KALD KRIG PÅ TO HJUL

DDR-statssjef Erich Honecker smiler fornøyd fra ærestribunen på Karl-Marx-Allee i Øst-Berlin. Kun for en uke siden har generalsekretæren og medlemmene i politbyrået markert «arbeidernes internasjonale kampdag» med en stor militærparade i hovedstaden, men på frigjøringsdagen den 8. mai er det minst like viktig å vise seg frem for folkemengdene.

I dag skal i tillegg den 40. utgaven av Fredsrittet, verdens største og mest prestisjefulle sykkelløp for amatører, tråkkes i gang med en kort prolog. Rittet skal kaste glans over den sosialistiske arbeider- og bonderepublikken, som i alle år har slitt med å få anerkjennelse i den vestlige verden. De østtyske rytterne skal drive reklame for DDR, og demonstrere at de sportslig sett ikke henger etter proffene som deltar i ritt som Giro d’Italia eller Tour de France.

Statsamatørene fra øst har de siste årene tilpasset seg mer og mer proffnivået i vest, og det er ikke uten grunn at Fredsrittet derfor også kalles for «østblokkens Tour de France». Årets utgave skal uansett bli tidenes sykkelløp øst for jernteppet. Etter fjorårets fiasko med rekordlav deltakelse i rittet på grunn av atomkraftverkulykken i Tsjernobyl, har det nå blitt invitert hele 156 ryttere fra tjueseks nasjoner til Fredsrittet.

Statsledelsen i DDR har bevilget den vanvittige pengesummen på én million østtyske mark for å kunne tilby amatørene fra både øst og vest de beste rammebetingelser så lenge de oppholder seg på østtysk territorium. Landslagene kommer til å bo på de beste hoteller, samtidig som hver rytter vil få sin egen hjelpegutt som i mål på enhver etappe vil vente med mat, drikke og skift.

Når syklistene etter hvert vil krysse grensen til Tsjekkoslovakia og Polen, vil kvaliteten på kost og losji kanskje ikke lenger være like høy, men publikums begeistring for rytternes sportslige prestasjoner vil være det. Mannen, som om drøye to uker på målgangen i Warszawa vil ha tilbakelagt de for jubileumsåret eksakt avmålte 1987 kilometer fortest, vil for alltid bli hyllet som folkehelt.

Egentlig skulle det nettopp være Warszawas tur til å arrangere starten på Fredsrittet i år, men DDR-regimet har satt hele sitt statsapparat i bevegelse for å gjøre et unntak. Om to måneder skal nemlig Tour de France rulle av gårde i Vest-Berlin, noe som hadde fremstilt en provokasjon uten like, om det ikke kunne ha blitt besvart med et lignende arrangement.

Allerede ved årsskiftet hadde Tour-direktøren Félix Lévitan forhørt seg med ledelsen i «Deutscher Turn- und Sportbund», om ikke østtyske ryttere kunne tenke seg å stille i Touren, men framstøtet hadde fått et blankt avslag. Idrettsministeren i DDR, Egon Krenz, hadde kort om diktert at det for den 40. utgaven av Fredsrittet, som i tillegg falt sammen med Berlins 750-årsjubileum, skulle legges opp til historiens mest spektakulære start.

Når han nå sammen med de øvrige statssekretærer blir kjørt frem i åpen militærjeep og kikker seg rundt, ser han flere titusentalls DDR-borgere langs med paradegaten. Hele skoleklasser står på fortauet og vifter med små papirflagg i svart, rødt og gult. Snart vil statssjef Honecker gi tegn om å slippe de 5000 hvite fredsduer inn i den øst-berlinske himmelen som offisiell åpning på rittet. Men fred og hederlig konkurranse mellom deltakernasjonene er det kun på papiret.

Bak kulissene har den østtyske etterretningstjenesten «Stasi» gitt klar beskjed til de seks DDR-rytterne om å kjøre inn flest mulig etappeseiere og vinne rittet sammenlagt. I en-til-en-samtaler med Uwe Ampler, Olaf Ludwig og Jens Heppner for kun to dager siden, har «Stasi» truet med å kaste dem ut av landslaget om ikke resultatene blir etter forventning. Da vil det bli slutt på utenlandsreiser til Italia eller Vest-Tyskland. Ikke bare skal gutta slå de kapitalistiske vesttyskerne, men viktigst av alt er at de til slutt triumferer over den store broren Sovjetunionen. Det er mot formodning de rødkledde fra øst som er erkefiendene i de neste to uker.

Men på den sju kilometer korte prologen blir amatørverdensmesteren Uwe Ampler kun nummer to bak den sovjetrussiske tempospesialisten Wassili Schdanow.

På ærestribunen holder politikerne maska, mens sportsdirektørene i DDR-landslaget får klamme hender. Knipen av å bli slått på åpningsetappen skulle syklistene fra vertsnasjonen gjerne vært foruten.

Av alt dette får de norske landslagsrytterne ikke med seg noen ting når de havner et stykke bak på resultatlisten. Sportssjefen i sykkelforbundet, Ørnulf Andresen, er snarere opptatt av at hans menn ikke brenner kruttet for tidlig. Av egen erfaring vet han, at Fredsrittet er et umenneskelig slit. Ikke sjelden foregår etappene i regn og kulde. Den tøffe sidevinden på slettene i Polen og DDR er like beryktet som de ubarmhjertige stigninger i de tsjekkoslovakiske Tatra-fjellene. Det er bra nok at de norske gutta ligger på skuddhold etter prologen. Andresen er overbevist om at mannskapet er det sterkest Norge har stilt i Fredsrittet noensinne, og at de kan hevde seg helt i toppen.

Glåmdal-syklisten Morten Sæther i tillegg til CK NOR-rytteren Olaf Lurvik er Norges sterkest kort, men heller ikke Atle Kvålsvolls kvaliteter er til å kimse av. Trønderen har allerede blitt sjette mann sammenlagt i klatrerittet «Settimana Ciclistica Bergamasca» i Lombardia i april, mens Jørn Skaane har blitt nummer fire i vårklassikeren «Rund um den Henninger Turm». Når såpass erfarne ryttere som Torjus Larsen og Torje Alstad kompletterer laget, kan Norge havne langt oppe på resultatlisten til slutt.

På de kommende flate etapper i Berlin og til Magdeburg er det om å plassere spurteren Alstad lengst fremme i feltet, men her styrer østtyskerne allerede med jernhånd. Endelig lykkes stjernen Olaf Ludwig og hans lagkamerater med å vinne foran hjemmepublikummet. Prikken over i-en vil være når østtyskeren også klarer å kaste Colnago-sykkelen sin først over målstreken i Gera. Her er Ludwig født og oppvokst, og det er her sykkelsporten i DDR er størst. Å vinne den lengste etappen i årets Fredsritt med avslutning i hjembyen betyr enormt med prestisje.

Men DDR-landslaget har gjort opp regningen uten å tenke på Morten Sæther. Mannen fra Lillehammer er svært våken denne mandag formiddag, og kjører i teten rett fra start. Når det så blir splittelser i feltet på grunn av sidevinden etter allerede 35 kilometer, sitter Glåmdal-syklisten glimrende plassert. Han er den eneste vestlig rytteren blant den femten mann sterke frontgruppen som sykler i et vanvittig tempo mot mål. Men Sæther trives med slik kjøring. Han kan bli frakjørt og slite tungt i norske sykkelritt der farten er lav, men så snart han sykler i utlandet, får han brukt den høye topphastigheten sin. Han trettes ikke ut av de jevnlige angrepene i front.

Med ti kilometer til mål er det snarere han selv som støter. Morten kjører så fort at han på bare to-tre kilometer får ett minutts forsprang. Og dette til tross for at den kommunistiske alliansen av russere og østtyskere sykler som gærne for å hente ham inn igjen. Dog er luken vanskelig å tette når nordmannen stadig tråkker den tyngste utvekslingen. Det er først i den slake motbakken rett før mål, at Lillehamringen må gire opp. Melkesyra bobler i lårene til Sæther idet han piner seg opp bakken, men den jagende gruppen bak er for sent ute. Nordmannen vinner etappen på overlegent vis og blamerer rytterne fra vertsnasjonen DDR. Like fullt får den eksotiske etappevinneren fra Skandinavia fullgod heder og ære.

Med seierskrans rundt halsen og i åpen kapriol blir han kjørt til «Interhotel Gera», byens desidert beste adresse. Her venter hans løsslupne lagkamerater, som har fått med seg Mortens bragd. Når lagkapteinen allerede på den fjerde dagen når målsetningen om å vinne en etappe i Fredsrittet, tar det mye av presset fra de andre også. Nå er det Jørn Skaanes tur til å skinne. I den tunge rundbaneløypa i Gera dagen derpå sykler Glåmdal-rytteren forrykende offensivt, og kaprer en sterk sjuende plass.

I dårlig vær og en teknisk krevende løype går det nesten gærnt, når en rytter fra Folkerepublikken Mongolia sjangler på sykkelen. I det hele tatt utgjør de asiatiske deltakerne øst for Uralfjellene et stort faremoment for hele feltet. Isopor-hjelmene deres er fulle av tape etter tidligere velt, og treningsgrunnlaget deres er alt for dårlig. Heldigvis er de mongolske rytterne derfor stort sett av etter at masteren har gått. Et par-tre ganger har også Atle Kvålsvoll blitt hindret av asiatene, men i det kuperte terrenget feltet befinner seg i nå, trenger han ikke lenger å bekymre seg for å få rittet ødelagt på grunn av velt. Plutselig er den klatresterke trønderen i front, og med på å prege den første fjelletappen til Most.

I de sugende tsjekkiske bakker henger han lenge med, før han må gi tapt for nederlenderen Johannes Draaijer til slutt. Dog har østtyskerne for lengst begynt å følge nøye med hvem av de norske gutta som lister seg med i brudd. Det er en sak når en ufarlig nederlender eller amerikaner stikker av og vinner en etappe, noe annet er det derimot når Sæther, Lurvik eller Kvålsvoll prøver seg. Da kjører kommunistene det remmer og tøy kan holde for å taue nordmennene inn igjen. Også Sovjetunionen er med på å nøytralisere ethvert angrep, så snart de aner uråd i sammendraget. Fiendskapen til tross er det enighet mellom russere og østtyskere om at en verdig sammenlagtvinner av Fredsrittet kun kan komme fra den rette siden av jernteppet.

Foreløpig er det DDR-kapteinen Uwe Ampler som bærer den gule ledertrøya, men ingenting vil være avgjort før tempoen i Harrachov. Skistedet ved den polske grensen har lite å skilte med annet enn den berømte hoppbakken, og det er nettopp derfor arrangøren har bestemt at målgangen på tempoetappen ikke skal være ved foten, men på toppen av skibakken. Det som vil være underholdende for publikum å se på, skal bli et mareritt for rytterne.

Om ryktene stemmer, er de verste partier i klatringen mellom 32 og 34 prosent bratte, og vil skape store tidsdifferanser i sammendraget. Nå straffer det seg at ingen av deltakernasjonene, ikke engang DDR, har rekognosert løypa på forhånd. Når rytterne etter noen småkuperte kilometere kjører inn i bunn av bakken, mister de fleste rytmen med en gang. Men enda verre er det at mange ikke har den rette utvekslingen til rådighet for å komme seg opp. Rytterne må rett og slett av sykkelen og løpe opp bakken i bare sokker.

Heller ikke Morten Sæther klarer å sykle opp unnarennet etter å ha bomgiret, og taper dyrebar tid i sammendraget. Mens konkurrentene strever med stigningen og feil utstyr, skifter DDR-landslaget taktikk i siste liten. Rytterne deres skal starte på temposykkel med 56-12 utveksling for å få et forsprang i det kuperte terrenget i begynnelsen, for så å bytte til landeveissykkel ved foten av bakken. Mekanikeren har via omveier fått tak i kassetter med drev på opptil 32 tenner som skal være lette nok for å tråkke rundt selv i de verste stigninger. Å vispe på såpass lette gir føles uvant, ja nesten flaut, men den utspekulerte taktikken til østtyskerne gir uttelling til slutt.

Amatørverdensmesteren Uwe Ampler vinner med god margin og fester grepet sammenlagt. I det hele tatt virker det som om DDR-kapteinen bare blir sterkere for hver dag som går i Fredsrittet. På kongeetappen til Karpacz, med hele åtte kategoriserte stigninger, kjører Ampler inn sin tredje etappeseier på rad, mens det nok en gang blir for tungt for Norges fremste håp, Morten Sæther. De siste dagers kulde og regn har tært på kreftene til Lillehamringen, som føler seg sliten selv etter hviledagen i Harrachov. Likevel klarer den norske kapteinen å begrense tidstapet, og forsvarer en hederlig tiende plass totalt. Takket være en uhyre sterk laginnsats, har Norge fremdeles gode sjanser til å innfri målsetningen om å hevde seg helt i toppen av Fredsrittet når det bare gjenstår fire etapper.

Selvfølgelig vet alle de norske landslagsrytterne at det er urealistisk å drømme om sammenlagtseieren i Warszawa på lørdag, men å komme seg med i et farlig brudd på én av etappene skal fint være mulig. Igjen trekker Morten Sæther det lengste strået, når han på den nest siste dagen til Łódź sliter seg løs fra hovedfeltet. Sammen med vesttyskeren Remig Stumpf og tsjekkeren Anton Novosad jager han over de polske slettene. Beina spinner så fort, at nordmannen ikke får med seg at luken bakover stadig blir større. De tre utbryterne har allerede over minuttet ned til forfølgerne, og det er kun få kilometer igjen til mål, men Morten Sæther grubler fremdeles over hvorfor han ikke blir kjørt inn igjen. Han kan ta et ordentlig jafs i sammendraget, om bruddet holder hele veien inn.

Men sannheten er at de kommunistiske sykkelamatørene begynner å bli slitne de også, og orker ikke å kjøre mer. I en spennende finale blir Morten Sæther dog spurtslått av vesttyskeren Stumpf, men triumferer likevel. Ikke bare kjører han inn nok et toppresultat for Norge, men han forbedrer samtidig sammenlagtplasseringen sin. På avslutningsetappen i Warszawa i morgen vil han som beste nordmann noensinne fullføre Fredsrittet på en sjette plass. Morten og hans lagkamerater vil sykle først i rekkene, og vise frem de norske fargene i «østblokkens Tour de France».

Med en modig og helhjertet kjørestil har nordmennene bitt kraftig fra seg i kommunistenes eget løp, og nektet å bli gjort til bare statister i propagandaarrangementet. At det er østtyske Uwe Ampler som til slutt vil vinne hovedpremien, en bil av merket Polski-Fiat, er de norske gutta ikke lei seg for i det hele tatt. Etter alt de har hørt, må østtyskerne uansett returnere seierspremier som denne, i og med at regimet i DDR er av oppfatningen at verdier i denne størrelsesorden kun distraherer utøvernes ideologiske overbevisninger. Det får holde med en liten prøvetur under oppsyn.

Seks voksne karer i en liten polsk bil etter to ukers slit vil være alt som blir igjen av årets Fredsritt. Det vil jammen være godt å sette seg på et SAS-fly snart, og reise hjem til Norge.

Til friheten.

Til normaliteten.

FREDSRITTET I MODERNE TID

Med Berlinmurens fall i 1989 og den påfølgende oppløsningen av østblokken mister tradisjonsrike Fredsrittet mer og mer status. De beste statsamatører fra øst undertegner nå lukrative proffkontrakter, og stiller heller i Tour de France enn i «Course de la Paix». Arrangørene til Fredsrittet holder likevel liv i proffrittet frem til 2006, og kan skilte med verdige sammenlagtvinnere som Jens Voigt (1994) eller Michele Scarponi (2004). I dag eksisterer Fredsrittet derimot kun som junior- og U23-utgave. Grunnet god deltakelse og høyt nivå, særlig i juniorrittet, er det likevel svært ettertraktet å stille i «Course de la Paix Junior». Det norske juniorlandslaget bekreftet i mai at de tilhører verdenseliten, når Idar Andersen vant både første etappen og rittet sammenlagt. Bak trønderen tok lagkompis Andreas Leknessund en sterk andre plass, og sørget med dette for Norges største triumf på juniorsiden noensinne.

KALD KRIG PÅ TO HJUL

KONTAKT