GALSKAPENS AVL

Ingen annen tvekamp har preget moderne sykling mer enn duellen mellom Lance Armstrong og Jan Ullrich.

Tekst: Marcus Liebold. Foto: Cor Vos.

Den ellers så suverene Lance Armstrong ser ut til å slite.

Med apatisk ansiktsuttrykk har Texaneren kjempet seg gjennom denne tiende etappen i Tour de France. Opp fjellene Col de la Madeleine og Glandon har han stadig dinglet på halen av feltet. En uvant posisjon å ligge i for sykkelsportens nye gallionsfigur som de siste to år har dominert verdens mest prestisjefulle ritt. Telekom-rytterne rundt Jan Ullrich er sikre på at strikken snart vil ryke for Armstrong. Senest i den fjorten kilometer lange avgjørende stigningen opp til syklingens valhall, Alpe d’Huez, vil det være «game over» for U.S. Postal-kapteinen.

På flatene etter Bourg d’Oisans kjører Ullrichs hjelperyttere derfor et meget hardt tempo, og leverer den tyske mesteren i en perfekt posisjon inn i klatringen. Men så kvikner Armstrong plutselig til. I sin karakteriske lett dansende stil kommer han i front og tar kommandoen i gruppen.

Så fryser øyeblikket.

Med ti kilometer igjen til toppen snur amerikaneren seg rundt og kaster et blikk over skulderen på rivalen sin. Armstrong stirrer rett inn i øynene til Ullrich. Blikket er foraktelig, nærmest nedverdigende og varer i en liten evighet. Ullrich senker hodet til slutt. Han har verken krefter til å svare på provokasjonen eller angrepet.

I mål taper han nesten to minutter til Texaneren, som har lurt hele verden og fremfor alt kontrahenten sin. Ullrich er en slagen mann. Nederlaget fra Alpe d’Huez i 2001 vil plage han for resten av livet.

***

«The Look» har gått inn i historien som kun én av mange episoder i duellen mellom nittitallets fremste sykkelikoner Lance Armstrong og Jan Ullrich. Armstrong mot Ullrich er historien om umenneskelige prestasjoner i en forbitret kamp om syklingens gjeveste premie, den gule trøya. Hver sommer i fem år. Det er iscenesettelsen av et hat-elsk-forhold mellom tidenes mest besatte sykkelrytter og århundrets sykkeltalent. Men det er også fortellingen om to skikkelser fra ulikt opphav med diametralt forskjellig verdisett, men felles skjebne.

På den ene siden den storkjeftete, bøllete, men dog karismatiske Texaneren Lance Armstrong. En gutt som gjennom hele oppveksten har savnet en farsfigur, og som har et djevelsk sinne i seg av den grunn. Kun konkurransesykling døyver raseriet hans, om han vinner iallfall.

På den andre siden den beskjedne, nærmest ubehjelpelige og flegmatiske østtyskeren Jan Ullrich. Også han vokser opp uten far, men blir til gjengjeld sendt til internat i Øst-Berlin for å lære lydighet og disiplin. Syklist er han uansett. Den beste verden har sett på mange tiår i følge trenerne hans. En ny Eddy Merckx eller Bernhard Hinault. Det er bare et spørsmål om tid før Armstrong og Ullrich skal krysse hverandres vei i internasjonale storritt.

Men den første tvekampen mellom de to usedvanlige syklister er faktisk en fjernduell, lenge før de møter på hverandre i samme ritt. Under verdensmesterskapet i Oslo i 1993 henter de hver sin gullmedalje. På en solfylt og varm sensommerdag spurter den nitten år gamle Jan Ullrich først over målstreken ved rådhusplassen og vinner amatørenes VM. Dagen derpå knuser den to år eldre Lance Armstrong den samlede verdenseliten i pøsregn. Den lille verdensmesteren Ullrich ser opp til det store forbildet Armstrong som strutter av energi og viljestyrke. Men i august i 1993 tenker verken Ullrich eller Armstrong på å kjempe mot hverandre i Tour de France ennå.

Texaneren har riktignok prøvd seg på den store sløyfen gjennom Frankrike både i ’93 og ’94, men begge ganger uten hell. I 1995 fullfører han for første gang, kun for å stå av på den sjette etappen året etter. Armstrong har kreft. Sjansen hans for å overleve estimerer legene til tre prosent. Mens Armstrong kjemper mot døden, sykler Ullrich sin første Tour de France og blir andre mann i sammendraget med en gang. I Armstrongs fravær vinner Jan Ullrich Touren i 1997 og utløser en sykkelbølge i Tyskland.

«Solkongen» er den nye ledestjernen i tysk idrett og fort like populær som Boris Becker eller Michael Schuhmacher. Men mennesket Ullrich vokser ikke like raskt som idolstatusen hans gjør. Hele Tyskland eier en bit av Ullrich nå. «Uns Ulle» har ikke lenger et privatliv. I avisene diskuteres hans forkjærlighet for sjokolade og sportsbiler, men også det vonde kneet hans, som gjør at han ikke kan stille til start i Tour de France i 1999. Fra sofaen følger Ullrich med på hvordan den gjenoppståtte Lance Armstrong holder lekestue med konkurrentene i Frankrike. For et eventyr det er. Amerikaneren var erklært død, nå står han øverst på pallen på Champs-Élysées i Paris. Enn så lenge aner da ingen at både Armstrong og Ullrich er proppfulle av doping.

I 2000 er det så duket for den første duellen mellom rivalene. Men det blir aldri en reell fight mann mot mann, fordi Ullrich ikke er i god nok form. Etter tre uker ligger Ullrich over seks minutter bak Armstrong på andre plass i sammendraget. Han er bare best av resten. At tyskeren to måneder senere vinner gaterittet i OL er kun en trøstepremie for nederlaget i Touren. Men så kommer 2001.

Den olympiske mesteren fra Sydney har hatt en bra vårsesong. Mens Armstrong kun fokuserer på Tour de France, har Ullrich allerede Giroen i beina og selvtillit i hodet. Duellen i Tour de France ser ut til å bli jevnere igjen. Ikke minst heier tilskuerne på den sympatiske og jordnære tyskeren. De er lei av den arrogante amerikaneren som er nådeløs mot motstanderne sine i ritt. De er lei av at Armstrong skiller verden i to lag. I de som er for ham, og i de som er imot ham. Men Texaneren er slu. Han utnytter situasjonen og stiliserer seg som outsider i Touren. Han spiller død, før han i Alpe d’Huez starter det store «Lance Armstrong showet». På fem dager vinner han tre etapper. Med flere minutters ledelse over rivalen sin, kan han også tillate seg å vente på Ullrich når han kjører ut i grøfta på vei ned fra Col du Peyresourde i Pyreneene. Allerede en uke før Paris strekker Ullrich våpnene.

Armstrong ligger stadig et skritt foran ham, ikke minst når det gjelder doping. Etter nok en andre plass i Touren begynner laglederne i Team Telekom dog å tvile på om Jan Ullrich virkelig er god nok til å gjenta bedriften fra ’97. Ullrich øker treningsmengden, og starter sesongen tidligere enn noensinne før. Allerede i januar svetter han i Tour of Qatar for å komme i form, men det han ennå ikke vet, er at det vil bli hans siste ritt for året. Det høyre kneet hans gjør så vondt at han ikke klarer å sykle. Ullrich fortviler og flykter seg i fester med alkohol og ecstasy. Han kjører bil i beruset tilstand, blir tatt, og mister lappen. Så tester Ullrich positivt på amfetamin og blir utestengt i noen måneder. Tyskeren blir sagt opp i Team Telekom, og mister i tillegg sponsoravtalen med Adidas. Ullrich er langt nede nå.

Men heller ikke Armstrong trives uten rivalen sin. Touren i 2002 er ikke den samme uten en motstander som Ullrich. Armstrong trenger Ullrich, han trenger duellen med tyskeren for å prestere på topp. Amerikaneren blir derfor oppriktig glad, når det blir meldt at «Ulle» stiller til start i Tour de France i 2003, nå for det nye Bianchi-laget. Og selv om Armstrong tar over den gule ledertrøya etter den andre Alpe-etappen, er tidsavstandene mindre enn på lenge. Allerede på prologen har Ullrich tatt sekunder på Armstrong, men det han gjør på tempoetappen i Cap’Découverte er rett og slett overlegent. Tyskeren deklasserer erkerivalen sin med halvannen minutt og puster Armstrong stadig i nakken.

Det er Touren til de store emosjoner og tragedier. Stygge velt preger dette rittet. Joseba Beloki tryner i Gap, mens Armstrong kommer seg unna ved å ta en kross-manøver. Men på vei opp til Luz Ardiden går amerikaneren i bakken selv. Han hekter i en pose til en liten gutt langs veien. Nå er det Ullrich som venter slik Armstrong gjorde i 2001. Var det naivt eller gesten til en fair sportsmann?

Armstrong bryr seg ikke. Han kommer tilbake og stormer inn til etappeseieren. Ullrichs siste mulighet til å vinne Touren regner bokstavelig talt bort på den våte asfalten på rittets nestsiste dag. Til slutt er det kun et fattig minutt som skiller Armstrong fra Ullrich i sammendraget.

I 2004 blir ryktene om doping stadig flere. Som mørke skyer legger de seg over Touren og prestasjonene til Armstrong og Ullrich.

Mens tyskeren nok en gang sliter med vekta, aldri er i nærheten av hans form i tidligere år og bare blir nummer fire i Paris, utkjemper Armstrong heller sine private feider mot ryttere som Filipo Simeoni og tvinger dem til å ti stille om doping.

Amerikaneren mener fortsatt at han kan diktere spillereglene, men allerede året etter er beskyldningene mot ham såpass omfattende at Armstrong legger opp i etterkant av Tour de France for å redde det som reddes kan.

Når Lance Armstrong og Jan Ullrich i 2005 står sammen på podiet i Paris, triumferer galskapens avl en aller siste gang. Snart ville det bli kjent at begges prestasjoner kun var løgn. Alt duellen hadde fått frem var to tapere.