lagånd.
Allerede denne gangen var jeg spurter på laget vårt, minnes Marcel.
Med de første seierne i mindre tyske ritt økte også motivasjonen hos unggutten til å satse enda mer på sykling.
Marcel flyttet hjemmefra og fortsatte skolegangen på toppidrettsgymnaset i Erfurt. Det gjorde det lettere for ham å kombinere utdanningen med treningen som ble mer og mer tidkrevende.
Den systematiske treningen på internatet ga for første gang resultater i 2004, da Marcel ble tysk juniormester på både tempo og landevei. Det store gjennombruddet for den til da rolige og nærmest sjenerte tenåringen kom imidlertid i 2005.
Foto: Cor Vos.
Marcel ble juniorverdensmester på tempo i østerrikske Salzburg og kunne ikle seg regnbuetrøyen. Ett år senere klarte han på sensasjonelt vis å forsvare tittelen og var nå nærmest utstoppelig på raceren.
Marcels suksess vekket blant annet interesse hos Jörg Werner, som på dette tidspunktet ledet U23-laget Thüringer Energie Team i Erfurt. Werner så en rådiamant med utpregete tempoegenskaper og et enormt spurtpotensial i den unge tyskeren. Nå gjaldt det å få slipt diamanten og få den til å skinne.
Hovedbeveggrunnen min, da jeg valgte å gå til Thüringer Energie Team i 2007, var at dette var det beste laget i Tyskland på den tiden. For meg som er født i Thüringen var det selvfølgelig fint å kunne kjøre for hjemmelaget samtidig. Sånn sett fantes det ingen andre opsjoner for meg, resonnerer Marcel om overgangen til kontinentallaget.
Med et unikt konsept for laget sitt, baserende på profesjonalitet og bærekraft, hadde Werner klart å opprette et miljø som ikke bare tiltrakk seg Marcel, men også Tony Martin, Patrick Gretsch og noe senere John Degenkolb. Den internasjonale pressen skrev anerkjennende om det tyske drømmelaget.
Werners filosofi var å tenke langsiktig, støtte ungguttene i utviklingen og tilrettelegge også når drømmen om en proffkarriere ikke ble realitet. Alle ryttere på laget holdt enten på med et studium, eller hadde et sivilt yrke ved siden av sporten.
Foto: Cor Vos.
Tony Martin tok derfor utdannelse for å bli politi, mens Marcel begynte å studere informatikk. I Werners øyne var dannelse minst like viktig som gode resultater på sykkelen. Ikke minst for å kunne motstå den fristelsen doping ville vært i de tilfeller der utviklingen stagnerte. Marcel snakker varmt om den tidligere treneren sin og gjør myke gester når jeg spør ham om forholdet til Jörg Werner.
Jörg har vært den som, med opprettelsen av Thüringer Energie Team, har lagt grunnlaget for suksessen min i dag. Jeg skylder ham mye for det. Men det gjør også John Degenkolb, Tony Martin og andre syklister. Egentlig alle som syklet på laget vårt, påpeker Marcel.
Når jeg tenker tilbake på hvor mange av guttene som ikke ble proffe selv om de var gode nok, bare fordi det fantes for få plasser i eliteserien, sier det mye om kvaliteten på laget den gangen, fastslår Marcel.
Men også profesjonaliteten til Jörg i utformingen av detaljer i U23-laget vårt var noe helt nytt. Vi hadde for eksempel alltid veldig bra utstyr til disposisjon, fremhever Marcel.
Utstyret var avgjørende for den unge tyskeren som under Jörg Werner ble skolert til å bli temporytter. Mens han i 2009 ble europamester på tempo i U23-klassen, kom han på tredje plass i VM i australske Geelong i 2010, kun slått av Taylor Phinney og Luke Durbridge.
Men til tross for at Marcel hadde lagt inn en sterk søknad om proffkontrakt, haglet det ikke akkurat tilbud fra elitelag. Kompis John Degenkolb hadde på sensommeren allerede undertegnet kontrakt med HTC, men for Marcel derimot forelå kun et tilbud fra annen divisjons laget Skil-Shimano.
Byttet var min eneste opsjon!, bekjenner Marcel åpent.
Sett i ettertid var det bare flaks, men i 2010 måtte jeg ta en avgjørelse. Skulle jeg bli fulltidsstudent eller satse på syklingen, selv om det kanskje bare holdt til prokontinentalnivå? Så sa jeg til meg: du har ikke gjort alt dette for ingenting. Jeg ville vite hvor langt jeg kunne nå. Så havnet jeg hos et lag som passet meg perfekt. I Skil fantes folk som ville videreutvikle meg i retning spurt, noe som imøtekom mine kvaliteter, sier Marcel.
Jörg Werner, som følte ansvar for talentet hans, så imidlertid ikke bare de sportslige aspekter ved overgangen, men også de sosiale. Werner visste at den unge tyskeren behøvde familiære omgivelser og lagkamerater som støttet opp for hverandre for at han skulle lykkes.
Iwan Spekenbrink, lagsjef ved Skil-Shimano, vurderte neoproffens karakter på samme måte og la mye vekt på at Marcel skulle trives på laget. Ovenfor pressen uttalte Spekenbrink noe senere at Marcel egentlig er alt for sosial til å være toppidrettsutøver.
En ren gullgutt.
Det var først og fremst spurttrener Merijn Zeeman i Skil-Shimano som tok hånd om utviklingen av Marcel og spisset hans ferdigheter. Resten er historie.
Foto: Cor Vos.
2011-sesongen til Marcel ble med hele 17 seire den mest suksessrike til en neoproff noensinne.
Det året vant han blant annet etapper i Polen Rundt og Vueltaen. Marcel var nå spurtkapteinen på laget og lagkamerater som Albert Timmer og Tom Veelers var viktige støttespillere på opptrekket til Skil-Shimano.
Men lagledelsen prøvde ikke bare å perfeksjonere spurttoget, de satset samtidig også på at rytterne på laget skulle knytte tette bånd til hverandre.
Vi er mer enn bare arbeidskollegaer, vi er venner, forteller Marcel om lagånden.
Det er en forskjell på om du kjører for en venn eller for en lagkamerat, siden det kun er for en venn du er villig til å ofre alt. Nettopp denne innstillingen etterleves av alle hos oss på laget.
Når Marcel ble proffsyklist var sykkelsporten i en vanskelig situasjon.
Dopingfortiden hang som et svart skygge over idretten og hadde nærmest ødelagt for sportens troverdighet. Mens noen sykkellag utropte en holdningsendring, men fortsatte under de samme premissene og med omtrent det samme personalet som før, ønsket det nederlandske laget til Marcel Kittel å forandre synet på sykkelsporten.
Etter at hovedsponsoren Skil i 2012 hadde trukket seg, syklet rytterne i en periode med logoen 1T4i på draktene. Bak denne forkortelsen stod det en filosofi og noen selvskrevne forholdsregler. Laget ville ikke bare presentere seg som en enhet – one team – men viste en klar antidopingholdning og stod for verdier som inspirasjon, integritet, utvikling og innovasjon.
Foto: Cor Vos.
Den nye tilnærmingen til sykkelsporten og ikke minst den sportslige suksessen til Marcel og lagkameratene hans sikret prokontinentallaget inngangsbilletten til Tour de France i 2012 og ett år senere opprykk til World Touren.
Regelen tro mislyktes lagets generalprøve i Touren i 2012. Marcel slet med mageproblemer og et vondt kne, og måtte stå av rittet allerede på den femte etappen. Til tross for motgangen mistet ikke spurteren motet, og lovte at andre forsøket i Tour de France definitivt skulle bli bedre.
Han skulle få rett.
Jubileumsutgaven av Grand Boucle i 2013 ble et eneste triumftog for Marcel. Han vant åpningsetappen på Korsika, som samtidig sikret ham den gule ledertrøyen. Selv om han mistet trøyen allerede dagen etter, får Marcel fortsatt gåsehud når han tenker tilbake til stemningen langs løypa.
Jeg var så sliten på vei opp det store fjellet, men jeg nøyt allikevel hvert eneste minutt. Menneskene heier enda mer på deg når du har ledertrøyen. Det var helt sprøtt. Jeg er glad for at jeg fikk oppleve dette”, sier Marcel.
Foto: Cor Vos.
Lidenskap og lidelse lå side om side denne dagen, men Marcel forteller at det alltid er lidenskapen for sporten som vinner hos ham uansett hvor tøff løypa måtte være.
Med en maillot jaune i bagasjen og masse selvtillitt fortsatte Marcel å vinne etapper. Etter spurtseieren mot André Greipel på 10. etappe i Saint-Malo, fikk sykkelverdenen på 12. etappe i Tours endelig duellen den hadde ønsket seg.
Utfordreren mot verdens raskeste mann – Marcel Kittel mot Mark Cavendish.
Selv om det ble en jevnbyrdig duell, måtte mannen fra Isle Of Man se seg slått. Etter målgang innrømmet briten at Kittel rett og slett var raskere enn ham. Ved å vinne mot Cavendish og Greipel på Tourens siste dag på Champs-Élysées, fullførte tyskeren mesterstykket sitt og overgikk alle forventninger.
Det kjennes fortsatt rart når jeg tenker tilbake til Touren, sier Marcel.
Det var jo egentlig bare min andre Tour som jeg har syklet hittil og den første som jeg har fullført. Jeg hadde ikke forventet all denne suksessen.
Men hva hadde skjedd med Cavendish under Tour de France? Hadde han abdisert og var Marcel Kittel blitt tronarvingen hans?
Det er på sin plass å nevne at tyskeren Kittel under Tour de France disponerte over et perfekt fungerende spurttog, mens Cavendish og lagkameratene fortsatt puslet med det optimale opptrekket.
I Touren 2013 kunne Cavendish heller ikke få hjelp av Allesandro Petacchi eller Mark Renshaw til å trekke opp spurten sin, siden de først ble hentet etter Touren. I tillegg slet briten med sykdom, mens Kittel holdt seg frisk.
Når jeg spør om konkurransesituasjonen mellom Mark og ham svarer Marcel.
Vi respekterer hverandre, det betyr ikke at vi gir hverandre ting i gaver, men vi ødelegger heller ikke for hverandre.
Foto: Cor Vos.
Selv om spurteren fra Team Giant-Shimano har forståelse for at journalister er mest opptatt av en heroisk tvekamp mellom ham og Mark Cavendish, appellerer Marcel til å se det større bildet.
Klart, media er alltid interessert i profiler, noen som skiller seg fra resten. Men sykling er en lagidrett. Det gjelder ikke bare ved en spurt, men også i klatrekonkurransen eller i sammendraget. Det handler alltid om å posisjonere folk riktig og da trengs det et helt lag, sier Marcel og understreker verdien til hver enkelt rytter.
Uansett hvem som måtte trekke det lengste strået i spurtene fremover, vil Marcel være fornøyd så lenge han presterer sitt beste. I det han kaster et blikk på et foto som viser ham og faren, avslutter Marcel.
I begynnelsen spurte jeg faren min om hvordan det ville kjennes når jeg kom i rød sone og ikke kunne sykle fortere mer. Da sa han til meg at jeg bare skulle yte mitt beste, så ville jeg få svar. Denne filosofien har jeg tatt innover meg og hatt i mente ved hvert eneste sykkelritt. Så lenge jeg har prestert mitt beste, trenger jeg heller ikke å være skuffet når det en gang ikke går veien. Å yte så godt man kan, betyr ikke alltid nødvendigvis å vinne.
Epilog.
Dagen etter den glamorøse avslutningen på Champs-Élysées skriver Frankrikes største sportsavis L’ equipe den 22. juli 2013 i store bokstaver ”Kittel An-1” som betyr år ett etter Marcel Kittel. En ny tidsalder har begynt. Franskmennene er overbeviste på om at det er den unge tyskeren som kommer til å dominere spurtoppgjørene i fremtiden. De mener at han har gått av podiet kvelden før, kun for å komme tilbake dit så fort som mulig.
Spådommen har vist seg å stemme så langt.
MARCEL KITTEL
Født: 11. mai 1988
Bosted: Kreuzlingen
Tidligere lag: Thüringer Energie Team (2007-2010), Skil-Shimano (2011), Argos-Shimano (2012), Team Argos-Shimano (2013), Team Giant-Shimano (2014), Team Giant-Alpecin (2015), Team Etixx-Quick Step (2016-2017), Team Katusha Alpecin (2018-2019)
Ryttertype: Spurter
Høyde: 188 centimeter
Vekt: 85 kilo
STØRSTE MERITTER:
14x etappeseier i Tour de France (2013-2014, 2016-2017); 4x etappeseier i Giro d’Italia (2014, 2016); 1x etappeseier i Vuelta a Espana (2011); 5x etappeseier i Polen rundt (2011, 2015); 5x Scheldeprijs (2012-2014, 2016-2017); 2x etappeseier i Tirreno-Adriatico (2018); 2x sammenlagtseier og 8x etappeseier i Dubai Tour (2014, 2016-2017); 5x etappeseier i Ster ZLM Tour; 2x sammenlagtseier i Sparkassen Münsterland Giro (2011-2012); 2x juniorverdensmester på individuell tempo (2005-2006).
FØLG MARCEL KITTEL:
TWITTER: @marcelkittel
INSTAGRAM: marcelkittel
INTERNETT: marcelkittel.de