KODEORD: KAMIKAZE

Dzjamolidin Mirgarifanovitzj Abduzjaparov har slitt med folks ignoranse så lenge han kan huske.

Ikke bare er det ingen som kan uttale det fulle navnet hans uten å begynne og stamme, men enda verre er det at han ofte blir kalt for russer. Men Abduzjaparov er usbeker, født i Tasjkent. Han er muslim med krimtatarske røtter.

Bortsett fra språket er det ingenting som han har til felles med de øvrige rytterne på Sovjetlandslaget, som gjerne er fra Moskva eller Leningrad. Og den russiske sykkeleliten lar ham føle at han ikke helt passer inn. Det er tøft å hevde seg i et fremmed miljø flere tusen kilometer hjemmefra.

Men den lille, svært kompakte rytteren fra Tasjkent har et unektelig talent på sykkelen. Hans gedigne lår er proppfulle av raske muskelfibre, som gjør at han kan spurte fra sine motstandere når som helst.

Slik vinner Abduzjaparov ritt øst for jernteppet, men han kan slå vestlige proffryttere også. Etappeseire fra Tour de l’Avenir eller Baby Giroen understreker dette.

Når han kommer på oppløpet, kryper den allerede lille spurteren enda mer sammen og blir nærmest til et prosjektil. Eneste forskjell er at en kule som regel skyter rett frem, mens Abduzjaparov sykler i bølgelinjer. Den rette veien til mål er ikke hans, og det er best å holde avstand til «zig-zag», som han kalles.

Ikke bare maltrakterer Abduzjaparov sykkelen sin, i det han vrir og vrenger den i spurt så den nesten brister, men også kollegaene hans blir utsatt for vold. De som kommer for nært usbekeren får smake på asfalten.

Utallige ganger har han sendt sine konkurrenter i bakken. Spurtstilen hans er mildt sagt aggressiv, og sykkellegenden Eddy Merckx snakker om at han en fare for hele feltet.

Men det blåser Abduzjaparov i.

Pseudonymer som «russisk Rambo» eller «Tasjkent terror» passer ham utmerket, fordi det avslører motstandernes frykt for å havne i nærkamp med ham. Angsten kan usbekeren bruke til sin fordel på de siste meterne. Alt spurt handler om for Abduzjaparov er gambling og viljen til å ta høy risiko. Og dersom han virkelig skulle velte selv en gang iblant, så reiser «terminatoren fra Tasjkent» seg like uberørt som Arnold Schwarzenegger.

Men det er én mann i pelotonen som ikke lar seg affisere av Abduzjaparovs opptreden.

Olaf Ludwig fra den lille sosialistiske republikken DDR. Maksimen om at «det å lære av Sovjetunionen betyr å lære å vinne» må gjerne gjelde for det politiske forholdet til russerne, men på sykkelen er det heller omvendt. Her er det DDR-landslaget som dominerer over sovjeterne på 1980-tallet. Mange av triumfene over fienden i de rød trøyene er det Ludwig som er ansvarlig for.

Mannen fra SG Dynamo Gera er et spurtfenomen av de sjeldne, som det nærmest er umulig å hamle opp med på flate etapper.

Den høyvokste og muskuløse østtyskeren er som et stort hjul som, først satt i sving, triller i stadig høyere fart. Men i motsetning til sin konkurrent fra Tasjkent, er Ludwig kjent for å holde linjen sin, selv i kaotiske sprintfinaler. Bare i prestisjefulle Fredsrittet vil Ludwig i løpet av sin karriere vinne hele 36 etappeseire, noe som vil gi ham kallenavnet «Mr. Friedensfahrt».

Som forbilde for barn og unge blir Ludwig i DDR oppdratt til å gratulere motstanderne sine med seieren, de få gangene dette måtte skje. Men når det gjelder Abduzjaparov prøver han heller å komme først i mål for å unngå å måtte rekke frem hånden.

Siste snev av sympati for rivalen blir borte, når østtyskeren tenker på de mange farlige situasjoner han har opplevd på hjulet til konkurrenten.

«Han kjører i luker, der det ikke er luker», sier Ludwig med henvisning til usbekerens uryddige sprintstil. Likefullt er ikke DDR-rytteren redd for å krige om posisjoner med Abduzjaparov. Alt Ludwig fokuserer på, er å ligge en sykkellengde foran motstanderen når de kommer på oppløpet for ikke å få ødelagt spurten sin. Og spurter de to imellom blir det mange av opp gjennom årene.

Første gang Ludwig møter på Abduzjaparov er i Fredsrittet i 1987, men det er ikke før året etter at duellen virkelig begynner å få sin egen dynamikk. På hver flate etappe i Fredsrittet utkjemper de to kamphanene et nådeløst spurtoppgjør. Det råder rent anarki i spurtene.

Mann mot mann handler kampen på oppløpssiden mer om aggresjon, skitne triks og rå kraft enn om smart kjøring eller taktisk overmakt på grunn av et vel innøvd opptrekk. Så vinner Ludwig karrierens største seier i OL i 1988.

Med Abduzjaparov på hjul støter «Thüringen-ekspressen» seg opp til en utbrytergruppe i finalen. Mens sovjeteren gambler på en avgjørende spurt, stikker Ludwig avgårde med få kilometer igjen til mål, og blir belønnet med OL-gull. Hans spurtrival derimot blir bare femte mann og opplever sin livs største skuffelse.

Men etter østblokkens kollaps snur forholdene. Både Ludwig og Abduzjaparov er nå proffer, men det er usbekeren som bestandig trekker det lengste strået. «Abdu» vinner klassikeren Gent-Wevelgem foran Ludwig, og også i Tour de France slår han tyskeren gjentatte ganger, og dette til tross for at Ludwig tidligere har vunnet den grønne trøyen. Arenaene for sprintduellene heter ikke lenger Øst-Berlin eller Warszawa, men Reims og Montpellier. Den største scenen av alle er dog Paris. Å kunne vinne over erkerivalen på Champs-Élysées er noe som trigger både Abduzjaparov og Ludwig.

Søndag, den 28. juli 1991 akter derfor begge ryttere å krysse mållinjen i praktgaten i Paris først.

Etter to seire i Tourens første uke leder Abduzjaparov poengkonkurransen, men han vil ha mer. Han vil ha etappeseieren på Champs-Élysées også. På Place de la Concorde, få hundre meter fra mål, ligger usbekeren i femte posisjon side om side med Ludwig. Farten er høy, og plutselig er Abduzjaparov først.

Han har ikke noe valg. Han må åpne spurten tidlig for ikke ufrivillig å bli til en opptrekker for Ludwig. Abduzjaparov akselererer.

Med senket hodet og blikket festet på styret stormer han mot mål. Men det han får ikke med seg, er at han mer og mer drifter mot gjerdet langs veien.

Pang!

Pedalen hans hekter i en metallfot på gjerdet. Abduzjaparov fyker over styret som en krasjdukke og river med seg flere av konkurrentene. Ludwig klarer å holde seg på sykkelen, men kommer ut av rytmen og blir slått på målstreken.

«Når jeg spurter, ser jeg ingen lenger, bare mållinjen. Jeg ser meg verken til venstre eller høyre, men bare rett frem», vil Abduzjaparov si etter den spektakulære velten, som han selv uten ytre påvirkning har vært årsaken til.

Blodig og forslått karrer han seg over målstreken for ikke å miste den grønne trøyen. Abduzjaparov får aldri anledning til å motta publikums heder og ære på podiet på Champs-Élysées, men blir sendt direkte til sykehuset med brukket kragebein. I etterkant oppstår det konspirasjonsteorier om at vestlige etterretningstjenester har satt opp den gigantiske reklamefiguren av en colaboks, som Abduzjaparov river med seg i velten, med overlegg.

Coca-Cola er tross alt symbol for det kapitalistiske livssyn.

Sammensvergelse eller ei, Abduzjaparov og Ludwig vil fortsette å krige mot hverandre i spurter til østtyskeren legger opp i 1996.

Et år senere blir Abduzjaparov tatt i doping og utestengt fra Tour de France. Han velger å avslutte karrieren umiddelbart og kommer aldri mer tilbake. På kort tid har sykkelmiljøet mistet to karismatiske ryttere. Jordnære, men betingelsesløse og beinharde syklister som med livet som innsats har utkjempet kamikaze-dueller i sprint i ti år.

Som representanter for en annen tid og et politisk system som for lengst har kollapset, vil Olaf Ludwig og Dzjamolidin Mirgarifanovitzj Abduzjaparov fort bli glemt.

Men spurtduellene deres minnes fremdeles den dag i dag.

KONTAKT