TO EGOISTER OG EN TOUR-SEIER
I Tour de France i 2012 holdt Sky-rytterne Bradley Wiggins og Chris Froome lekestue med konkurrentene, mens de heller kriget mot hverandre.
Tekst: Marcus Liebold. Foto: Cor Vos.
I feltet kalles han «den hvite kenyaneren», ikke bare fordi Christopher Froome er født og oppvokst i Nairobi, men først og fremst på grunn av hans enorme tempo i fjellene.
Tynn og hengslete som en maratonløper, men med svimlende tråkkfrekvens klatrer han mot toppene. Når han støter seg fra sine motstandere er blikket festet på wattverdiene som vises på sykkelcomputeren, mens de spisse albuene hans bestandig peker ut til siden. Så uortodoks kjørestilen hans enn måtte være, oppførselen i offentligheten er uomstridt.
Chris er en veloppdratt, nærmest sjenert ung mann, som alltid opptrer høflig og korrekt. Men innimellom kan det hende at han handler på impuls, som da han i smug logger seg inn på e-postkontoen til den kenyanske sykkelpresidenten, og melder seg selv på VM.
Allerede siden åtteårsalderen, når Chris fremdeles tråkker rundt på en skrapsykkel for å selge avokadoer, drømmer han om å bli sykkelproff. At han en dag vil kunne ikle seg den ekte gule ledertrøya i Tour de France, vet den unge økonomistudenten lite om, når han får en billig kopi i gave på universitetet der han går i Johannesburg.
Foreløpig er sammenlagtseieren i Tour of Mauritius hans største triumf på sykkelsetet. Kenyaneren med de britiske røttene lider av sneglefeber, som svekker kroppen hans, og som hindrer han fra å oppnå de virkelig store resultater.
Men et uforløst potensiale ligger i «Froomey», ellers hadde ikke sjefen til det nyopprettede Sky-laget, David Brailsford, signert ham for 2010-sesongen.
I det hele tatt har Brailsford god teft for hvilke ryttere som har det i seg til å nå helt til topps i verden.
Bradley Wiggins er en sånn type. Om en skal tro på Brailsford, kommer Wiggins til å bli den første briten til å vinne Tour de France. Og dette innen fem år.
«Wiggo» er en velmerittert «pistard», en banerytter som har vunnet flere VM-titler og olympiske gullmedaljer, og som med nøyaktigheten til en metronom tråkker pedalene rundt.
Riktignok går seriøsiteten hans på sykkelen hånd i hånd med en ekstravagant livsstil. Bradley er en rockestjerne, en rebell, som har tatoveringer over hele kroppen og som forkynner at dronning Elisabeth godt kan kysse ham et visst sted. Med kinnskjegget og moptop-sveisen minner han heller om et britisk popidol fra 1960-tallet enn en proffsyklist.
Wiggins har en uberegnelig væremåte. Han har aldri fått kjenne på en slik klissete familieidyll, i og med at faren hans, selv en god banesyklist, forlot han og mora da Bradley kun var to år gammel. Senere drakk han seg i hjel, denne dritsekken. Men «fuck it», hans opphav skal ikke ødelegge for Bradley sine ambisjoner for fremtiden.
Det er tross alt han som er lagkapteinen for Sky i de store treukersritt. I Giro d’Italia har han sittet med den rosa ledertrøya allerede, og nå i 2011 vil Bradley endelig gå for en topplassering i Tour de France. Men før den første uken er omme, har han veltet ut av rittet med kragebeinsbrudd.
Det er ikke annet å gjøre enn å prøve og nullstille seg, og sykle Vueltaen isteden, selv om det er en svak trøst. Den fem år yngre Chris Froome skal hjelpe ham i sammendraget denne gangen. «Wiggo» kjenner godt metallplaten som legene har satt inn i skulderen hans i et forsøk på å fikse kragebeinet raskest mulig, men foreløpig hindrer denne ikke han fra å ta ledelsen i rittet.
«Froomey» på sin side ligger stadig på andre plass og har til og med båret den røde ledertrøya i én dag. Med en slik hjelperytter vil kongeetappen opp L’Angliru bli som en lek.
Men det blir en katastrofe istedenfor.
I de bratte rampene opp fjellet klarer ikke Wiggins å holde hjulet til konkurrentene sine. Platen i skulderen gjør at han ikke kan reise seg fra setet. Briten blir vitne til at den ukjente spanjolen José Cobo tar over ledertrøya, mens hans egen lagkamerat Froome bare forsvinner med resten av klatrerne.
Kenyaneren har toppformen inne og kan lett vippe Cobo av tronen, men stallordren lyder likevel å kjøre for Wiggins. Tror Brailsford virkelig at Froome ikke kan stå et treukersritt fullt ut?
Straffen for den manglende tiltro er at Sky reiser hjem tomhendt fra Spania til slutt. Mens Wiggins sprekker totalt, og så vidt klarer podiet, blir Froome slått med få sekunder av overraskelsesmannen José Cobo.
En fadese som ikke må gjenta seg, og aller minst i Touren. Om Sky oppriktig er interessert i å beholde Froome i laget, så skal de gjøre ham til kaptein neste sommer.
Froome, kaptein? «Han kan ikke tørke seg i ræva engang», slenger Wiggins med leppa.
Det bobler under overflaten i Sky-laget når juli kommer.
Men Brailsford, en mester til å snakke de skjulte budskapers språk, har fått både Wiggins og Froome til å stille på start. Han har lovet at Sky vil kjøre med en kaptein samt en back-up-løsning dersom lederen skulle havne i trøbbel, men vært tvetydig på hvem som har hvilken rolle.
Bare Brailsford vet at det, på grunn av to store tempoetapper, er Wiggins han vil satse på, og strategien ser ut til å funke.
Froome vinner den syvende etappen til La Planche des Belles Filles og får klatretrøya, mens Wiggins tar over ledelsen i sammendraget. «For en dag dette var», jubler Wiggins. «Ettersom Chris nå har fått etappeseieren sin, kan han konsentrere seg om sin jobb som hjelperytter».
Froome tror ikke sine egne ører. Arrogant som han er, vil Wiggins ha han til å være sin hjelper. Men Chris har ikke glemt hvordan Bradley sprakk i Spania i fjor høst. Han vil være tilstede for å kunne ta over ved hver minste lille svakhet Wiggins viser i fjellene.
Allerede få dager senere i stigningen opp til La Toussuire mener han øyeblikket har kommet. Etter at Froome har nøytralisert flere angrep på den gule trøya til Wiggins, støter han selv med bare fire kilometer igjen til mål. Umiddelbart får han sportsdirektøren på øret, som lurer på om rykket er avtalt. Når Wiggins få sekunder senere skriker ned radioen i full panikk, skjønner hele tetgruppen hvilken maktkamp som utspiller seg bak i kulissene til Sky.
Froome får ordre om å vente og inntil videre er konflikten avverget.
Men kun til rytternes fruer begynner med skittkastingen på Twitter. «Hvor er lojaliteten?», etterlyser hun ene. «Min mann er trofast som en bikkje», svarer hun andre. Det er full krig både i sosiale medier og innad i laget.
Wiggins føler seg snytt. Han er klar for å pakke kofferten og reise hjem. «Fuck it», dette gidder ikke han.
Det er bare så vidt Brailsford klarer å holde mannskapet samlet ved å snakke om Tour-seieren som om den hellige gral. Hele laget går på tåhev nå. Det prates lite med, men mye om hverandre. Hadde ikke Froome tapt tid i en massevelt allerede på den første etappen, hadde han ledet an i rittet nå. Alt han krever er rettferdighet.
«Ingen stor mann har noensinne klaget over mangel på muligheter», står det på en lapp Froome får fra lagets spurter Mark Cavendish, og Froome er villig til å ta ham ordet.
På den siste fjelletappen til Peyragudes kjører kenyaneren stadig noen meter foran Wiggins. Han gestikulerer med hender og hode at briten skal få opp dampen. Wiggins er vel ikke dårligere enn han i fjellene?
Jo, han er det, men han er bedre på tempo. Akkurat som Brailsford har forutsett.
Wiggins vinner den individuelle tempoen på Tourens nest siste dag på overlegent vis, og sikrer seg Tour-seieren. Som første brite i historien vinner han verdens mest prestisjefulle ritt. Froome blir nummer to på podiet i Paris, men klandrer laget for å ha drept ethvert initiativ til å kunne skinne selv.
Han klager over at det i iscenesettelsen av den første britiske Tour-seieren til Bradley Wiggins ikke var plass til ham. At Christopher Froome allerede året etter skal inneha hovedrollen som verdens beste syklist, aner han ikke ennå. Denne gangen skal det bli andre ryttere i laget som må ofre egne ambisjoner for kapteinens skyld.
Et utspekulert og kynisk maskineri.
Dette er tross alt Sky-filosofien satt i system.
BYE-BYE SKY
Intet annet lag har preget moderne sykling mer enn Team Sky. Etter ti år i sykkelsporten har britene forandret tenkningen rundt trening, ernæring, utstyr, lagtaktikk og mye mer. Et tilbakeblikk på Sky-dekaden ispedd store seire, marginale forskjeller og pikante dopingrykter.
Tekst & oppslagsillustrasjon: Marcus Liebold.
Når David Brailsford tidlig i 2009 blir utpekt til å lede Team Sky, Storbritannias nye proffsatsning på landeveien, aner de færreste at dette er starten på en æra som skal endre sykkelsporten grunnleggende.
Brailsfords oppdrag er å vinne Tour de France med en britisk rytter i spissen innen fem år. Et håret mål tatt i betraktning at Storbritannias beste prestasjon i Touren så langt er Robert Millars fjerde plass fra 1984. Men kringkastingsselskapet Sky stiller nærmest ubegrensede midler til disposisjon for å plukke ut et stjernelag og oppfylle misjonen.
Når Brailsford i januar 2010 offentliggjør mannskapet sitt, blir det klart at han satser på den olympiske mesteren fra banen Bradley Wiggins. Syklister som Chris Froome eller Geraint Thomas, som alle sammen senere vinner Tour de France, skal hjelpe kapteinen sin på veien. Men også utenlandske toppryttere hentes inn, deriblant Juan Antonio Flecha og Simon Gerrans. Den norske trioen Kurt Asle Arvesen, Edvald Boasson Hagen og Lars Petter Nordhaug forsterker laget ytterligere.
Generelt trives norske ryttere godt i det britiske profflaget. I 2013 bytter Gabriel Rasch til Sky, mens U23-verdensmesteren Kristoffer Halvorsen blir hentet til laget i 2018. Ene og alene teamfilosofien om å bygge et lag av klatrespesialister rundt kapteinen for å vinne Tour de France, passer ikke alle. Etter fem sesonger, der han blant annet vinner lagets første etappeseier i Touren, forlater Edvald Boasson Hagen Team Sky. Den opprinnelige klassikerspesialisten med vanvittig punch i beina, har blitt til en strek i landskapet.
Edvald går nå bra oppover, men er sjanseløs mot konkurrentene i lettkupert terreng. I en tid der alle kun snakker om små forskjeller, og febrilsk leter etter forbedringspotensial som er målbart i watt, glemmes det at ryttere som Edvald også trenger hygge og mental omsorg for å kunne prestere best mulig. Men det er «marginal gains», den kliniske tekningen rundt prestasjon, som dikterer rytmen i Team Sky.
Filosofien om kontinuerlig forbedring introduseres av Brailsford, som er overbevist om at de samme prinsippene som ellers fungerer i næringslivet, også vil kunne anvendes i et sykkellag. Hva tilnærmingen virkelig går ut på kommer best til syne på utstyrsfronten til laget.
Team Sky setter blant annet en ny standard for lagbusser. Kjøretøyet til britene har alle tenkelige fasiliteter som personaliserte seter for rytterne, dusjer, minikjøkken, moderne it-utstyr og wifi samt møterom. Konkurrentene kaller lagbussen bare for «dødsstjernen» grunnet dens enorme omfang. Men i søken om en best mulig restitusjon for rytterne etter ritt stopper ikke Team Sky ved lagbussen.
På etappeløp reiser lagets soigneurer fra hotell til hotell og skifter både på madrasser, dyner og puter, i tillegg til å sette opp klimaanlegg på rommene. Det gjøres alt for at rytterne skal få bedre søvn og være mer uthvilt enn motstanderne. I 2015 anskaffer Sky til og med egne campingbiler, der lagets toppryttere skal bo under etapperitt istedenfor å måtte sjekke inn på nye hoteller hver kveld. De mobile hjemmene blir dog bare brukt en kort stund, før det internasjonale sykkelforbundet UCI setter ned foten og forbyr praksisen.
Der god søvn kan, men ikke nødvendigvis trenger å gi en fordel for rytterne, er det ikke noe tvil om at moderne treningslære og en vitenskapelig tilnærming til sykling vil utgjøre en forskjell. Når Tim Kerrison blir sjeftrener i Team Sky innføres oppvarming og nedsykling på rulla som en fast rutine i konkurranser.
Andre lag ler av britenes opplegg i begynnelsen, men kopierer fort prosedyren når det blir tydelig hvilken effekt det har for rytternes prestasjon og restitusjon. Sky går også egne veier når det gjelder treningsleirer på vinterhalvåret, og som er forbeholdt nettopp til trening.
Journalistenes henvendelser til laget håndteres heller i særskilte «media-camps». Men Kerrison og trenerapparatet rundt ham analyserer og kontrollerer ikke bare utøvernes trening, men gir også viktig informasjon videre til lagets ernæringsfysiologer, som setter opp planer for rytternes matinntak under trenings- og konkurranseperioder. Team Sky ansetter blant annet den norske kokken Henrik Orre, som holder styr på rytternes ulike dietter.
Lagets til dels ekstreme fokus på periodisering av ernæringen diskuteres regelmessig, når ryttere som Chris Froome poster innlegg på sosiale medier, som viser ham spise kun små porsjoner av avokado, egg og laks på hviledager.
Ekstremt er også måten Team Sky sykler på i ritt som Tour de France. På fjelletapper går lagtaktikken simpelthen ut på å holde høyest mulig fart i stigningene for å drepe ethvert angrepsforsøk fra konkurrentene. Det kjøres helt enkelt lagtempo opp fjellene, kjedelig å se på, men effektivt, ikke minst for sammenlagtkapteiner som Wiggins og Froome, som på denne måten holdes utenfor rød sone.
Sistnevnte er drillet til utelukkende å sykle på wattverdier, noe som kritiseres for å være lidenskapsløst. Men resultatene gir laget rett. I løpet av tiårsperioden vinner britene hele ni Grand Tours, derav seks Tour de France. Totalt står Sky-ryttere over 300 ganger øverst på podiet i sykkelritt.
Suksess er faktisk lagets eneste opsjon, gitt det vanvittige budsjettet Team Sky har til rådighet hvert år.
Når laget i 2010 har 14,6 millioner britiske pund til disposisjon, er det lite i forhold til de 38 millioner britiske pund som Team Sky har å rutte med i 2018. Her er forskjellen til andre lags midler ikke marginalt, men gigantisk. Lagets budsjetter setter spørsmålstegn bak pengebruken i sykling, og får opp diskusjonen om seieren i en Grand Tour som Tour de France er noe, som etter behag kan kjøpes.
For lagets omdømme er det derfor desto viktigere å vise til at alle seire er oppnådd på ærlig vis.
I kampen for en ren idrett erklærer Team Sky seg som forkjemper. Den tynne blå streken i laglogoen er ikke bare symbol for «marginal gains» filosofien, men står også for en nulltoleranse i forhold til doping.
Likevel krysses streken ved flere anledninger. I støtteapparatet til Sky jobber det i starten både eks-ryttere og leger, som alle sammen enten har dopet seg i sin aktive karriere eller er mistenkt for å ha tilrettelagt for dette.
Så blir Jonathan Tiernan-Locke i 2013 suspendert fra Team Sky etter at det oppdages uregelmessigheter i hans biologiske pass.
Ubehagelig for laget blir det også, når de russiske hackerne fra «Fancy Bears» i 2016 lekker informasjon om at britene i utstrakt grad bruker medisinske fritak for å kunne behandle rytterne sine med astmamedisin og kortison. Troverdigheten til laget svekkes ytterligere når det ikke kan redegjøres godt for mysteriøse forsendelser som Bradley Wiggins mottar under Critérium du Dauphiné i 2011.
Heller ikke Chris Froome sine forklaringer rundt den høye konsentrasjonen av astmamedisinen Salbutamol i blodet under Vueltaen i 2017 er fullgode. Likevel avslutter UCI undersøkelsene ved å påpeke at Team Sky fremla bevis som bekreftet Froome sin uskyldighet.
Dopingryktene, sanne eller usanne, kaster skygge over lagets enestående prestasjoner de siste ti årene. Med Ineos som ny hovedsponsor åpnes nå et nytt kapittel i lagets historie, og som gir anledning til å bevise at proffsykling er ærlig og fascinerende i ett.
Takk for nå, og bye-bye Sky!