VÅR REISE TIL MÅNEN

Å klatre til toppen av mytiske Mont Ventoux er oppdagelsesferd og selverkjennelse i ett.

Tekst & bilder: Marcus Liebold.

Det er noe magisk ved å oppdage skjulte plasser langt oppe i skyene, sier Mario.

Han har satt seg på rammen på sykkelen og kikker utover dalføret.

Omtrent sånn må Neil Armstrong ha følt seg når han gikk de første skritt på månen, svarer Radek og tar en slurk av flaska. Han puster fortsatt tungt etter anstrengelsen.

Så blir det stille, ikke vinden suser engang. Azurblått skimtes Middelhavet i sør, og i øst glinser snøtoppene i Alpene. Her oppe i totusen meters høyde, på sagnomsuste Mont Ventoux, føler vi oss litt nærmere universet.

***

I løpet av natten har en tynn hinne av dogg lagt seg på frontruta til vår mintgrønne Volkswagen-minibuss, men det tar ikke lang tid før solas første lysstråler forvandler de små vanndråper i dampende sølv. Det er en tidlig morgen i juli. Én av disse morgenene som vil utvikle seg til å bli en glovarm dag om bare noen få timer.

Allerede i går kveld har Radek og Mario slengt syklene våre inn i bussen, og pakket alt utstyr. Frokosten kan vi ta på veien, det viktigste er at vi kommer oss avgårde i tide. Fra huset vårt i Orpierre til Bédoin er det snaue to timers biltur, og vi vil være ved foten av Mont Ventoux mens det fortsatt er tålbare temperaturer. Vi må skynde oss.

Hvor er stråhatten min?, spør Mario, og setter seg bak rattet.

Hvis jeg skal kjøre, trenger jeg i det minste stråhatten min, legger han energisk til.

Jeg har aldri skjønt greia, men Mario har forskjellige hatter for ulike anledninger. Han har en bøttehatt for fest, diverse capser for fysiske aktiviteter, og så har han jammen eget hodeplagg for kjøring også.

Mens jeg later som om jeg ikke har fått med meg spørsmålet og fikler med radioen, kommer Radek løpende med tre baguetter og stråhatt under armen. Solbrun som han er, mangler han bare den lille franske barten for å se ut som Jacques i den gamle læreboka mi, tenker jeg og må smile.

Du glemte hatten din, Mario, og så har jeg smørt en baguette med Nutella til hver av oss, sier han fornøyd.

Radek har sett litt for ofte på Jens Voigt spise Nutella-baguetter i Tour de France i gamle dager. Han tror at alle syklister må spise Nutella-baguetter enten de sykler en etappe i verdens største sykkelløp eller bare en oppdagelsestur som oss. Radek legger seg flat i baksetet og hiver inn på maten, så sjokoladepålegget tyter ut på sidene.

Som kartleser er det mitt ansvar å bestemme musikken for turen også. Det er en ærefull og høytidelig oppgave. Til og med profflagene har egen musikkansvarlig på bussene sine når de drar til start. Et ritual for å gire seg opp og komme i bobla.

Jeg velger «Kraftwerk» sitt Tour de France album, selve lyden av sykkel. Når vi for ti år siden var i Provence for første gang, sjokkerte vi lokalbefolkningen ved å spille «Elektro Kardiogramm» på full guffe og med dundrende bass. Jeg tror jammen franskmennene trodde «les boches» var tilbake da.

«Huuhaa, huuhaa … minimum … maximum, beats per minute» stønner det ut av høyttalerne i bussen, mens vi kjører langs med lavendelåkre og forbi landsbyer, som har så mange accent i navnet at vi aldri kommer til å klare å uttale dem korrekt.

Men det er sommer, det er Tour de France på radioen og vi er i Frankrike. Vi smiler fra øre til øre.

Den muntre stemningen i lagbussen vår stilner like bratt som Mont Ventoux reiser seg i det fjerne.

Med sin kritthvite topp synes fjellet på lang avstand. Ensom og urokkelig står det i landskapet, akkurat som en utskytningsrampe til universet. Mont Ventoux er vår Cape Canaveral. Nedtellingen til vår reise i det uvisse har for lengst begynt.

«Det nakne fjellet», gjentar jeg flere ganger inni meg, som om jeg må lære meg betydningen til ordet nakenhet på nytt.

Ikke mykhet eller sårbarhet betyr det, men råskap og dristighet.

Mont Ventoux utøver en uransakelig fascinasjon på oss syklister, tenker jeg, og som lemen streber vi oppover. Bestemte på at vi kommer til å klare det, fatalistiske dersom vi mislykkes.

Jeg loser Mario inn på den store parkeringsplassen i sentrum, usikker på om vi er mer lemen eller mennesker.

Første mann til toppen spanderer en iskald Orangina, sier Radek når han åpner skyvedøra bak og kjenner på varmen.

Orangina, det er smaken av Frankrike for oss.

Klokka er ikke mer enn ti på formiddagen, men lufta flimrer allerede når vi ruller fra bussen. Foreløpig gir plantantærene i Bédoins gater behagelig med skygge, men bare til vi kommer til rundkjøringen der vei D974 tar mot øst og frodige sletter og vinåkre utfolder seg. Under den skyfrie himmelen kjenner vi sola steke.

Mario kniper sammen det venstre øyet sitt og retter tommelen mot toppen av fjellet. Som Tom Hanks i filmen «Apollo 13» måler han avstanden til månen.

21,8 kilometer, anslår jeg. Han flirer. Ennå i hvert fall.

Stigningen de første tre-fire kilometerne er snill. Det er mer en falsk flate vi sykler på for øyeblikket. Medvinden i ryggen gir oss selvtillit, og på storskiva sklir vi avgårde. Det frister å gå hardt ut.

Ble ikke det kappløp til månen også?

Det var omtrent her Peter Sagan gjorde wheelie i Tour de France i 2013, forteller jeg.

Team Sky blåste forbi ham rett etterpå, men kult var det likevel, legger jeg til, som om jeg må forsvare slovakens ære.

Mario og Radek nikker taust. De har vent seg til ikke å avbryte meg når jeg holder én av mine monologer om sykkelhistorien.

Foran øyet mitt ser jeg imaginære sykkellag kjøre opptrekk for kapteinene sine til bunn av fjellet. Med stor hastighet jager de gjennom Bédoin. En stadig surring av hjul.

Opp og ned. Venstre, så høyre. Det går så fort i fantasien min og på TV.

Det går overraskende sakte i realiteten.

Vi har passert landsbyene Saint-Colombe og Les Bruns, når veien tar en krapp venstre sving og blir bratt.

Skikkelig bratt.

Ti-elleve prosent, tipper jeg. På bare noen få meter får Mario en kjempeluke på meg og Radek. Mens vi vugger oss oppover på ren kraft, visper Mario avgårde på lette gir. Han er liten og lett, og tyngdekraften er så sabla urettferdig.

Visste du at det dyrkes safran ved Mont Ventoux?, spør Radek og roer ned farten.

Jeg rister på hodet og med beina. Akkurat nå har jeg nok med å holde sykkelen i gang.

Safran er blant verdens mest kostbare kryddere og det finnes en egen ISO-standard for å vurdere kvaliteten. Det tørre og varme klimaet skaper gode vekstbetingelser, sier han.

Sammenlignet med Radek sin kunnskap om flora og fauna, er landbrukshalvtimen til Kaggestad i Tour de France en smal sak.

Han peker på trærne til skogspartiet vi er i nå, og forteller at skogen til Mont Ventoux i tidligere århundrer systematisk ble hogget ned for å forsyne skipsverftene ved Middelhavet med råmateriale. Nyplantingen av skog ble først startet på 1800-tallet, når store områder var rasert allerede.

Dette er libanonseder og svartfuru, trær som egentlig hører hjemme i Atlasfjellene eller på Balkan, men under skogreisingen ble det akklimatisert mange fremmede arter her, forteller Radek.

Mens trærne over tid har tilpasset seg forholdene, strever muskulaturen min å gjøre tilsvarende i stigningen.

Det er hard jobbing for hver meter det går oppover. Veien flater aldri ut, men fortsetter å stige jevnt til himmels.

Den trekker seg snorrett langs åssiden, ingen sving eller serpentin skaper avveksling. Det eneste beviset på at det går fremover er at tallene på stabbesteinene ved veien blir lavere. Som tidsfordriv, og siden det går så sakte, har jeg begynt å lese graffitiene på asfalten.

Alejandro Valverde har blitt heiet på her, Romain Bardet også, og Chris Froome. Igjen og igjen er navnet hans foreviget med hvit maling på veien.

I 2016, da Froome krasjet i en motorsykkel og begynte å løpe oppover fjellet i bare sykkelsko, trakk sykkelverdenen pusten. Det hele skjedde ikke langt fra Chalet Reynard, der vi har kommet til nå.

Etter ti kilometer med konstant stigning kjennes det som en åpenbaring for beina å nå platået og vertshuset på 1400 meters høyde.

Endelig ruller det lettere igjen. Om vinteren frakter skiheisene turistene herfra og videre til toppen, men for oss er det kun to hjul som gjelder.

Jeg lurer fremdeles på hvorfor jeg har så god fart ut fra platået, når jeg oppdager Mario og en gjeng med lærkledde motorsyklister rett foran meg. Om han har ventet meg og Radek inn eller om han har fått det, vet jeg ikke, men jeg tipper det første, siden han er like blid som vanlig.

Jeg har fått vite at det allerede i 1902 ble arrangert motorsykkelløp opp Mont Ventoux. Da brukte de drøye 27 minutter til toppen. Senere ble det også avholdt billøp. Sveitseren Willy Daetwyler var den første som i 1957 hadde en gjennomsnittshastighet på over 100 km/t opp fjellet, beretter Mario.

Det heter seg at alle veier fører til Rom. Til toppen av Mont Ventoux er det i alle fall tre.

Når vi for litt siden kom opp til Chalet Reynard, la jeg merke til en vei som kom fra høyre side, og som skiltet sier går til Sault. Av de tre veier er D164 den slakeste av alle.

Ruta ble ferdigstilt så sent som i 1950, mens traséen fra Malaucène i vest ble innviet atten år tidligere. Hovedveien fra Bédoin, som vanligvis brukes i Tour de France og andre ritt, ble anlagt på våren i 1882, samme år som også observatoriet på toppen ble ferdigstilt. Den var i lang tid en kjerrevei, som først ble brosteinslagt i 1934.

Nå sykler vi til månen, sier Radek og peker på rullesteinene rundt oss.

Jo nærmere vi kommer toppen, jo mindre vegetasjon blir det. Trær har blitt til busker, busker har blitt til mose og hvit, smuldrende kalk.

Her er det ingenting som beskytter oss for verken sol eller vind. Aldri før har vi hørt lyden av vind som treffer på værbitt kalkstein og høyprofilhjul. Vi kan kjenne vinden ta tak i syklene våre.

Det er mistralvinden. Den kan blåse med opptil 320 km/t på enkelte dager. Da stenges bommen nede ved Chalet Reynard, akkurat som de gjorde i Touren i 2016, forklarer jeg.

Forresten så kan én som har blitt gæren på grunn av lyden til mistralvinden ifølge en gammel fransk lov ikke straffes. Heller ikke for drap, legger jeg til, som om det er det mest nærliggende i verden.

Vi sykler gjennom et ørkenlandskap, der det er satt opp gulsvarte markeringsstolper. Et forsøk på å stenge naturen ute og vise veien til toppen av fjellet.

Det var i dette fiendtlige terrenget briten Tom Simpson kollapset under Touren i 1967. En dødelig cocktail av dop, anstrengelse og hete tok livet av ham den gangen.

På stedet han omkom er det reist et minnesmerket i granitt, der syklister fra hele verden legger ned drikkeflasker som siste æresbevisning.

Akkurat nå har vi lett for å forstå hvordan tragedien kunne skje. Det er fortsatt snaue to kilometer til toppen, men det hjelper å sykle sammen.

Det hjelper å ha trofaste kompiser ved sin side. I den siste svingen før toppen hjelper det ekstra mye.

*** 

Langt nede i dalen ligger Bédoin. Et lite glimt i en annen galakse, flere lysår unna.

Det er i grunnen ikke rart at menneskeheten var på månen, sier Radek.

Enhver oppdagelsestur, om det er til månen eller bare til toppen av Mont Ventoux, starter med å bestemme seg. En beslutning. Det er alt som trenges.

MONT VENTOUX

1909 moh.

Mont Ventoux (1909 m) er det høyeste fjellet i Provence, og har sitt navn fra det franske ordet «venteux», som betyr forblåst, luftig. Fjellet kalles også for «beistet i Provence», «giganten i Provence» eller «det nakne fjellet» på grunn av sin vegetasjonsløse topp.

I de tidligere århundrene hedret kelterne Mont Ventoux som vindgudens tilholdssted, mens den italienske humanisten Francesco Petrarca besteg fjellet i 1336. Ikke fordi han var nødt til, men av ren nysgjerrighet og for opplevelsens skyld. Petrarca anses derfor som grunnlegger til den moderne alpinismen.

Mont Ventoux kan klatres fra tre forskjellige himmelretninger, fra Malaucène i nordvest, fra Bédoin i sør eller fra Sault i øst. Veiene til toppen er åpen fra april til oktober, men enkelte dager stenges klatringens siste parti på grunn av mistralvinden. Det har blitt målt ekstreme vindhastigheter på opptil 320 km/t, mens det på vinterstid kan bli 30 kuldegrader på toppen. På sommeren derimot er det som regel ekstrem varme. De nærmeste flyplassene i regionen er i Nice, Marseille og Nimes. I de respektive startbyer finnes både cafeer, restauranter, supermarkeder og sykkelbutikker, der det kan leies sykler og utstyr.

1. BÉDOIN – MONT VENTOUX

LENGDE: 21,8 km

HØYDEMETER: 1629 m

GJENNOMSNITTLIG STIGNING: 7,4 %

MAKSIMAL STIGNING: 12%

KAFFESTOPP: Bédoin (0 km), Saint Colombe (4 km), Saint Estève (6 km), Chalet Reynard (15 km), Mont Ventoux (21,8 km)

2. MALAUCÈNE – MONT VENTOUX

LENGDE: 21,4 km

HØYDEMETER: 1558 m

GJENNOMSNITTLIG STIGNING: 7,2 %

MAKSIMAL STIGNING: 12%

KAFFESTOPP: Malaucène (0 km), Grozeau (2 km), Chalet Liotard (15 km), Mont Ventoux (21,8 km)

3. SAULT – MONT VENTOUX

LENGDE: 25,7 km

HØYDEMETER: 1152 hm

GJENNOMSNITTLIG STIGNING: 4,5%

MAKSIMAL STIGNING: 11%

KAFFESTOPP: Sault (0 km), Chalet Reynard (15 km), Mont Ventoux (21,8 km)

LENGDE: 22 km

HØYDEMETER: cirka 1500