KODEORD: KAMIKAZE
Spurtduellene mellom Dzjamolidin Abduzjaparov og Olaf Ludwig på 1980- og 1990-tallet er i dag like beryktet som de er legendariske. Bataljen om å komme først i mål, gikk hardt ut over både konkurrentene og duellantene selv.
Tekst: Marcus Liebold. Foto: Cor Vos.
Dzjamolidin Mirgarifanovitzj Abduzjaparov har slitt med folks ignoranse så lenge han kan huske.
Ikke bare er det ingen som kan uttale det fulle navnet hans uten å begynne og stamme, men enda verre er det at han ofte blir kalt for russer. Men Abduzjaparov er usbeker, født i Tasjkent. Han er muslim med krimtatarske røtter.
Bortsett fra språket er det ingenting som han har til felles med de øvrige rytterne på Sovjetlandslaget, som gjerne er fra Moskva eller Leningrad. Og den russiske sykkeleliten lar ham føle at han ikke helt passer inn. Det er tøft å hevde seg i et fremmed miljø flere tusen kilometer hjemmefra.
Men den lille, svært kompakte rytteren fra Tasjkent har et unektelig talent på sykkelen. Hans gedigne lår er proppfulle av raske muskelfibre, som gjør at han kan spurte fra sine motstandere når som helst.
Slik vinner Abduzjaparov ritt øst for jernteppet, men han kan slå vestlige proffryttere også. Etappeseire fra Tour de l’Avenir eller Baby Giroen understreker dette.
Når han kommer på oppløpet, kryper den allerede lille spurteren enda mer sammen og blir nærmest til et prosjektil. Eneste forskjell er at en kule som regel skyter rett frem, mens Abduzjaparov sykler i bølgelinjer. Den rette veien til mål er ikke hans, og det er best å holde avstand til «zig-zag», som han kalles.
Ikke bare maltrakterer Abduzjaparov sykkelen sin, i det han vrir og vrenger den i spurt så den nesten brister, men også kollegaene hans blir utsatt for vold. De som kommer for nært usbekeren får smake på asfalten.
Utallige ganger har han sendt sine konkurrenter i bakken. Spurtstilen hans er mildt sagt aggressiv, og sykkellegenden Eddy Merckx snakker om at han en fare for hele feltet.
Men det blåser Abduzjaparov i.
Foto: Cor Vos.
Pseudonymer som «russisk Rambo» eller «Tasjkent terror» passer ham utmerket, fordi det avslører motstandernes frykt for å havne i nærkamp med ham. Angsten kan usbekeren bruke til sin fordel på de siste meterne. Alt spurt handler om for Abduzjaparov er gambling og viljen til å ta høy risiko. Og dersom han virkelig skulle velte selv en gang iblant, så reiser «terminatoren fra Tasjkent» seg like uberørt som Arnold Schwarzenegger.
Men det er én mann i pelotonen som ikke lar seg affisere av Abduzjaparovs opptreden.
Olaf Ludwig fra den lille sosialistiske republikken DDR. Maksimen om at «det å lære av Sovjetunionen betyr å lære å vinne» må gjerne gjelde for det politiske forholdet til russerne, men på sykkelen er det heller omvendt. Her er det DDR-landslaget som dominerer over sovjeterne på 1980-tallet. Mange av triumfene over fienden i de rød trøyene er det Ludwig som er ansvarlig for.
Mannen fra SG Dynamo Gera er et spurtfenomen av de sjeldne, som det nærmest er umulig å hamle opp med på flate etapper.
Den høyvokste og muskuløse østtyskeren er som et stort hjul som, først satt i sving, triller i stadig høyere fart. Men i motsetning til sin konkurrent fra Tasjkent, er Ludwig kjent for å holde linjen sin, selv i kaotiske sprintfinaler. Bare i prestisjefulle Fredsrittet vil Ludwig i løpet av sin karriere vinne hele 36 etappeseire, noe som vil gi ham kallenavnet «Mr. Friedensfahrt».
Som forbilde for barn og unge blir Ludwig i DDR oppdratt til å gratulere motstanderne sine med seieren, de få gangene dette måtte skje. Men når det gjelder Abduzjaparov prøver han heller å komme først i mål for å unngå å måtte rekke frem hånden.
Siste snev av sympati for rivalen blir borte, når østtyskeren tenker på de mange farlige situasjoner han har opplevd på hjulet til konkurrenten.
«Han kjører i luker, der det ikke er luker», sier Ludwig med henvisning til usbekerens uryddige sprintstil. Likefullt er ikke DDR-rytteren redd for å krige om posisjoner med Abduzjaparov. Alt Ludwig fokuserer på, er å ligge en sykkellengde foran motstanderen når de kommer på oppløpet for ikke å få ødelagt spurten sin. Og spurter de to imellom blir det mange av opp gjennom årene.
Første gang Ludwig møter på Abduzjaparov er i Fredsrittet i 1987, men det er ikke før året etter at duellen virkelig begynner å få sin egen dynamikk. På hver flate etappe i Fredsrittet utkjemper de to kamphanene et nådeløst spurtoppgjør. Det råder rent anarki i spurtene.
Mann mot mann handler kampen på oppløpssiden mer om aggresjon, skitne triks og rå kraft enn om smart kjøring eller taktisk overmakt på grunn av et vel innøvd opptrekk. Så vinner Ludwig karrierens største seier i OL i 1988.
Foto: Cor Vos.
Med Abduzjaparov på hjul støter «Thüringen-ekspressen» seg opp til en utbrytergruppe i finalen. Mens sovjeteren gambler på en avgjørende spurt, stikker Ludwig avgårde med få kilometer igjen til mål, og blir belønnet med OL-gull. Hans spurtrival derimot blir bare femte mann og opplever sin livs største skuffelse.
Men etter østblokkens kollaps snur forholdene. Både Ludwig og Abduzjaparov er nå proffer, men det er usbekeren som bestandig trekker det lengste strået. «Abdu» vinner klassikeren Gent-Wevelgem foran Ludwig, og også i Tour de France slår han tyskeren gjentatte ganger, og dette til tross for at Ludwig tidligere har vunnet den grønne trøyen. Arenaene for sprintduellene heter ikke lenger Øst-Berlin eller Warszawa, men Reims og Montpellier. Den største scenen av alle er dog Paris. Å kunne vinne over erkerivalen på Champs-Élysées er noe som trigger både Abduzjaparov og Ludwig.
Søndag, den 28. juli 1991 akter derfor begge ryttere å krysse mållinjen i praktgaten i Paris først.
Etter to seire i Tourens første uke leder Abduzjaparov poengkonkurransen, men han vil ha mer. Han vil ha etappeseieren på Champs-Élysées også. På Place de la Concorde, få hundre meter fra mål, ligger usbekeren i femte posisjon side om side med Ludwig. Farten er høy, og plutselig er Abduzjaparov først.
Han har ikke noe valg. Han må åpne spurten tidlig for ikke ufrivillig å bli til en opptrekker for Ludwig. Abduzjaparov akselererer.
Med senket hodet og blikket festet på styret stormer han mot mål. Men det han får ikke med seg, er at han mer og mer drifter mot gjerdet langs veien.
Pang!
Foto: Cor Vos.
Pedalen hans hekter i en metallfot på gjerdet. Abduzjaparov fyker over styret som en krasjdukke og river med seg flere av konkurrentene. Ludwig klarer å holde seg på sykkelen, men kommer ut av rytmen og blir slått på målstreken.
«Når jeg spurter, ser jeg ingen lenger, bare mållinjen. Jeg ser meg verken til venstre eller høyre, men bare rett frem», vil Abduzjaparov si etter den spektakulære velten, som han selv uten ytre påvirkning har vært årsaken til.
Blodig og forslått karrer han seg over målstreken for ikke å miste den grønne trøyen. Abduzjaparov får aldri anledning til å motta publikums heder og ære på podiet på Champs-Élysées, men blir sendt direkte til sykehuset med brukket kragebein. I etterkant oppstår det konspirasjonsteorier om at vestlige etterretningstjenester har satt opp den gigantiske reklamefiguren av en colaboks, som Abduzjaparov river med seg i velten, med overlegg.
Coca-Cola er tross alt symbol for det kapitalistiske livssyn.
Sammensvergelse eller ei, Abduzjaparov og Ludwig vil fortsette å krige mot hverandre i spurter til østtyskeren legger opp i 1996.
Et år senere blir Abduzjaparov tatt i doping og utestengt fra Tour de France. Han velger å avslutte karrieren umiddelbart og kommer aldri mer tilbake. På kort tid har sykkelmiljøet mistet to karismatiske ryttere. Jordnære, men betingelsesløse og beinharde syklister som med livet som innsats har utkjempet kamikaze-dueller i sprint i ti år.
Som representanter for en annen tid og et politisk system som for lengst har kollapset, vil Olaf Ludwig og Dzjamolidin Mirgarifanovitzj Abduzjaparov fort bli glemt.
Men spurtduellene deres minnes fremdeles den dag i dag.
FRANSK FORLIK
På 1960-tallet splittet duellen mellom Jacques Anquetil og Raymond Poulidor det franske samfunn i to leire. Antipodenes rivalisering førte til skilsmisser, slåsskamper og uvennskap, mens det sportslig sett kulminerte på en episk fjelletappe i Tour de France.
Tekst: Marcus Liebold. Oppslagsbilde: Wikipedia.
Rivaliteten mellom Jacques Anquetil og Raymond Poulidor oppstår under det franske mesterskapet i Rouen i 1961.
At det er Poulidor som blir mester på landeveien, og ikke Anquetil, er vondt å akseptere for byens store sønn. I Rouens gater har han vokst opp og på åkrene i Quincampoix har han tilbrakt store deler av barndommen med å plukke jordbær sammen med resten av familien.
Arbeidet er hardt, men gutten klager aldri uansett hvor vond ryggen måtte være. Å kunne tåle smerter er en egenskap som skal komme godt med når han først får oppdaget sin store lidenskap for sykling.
I fem timer og mer kan den unge franskmannen kjøre i den mest aerodynamiske posisjonen bak mopeden til treneren sin André Boucher uten noen gang å reise hodet. Beina til Anquetil tikker opp og ned som en metronom, mens resten av kroppen forblir ubevegelig.
Det er ikke uten grunn at folk kaller ham for «Monsieur Chrono». Han er en tempospesialist verden aldri har sett maken til. Hans tilhengere beundrer virtuositeten som Anquetil utstråler når han sykler mot klokka. Syklingens «lille Mozart» håndterer sykkelen på et vis som ikke er mulig å forstå. Det er som om Anquetil blir til en maskin. Presis og effektiv i kjørestilen, kjølig og distansert, men likevel stilfull og elegant i væremåten.
Med de høye kinnbein og det aristokratiske ansiktsuttrykket minner han mer om en filmstjerne enn om en syklist. Anquetil er selve personifikasjonen av det moderne Frankrike på 1960-tallet, som opplever sosial og økonomisk fremgang.
Foto: Cor Vos.
Helt annerledes er Raymond Poulidor.
Han representerer tradisjonelle verdier som ærlighet og edruelighet, og lever etter maksimen at hardt arbeid blir belønnet til slutt. Bare én er måteholden og ydmyk.
Sønnen til de to bøndene Martial og Maria Poulidor vokser opp på et småbruk i Sør-Frankrike, og må allerede i en alder av fjorten år forlate skolen for å hjelpe til med gårdsarbeidet.
Å trene på sykkel får han bare tid til på kveldene, og etter at han har jobbet hele dagen ute på jordene. Men den unge Poulidor har talent og vinner lokale sykkelritt. Premiepengene er en kjærkommen ekstrainntekt til familien. Drømmen om å bli proff er slettes ikke utopisk, bare han overlever militærtjenesten og krigen i Algerie.
Poulidor blir sendt bak frontlinjene som lastebilsjåfør, og føler at tiden han har for å bli profesjonell syklist renner ut i ørkensanden.
Mens Anquetil ved sin første deltakelse vinner «La Grand Boucle» i 1957, er Poulidor dømt til lediggang. Franskmannen legger på seg tolv kilo, som han først mister igjen når han blir plukket opp av Antonin Magne, sjefen i det franske profflaget Mercier.
Kjørestilen til Poulidor er sløsete. Han er ingen taktiker som Anquetil, men heller hissig og vågal. Det får bære eller briste i ritt. Sterk som en okse pleier Poulidor å nedkjempe motstanderne sine i fjellene eller i utmattelsesløp som Milano-Sanremo, som han for øvrig vinner i 1961.
«Poupou» er populær i folket, ikke bare fordi han er symbol for arbeiderklassen, men også fordi det aldri blir kjedelig rundt ham.
Foto: Cor Vos.
Poulidor er en ulykkesfugl av de sjeldne. Dersom han ikke får trøbbel med sykkelen i avgjørende øyeblikk, skader han seg garantert foran viktige ritt.
Som før Tour de France i 1962, når han brekker lillefingeren, i det som skulle vært den første virkelige duellen mellom ham og Anquetil. Men jo mer uflaks Poulidor har, desto mer sympati opplever han både hos tilhengerne og i pressen. «Den evige toeren» er en uuttømmelig kilde for ledige reportasjer, mens de ensformige suksesshistoriene om Anquetil fort tretter leserne.
Triumfene til «mester Jacques», slik han blir kalt etter sin fjerde seier i Tour de France i 1963, konstrueres ved tegnebrettet og eksekveres deretter klinisk korrekt. Alle problemer er løst på forhånd. Til og med manglende form kan det bøtes på.
Med doping.
«Det vokser ikke små trær i jungelen», bekjenner Anquetil frimodig.
Utsagn som dette får Poulidor til å rase. Mens han strever for å bære den gule trøya, men aldri vil klare det, ikke en eneste dag engang, skryter Anquetil av dopingbruken sin, som tåles av selveste president Charles de Gaulle. Men i 1964 skal Poulidor en gang for alle stoppe kjeften på erkerivalen sin.
I mai vinner han med Spania rundt sitt første treukersritt, noe som gir ham selvtillit foran Tour de France. Den uforløste kan endelig bli forløst, ikke minst når han på de harde fjelletappene klarer å spille ut klatrestyrken sin.
Men også Anquetil er sikker på at han, takket være tre individuelle tempoer, vil vinne Tour de France, og med dette inngå i historiebøkene som den første rytteren, som vinner rittet fem ganger. Nervene er på bristepunktet både hos rytterne og publikummet når Touren tråkkes i gang denne sommeren.
For første gang vises rittet på tv, og millioner av franskmenn følger med på det som utvikler seg til å bli århundrets sykkelduell.
Tvekampen de to rivalene imellom våger frem og tilbake.
Foto: Cor Vos.
Poulidor har overtaket etter Alpeetappene, men Anquetil utligner forspranget med to temposeiere. To dager før målgang på Parc des Princes i Paris er det ikke engang ett minutt som skiller Anquetil i den gule trøya fra Poulidor på annen plass.
Avgjørelsen om sammenlagtseieren i Tour de France må falle på rittets siste fjelletappe i Auvergne.
Det er i den fjorten kilometer lange, stupbratte stigningen opp vulkanfjellet Puy de Dôme at Poulidor og Anquetil skal finne ut hvem av de to som er best.
Men den som venter på en maktdemonstrasjon fra Poulidor eller en genistrek fra Anquetil venter forgjeves. Begge ryttere kjører på grensen av deres fysiske kapasitet. Svette renner over syklistenes bleke ansikter, mens de apatisk stirrer fremover. Anquetil sliter mest, men klarer å skjule det for Poulidor.
Når Lance Armstrong mange år senere får Jan Ullrich til å tro at han har en dårlig dag, så er dette ikke mer enn et billig triks. Anquetil derimot viser ferdighetene til en mesterlig skuespiller når han later som om han er i bra slag, selv om han er på stålet.
Og så skjer det at Anquetil og Poulidor ikke bare side om side, men skulder mot skulder sykler opp stigningen. Med hele deres overkropp lener rytterne seg mot hverandre. De kan kjenne hverandres albuer og varme åndedrag.
Ingen av rivalene tørr å ligge bak samtidig som ingen av dem er i stand til å distansere den andre. Poulidor prøver, men alt han klarer er å slite seg løs på de siste meterne. Et rykk kommer aldri.
At Anquetil til slutt taper noen sekunder, er ikke nok til at Poulidor kan overta ledelsen i sammendraget. I mål er begge ryttere nær en kollaps, men uttrykker gjensidig respekt for hverandre og anerkjenner omsider at de er jevnbyrdige konkurrenter.
Duellen ender med forlik.
Foto: Cor Vos.
Selv om Anquetil til slutt vinner sin femte Tour de France, er Poulidor ikke misfornøyd med sin andre plass. Vel så mye verdt som seieren er vissheten om at verdens beste sykkelrytter ikke er usårbar.
Det vil komme et nytt Tour de France.
Men verken «mester Jacques» eller «Poupou» vet på dette tidspunktet at de ikke vil utkjempe flere dueller mot hverandre lenger.
Anquetil kommer ikke til å stille til start i Tour de France i 1965, og legger opp som syklist året etter. En æra er slutt.
Når det i mai 1987 blir kjent at Anquetil har fått magekreft, ringer Poulidor til sin tidligere konkurrent for å støtte han i kampen mot sykdommen. Begge har blitt venner etter karrieren. Men Anquetil vet at han ikke har lenge igjen å leve. Galgenhumor har han likevel.
“Beklager, men du har ikke flaks denne gangen heller, Poulidor. Du vil bli bare nummer to igjen.”
Jacques Anquetil døde den 18. november 1987, kun 53 år gammel. Raymond Poulidor døde den 13. november 2019, 83 år gammel. Syklisten Mathieu Van der Poel er hans barnebarn.
Foto: Cor Vos.
ALLIERTE FIENDER
På midten av 1980-tallet utkjempet lagkameratene Bernard Hinault og Greg LeMond en nådeløs duell om å være verdens beste syklist. Tvekampen deres i Tour de France var ispedd drama og intriger.
Tekst: Marcus Liebold. Foto: Cor Vos.
Til helvete med Frankrike og snobben i Paris.
Bernard Hinault er ingen franskmann. Han er Bretoner.
Men uansett hvor mange ganger han gjentar det, omtaler journalistene hans seire som helfranske triumfer. De skriver om en ny fransk æra i sykkelsporten, og kaller ham for den nye Jacques Anquetil. Men hva faen vet vel de?!
Anquetil, denne jyplingen, var sykelig opptatt av oppmerksomhet, mens han, Bernard Hinault, kunne ikke brydd seg mindre om den offentlige mening. Han sykler ikke for å tilfredsstille folks forventninger, men for å vinne.
Det å være født i Yffiniac, en liten landsby i karrige og forblåste Bretagne, betyr å være upretensiøs og jordnær. Akkurat slik som faren til Bernard er.
Foto: Cor Vos.
En enkel arbeider som bygger jernbanespor 365 dager i året, uansett om det snør eller sola steker. Da kan en vel forvente at sønnen har samme innstilling som syklist. Det er hans fordømte plikt å vinne.
365 dager i året.
Ikke uten grunn kaller folk ham for «Le Blaireau», grevlingen. Hinault graver seg gjennom feltet gang på gang og kommer bestandig først i mål. Han har vunnet Tour de France fire ganger allerede. Han er verdensmester og har triumfert i klassikere som Paris-Roubaix eller Il Lombardia. Når en liten snøstorm får halvparten av disse sveklingene til å stå av Liège-Bastogne-Liège et år, er det vel på sin plass at han vinner dette rittet også.
Hinault er sjefen over alle sjefer i feltet, og har vært det siden han ble proff i 1975.
Samme år, som Bretoneren Hinault blir profesjonell, står en 14 år gammel gutt langs en støvete hovedvei i Nevada og følger med på et lokalt sykkelløp. Hans navn er Greg LeMond og han har nettopp bestemt seg for å bli syklist.
På farmene i Washoe Valley der han har vokst opp på går de i cowboy-klær, og «stars and stripes» veiver i vinden. Gutten er patriot og stolt av å være amerikaner.
Motstanderne har som regel ikke snev av sjanse til å hevde seg når Greg står på startstreken. Dominansen hans i ritt og det umettelige behovet for å vinne gir ham kallenavnet «LeMonster».
Foto: Cor Vos.
Fra junior-VM i Argentina i 1979 kommer han hjem med gull-, sølv- og bronsemedalje rundt halsen. Kun den amerikanske boikotten av OL i Moskva året etter gjør at han ikke får bli olympisk mester. Istedenfor blir Greg med landslaget til Europa og sykler ritt i Frankrike.
Som første amerikaner i historien vinner han etapperittet Circuit de la Sarthe, og vekker slik interessen til Cyrille Guimard. Sportsdirektøren til det meritterte Renault-laget ser en fremtidig vinner av Tour de France i 19-åringen, og Guimard forstår seg på faget. Det var tross alt han som oppdaget Bernard Hinault i sin tid og fikk ham til å vinne store seire for Renault.
LeMond og Hinault blir en uslåelig duo. Dette må jo rytterne selv forstå også.
De forstår det ikke.
Hissigproppen Hinault tar det personlig hver gang en annen rytter prøver seg i et ritt han selv har ambisjoner om å vinne. Når denne rytteren sykler på hans eget lag, blir det enda verre. Men «L’Americain» LeMond lar seg ikke skremme av kapteinen sin. Sykling er først og fremst et levebrød. Gjør han en god jobb og vinner mange ritt, tjener han tilsvarende mye penger.
En simpel logikk.
Og etter at LeMond nylig har blitt verdensmester, må også Guimard innse at tiden er inne for et skifte i spissen på Renault.
Men at diskusjonen om et glass vin skulle føre til krangel, nærmest håndgemeng og så til bruddet mellom sportsdirektøren og Hinault, hadde selv ikke LeMond trodd.
Foto: Cor Vos.
På en annen side er det nye laget til Hinault, La Vie Claire, et friskt pust i sykkelsporten. Ikke minst sitter pengene løst hos lageieren og forretningsmannen Bernard Tapie. Når han vifter med de store pengesedlene, og tilbyr LeMond én million dollar i lønn over tre år, er amerikaneren og Bretoneren plutselig lagkamerater igjen.
Så skal Tour de France bli scenen til duellen mellom noen av tidenes største egoister i sykkelsporten.
Etter en sterk prestasjon og sammenlagtseier i Giro d’Italia i 1985, går Hinault inn i Touren som kaptein. Med LeMond som hjelperytter i særklasse bør det være en enkel sak å bære den gule ledertrøya til Paris for femte gang i karrieren.
Men det viser seg å være mer vrient enn planlagt.
«Grevlingen» har vunnet to individuelle tempoer og leder rittet, når han på den 14. etappen til Saint-Étienne velter og brekker nesa. Så blir vondt verre.
I Pyreneene henger han plutselig ikke med topprytterne over Col du Tourmalet. Mens Hinault strever bak, prøver LeMond å nøytralisere angrepene i front og sklir av gårde. Som andre mann i sammendraget har amerikaneren en gylden anledning til å overta ledertrøya uten direkte å angripe kapteinen sin. Men så får LeMond beskjed fra sportsdirektøren om å vente. Verst er det dog at Köchli lyver om tidsavstanden ned til Hinault.
Det er ikke sekunder som skiller lagkameratene, men minutter. Til slutt går hele det taktiske momentet opp i røyk, i det som LeMond føler er en fransk konspirasjon mot han. Det nytter lite at lagledelsen og Hinault etter etappen bedyrer at amerikaneren vil bli kaptein i neste års utgave av Tour de France. Om forholdet mellom de to rivaler så langt var anspent, er de nå uvenner.
Hinault vinner Touren, ja, men tillitt og lojalitet har veket plass for mistenksomhet og egoisme.
Lovnadene som ble gitt til LeMond året før, er det få i La Vie Claire som kan huske i juli i 1986.
Foto: Cor Vos.
Bernard Hinault har tross alt mulighet til å bli den første rytteren i sykkelhistorien som vinner Tour de France seks ganger. Han kan bli større enn legenden Eddy Merckx. LeMond får gjerne tro at han er kaptein, men «grevlingen» vil undergrave planene hans.
Hinault erklærer nemlig at tempoetappen i Nantes vil avgjøre hvem som er sterkest, og hvem det skal sykles for i Touren.
At LeMond punkterer, senere må bytte sykkel og taper noen sekunder til Hinault, bekrefter vel at franskmannen er den egentlige kapteinen i år også.
I hvert fall oppfører han seg slik, når han på vei til Pau starter et bakholdsangrep på LeMond.
Rett ved langesonen kjører Hinault og lagkameraten Jean-François Bernard ifra, mens amerikaneren intetanende sykler bak i feltet. Forspranget til Hinault er snart så stort, at LeMond er nødt til å ta opp jakten på franskmannen for ikke å være ute av sammendraget. I mål blir det nærmest slåsskamp mellom rivalene, når Hinault får vite at hans lagkamerat har gått etter ham.
LeMond er så fortvilet og sint at han truer med å trekke seg fra Touren, men velger istedenfor å vinne etappen dagen derpå.
Krigen de to imellom fortsetter til L’Alpe d’Huez, når de tilsynelatende som venner sykler arm i arm over målstreken. Hinault vinner etappen, mens LeMond avgjør kampen om den gule ledertrøya.
Tror han.
Fordi allerede under intervjuet etter målgang forteller Hinault at det ikke er over før de sykler inn på Champs-Élysées.
LeMond får hakeslepp.
Foto: Cor Vos.
Hinault gir seg ikke på harde møkka. Først når den franske statsministeren Jacques Chirac overrekker ham vinnertrofeet i Paris, er LeMond virkelig trygg på at han har vunnet rittet.
Som første amerikaner i historien vinner han Tour de France og introduserer med dette stormakten USA for sykkelsporten. Selv om han blir skutt ved en jaktulykke året etter, skal Greg LeMond vinne verdens mest prestisjefulle sykkelløp ytterligere to ganger i karrieren.
Men Bernard Hinault blir aldri motstanderen hans mer. Fordi den 14. november 1986, på bursdagen sin, legger «grevlingen» opp. En dag som han for øvrig har bestemt seg for seks år tidligere.
Bretonere er upretensiøse.
VINNERNE PÅ MONT VENTOUX
Dette er Tour de France etappevinnerne på Mont Ventoux.
Tekst: Marcus Liebold. Foto: Cor Vos.
13. juli 1958: Charly Gaul (LUXEMBOURG)
18. etappe fra Bédoin – 21,5 km individuell tempo
«Ikke glem at jeg er slakter av yrke. Jeg skal flå deg, Bobet!» Den kun 1,73 meter høye og 64 kilo lette Charly Gaul er fremdeles illsint. I Giro d’Italia året før har franskmannen Louison Bobet utnyttet en tissepause til den luxembourgske klatreren for å rykke fra motstanderen sin og slå han i sammendraget. Nå i 1958 er tiden inne for hevn. På tempoen opp til Mont Ventoux innhenter Gaul først konkurrenten sin, før han sykler ved siden av ham i det som føles som en evighet. Gaul mønstrer Bobet med nedverdigende blikk. «Jeg kan slå deg når som helst.» Gaul stikker fra franskmannen og vinner både etappen og Touren det året.
Foto: Wikipedia.
6. juli 1965: Raymond Poulidor (FRANKRIKE)
14. etappe fra Montpellier – 173 km fellesstart
Frankrikes «evige toer», Raymond Poulidor, feirer en sjelden triumf på toppen av Mont Ventoux. Ti kilometer fra mål rykker den franske klatreren fra sin argeste konkurrent i sammendraget, den unge Felice Gimondi. Italieneren ser ut til å kollapse på vei til toppen, men henter seg inn igjen og forsvarer den gule ledertrøyen med liten margin. I Paris blir Poulidor, hvem hadde trodd det, nummer to bak Gimondi. Likevel hylles «Poupou» for seieren på Mont Ventoux den dag i dag.
Foto: Cor Vos.
10. juli 1970: Eddy Merckx (BELGIA)
14. etappe fra Gap – 170 km fellesstart
Til og med «kannibalen» viser menneskelige trekk. Med skjelvende bein og fullstendig sluttkjørt står Eddy Merck på toppen av Mont Ventoux og gisper etter luft. Den stekende sola har nok en gang forvandlet fjellets siste parti til et ørkenlandskap. «Beklager, jeg orker ikke mer», stønner belgieren, før han får på oksygenmaske, og blir kjørt bort til hotellet i ambulanse.
Foto: Cor Vos.
13. juli 1972: Bernard Thévenet (FRANKRIKE)
11. etappe fra Carnon-Plage – 207 km fellesstart
Det er et eneste stort mirakel at franske Bernard Thévenet fremdeles er med i Tour de France denne 13. juli. Noen dager i forveien har han trynet i Pyreneene, pådratt seg en kraftig hjernerystelse og mistet hukommelsen en stund. Men på vei opp Mont Ventoux husker han plutselig kallenavnet sitt. «Jegeren» Thévenet jakter på kannibalen Eddy Merckx, kjører fra belgieren og vinner en legendarisk seier.
Foto: Cor Vos.
19. juli 1987: Jean-François Bernard (FRANKRIKE)
18. etappe fra Carpentras – 36,5 km individuell tempo
Fem dager etter at Dag Otto Lauritzen som første nordmann har vunnet en etappe i Tour de France, venter en nådeløs bakketempo på rytterne. Som eneste syklist bruker franskmannen Jean-François Bernard en temposykkel på de innledende kilometere opp til Mont Ventoux, før han etter hvert skifter til en lettere klatresykkel. Den tidligere Tour de France vinneren Bernard Hinault har tipset sin landsmann om å kjøre på en 39x19 girutveksling. Bernard nærmest visper mot toppen, mens norske Dag Otto Lauritzen derimot får muskelbrist på vei opp fjellet.
Foto: Cor Vos.
13. juli 2000: Marco Pantani (ITALIA)
12. etappe fra Carpentras – 149 km fellesstart
Marco Pantani har lagt ut på et imponerende solobrudd opp Mont Ventoux. Lenge ser det ut til at «piraten» vil vinne etappen, men så angriper dominatoren Lance Armstrong og tetter luken til italieneren. Både Pantani og Armstrong spurter inn i den siste kneiken mot mål, men så stopper amerikaneren plutselig opp og overlater seieren til Pantani. Gave eller fadese? Armstrong angrer senere, Pantani derimot blir fortsatt hyllet for bragden.
Foto: Cor Vos.
21. juli 2002: Richard Virenque (FRANKRIKE)
14. etappe fra Lodève – 221 km fellesstart
Etter snaue seks timer i sadelen, krysser Richard Virenque mållinjen på Mont Ventoux og peker mot himmelen. Den franske klatrespesialisten, som året i forveien var utestengt på grunn av doping, er bokstavelig talt tilbake på toppen. I hele dag har Virenque syklet i en elleve mann sterk utbrytergruppe, før han ni kilometer fra mål takker for seg og klatrer alene mot toppen. Lenger ned i fjellet demonterer amerikaneren Lance Armstrong konkurrentene sine i vanlig stil, men må ta til takke med tredjeplassen. Både Virenque og Armstrong er dopet til hårspissene.
Foto: Cor Vos.
25. juli 2009: Juan Manuel Gárate (SPANIA)
20. etappe fra Montélimar – 167 km fellesstart
Den tyske tempokongen Tony Martin overrasker hele verden med sin prestasjon på Tourens nest siste dag. I første gir ruller «Der Panzerwagen» ustoppelig oppover fjellet, og gir heller ikke opp når bruddkameraten Juan Manuel Gárate angriper tyskeren med bare én kilometer til mål. I den siste kneiken derimot tar tyskernes krefter slutt. Gárate legger noen få meter mellom seg og Martin og vinner etappen. Rabobank-rytteren blir den første spanjolen i historien som triumferer på Mont Ventoux.
Foto: Cor Vos.
14. juli 2013: Chris Froome (STORBRITANNIA)
15. etappe fra Givors – 242,5 km fellesstart
Den franske nasjonaldagen i 2013 skal feires med en Tour de France etappe utenom det vanlige. Det er ikke nok med tøffe 242 kilometer, men monsteretappen skal avsluttes på Mont Ventoux i tillegg. Nairo Quintana ligger i front og jakter på en prestisjefull seier, før Chris Froome støter seg opp til kolombianeren. Med vill tråkkfrekvens spurter den hvite kenyaneren til målstreken, og lar Quintana se ut som en statist. Det er på Mont Ventoux Chris Froome legger grunnmuren til sin første sammenlagtseier i Tour de France.
Foto: Cor Vos.
14. juli 2016: Thomas De Gendt (BELGIA)
12. etappe fra Montpellier – 178 km fellesstart (etappen ble forkortet og endte på Chalet Reynard 6 km fra toppen)
Belgieren Thomas De Gendt sikrer seg en historisk seier etter å ha ristet av seg den ene etter den andre rytteren av det opprinnelige trettenmannsbruddet. I sterk motvind spurter De Gendt over målstreken, som på grunn av værforholdene har blitt flyttet fra toppen på Mont Ventoux og ned til Chalet Reynard. Det er faktisk bekymringene over å havne utenfor tidslimiten, som er årsaken til at belgieren går i brudd på etappen. På en dag der Chris Froome i gul ledertrøye løper opp fjellet, går etappeseieren til bruddkongen Thomas De Gendt nesten i glemmeboka.
Foto: Cor Vos.
EN DJEVELSK DUO
Rivaliseringen mellom Gino Bartali og Fausto Coppi var langt mer enn bare den sportslige tvekampen til to usedvanlige sykkelryttere. Duellen til de to «campionissimi» ble også til et symbol for et splittet italiensk samfunn med store politiske og sosiale skiller.
Tekst: Marcus Liebold.
Det fascistiske diktaturet til Benito Mussolini og annen verdenskrig avleder bare midlertidig fra at Italia i det forrige århundre er et todelt land.
På den ene siden de fattige og lite utviklede regionene i sør. Her preger landbruk, konservatisme og mafiaen dagliglivet.
På den andre siden det industrialiserte og velhavende Nord-Italia. Et godt fungerende produksjonssamfunn, mekanisk og kjølig, men uten sjel.
Forskjellene mellom nord og sør splitter italienerne i ulike leire. De er enten kristendemokrater eller kommunister. De er enten religiøse eller ateister, og de støtter enten Bartali eller Coppi, to syklister som har blitt et symbol på Italias indre konflikter.
1914, når skuddene fra Sarajevo utløser første verdenskrig, kommer Gino Bartali til verden i Firenze. Fem år senere blir Fausto Coppi født i Castelliana, et lite sted i Piemonte.
Begge er arbeiderbarn. Bartali er sønn av en muremester, og heller ikke Coppi er født med sølvskje i munnen.
Unge Coppi er ofte syk, lei av skolen, og blir i en alder av 13 år slakterlærling. Den spinkle gutten er melankolsk og innesluttet, men på sykkelen skifter han karakter og viser frem sitt unike talent i ritt. Coppi drømmer om å bli profesjonell syklist, akkurat som den fem år eldre Bartali.
Foto: Cor Vos.
Også Bartali har siden 13-års alderen syklet aktivt, men er en annen type enn Coppi. De grove ansiktstrekkene til Bartali minner heller om en bokser enn om en syklist. Bartali har en bestemt opptreden. Han er hjertelig, livsglad og i starten av 1930-tallet allerede en lovende amatør. I 1935 tar han steget opp i proffenes rekker. Bartali blir italiensk mester, dominerer Giroen to år på rad og vinner ikke minst Tour de France i 1938. Legnano-rytteren er en formidabel klatrer, og har det ingen annen syklist har. Det runde tråkket. Selv i de bratteste stigninger tråkker Bartali elegant. Han er lagets ubestridte kaptein, helt til Fausto Coppi blir hentet til samme lag i 1939.
Nå er det Coppi som bærer «Maglia Rosa» i Giro d’Italia, mens Bartali vinner Milano-Sanremo. Enn så lenge er de ikke rivaler, bare lagkamerater. Duellen får vente, fordi det er krig.
Coppi blir innrullert og sendt til Tunisia, der han i kamphandlinger mot britene blir tatt til fange. Bartali derimot tilslutter seg de italienske partisanene. På oppdrag fra erkebiskopen i Firenze transporterer han falske papirer, som skaffer hundrevis av jøder en ny identitet. Med dokumentene godt gjemt i stålrammen på sykkelen sin, tilbakelegger katolikken mil etter mil for den italienske motstandsbevegelsen og nestekjærlighetens skyld. Ikke uten grunn kalles Bartali for den «syklende munk».
For den dypt religiøse sykkelrytteren er det en selvfølge at han hvert år under Tour de France valfarter til grotten til den hellige Bernadette i Lourdes og legger ned blomsterkranser. Bartalis audienser hos paven er tallrike, selv om også Coppi blir tatt imot av Pius XII.
Men Coppis vandel er ikke plettfri sett fra et tradisjonalistisk ståsted. Coppi bryter med de etablerte moralforestillinger når han innleder en affære med «den hvite damen» Giulia Occhini selv om begge er gift. På 1940-tallet er utroskap fremdeles straffbart i Italia, og paven oppfordrer Coppi offentlig til å avslutte forholdet. Når Coppi avviser fordringene, nekter Pius XII. på sin side å velsigne hans deltakelse i Giro d’Italia, og tillater at publikum spytter på ham.
Det blir masseslagsmål mellom tilhengerne til Coppi og Bartali, som er minst like beryktede som duellene til deres helter.
Ved krigens slutt har begge skilt lag. Mens Bartali fortsatt sykler for de grønne firfislene til Legnano, kjører Coppi nå for de blå ørnene til Bianchi. De tidligere lagkameratene har blitt til innbitte rivaler, og i 1948 når duellen et foreløpig høydepunkt.
Foto: Cor Vos.
Hjemme i Italia er det Coppi som er best. Han vinner Giroen for tredje gang i karrieren, men føler seg ikke moden nok for Tour de France ennå. Her er det Bartali som dominerer fullstendig. «Den hellige» vinner hele sju etapper, og sikrer seg sin andre sammenlagtseier i Touren etter 1938.
Bragden er enestående sportslig sett, men har en politisk dimensjon også. Seieren gir italienerne adspredelse, og forhindrer at landet etter et attentat på en kommunistisk partileder går under i borgerkrig.
I VM samme år blir det kaos likevel. Favorittene Coppi og Bartali bare vokter hverandre uten å bry seg om resten av feltet. Til slutt stopper de opp, går av syklene og bryter rittet. Deres absurde logikk tvinger dem heller til å tape enn å hjelpe hverandre til seier.
Det italienske sykkelforbundet utestenger fedrelandsforræderne i noen måneder, men allerede året etter skal «duoen fra helvete» sammen vinne Tour de France for Italia. Det åpenbare luksusproblemet er et mareritt for landslagssjefen Alfredo Binda.
Hvordan skal han få kamphanene til å hjelpe hverandre? Hvordan skal han utnytte deres ulike mentalitet til en felles fordel?
Bartali er en rytter av den gamle skolen. Han er sterk av natur og sykler på følelsen. Noen glass Cognac og et par sigarer gjør da ingen skade. Coppi derimot er opptatt av moderne treningslære. Han leser litteratur om aerodynamikk og kosthold, og er på diet, mens konkurrentene er glad bare de får spist nok i denne magre etterkrigstiden.
Foto: Wikipedia.
Men Binda er en slu taktikker. Han avgjør at verken Bartali eller Coppi blir kaptein, og får dem til å inngå en fredsavtale før rittet. Når Tour de France kommer til Pyreneene og etter hvert Alpene, vil det nok vise seg hvem av de to som er sterkest.
Problemet er bare at både Bartali og Coppi får en ulykksalig start i Touren. De ligger allerede langt bak i sammendraget, når Coppi på den femte etappen til Saint-Malo tryner og taper enda flere minutter.
Men det som ser ut til å bli en italiensk fiasko, er bare ouverturen til en av Tour de France’ største dueller. Coppi starter opphentingen ved å vinne en tempo og viser sin klasse i Alpene. I Briançon gir han etappeseieren til sin argeste konkurrent, Bartali, som har bursdag den dagen.
Gesten er ikke bare en takk for Bartalis hjelp i rittet så langt, men en anerkjennelse av en verdig motstander. Dagen derpå triumferer Coppi i Aosta-dalen og tar over den gule ledertrøya fra Bartali. Tvekampen de to imellom løfter både Coppi og Bartali til nye høyder, og lar de øvrige rytterne se ut som statister. Coppi vinner Touren til slutt, mens Bartali må nøye seg med andre plass i sammendraget.
Og selv om begge skulle fortsette å vinne store ritt, og utkjempe mange dueller, skulle 1949 bli det siste året der Gino Bartali og Fausto Coppi møttes som likeverdige rivaler.
GALSKAPENS AVL
Ingen annen tvekamp har preget moderne sykling mer enn duellen mellom Lance Armstrong og Jan Ullrich.
Tekst: Marcus Liebold. Foto: Cor Vos.
Den ellers så suverene Lance Armstrong ser ut til å slite.
Med apatisk ansiktsuttrykk har Texaneren kjempet seg gjennom denne tiende etappen i Tour de France. Opp fjellene Col de la Madeleine og Glandon har han stadig dinglet på halen av feltet. En uvant posisjon å ligge i for sykkelsportens nye gallionsfigur som de siste to år har dominert verdens mest prestisjefulle ritt. Telekom-rytterne rundt Jan Ullrich er sikre på at strikken snart vil ryke for Armstrong. Senest i den fjorten kilometer lange avgjørende stigningen opp til syklingens valhall, Alpe d’Huez, vil det være «game over» for U.S. Postal-kapteinen.
På flatene etter Bourg d’Oisans kjører Ullrichs hjelperyttere derfor et meget hardt tempo, og leverer den tyske mesteren i en perfekt posisjon inn i klatringen. Men så kvikner Armstrong plutselig til. I sin karakteriske lett dansende stil kommer han i front og tar kommandoen i gruppen.
Så fryser øyeblikket.
Med ti kilometer igjen til toppen snur amerikaneren seg rundt og kaster et blikk over skulderen på rivalen sin. Armstrong stirrer rett inn i øynene til Ullrich. Blikket er foraktelig, nærmest nedverdigende og varer i en liten evighet. Ullrich senker hodet til slutt. Han har verken krefter til å svare på provokasjonen eller angrepet.
I mål taper han nesten to minutter til Texaneren, som har lurt hele verden og fremfor alt kontrahenten sin. Ullrich er en slagen mann. Nederlaget fra Alpe d’Huez i 2001 vil plage han for resten av livet.
***
«The Look» har gått inn i historien som kun én av mange episoder i duellen mellom nittitallets fremste sykkelikoner Lance Armstrong og Jan Ullrich. Armstrong mot Ullrich er historien om umenneskelige prestasjoner i en forbitret kamp om syklingens gjeveste premie, den gule trøya. Hver sommer i fem år. Det er iscenesettelsen av et hat-elsk-forhold mellom tidenes mest besatte sykkelrytter og århundrets sykkeltalent. Men det er også fortellingen om to skikkelser fra ulikt opphav med diametralt forskjellig verdisett, men felles skjebne.
På den ene siden den storkjeftete, bøllete, men dog karismatiske Texaneren Lance Armstrong. En gutt som gjennom hele oppveksten har savnet en farsfigur, og som har et djevelsk sinne i seg av den grunn. Kun konkurransesykling døyver raseriet hans, om han vinner iallfall.
På den andre siden den beskjedne, nærmest ubehjelpelige og flegmatiske østtyskeren Jan Ullrich. Også han vokser opp uten far, men blir til gjengjeld sendt til internat i Øst-Berlin for å lære lydighet og disiplin. Syklist er han uansett. Den beste verden har sett på mange tiår i følge trenerne hans. En ny Eddy Merckx eller Bernhard Hinault. Det er bare et spørsmål om tid før Armstrong og Ullrich skal krysse hverandres vei i internasjonale storritt.
Men den første tvekampen mellom de to usedvanlige syklister er faktisk en fjernduell, lenge før de møter på hverandre i samme ritt. Under verdensmesterskapet i Oslo i 1993 henter de hver sin gullmedalje. På en solfylt og varm sensommerdag spurter den nitten år gamle Jan Ullrich først over målstreken ved rådhusplassen og vinner amatørenes VM. Dagen derpå knuser den to år eldre Lance Armstrong den samlede verdenseliten i pøsregn. Den lille verdensmesteren Ullrich ser opp til det store forbildet Armstrong som strutter av energi og viljestyrke. Men i august i 1993 tenker verken Ullrich eller Armstrong på å kjempe mot hverandre i Tour de France ennå.
Texaneren har riktignok prøvd seg på den store sløyfen gjennom Frankrike både i ’93 og ’94, men begge ganger uten hell. I 1995 fullfører han for første gang, kun for å stå av på den sjette etappen året etter. Armstrong har kreft. Sjansen hans for å overleve estimerer legene til tre prosent. Mens Armstrong kjemper mot døden, sykler Ullrich sin første Tour de France og blir andre mann i sammendraget med en gang. I Armstrongs fravær vinner Jan Ullrich Touren i 1997 og utløser en sykkelbølge i Tyskland.
«Solkongen» er den nye ledestjernen i tysk idrett og fort like populær som Boris Becker eller Michael Schuhmacher. Men mennesket Ullrich vokser ikke like raskt som idolstatusen hans gjør. Hele Tyskland eier en bit av Ullrich nå. «Uns Ulle» har ikke lenger et privatliv. I avisene diskuteres hans forkjærlighet for sjokolade og sportsbiler, men også det vonde kneet hans, som gjør at han ikke kan stille til start i Tour de France i 1999. Fra sofaen følger Ullrich med på hvordan den gjenoppståtte Lance Armstrong holder lekestue med konkurrentene i Frankrike. For et eventyr det er. Amerikaneren var erklært død, nå står han øverst på pallen på Champs-Élysées i Paris. Enn så lenge aner da ingen at både Armstrong og Ullrich er proppfulle av doping.
I 2000 er det så duket for den første duellen mellom rivalene. Men det blir aldri en reell fight mann mot mann, fordi Ullrich ikke er i god nok form. Etter tre uker ligger Ullrich over seks minutter bak Armstrong på andre plass i sammendraget. Han er bare best av resten. At tyskeren to måneder senere vinner gaterittet i OL er kun en trøstepremie for nederlaget i Touren. Men så kommer 2001.
Den olympiske mesteren fra Sydney har hatt en bra vårsesong. Mens Armstrong kun fokuserer på Tour de France, har Ullrich allerede Giroen i beina og selvtillit i hodet. Duellen i Tour de France ser ut til å bli jevnere igjen. Ikke minst heier tilskuerne på den sympatiske og jordnære tyskeren. De er lei av den arrogante amerikaneren som er nådeløs mot motstanderne sine i ritt. De er lei av at Armstrong skiller verden i to lag. I de som er for ham, og i de som er imot ham. Men Texaneren er slu. Han utnytter situasjonen og stiliserer seg som outsider i Touren. Han spiller død, før han i Alpe d’Huez starter det store «Lance Armstrong showet». På fem dager vinner han tre etapper. Med flere minutters ledelse over rivalen sin, kan han også tillate seg å vente på Ullrich når han kjører ut i grøfta på vei ned fra Col du Peyresourde i Pyreneene. Allerede en uke før Paris strekker Ullrich våpnene.
Armstrong ligger stadig et skritt foran ham, ikke minst når det gjelder doping. Etter nok en andre plass i Touren begynner laglederne i Team Telekom dog å tvile på om Jan Ullrich virkelig er god nok til å gjenta bedriften fra ’97. Ullrich øker treningsmengden, og starter sesongen tidligere enn noensinne før. Allerede i januar svetter han i Tour of Qatar for å komme i form, men det han ennå ikke vet, er at det vil bli hans siste ritt for året. Det høyre kneet hans gjør så vondt at han ikke klarer å sykle. Ullrich fortviler og flykter seg i fester med alkohol og ecstasy. Han kjører bil i beruset tilstand, blir tatt, og mister lappen. Så tester Ullrich positivt på amfetamin og blir utestengt i noen måneder. Tyskeren blir sagt opp i Team Telekom, og mister i tillegg sponsoravtalen med Adidas. Ullrich er langt nede nå.
Men heller ikke Armstrong trives uten rivalen sin. Touren i 2002 er ikke den samme uten en motstander som Ullrich. Armstrong trenger Ullrich, han trenger duellen med tyskeren for å prestere på topp. Amerikaneren blir derfor oppriktig glad, når det blir meldt at «Ulle» stiller til start i Tour de France i 2003, nå for det nye Bianchi-laget. Og selv om Armstrong tar over den gule ledertrøya etter den andre Alpe-etappen, er tidsavstandene mindre enn på lenge. Allerede på prologen har Ullrich tatt sekunder på Armstrong, men det han gjør på tempoetappen i Cap’Découverte er rett og slett overlegent. Tyskeren deklasserer erkerivalen sin med halvannen minutt og puster Armstrong stadig i nakken.
Det er Touren til de store emosjoner og tragedier. Stygge velt preger dette rittet. Joseba Beloki tryner i Gap, mens Armstrong kommer seg unna ved å ta en kross-manøver. Men på vei opp til Luz Ardiden går amerikaneren i bakken selv. Han hekter i en pose til en liten gutt langs veien. Nå er det Ullrich som venter slik Armstrong gjorde i 2001. Var det naivt eller gesten til en fair sportsmann?
Armstrong bryr seg ikke. Han kommer tilbake og stormer inn til etappeseieren. Ullrichs siste mulighet til å vinne Touren regner bokstavelig talt bort på den våte asfalten på rittets nestsiste dag. Til slutt er det kun et fattig minutt som skiller Armstrong fra Ullrich i sammendraget.
I 2004 blir ryktene om doping stadig flere. Som mørke skyer legger de seg over Touren og prestasjonene til Armstrong og Ullrich.
Mens tyskeren nok en gang sliter med vekta, aldri er i nærheten av hans form i tidligere år og bare blir nummer fire i Paris, utkjemper Armstrong heller sine private feider mot ryttere som Filipo Simeoni og tvinger dem til å ti stille om doping.
Amerikaneren mener fortsatt at han kan diktere spillereglene, men allerede året etter er beskyldningene mot ham såpass omfattende at Armstrong legger opp i etterkant av Tour de France for å redde det som reddes kan.
Når Lance Armstrong og Jan Ullrich i 2005 står sammen på podiet i Paris, triumferer galskapens avl en aller siste gang. Snart ville det bli kjent at begges prestasjoner kun var løgn. Alt duellen hadde fått frem var to tapere.