KRIGEREN
Sprinteren André Greipel har utkjempet utallige bataljer på sykkelsetet gjennom karrieren, men ingen spurtduell kan måle seg med kampene i livet hans forøvrig.
Tekst: Marcus Liebold. Oppslagsbilde: Jean Philippe Ehrmann.
26. juni 2016. Erfurt.
En uke før starten av årets Tour de France er den tyske sykkeleliten samlet i delstaten Thüringen for å kjempe om tittelen i det nasjonale mesterskapet på landeveien.
Den flate rundløypen i Erfurt og omegn favoriserer lokalmatadoren Marcel Kittel, som har planer om å vise frem den tyske mesterskapstrøya i Frankrike de neste tre ukene. Men det er en annen spurter som har samme ambisjon, og som nekter å overlate trøya til Kittel uten kamp.
André Greipel, «Gringoen» eller «Gorillaen» som han også kalles, drømmer om å bli mester i byen der karrieren hans startet for elleve år siden. På de fartsfulle rundene viser den muskuløse rytteren at han har toppformen inne.
Ikke bare går han i brudd, men han sitter også igjen i fronten av hovedfeltet når rytterne nærmer seg mål etter drøye 200 kilometer. Uten opptrekk, og rett fra spiss, kjører han en suveren spurt og vinner med flere sykkellengders avstand foran en slukøret Kittel.
André Greipel sikrer seg sin tredje, tyske mesterskapstittel, men gleden er dempet. Når mora hans senere gratulerer ham med seieren, gjør André en unnskyldende gest.
– Seieren er ubetydelig, svarer han. Jeg skulle heller sett deg frisk igjen.
Foto: Cor Vos.
***
Jeg husker at jeg satt på en søppeldunk utenfor huset vårt, og heiet på rytterne i Fredsrittet som kjørte forbi, beretter André Greipel om de første minnene fra sykkelsporten.
Lotto Soudal-rytteren sitter i lobbyen til et hotell i belgiske Antwerpen, og blunker tankefull. Det er vår. Klassikersesongen har kommet i gang for alvor, Lotto-Soudal har ikke prestert, noe som er uhørt for et belgisk lag. Mye av ansvaret hviler på Greipel. Tiden rytterne er inne i er travel, men han har satt av tid mellom slagene til et intervju om karrieren sin.
Da muren falt i 1989 fikk jeg se «Amercian Flyers» på VHS med Kevin Costner i hovedrollen, fortsetter han. Senest da visste jeg at jeg ville bli sykkelproff.
André Greipel ble født den 16. juli 1982 i det tidligere DDR, og vokste opp i den lille landsbyen Kritzmow sørvest for Rostock.
Unggutten med det lyse håret fikk oppleve en lykkelig og beskyttet barndom med store friheter, et totalitært statsregime med omfattende overvåkingssystem til tross. Det var på de utallige sykkelturene som den svært aktive gutten la ut på, at han kjente på både friheten og lidenskapen i ett.
Mine foreldre var bare glad når jeg syklet, i og med at jeg ikke var å fordra når jeg var inne. Det hendte at jeg stakk av hjemmefra og syklet til mine foreldre måtte komme og plukke meg opp igjen et sted, sier Greipel og ler.
For å dempe bevegelsestrangen til sønnen sin, meldte Gudrun og Bernd Greipel gutten inn i den lokale sykkelklubben Polizei SV Rostock, som hadde utendørs velodrom kun få kilometer unna huset deres. Her kunne André sykle så mye han bare orket. Men det var allerede oktober og sesongen var på hell da den 10-årige unggutten i 1992 vil bli sykkelproff.
Foto: Cor Vos.
Istedenfor noen runder i velodromen ble det snarere fem runder på grusbanen, og det til fots. Den strenge sykkeltreneren Peter Sager ville først se om André var hurtig nok og hadde kondisjonen inne. Når den lille tassen dog slo de øvrige barna med én runde og mer, var Sager overbevist om at gutten kunne komme langt.
Jeg fikk lov til å bli med på neste trening, og den foregikk på sykkelen. Vi skulle endelig sykle noen runder i velodromen, men jeg var ikke rask nok og skled ned helen banen. Jeg slo begge armene og blødde voldsomt, men Peter Sager mente bare at jeg fra nå av var en ekte syklist, og at jeg skulle komme meg på sykkelen igjen, forteller han.
André lærte fort at den østtyske treneren ikke var til å spøke med. Sager hadde en naturlig autoritær stil og var kravstor for hva som gjaldt i idretten, samtidig som han kunne være varmhjertet og omsorgsfull mot barna han trente. Han ordnet sykler med bukkestyre til ungene og underviste dem i grunnleggende sykkelteknikk.
Da jeg begynte å sykle, tilbrakte jeg etter hvert mer tid med Peter Sager enn med min egen pappa. Han er som en andre far for meg, som jeg fremdeles har mye kontakt med, og som jeg oppsøker for å få råd. Det var han som lærte oss at en syklist skapes i vinterhalvåret, og at vi bare må fortsette, selv om alt butter imot, forteller Greipel.
Men for André buttet det sjelden imot i juniorklassene.
Med stålsykkelen sin fra Diamant jaktet han på seire og rekorder, mens treneren hans stadig jobbet med å foredle spurtegenskapene. Fra dag én av hadde Sager lagt merke til den uvanlige hurtigheten og eksplosiviteten. På skolen derimot var det lite relevant å kunne spurte fort, men heller det å kunne drikke mye. Vennene hans ville ikke snakke om utstyr, spurter eller ritt, men ha med seg André ut på fest.
Det ble mye drikking istedenfor trening mot slutten av skoletiden. Om ikke Jan Ullrich hadde vært der, vet jeg ikke hva som hadde blitt av meg, innrømmer Greipel. Jan var idolet vårt som holdt motivasjonen oppe selv i vanskelige tider.
Foto: Cor Vos.
Med seieren i Tour de France i 1997 hadde Jan Ullrich, også født i Rostock, utløst en sykkelbegeistring i Tyskland uten like.
På U23-laget som bar hans navn, skulle de beste ungdomsrytterne i Tyskland samles og få muligheten til å bli like gode syklister som Ullrich.
André fikk selvskreven plass på laget, og var raskest av alle broilere, men hadde fremdeles ingen proffkontrakt å vise til. Det var som om de store lagene ikke hadde spurttalentet på blokka en gang.
Den 19-årige André Greipel stod nå foran et viktig valg i livet sitt.
Enten kunne han kaste inn håndkleet eller fortsette å kjempe for å oppfylle drømmen sin om å bli proff. Han bestemte seg for det sistnevnte, og trente enda hardere.
Da Peter Sager så tok en telefon til den tidligere Telekom-rytteren Olaf Ludwig, kom endelig tilbudene fra høyere hold. Via det meriterte U23-laget TEAG Team Köstritzer gikk ferden i 2005 til prokontinentallaget Team Wiesenhof. Allerede året etter var resultatene til André såpass overbevisende at han omsider ble tilbudt en plass i det tyske stjernelaget T-Mobile. Tour-legenden Ullrich og spurttalentet Greipel kjørte nå side om side på samme lag, og alt lå til rette for en strålende sykkelsesong 2006.
Men historien til det rosa laget skulle bli alt annet enn enkel. Etter at det ble kjent at Jan Ullrich hadde vært i behandling hos den spanske dopinglegen Eufemiano Fuentes, ble han suspendert fra T-Mobile dagen før Tour de France skulle starte. En sjokkbølge gikk gjennom Tyskland. Når Ullrich ble avslørt som juksemaker, mistet ikke bare han som ikon i tysk sykkelsport anseelsen i offentligheten, men hele den profesjonelle eliten i Tyskland også.
Folk på gata kjeftet og spyttet på oss når vi kjørte forbi i T-Mobile-trøye. Det var urettferdig, spesielt ovenfor oss unge ryttere, sier han.
Foto: Cor Vos.
André Greipel så seg plutselig involvert i en kamp om å måtte forsvare sin integritet som sykkelrytter. Fra den ene til den andre dagen hadde han på uforskyldt vis mistet statusen sin i samfunnet, og måtte kjempe for eksistensen sin.
Når du blir proff har du realisert en drøm som du har jobbet hardt for i mange år, men drømmen sprakk som en såpeboble. Min eldste datter ble født i 2004, og jeg hadde sett for meg å kunne gi henne en trygg oppvekst. Men plutselig måtte jeg være redd for å miste jobben, og ikke kunne forsørge henne. Vi ville også bygge hus, men fikk ikke lån fra banken, i og med at jeg var sykkelproff. Jeg følte at eksistensen vår som familie den gangen var truet, forteller Greipel.
Selv om han hadde grunn til å fordømme oppførselen til ryttere som Ullrich, reagerte han sindig, og trakk sine egne konklusjoner av dopingskandalen. Sett fra dagens perspektiv, prøver Greipel seg på en analyse av fortiden.
Doping er forkastelig, men Jan Ullrich prøvde nok å skape en balanse i et urettferdig system. Jeg for min del definerte heller at ærlighet skulle danne fundamentet i min karriere. Etter skandalen i 2006 prøvde jeg som aldri før å overbevise med hard trening og gode resultater, sier han.
Men tyskeren måtte nok en gang krige om anerkjennelse. Denne gangen av lagledelsen.
Etter at den tyske hovedsponsoren Telekom hadde trukket seg ut, ble laget hetende Team Columbia, med forretningsmannen Bob Stapleton som ny lagsjef. Amerikaneren hadde en forkjærlighet for den ekstroverte spurteren Mark Cavendish, men ikke for den nøkterne Greipel. Cavendish fikk fortrinn i Tour de France, mens Greipel heller kunne leke spurtkaptein i «små, bedritne ritt», som briten kalte det.
Cavendish holdt lekestue med de øvrige spurterne i Touren, og vant det som var å vinne av ritt ellers også. Tyskeren på sin side valgte å la beina svare på de verbale angrepene til Cavendish. Bare i Giro d’Italia og Vuelta a España vant han seks etapper i løpet av tre år, for ikke å nevne de utallige førsteplasser i Tour Down Under og Tyrkia rundt.
Foto: Cor Vos.
Greipels lagbytte til Omega Pharma-Lotto i 2011 var kun den logiske konsekvensen av at han i skyggen til Cavendish hadde blitt én av verdens beste spurtere. Hans målrettede arbeid skulle omsider bære frukter, men renomméet Jan Ullrich hadde fått nyte, ble nektet André.
Jeg vil ikke kalle det for oppreisning at jeg slo Mark i Touren i 2011. Selvfølgelig ble jeg pirret av rivaliseringen mellom oss, men jeg relaterer seieren heller til min egen innsats enn til han. Hadde jeg syklet for et annet lag, hadde jeg mest sannsynlig vunnet min første etappe i Tour de France allerede på et tidligere tidspunkt, forklarer han.
I de kommende år avkreftet André oppfatningen av ikke å være egoistisk eller hard nok til å kunne hevde seg i kretsen av internasjonale toppspurtere.
Siden 2011 har tyskeren stått øverst på pallen minst én gang i samtlige Grand Tours, og vunnet flere etappeseiere enn den tyske spurtlegenden Erik Zabel. Med over 170 seiere i karrieren har Greipel selv blitt til et spurtikon. Men suksessen hans har ikke gått til hodet på André.
Foto: Cor Vos.
Han er jordnær og beskjeden slik han alltid har vært. Greipel har ikke glemt hvor han kommer fra. Han gir sykler til barna i klubben, sender utstyr og sykkeltøy, og bidrar der han kan.
Hver tirsdag ettermiddag gjennom vinterhalvåret trener jeg sammen med barn og unge i klubben vår. Idrett er helt avgjørende, fordi den er med på å danne karakter. I disse dager, der ungdom stort sett møtes via WhatsApp eller Facebook, er det viktig å vise dem at idrett faktisk skaper fysiske relasjoner, påpeker han.
Med sine 34 år hører Greipel til en generasjon som har vokst opp uten sosiale medier, uten «likes» eller «selfier». Når han sender sine budskap via Twitter eller Instagram så skjer det uten et markeringsbehov, men gjerne med et selvironisk blunk. Heller kritisk observerer han derfor den mediale selvdiggingskulturen ikke bare i dagliglivet, men i sykkelsporten også. Greipel reagerer mest på at spesielt unge ryttere bruker mer tid på å markedsføre seg selv enn å lære seg spillereglene i feltet.
I dag er alle individualister, og den nye generasjonen har større behov for å profilere seg. Respekten for etablerte ryttere blant de yngre er ikke lenger like stor som i gamle dager. Før hadde vi ærefrykt for sprintere som McEwen eller Zabel, og det siste vi hadde funnet på, var å ødelegge for spurten deres. Nå risikerer unge ryttere liv og helse bare for oppmerksomhetens skyld, analyser Greipel.
Foto: Cor Vos.
Liv og helse. For André Greipel er dette ikke bare to ord uten innhold, men konkrete begreper som setter karrieren hans som proffsyklist i perspektiv. Sportslig suksess, de store overskriftene og podiumsbildene, alt dette betyr lite når moren hans kjemper mot en uhelbredelig sykdom.
Gudrun Greipel har ALS. Nervesykdommen, som ødelegger alle muskler i kroppen til den ikke lenger har krefter igjen til å puste, er like brutal som den er irreversibel. Med en forventet levetid på tre til fire år fra diagnosetidspunktet er det som å kjempe mot en tidslimit på en fjelletappe han vet han vil havne utenfor.
Denne sykdommen levner intet håp. Det eneste håpet jeg har, er at hun blir med oss litt til i hvert fall. Mora mi er min største supporter, og har alltid støttet meg i idretten min. Selv etter at hun fikk diagnosen, ville hun at jeg skulle fortsette med sykling. Hun er sterk, og ønsket aldri å konfrontere meg med de vonde tingene i livet, sier han med fast stemme.
Som Gudrun Greipel har støttet sønnen sin i idretten i alle år, kommer André til å støtte mora si i kampen mot nervesykdommen så godt han kan.
Til tross for at han er redd, nekter André å la frykten og fortvilelsen ta over kontrollen i livet sitt.
Ved siden av syklingen har han derfor begynt å engasjere seg i en frivillig organisasjon som hjelper ALS-pasienter til å mestre hverdagen. André er overbevist om at hvis ikke hans mor, så vil en annen få nytte av arbeidet til foreningen en gang i fremtiden.
Han vet at ingen anstrengelse vil være forgjeves. Og om det er en ting André Greipel har lært i løpet av sin karriere som syklist, så er det nettopp det at det lønner seg å krige om seieren, helt til mållinjen.
***
Gudrun Greipel døde i november 2017.
Foto: Cor Vos.
ANDRÉ GREIPEL
FØDT: 16. juli 1982 i Rostock
BOSTED: Hürth
LAG: Israel Start-Up Nation
TIDLIGERE LAG: TEAG Team Köstritzer (2002-2004), Team Wiesenhof (2005), T-Mobile (2006-2007), Team Columbia HTC Highroad (2008-2010), Omega Pharma Lotto (2011), Lotto Belisol/Soudal (2012-2018), Team Arkéa Samsic (2019)
RYTTERTYPE: Spurter
HØYDE: 184 centimeter
VEKT: 75 kilo
KALLENAVN: «GORILLA» & «GRINGO»
VIKTIGSTE MERITTER:
11x etappeseier i Tour de France (2011-2016); 7x etappeseier i Giro d’Italia (2008, 2010, 2015-2017); 4x etappeseier i Vuelta a Espana (2009); 18x etappeseier i Tour Down Under (2008-2010; 2012-2014); 2x sammenlagtseier i Tour Down Under (2008, 2010); 3x seier i det tyske mesterskapet på landeveien (2013, 2014, 2016) 7x etappeseier i Eneco Tour (2008, 2010, 2011, 2013, 2015); Seier i Vattenfall Cyclassics (2015); 3x etappeseier i Tour de Pologne (2009, 2010); 10x etappeseier i Ronde van België (2011-2014, 2018); 11x etappeseier i Presidential Cycling Tour of Turkey (2010-2013, 2015, 2016)
FØLG ANDRÉ GREIPEL:
TWITTER: @AndreGreipel
INSTAGRAM: andregreipel
STRAVA: Andre Greipel
INTERNETT: andregreipel.de
DEN FJERDE DIMENSJONEN
Norges store sammenlagthåp i treukersritt Carl Fredrik Hagen om sin første sesong som proffsyklist, verdien av en historisk prestasjon og sykling som del av en høyere virkelighet.
Tekst: Marcus Liebold.
“All these walls were never really there
Nor the ceiling or the chair
I am eking weeks of peace on a beach
I see the breezes weave the trees
These walls you find - they're yours and mine
Confined not by them I
I am in times that lie behind my eyelids
The sunsets steal the rising silence.”
- Mike Skinner -
September 2019.
Carl Fredrik Hagen sitter hjemme i stua på Tårnåsen og har lagt beina høyt. Lukten av nybrygget kaffe strømmer gjennom det treetasjes rekkehuset i utkanten av Oslo, og sprer velbehag. Via det store balkongvinduet i rommet faller høstsolen på tv-en, der Paasche og Kaggestad kommenterer mixed-tempoøvelsen fra VM i Yorkshire. Om noen få dager skal Hagen selv slåss i Nord-Englands kuperte, svært krevende terreng. I tidenes regnvær vil han krige om posisjoner, om metere og sekunder. Han vil igjen bli del av jaget, høre suset i feltet, kjeftingen og tutingen. Lyder som Hagen har blitt godt vant med i de siste årene.
Men enn så lenge prøver han å bevare senhøstdagens fredelige idyll. Han prøver å utestenge all støy fra omverdenen og skruer ned lyden på tv-en.
Folk tenker ikke over det, men det er mye bråk i sykkelritt. Det er gir som skifter og kjeder som smeller i kassetter. Det er hyling av skivebremser. Pusting, pesing og snyting til rytterne. Tilskuere skriker. Biler og motorsykler tuter og helikoptre sirkler over deg. Du blir sliten av det. Ikke der og da, men når du kommer hjem og det blir stille, først da merker du hvor mye bråk det har vært rundt deg hele tiden.
Foto: Marcus Liebold.
28-åringen har inntrykkene ferskt i minnet. For bare noen dager siden har nordmannen kommet hjem fra Spania, der han har fått syklet sin første Grand Tour og opplevd hva det betyr å være proffsyklist i tre uker på rad. Hagen har kjent på stressnivået til et stort etappeløp både fysisk og mentalt. Bare at han, ved å kjempe i toppen av sammendraget, har vært utsatt for et enda større press enn ryttere flest. Etter hvert som det blir tydelig at Hagen vil oppnå Norges beste sammenlagtplassering i et treukersritt noensinne, begynner det å bli oppstyr rundt ham. Også når han ikke sitter på sykkelen.
Mange skulle ha tak i meg og få kommentarer, samtidig som det var mange som hadde meninger om syklingen min. I den siste uken logget jeg meg derfor helt ut av nettaviser og sosiale medier for å kunne koble av. Det var som regel fryktelig lange dager med store busstransferer og sene middager. Jeg var tidvis veldig sliten i hodet fordi jeg måtte være så fokusert. Innimellom å få litt tid, ha en time på rommet alene for å ta en telefon til kjæresten eller familien eller bare å lukke øynene og ha det helt stille, var avgjørende for å hente meg inn igjen mentalt.
Hagen evner å forstå at det bevisst å roe ned er alfa-omega om han skal lykkes i kampen om en topplassering. I sykling, der utøverne ofte blir assosiert med maskiner, og der det neglisjeres at psykisk tretthet kan gi like fatale utslag som dårlige bein, forstår Hagen at han må være mentalt uthvilt for å kunne nå målet sitt, ta det neste steget og utvikle seg.
Det er nettopp sportslig utvikling som neoproffen søker, når han i slutten av august tar fatt på karrierens første virkelig store etapperitt. Plassen i Vueltaen er en belønning for prestasjonene i sesongen så langt, men den er ingen overraskelse.
Mange neoproffer, som debuterer i treukersritt, får starte i Spania rundt for å bli vant med nivået og samle erfaring, samtidig som nordmannen allerede i mai var satt opp til å sykle Giro d’Italia. Saken blir aldri offentliggjort i media, men de innvidde vet at Hagens kapasitet er såpass solid, at han vil kunne hevde seg i det hardeste av alle treukersrittene også, og det kun måneder etter at han har blitt proff.
Foto: Marcus Liebold.
At det til slutt satses på spurteren Caleb Ewan og ikke på Hagen, skyldes heller sponsorenes forventninger om flest mulig etappeseire og størst grad av publisitet tidlig i sesongen enn nordmannens manglende prestasjonsevne.
Tre måneder senere er situasjonen en annen. For laget gjelder det først og fremst å vise seg i brudd og kjøre offensivt. Hagen gjør begge deler og mer enn det. På kongeetappen i Andorra på dag ni, der den endelige resultatlisten tar form, viser han for første gang at han kan klatre på nivå med verdens beste ryttere. Nordmannen avanserer som en topp ti-kandidat i sammendraget, noe som han vil bekrefte gjentatte ganger senere ut i rittet.
På de hardeste fjelletappene var jeg blant de ti beste rytterne hver eneste gang. At jeg kunne holde følge med de beste og ha såpass god kontroll, dag etter dag, ga meg god selvtillit. Det var alltid Movistar, Astana, Jumbo-Visma, Bora-Hansgrohe, Sunweb og Carl Fredrik Hagen fra Lotto Soudal som lå i teten.
Etter hvert merket jeg en forskjell på hvordan jeg ble behandlet i feltet. Jeg fikk større respekt og det var lettere å sitte bra posisjonert fordi rytterne var innforstått med at jeg hørte hjemme i topp ti. At jeg til slutt ble nummer åtte kjennes fortsatt litt uvirkelig. Det er ikke mange ryttere i verden som kan vise til en topp ti-plassering i en Grand Tour.
Hagen smiler forsiktig, ennå usikker på hvordan prestasjonen i sitt første treukersritt vil påvirke fremtiden sin som syklist. Han drar seg gjennom det lyse, uregjerlige håret sitt og kikker ut i høstlyset. Han vet at han må ta seg tid til å forstå, ta et steg tilbake, selv når kroppen helst vil akselerere.
Men hva er årsaken til at neoproffen fra Norge, et land som ikke har fått frem klatrere så langt, umiddelbart hevdet seg i en Grand Tour og blant etablerte ryttere som Roglič, Valverde eller Quintana? Å kalle prestasjonen for en sensasjon vil være utilstrekkelig, ikke minst når Hagen er kjent som en talentfull, hardtarbeidende og målbevisst syklist. Forklaringen ligger heller i forståelsen for at sykling ikke slutter ved å analysere watt eller puls, men at det blir påvirket av refleksjoner og erkjennelser i hans liv, som utgjør virkeligheten rundt ham. Hagen har for lengst løftet syklingen sin inn i en ny dimensjon.
Foto: Marcus Liebold.
Tilbakeblikk.
I 2015, når Hagen tør å satse på landeveissyklingen, føler han et kall. Det er en indre stemme som sier at han vil lykkes med satsningen. Men i den en-dimensjonale verdenen han beveger seg i nå, kan han bare gå sidelengs inn i det uvisse. Alt han kan gjøre, er å stole på at veien han går, vil føre ham frem til målet. Feltkjøring er skummelt, mens lagtaktikk og samspill mellom ryttere med ulike oppgaver er noe nytt for den tidligere terrengsyklisten, som er mest vant til å vinne ritt ved simpelthen å sykle fortere enn alle andre. Under sitt første landeveisritt i Kroatia gråter han på hotellrommet over hva han har begitt seg ut på, men det er ikke snakk om å kaste inn håndkleet.
Det viktigste mine foreldre har lært meg? Vær den du er. Har tro på det du driver med og ikke endre deg selv på grunn av andre. Uansett hva som skjer.
Etter to år i Sparebanken Sør går Hagen over til talentsmien Joker. Han har rykte på seg for å gå bra oppover og har vunnet flere klatretrøyer allerede. Hagen er disiplinert, men også en ydmyk lagspiller, som ofrer seg for andre dersom det trengs. Han behersker nå naturlovene til den to-dimensjonale sykkelverdenen. Hagen kan gå sidelengs, frem og tilbake samt opp og ned. Han har utviklet en større trygghet og frihet i landeveissykling.
Hagen hjelper sine lagkamerater til å gå til topps, og vinner selv en etappe i Tour Alsace. Men det må være noe mer å utforske. Han har en svak anelse på hva som skal til for å bli proffsyklist, men i den flate, kvadratiske dimensjonen han er i nå, støter han foreløpig på en ytre begrensning.
Det er jobben i seg selv, det harde arbeidet hver dag som motiverer meg.
Foto: Marcus Liebold.
Hagen oppdager den tredje dimensjonen ikke gjennom sin seier i Tour du Jura i 2018, dette er kun et steg på veien, men gjennom sin målrettede innsats over tid. Han forstår at mulighetsrommet i sykkelkarrieren defineres ut fra kontinuiteten i jobben han legger ned. Det er ikke det å oppnå et mål i seg selv som gir ham størst tilfredsstillelse, men den utrettelige innsatsen på veien dit.
Når belgiske Lotto Soudal ser potensialet i arbeidet sitt og tilbyr ham proffkontrakt, løftes han bokstavelig talt opp og ut av realiteten som kontinentalrytter. Hagen kan nå bevege seg fritt i alle tre dimensjoner.
Du må ut av komfortsonen, skal du utvikle deg. Sånn følte jeg også på kontinentalnivå. Jeg vokste først ut av Sparebanken, og så etter hvert ut av Joker. Jeg måtte komme meg ut på nye utfordringer og søke et høyere nivå. Når jeg begynte i Lotto og alt var nytt var jeg veldig utenfor komfortsonen.
Men det tar ikke lang tid før Hagen føler seg trygg i de nye omgivelsene. Ikke bare blir han verdsatt slik han er, men det er i det nye laget sitt at han omsider får muligheten til å få bekreftet identiteten sin.
Jeg er en sammenlagtrytter, som har min styrke i fjellene. I mitt første år som proff har jeg fått syklet mange etapperitt og matchet meg månedlig i fjellene på Worldtour-nivå. Dette har gjort at jeg har blitt sterkere. Laget har trodd på meg og gitt meg stadig nye utfordringer, som jeg har vokst på.
Det er i fjellene som skal klatres i de største og mest kjente rittene, Hagen kommer til sin fulle rett. Måtte han før ta til takke med klatringer til Krokkleiva eller opp Gaustatoppen, sykler han nå to mil lange fjell i Alpene eller Pyreneene. Når hjelperytterne skjærer ut av utmattelse, opprettholder Hagen flyt og kadens uansett stigningsprosent. Han trosser tyngdekraften; effektivt og elegant.
Foto: Marcus Liebold.
Det er dette som utgjør jobben sin som klatrer. Dette er forpliktelsen. Men at smertene er reelle når han går oppover, viser ansiktsuttrykket og kroppsspråket sitt. Knekket i skulderen og tunga ut av munnen er bevis nok på hvilke anstrengelser han har å takle, men er også uttrykk for ektheten og ærligheten Hagen står for.
Ærlighet er fundamentet på alt. I Lotto har jeg fra dag én av vist hvem Carl Fredrik Hagen er. Det tror jeg laget har satt pris på. Jeg har sagt fra om hva jeg mener, samtidig som jeg også har vist at jeg tar til meg alt av råd og lærdom.
Allerede i sitt første proffritt i Tour Down Under i januar viser Hagen at han er lojal og lærevillig. I godt over førti varmegrader tauer han på feltet, henter flasker eller skjermer lagkameratene sine for vind. Han vil vise at han er til å stole på.
Om laget ba meg om å gjøre noe annerledes, prøvde jeg ved neste anledning å endre på det og vise at jeg hadde tatt lærdom. Aldri tro at du er bedre enn andre, at du har mer kunnskap eller erfaring, men bare lytt og lær så mye som mulig.
Det er refleksjoner som denne, som synliggjør hvilken grunninnstilling Hagen har.
Der andre ryttere er kravstore når det gjelder roller og oppgaver, er 28-åringen mest opptatt av kontinuerlig å utvikle seg som syklist. Tidlig i sesongen har han allerede opparbeidet seg en status som solid hjelperytter innad i laget.
I ritt som Strade Bianche eller Tirreno-Adriatico jobber han for kapteinene sine Tiesj Benoot og Tim Wellens, oppfyller lagets forventninger og får fornyet tilliten. Når en sårinfeksjon på armen tvinger Hagen til å stå over Volta Catalunya, og han heller aldri får startet i Tyrkia rundt grunnet et magevirus, er det nettopp lagets tillit som gjør at han ikke blir stresset og får marginene mot seg.
Jeg mistet noen ritt, men jeg mistet ikke så mye trening. Laget ba meg bare om å trene hjemme og skjønte at jeg hadde gjort en bra jobb når jeg kom til Romandiet.
Rittet i de sveitsiske Alpene er lakmustesten for klatreren fra Norge. For første gang skal han prøve seg i favoritterrenget, og tar vare på muligheten. To topp ti-plasseringer og en femtende plass sammenlagt gir Hagen trygghet på at han hører hjemme på øverste nivå.
Jeg var fast bestemt på at jeg ikke skulle være den neste rytteren i Worldtouren som vender hjem til et kontinentallag etter to år. Jeg ville vise at jeg ikke var en flopp, men at jeg hadde noe å gjøre på dette nivået.
På førsommeren bekrefter Hagen dog ikke bare at han er en habil Worldtour-rytter, men at han kan matche verdens beste syklister.
Foto: Marcus Liebold.
I Critérium du Dauphiné, oppkjøringsrittet til Tour de France, leverer nordmannen sin til da beste prestasjon. På mange av de harde fjelletappene ofrer han seg for lagkapteinen Bjorg Lambrecht, før han på den siste dagen av rittet får lov til å gå i brudd. I et hav av rødhvite flagg krysser Hagen målstreken i Champéry som tredjemann etter å ha kjørt av stjerneryttere som Julian Alaphilippe.
Kroppen min takler mange dager med hard belastning og blir bare bedre utover i ritt. Jeg fikk muligheten til å kjøre for meg selv den dagen, og grep sjansen. Beina mine var bra og jeg var gira på å vise meg frem. I mål gratulerte Alaphilippe meg fordi han likte måten jeg hadde syklet på. Han likte at jeg hadde kjørt offensivt og hadde vært uredd.
På fjelletapper som denne er det en forandring som foregår i Hagen.
For hver gang han klatrer, kan han kjenne en nær tilknytning til naturen han er omgitt av. En natur, som han er ens med, og som er tidløs. Klatring blir en del av en fjerde dimensjons virkelighet utenfor realiteten slik vi opplever den, men som gir en dypere helhet og mening.
Hagen kan kjenne en drivkraft som går ut fra naturen og som preger måten han sykler på.
Det er noe mer mellom himmel og jord som mennesker kanskje ikke kan beskrive eller se, men det er fortsatt noe vi kan føle eller sanse. Energien jeg kjenner når jeg er i vakker natur kan være del av en slik dimensjon. Du kan ikke måle det i kilokalorier eller watt, men det eksisterer, er jeg overbevist om. Det er slik jeg føler det med Bjorg også. Han følger med og gir meg energi, selv om jeg ikke kan se han.
Hagen er reflektert og sindig. Han velger sine ord med omhu, velvitende om at det er kontroversielt å formulere en forståelse for noe som ikke nødvendigvis kan ses med det blotte øye.
Men Hagen har et eget, uinnskrenket syn på ting, samtidig som refleksjonen poengterer et grunnleggende spørsmål: hva hvis verdenen slik vi kjenner den ikke er noe annet enn en interpretasjon av en høyere virkelighet?
Foto: Facepeeters.
Hagen vil ikke limitere sin oppfatning av realiteten kun til alt som kan koordinatfestet i det tre-dimensjonale rom. Heller ikke sine tanker rundt dødsfallet til sin lagkamerat og venn Bjorg Lambrecht, som mistet livet under Polen rundt.
Jeg savner Bjorg, men jeg velger å tro at han som står meg så nær, følger med på det jeg driver med, selv om han ikke nødvendigvis er der fysisk på jorden. Jeg får ikke endret på det som har skjedd, men jeg funnet en plass til det i livet mitt, i hodet og i hjertet. Jeg har tenkt på ham i Vueltaen og syklet for Bjorg hver eneste dag. Jeg håper at han er stolt av det jeg har gjort. I Bjorg har jeg funnet en venn som jeg vil ha med meg resten av livet, én jeg alltid kommer til å hedre og aldri vil glemme.
Hagen er tydelig på at minnet om Bjorg Lambrecht har hjulpet ham å overvinne smerter på mange av etappene i Spania rundt og slik bidratt til sin prestasjon. Således er åttende plassen i Vueltaen ikke bare resultat av et unikt talent og målrettet innsats, men også evnen til å hente styrke og inspirasjon fra et oppmerksomt nærvær, som mange av konkurrentene sine ikke har fokus på.
Foto: Facepeeters.
For Hagen er ikke en omtalelse av innsatsen sin i superlativer av betydning, ikke antall Likes på Strava eller Facebook, men verdien ligger heller i hvilke refleksjoner prestasjonen igangsetter og hvilken utvikling den åpner for.
Ja, det jeg fikk til var historisk, men hva så? Jeg er fortsatt Carl Fredrik og folk skal ikke behandle meg på en annen måte enn før, bare fordi jeg sykler fort og endelig har fått til flere gode resultater. Hvor mange seire du har, bør ikke ha noe å si for deg som person. Det kan gi deg glede og selvtillit, men om suksess og popularitet får for stor innvirkning på livet ditt, mister du deg selv.
Slik jeg ser det vil prestasjonen min i Vueltaen fremfor alt gi meg utviklingsmuligheter. Kanskje jeg kan få større frihet på treningssamlinger, få tilgang til bedre utstyr eller være med på å styre rittplanen på en litt annen måte. Det er småting som dette som har betydning og som vil kunne påvirke hvor god jeg kan bli som syklist.
Men selv neste år er det ikke gitt at jeg blir nummer fem i en Grand Tour, fordi jeg ble nummer åtte i år. Eller at det kun er seire som teller. Mange tenker nok at jeg neste år må bli kaptein, og det kan godt hende at jeg sykler flere ritt med fri rolle, men jeg skal være hjelperytter neste år også. Det er det jeg vokser på.
Dette er Hagens kanskje største styrke: selverkjennelse. Bevisstgjøring av sine evner og muligheter kombinert med målbevissthet og ydmykhet. I sykkelverdenen han beveger seg i nå, kan Hagen være hjelperytter, klatrer og sammenlagtkandidat i ett.
Jeg har en fysikk som tilsier at jeg skal kunne sykle enda fortere enn det jeg har gjort hittil. Jeg kan holde på i mange år til og utvikle meg som syklist. Når jeg nå sitter med de beste rytterne i fjellene, føler jeg at jeg fortsatt har mye inne. Jeg føler ikke at jeg har nådd mitt maksimale potensiale ennå.
Hvis du tenker at en åttende plass i Spania rundt på mange måter er starten på proffkarrieren, så kan du jo tenke selv, på hva som er mulig å oppnå fremover.
Foto: Marcus Liebold.
Hagen retter seg opp og skrur på lyden på tv-en igjen.
I Yorkshire deles det ut medaljer i regnværet. Helikoptre sirkler i lufta, tilskuere jubler og nasjonalsanger spilles. Om noen få dager skal Hagen bli del av jaget igjen.
Dette er tross alt det fineste han vet.
***
CARL FREDRIK HAGEN
FØDT: 26. september 1991
BOSTED: Oppegård
NÅVÆRENDE LAG: Lotto Soudal
TIDLIGERE LAG: Team Oslo Sportslager (2013-2014); Team Sparebanken Sør (2015-16), Team Joker Icopal (2017-2018)
KLUBB: Sagene IF
RYTTERTYPE: Klatrer
HØYDE: 180 cm
VEKT: 64 kg
STØRSTE MERITTER PÅ LANDEVEIEN: 8. plass sammenlagt i Vuelta a España 2019, 3. plass på den 8. etappen i Critérium du Dauphiné 2019, 15. plass sammenlagt i Tour de Romandie 2019, Sammenlagtseier i Tour du Jura Cycliste 2018, 4. plass sammenlagt og 3. plass på den 5. etappen i Tour of Norway i 2018, 2x 8. plass sammenlagt i Arctic Race of Norway 2017-2018, 2. plass sammenlagt og etappeseier i Tour Alsace 2017, 3x 2. plass i Sundvollen GP 2016-2018, 2. plass Ringerike GP 2017, Klatretrøya i Ronde de l'Oise 2017, Klatretrøya i Tour de Bretagne 2016, Klatretrøya i Tour des Fjords 2016, Klatretrøya i East Bohemia Tour i 2016
STØRSTE MERITTER PÅ TERRENG: 2x Norgesmester på MTB-maraton 2015-2016, 2x vinner av norgescup maraton 2013-2014, Seier i Birkebeinerrittet 2015
FØLG CARL FREDRIK HAGEN:
TWITTER: @CFHagen
INSTAGRAM: @cfhagen
STRAVA: Carl Fredrik Hagen
FACEBOOK: @carlfredrikhagen
INTERNETT: www.cfhagen.com