BYE-BYE SKY
Intet annet lag har preget moderne sykling mer enn Team Sky. Etter ti år i sykkelsporten har britene forandret tenkningen rundt trening, ernæring, utstyr, lagtaktikk og mye mer. Et tilbakeblikk på Sky-dekaden ispedd store seire, marginale forskjeller og pikante dopingrykter.
Tekst & oppslagsillustrasjon: Marcus Liebold.
Når David Brailsford tidlig i 2009 blir utpekt til å lede Team Sky, Storbritannias nye proffsatsning på landeveien, aner de færreste at dette er starten på en æra som skal endre sykkelsporten grunnleggende.
Brailsfords oppdrag er å vinne Tour de France med en britisk rytter i spissen innen fem år. Et håret mål tatt i betraktning at Storbritannias beste prestasjon i Touren så langt er Robert Millars fjerde plass fra 1984. Men kringkastingsselskapet Sky stiller nærmest ubegrensede midler til disposisjon for å plukke ut et stjernelag og oppfylle misjonen.
Når Brailsford i januar 2010 offentliggjør mannskapet sitt, blir det klart at han satser på den olympiske mesteren fra banen Bradley Wiggins. Syklister som Chris Froome eller Geraint Thomas, som alle sammen senere vinner Tour de France, skal hjelpe kapteinen sin på veien. Men også utenlandske toppryttere hentes inn, deriblant Juan Antonio Flecha og Simon Gerrans. Den norske trioen Kurt Asle Arvesen, Edvald Boasson Hagen og Lars Petter Nordhaug forsterker laget ytterligere.
Foto: Team Ineos.
Generelt trives norske ryttere godt i det britiske profflaget. I 2013 bytter Gabriel Rasch til Sky, mens U23-verdensmesteren Kristoffer Halvorsen blir hentet til laget i 2018. Ene og alene teamfilosofien om å bygge et lag av klatrespesialister rundt kapteinen for å vinne Tour de France, passer ikke alle. Etter fem sesonger, der han blant annet vinner lagets første etappeseier i Touren, forlater Edvald Boasson Hagen Team Sky. Den opprinnelige klassikerspesialisten med vanvittig punch i beina, har blitt til en strek i landskapet.
Edvald går nå bra oppover, men er sjanseløs mot konkurrentene i lettkupert terreng. I en tid der alle kun snakker om små forskjeller, og febrilsk leter etter forbedringspotensial som er målbart i watt, glemmes det at ryttere som Edvald også trenger hygge og mental omsorg for å kunne prestere best mulig. Men det er «marginal gains», den kliniske tekningen rundt prestasjon, som dikterer rytmen i Team Sky.
Foto: Cor Vos.
Filosofien om kontinuerlig forbedring introduseres av Brailsford, som er overbevist om at de samme prinsippene som ellers fungerer i næringslivet, også vil kunne anvendes i et sykkellag. Hva tilnærmingen virkelig går ut på kommer best til syne på utstyrsfronten til laget.
Team Sky setter blant annet en ny standard for lagbusser. Kjøretøyet til britene har alle tenkelige fasiliteter som personaliserte seter for rytterne, dusjer, minikjøkken, moderne it-utstyr og wifi samt møterom. Konkurrentene kaller lagbussen bare for «dødsstjernen» grunnet dens enorme omfang. Men i søken om en best mulig restitusjon for rytterne etter ritt stopper ikke Team Sky ved lagbussen.
Foto: Marcus Liebold.
På etappeløp reiser lagets soigneurer fra hotell til hotell og skifter både på madrasser, dyner og puter, i tillegg til å sette opp klimaanlegg på rommene. Det gjøres alt for at rytterne skal få bedre søvn og være mer uthvilt enn motstanderne. I 2015 anskaffer Sky til og med egne campingbiler, der lagets toppryttere skal bo under etapperitt istedenfor å måtte sjekke inn på nye hoteller hver kveld. De mobile hjemmene blir dog bare brukt en kort stund, før det internasjonale sykkelforbundet UCI setter ned foten og forbyr praksisen.
Der god søvn kan, men ikke nødvendigvis trenger å gi en fordel for rytterne, er det ikke noe tvil om at moderne treningslære og en vitenskapelig tilnærming til sykling vil utgjøre en forskjell. Når Tim Kerrison blir sjeftrener i Team Sky innføres oppvarming og nedsykling på rulla som en fast rutine i konkurranser.
Andre lag ler av britenes opplegg i begynnelsen, men kopierer fort prosedyren når det blir tydelig hvilken effekt det har for rytternes prestasjon og restitusjon. Sky går også egne veier når det gjelder treningsleirer på vinterhalvåret, og som er forbeholdt nettopp til trening.
Journalistenes henvendelser til laget håndteres heller i særskilte «media-camps». Men Kerrison og trenerapparatet rundt ham analyserer og kontrollerer ikke bare utøvernes trening, men gir også viktig informasjon videre til lagets ernæringsfysiologer, som setter opp planer for rytternes matinntak under trenings- og konkurranseperioder. Team Sky ansetter blant annet den norske kokken Henrik Orre, som holder styr på rytternes ulike dietter.
Lagets til dels ekstreme fokus på periodisering av ernæringen diskuteres regelmessig, når ryttere som Chris Froome poster innlegg på sosiale medier, som viser ham spise kun små porsjoner av avokado, egg og laks på hviledager.
Foto: Chris Froome.
Ekstremt er også måten Team Sky sykler på i ritt som Tour de France. På fjelletapper går lagtaktikken simpelthen ut på å holde høyest mulig fart i stigningene for å drepe ethvert angrepsforsøk fra konkurrentene. Det kjøres helt enkelt lagtempo opp fjellene, kjedelig å se på, men effektivt, ikke minst for sammenlagtkapteiner som Wiggins og Froome, som på denne måten holdes utenfor rød sone.
Sistnevnte er drillet til utelukkende å sykle på wattverdier, noe som kritiseres for å være lidenskapsløst. Men resultatene gir laget rett. I løpet av tiårsperioden vinner britene hele ni Grand Tours, derav seks Tour de France. Totalt står Sky-ryttere over 300 ganger øverst på podiet i sykkelritt.
Suksess er faktisk lagets eneste opsjon, gitt det vanvittige budsjettet Team Sky har til rådighet hvert år.
Når laget i 2010 har 14,6 millioner britiske pund til disposisjon, er det lite i forhold til de 38 millioner britiske pund som Team Sky har å rutte med i 2018. Her er forskjellen til andre lags midler ikke marginalt, men gigantisk. Lagets budsjetter setter spørsmålstegn bak pengebruken i sykling, og får opp diskusjonen om seieren i en Grand Tour som Tour de France er noe, som etter behag kan kjøpes.
Foto: Cor Vos.
For lagets omdømme er det derfor desto viktigere å vise til at alle seire er oppnådd på ærlig vis.
I kampen for en ren idrett erklærer Team Sky seg som forkjemper. Den tynne blå streken i laglogoen er ikke bare symbol for «marginal gains» filosofien, men står også for en nulltoleranse i forhold til doping.
Likevel krysses streken ved flere anledninger. I støtteapparatet til Sky jobber det i starten både eks-ryttere og leger, som alle sammen enten har dopet seg i sin aktive karriere eller er mistenkt for å ha tilrettelagt for dette.
Så blir Jonathan Tiernan-Locke i 2013 suspendert fra Team Sky etter at det oppdages uregelmessigheter i hans biologiske pass.
Ubehagelig for laget blir det også, når de russiske hackerne fra «Fancy Bears» i 2016 lekker informasjon om at britene i utstrakt grad bruker medisinske fritak for å kunne behandle rytterne sine med astmamedisin og kortison. Troverdigheten til laget svekkes ytterligere når det ikke kan redegjøres godt for mysteriøse forsendelser som Bradley Wiggins mottar under Critérium du Dauphiné i 2011.
Heller ikke Chris Froome sine forklaringer rundt den høye konsentrasjonen av astmamedisinen Salbutamol i blodet under Vueltaen i 2017 er fullgode. Likevel avslutter UCI undersøkelsene ved å påpeke at Team Sky fremla bevis som bekreftet Froome sin uskyldighet.
Foto: Cor Vos.
Dopingryktene, sanne eller usanne, kaster skygge over lagets enestående prestasjoner de siste ti årene. Med Ineos som ny hovedsponsor åpnes nå et nytt kapittel i lagets historie, og som gir anledning til å bevise at proffsykling er ærlig og fascinerende i ett.
Takk for nå, og bye-bye Sky!
