DEN FEMTE ÅRSTIDEN
En kjærlighetserklæring til Ronde Van Vlaanderen.
Tekst & foto: Marcus Liebold.
Jeg har alltid likt lukten av kumøkk.
Den minner meg om sommerferiene ved Østersjøen når jeg var barn. I den grad det fantes frihet i den lille sosialistrepublikken DDR, som jeg har vokst opp i, så var det nettopp havet, de mykt bølgende åkrene, sandstrendene og lukten av kumøkk som ga meg frihetsfølelse den gangen.
Det hører nok med til å bli voksen at én med årene må gi slipp på alle de lyse, ubekymrede dagene fra barndommen. Men én av grunnene til at jeg elsker å sykle i dag er nettopp det lille håpet, som fortsatt finnes dypt inni meg, om nok en gang å kunne fremkalle følelsene som jeg kjente da jeg var barn.
Sånn sett har jakten på lukten av kumøkk en større betydning for meg.
Look bru, it’s all so green!, roper Oli entusiastisk.
Oli, det er rittkompisen og journalistkollegaen min fra Bicycling Magazine fra Sør-Afrika, som sammen med meg har blitt håndplukket til å sykle amatørutgaven til Ronde Van Vlaanderen.
Når han får øye på de lysegrønne åkrene langs løypa, blir han helt gal av glede over at det finnes et annerledes farget landskap enn det mørkebrune terrenget han er vant til fra hjemlandet sitt.
Han er like mye barn som meg når vi sammen sykler på de smale landbruksveiene i Flandern denne lørdag formiddag i april. Vi bryr oss ikke om de hundrevis av syklister som skynder seg forbi, men stopper opp og suger i oss denne usedvanlige vakre naturen.
Han – fargen av Belgia på våren, jeg – lukten av kumøkk.
Etter all trening som jeg har lagt ned i vinter, er det å sykle amatørutgaven til vårklassikeren Ronde Van Vlaanderen mer enn bare en første, aktsom test av formen. Å kunne sykle den tradisjonsrike løypa til et av verdens mest prestisjefulle endagsritt, er en sjelden mulighet til å kjenne på atmosfæren og entusiasmen i et land der sykkel betyr alt. Denne lørdag formiddag føler jeg meg mer enn godt forberedt. Dette er som kuslippet på Kongsgården på Bygdøy utenfor Oslo. Det er rett og slett gøy!
Jeg og Oli starter akkurat når det passer oss. I motsetning til norske amatørritt har turrittet i Belgia ingen puljestart, men deltakerne kan selv velge å starte når de er klare og innenfor et flere timers tidsintervall. Guiden vår, Filip, som har syklet Flandern rundt mange ganger og som kjenner løypa som sin egen bukselomme, forteller oss at det kommer til å bli umulig å holde følge med hverandre ut i rittet. Vi skal heller sykle hver for oss og skli inn i folkefesten. Men jeg og Oli vil prøve å nyte turen sammen likevel.
Praten mellom oss to går like lett som de første kilometerne i rittet. Vi ruller over de første brosteinspartiene, som heller minner om pent lagt stuegulv enn fryktinngytende, uoverkommelige hindringer. Likevel kjenner jeg umiddelbart at det er viktig å holde momentum idet jeg kommer inn på brosteinen. I motsetning til å sykle på asfalt mister jeg fart med en gang jeg stopper opp med å tråkke.
Jeg har syklet så mye i de siste måneder at jeg ikke lenger blir skremt av distansen vi skal tilbakelegge i dag, men heller kan konsentrere meg om løypa. Den er vanskelig nok å følge med på.
90-graders svinger, midtrabatter og rifter i asfalten gjør manøvreringen i feltet til en utfordring. Heldigvis er farten i gruppa vår ikke noe særlig høy, og blir enda lavere når vi når den andre av de til sammen 18 hellinger vi skal over i dag.
Molenberg.
Oli er såpass begeistret over rittet, at han filmer direkte fra sadelen. Med den ene hånden på styret og den andre rundt GoProen sin sklir han fra gruppen, som begynner å puste og pese. Jeg sitter som limt på hjulet hans fordi jeg endelig vil kjenne på beina. Og ja, de er der og gjør jobben som en fintunet motor i en tysk kvalitetsbil. For første gang kjenner jeg hva slags nivåforskjell rett trening faktisk kan skape, og sender noen varme tanker til treneren min.
Full av adrenalin jager vi over bakketoppene jeg kjenner fra TV-sendingene fra Flandern rundt.
Leberg, Ten Bosse, Valkenberg.
Vi er skikkelig høye begge to. Oli, bare så det er sagt, er tidligere mountainbike-proff, og kunne sikkert syklet dobbelt så fort, men i dag vil han leke seg. Han vil leke seg med brosteinen, et fenomen som ikke finnes i Sør-Afrika.
Når vi kommer inn i Koppenberg har vi endelig funnet lekeplassen, han trives på. Brosteinen er så grov og kantete at luften siger ut av slangene bare ved å se på den. Sprekkene imellom steinene er store nok til å lett kunne bli sittende fast, men vi kommer oss opp allikevel. Kun alle syklister som ikke takler de 22 prosent stigning i noen hundre meter skaper problemer for oss.
Hold høyre!, roper vi så høyt vi kan, og kjører i sikksakk oppover. Hvis vi må sette en fot i bakken nå, må vi trille opp til toppen.
These idiots!, ergrer Oli seg, idet han nesten havner i gjerdet på grunn av en gruppe ryttere som brått har stoppet opp.
Bortsett fra slike små irritasjonsmomenter er det dog god stemning hele veien. Ingen sure miner, stygge ord eller farlige manøvrere gjør rittet til det det er – en folkefest.
Nettopp folkefest er det også, når vi etter drøye 10 mil geleides inn i matstasjonen. I Flandern rundt stopper alle i langesonen, om de vil eller ei. Her er det så mye folk at en bare er nødt til å gå av sykkelen. Til helvete med tida, tenker vi, når vi stapper noen deilige honningvafler i oss. Søtsaker har belgierne kontroll på, forklarer jeg til Oli, så smulene spruter.
Det er de ikoniske kneiker Kruisberg, Oude Kwaremont og Paterberg som danner den verdige avslutningen i rittet.
Dag Otto rykket i Muur van Geraardsbergen tilbake i 1989, som den gangen var den nest siste hellingen før mål. Også jeg bestemmer meg for å gå til og angriper Oli i Oude Kwaremont. Styret slår så hardt i håndflatene at armene mine snart er numne. Selv om jeg fort får tretti meter forsprang på han, er det som Oli bare kontrollerer det hele bakfra. Han er som Edwig Van Hooydonck i sine beste år, og kan sette inn støtet når som helst.
Dag Otto hadde heller aldri sjans mot jernmannen fra Belgia.
Jammen kommer kontraen til Oli på de siste ti kilometer før mål. Idet vi får kontakt med en ny gruppe ryttere, går Oli i front og øker farten voldsomt. Han kjører så hardt at det snart blir sprekker i rekken. Men alle tempointervaller jeg har trent i vinter skal ikke være forgjeves, prøver jeg å motivere meg selv, og tar et magadrag opp til han. Oli bare ler når jeg kommer opp til ham med tunga ut av munnen, og gir meg et klapp på skulderen.
På oppløpet føler jeg meg verken trøtt eller sliten, men kjenner snarere ærefrykt for dette store rittet. Ikke stort i utstrekning, fordi vi har aldri vært lengre unna start enn tre til fire mil, men stort når det gjelder historikken.
Frem til slutten av 1940-tallet ble Ronde Van Vlaanderen så å si kun vunnet av belgiere. Når Heiri Suter fra Sveits vant utgaven i 1923 var helvete løs, tro meg!
Dette rittet er tross alt skapt for å bli vunnet av en belgier og ingen andre. Og selv om verken jeg eller Oli aldri var i nærheten av å vinne amatørutgaven i dag, føler vi oss dog en smule belgiske når vi krysser mållinjen.
