UNOX-15.jpg
 

SOIGNEUREN

Det er intet yrke som kan studeres, men kvalifikasjonene må erverves gjennom mangeårig praksis. Rollen som soigneur krever ståpåvilje og uselviskhet.

Tekst & Foto: Marcus Liebold.

 
 

Du spør om mine arbeidsoppgaver? Uff, hvor skal jeg begynne?!

Marius Bentsen står bøyd over en stor kjøleboks og teller antall drikkeflasker i den. Etter å ha lagt en pose med babygulrøtter og en colaboks på toppen, nikker han tilfreds og plasserer boksen i bagasjerommet til den gule servicebilen.

Marius er soigneur, én av sykkelsportens altmuligmenn, som tar seg av alt forefallende arbeid fra klesvask og matlaging til massasje av rytterne. Soigneurer har lang tradisjon i sykkelsporten og nyter stor anseelse innad i miljøet, nettopp fordi deres innsats er uunnværlig for å få et lag til å fungere som enhet. Uten dedikerte støttespillere som Marius ville sykkellag straks kapitulere når det kommer til utenom sportslige arbeidsoppgaver.

UNOX-12.jpg

Tidlig på morgenen gjør jeg klar frokostbordet til rytterne. Vi bruker noe som kalles for «foodroom», og som er en portabel boks med særskilte matvarer. Når vi er ute og reiser, så har ikke alle hoteller en like næringsrik frokost som våre ryttere trenger. Da er det greit å ha med gryn og andre ting. Vi har også med riskoker for å kunne lage ris eller pasta selv. Så snart rytterne spiser, pakker jeg bilene, forklarer Marius.

Det er som regel tre lagbiler som assisterer rytterne under et ritt. To servicebiler ferdes direkte i løypa, mens en tredje står i langesonen. Kjøretøyene er pakket stappfullt med mat og drikk for alle eventualiteter.

De to «racecars» må ha ekstra med barer og gels. «Feedcar» derimot har noe mer vann og sportsdrikk. Vi pakker gjerne en stor kjøleboks med tretti flasker i hver bil. På tre biler blir det så mellom 90-100 flasker, dvs. 50 liter på en vanlig rittdag, som vi tar med oss av drikke. Mesteparten er sportsdrikk som prepareres kvelden før, sier han.

Så rigges bilene med mat til staffet også. Vi smører gjerne ti til femten baguetter. Det er litt ulike preferanser her. Noen spiser en, andre to, mens Kurt alltid må ha en pose med gulrøtter. Tommy derimot vil gjerne ha en ekstra cola. Det er et must. Ligger det ikke klart i bilen, blir det ikke middag på meg, ler Marius.

UNOX-13.jpg

Mat og drikke har en sentral betydning for et sykkellag. Energiomsetningen under et ritt er så høy at soigneurer må planlegge forbruket nøye dag for dag for alltid å ha nok og riktig mat og drikke tilgjengelig når det trengs. Å stikke innom den lokale matbutikken hver kveld for å kjøpe inn pizza og øl til hele mannskapet er verken mulig eller ønskelig.

Det går mye tid til å handle inn mat og sørge for at alt er disponibelt. Vi planlegger gjerne to ritt i forveien, og handler alt før avreise til første rittdag. Det blir en ganske så svær handleliste. På et tredagers ritt bruker vi opp mot 15.000 kroner å handle for. Så har vi to lagre. Ett på Jessheim og ett i Belgia. Det ligger mye planlegging bak for å få alt til rett plass til rett tid, sier han.

Så snart Marius har fått delt ut langeposene underveis i rittet, jager han videre til mål for å ta imot rytterne. Nå begynner den virkelig travle delen av rittdagen. Etter målgang venter massasje for rytterne, og som utdannet refleksolog vet Marius om viktigheten av en god og grundig jobb for å gi syklistene en best mulig restitusjon. 

Mens den ene soigneuren kjører «feedcar» tilbake til hotellet, er den andre soigneuren sammen med rytterne i bussen og lager lister over hvem som skal ha massasje på hvilket tidspunkt. Han renser også eventuelle sår om en rytter har vært i bakken eller hjelper til med andre ting. Som regel masserer en soigneur to til tre ryttere hver. Noen ganger gir også bussjåføren massasje om kapasiteten ikke strekker til, forteller Marius.

Vi bruker WhatsApp som er veldig effektivt for å kommunisere med hverandre. Det er sånn vi holder kontakten innad i laget, fordi alle flyr jo bare rundt hele tiden og har sine oppgaver å holde på med. Vi har egne grupper, der rytterne får beskjed om klokkeslett og sted når det er klart for massasje, forklarer han.

UNOX-11.jpg

Ikke sjeldent blir klokka ti på kvelden før Marius er ferdig med den siste massasjen for dagen. Men middag spiser han likevel ikke før også alle hans kollegaer er i mål med arbeidsoppgavene sine.

Har vi ti minutter ledig, så spør vi om noen trenger hjelp. Hos oss er ingen ferdig før siste mann er ferdig. Så setter vi oss sammen, tar en øl og prater om hvordan dagen har vært. Det er en slags avslutning på dagen, hvor vi går gjennom det som har vært og hva vi kunne ha gjort annerledes. Vi glemmer heller aldri å skryte litt av hverandre, sier Marius.

Han fremhever at en klapp på skulderen eller noen hyggelige ord innimellom bidrar enormt til en god lagånd, og motiverer hver enkelt til å yte litt ekstra. Det er å gi og ta i et sykkellag uansett rolle.

Det er veldig godt samhold i Uno-X. Ikke bare mellom oss støttepersonell, men på tvers av laget også. Rytterne vet at vi legger ned veldig mye arbeid for at de skal få en enklest mulig hverdag. De er flinke til å si tusen takk. Noen ryttere sier til og med takk mens de får langeposen. Det syns jeg gjør dagen ekstra allright, påpeker han.

UNOX-29.jpg

Marius har satt seg i førersetet til den gule følgebilen og stabler ekstra gels og barer i døra. I motsetning til mange av hans kollegaer har Marius en fulltidsjobb som soigneur. Han engasjeres altså ikke bare for enkelte ritt, men jobber for Uno-X-laget også i perioder der det ikke er løp. Arbeid finnes det alltid nok å ta av, helt uavhengig om det er ritt eller ei. Like fullt opplever Marius aldri jobben som en byrde, men som et privilegium.

Nå er vi tre soigneurer på fulltid i Uno-X. Når det ikke er ritt, blir det mye kontorarbeid. Vi jobber med koordinering og planlegging samt bestilling av varer. Alt av mat til sykkeltøy og utstyr må bestilles og distribueres. Det kan bli lange dager, men jeg regner ikke på timer. Det går mer på at jeg er glad i å være del av et team. At jeg får være med på et eventyr. Jeg får reist til kroker og kriker i Europa som jeg ellers aldri ville ha dratt til. Det å få lov til å være på et ekte lag, der ingen er over noen andre, er en fantastisk opplevelse, sier han.

 
Forrige
Forrige

Neste
Neste