Marcus Liebold 19.06.2020 Marcus Liebold 19.06.2020

FORKJEMPEREN

Frem til Sebastian Lang la opp i 2011, var han selve definisjonen på en hengiven hjelperytter. Han slet i vinden foran i feltet, tettet luker, hentet flasker og ofret seg fullstendig for kapteinene sine. I denne tredelte reportasjen prater tyskeren om verdier i sykkelsporten, mimrer om både gode og vonde øyeblikk i karrieren og forteller om hva han egentlig driver med nå.

FORKJEMPEREN

Tekst: Marcus Liebold. Oppslagsbilde: Cor Vos.

Tyske Sebastian Lang hadde gjentatte ganger prøvd å komme i mål i verdens hardeste endagsritt, Paris-Roubaix, uten å lykkes.

Men i 2008 klarte han det. Akkurat det året hadde teamsjefen i Gerolsteiner, Hans-Michael Holczer, lovet rytterne en pengepremie dersom de ville klare å komme i mål i Roubaix. Men mye kan det ikke ha vært. Da Lang syklet Tour de France i 2011, tross alt verdens tredjestørste idrettsarrangement, fikk han drøye 20.000 kroner i premier.

Er det verdt slitet?

Pengepremiene i sykkelsporten står nok ikke i relasjon til det som ytes, påpeker Lang. Samtidig finnes det andre idretter der premiene er enda lavere. Da jeg syklet i Belgia (hos Omega Pharma-Lotto, red. anm.) forpliktet vi oss til at en ikke uvesentlig prosentandel av premiepengene skulle gå til støtteapparatet. I tillegg trekker staten 33 prosent i skatt, så da skjønner man at det ikke står så mye igjen under streken til slutt.

Men kan den gjennomsnittlige sykkelproffen leve av det han tjener gjennom idretten sin? Eller er det bare stjernerytterne med de gode sponsorkontraktene som klarer seg fint økonomisk? Er man i det hele tatt privilegert som sykkelrytter?

I sykkelsporten tjener du penger via kontrakten din, men de færreste har sponsorinntekter i tillegg. Likevel er det et faktum at du tjener bra som sykkelrytter, dvs. fint kan leve av inntektene. Men en gjennomsnittlig proff må helt klart jobbe etter karrieren sin. Og jeg vil si, understreker Lang, at en sykkelrytter ikke er priviligert i særlig stor grad.

Kan du utdype det?

En ansvarsfull sykkelproff trener hardt og mye. Han har en 35-40 timers treningsuke. Han bryr seg imidlertid ikke bare om selve sykkeltreningen, men driver også med supplerende trening, er påpasselig med ernæringen sin og har i tillegg timer hos fysioterapeuten, forklarer Lang. De fleste ryttere organiserer seg selv og er private næringsdrivende, dvs. at de har ansvar for alt det økonomiske som følger ved sporten. I tillegg kommer kanskje familie. Det ytelsesbaserte idrettslivet de fleste sykkelfproffer lever, forteller han, betyr samtidig fravær fra den vanlige hverdagen som Ola Nordmann har. Du er mye borte fra venner og familie og ofrer mye av privatlivet ditt.

Som aktiv sykkelrytter var det ingen sjeldenhet at Lang var borte fra familien sin mesteparten av året. Derimot var støtteapparatet og lagkameratene stort sett rundt ham hele tiden.

Ble du ikke venner med de andre rytterne på laget når dere tilbrakte så mye tid sammen?

Jeg personlig så ikke på det å være sammen med andre ryttere som vennskap. Det var veldig mange blant de andre rytterne som jeg satte uhyrlig pris på, som for eksempel Michael Rich, Fabian Wegmann eller Jürgen Roelandts. Men til tross for alle de felles timene på sykkelsetet og på hotellrommene finnes det overraskende få ryttere som kan si at de kjenner deg og din historie, og vet hva du har gjort som barn for eksempel. Og det er på dette området ekte vennskap skiller seg fra bekjentskaper. Unntak, legger Lang til, finnes sikkert også, men hos meg fantes ikke dette.

OUTSIDEREN

Svaret til Lang om vennskapsforhold på lagene han syklet for er nøktern, nesten klinisk. Han har opp gjennom årene gjort seg egne erfaringer og tatt konklusjoner om vennskap i sykkelsporten. Tyskeren var aldri hyllevare. Han var aldri en av de polerte sykkelryttere med brede glis og på god fot med alle til enhver tid. Lang har kanter, profil, en personlighet.

Det er derfor nesten uunngåelig å ta opp et emne som gjennom hele kvelden har ligget i lufta, men som ikke er lett å adressere. Doping.

Som aktiv sykkelrytter forkastet Lang bruk av doping i all idrett, og kritiserte med til dels grove formuleringer hans egne kollegaer som hadde jukset seg frem til toppresultater. Tyskeren snakket ut der andre praktiserte en doping-omertà som gikk ut på å nekte doping i syklingen samt å fremstille de som snakket offentlig om emnet som forrædere.

Var det derfor du slet med å finne venner blant kollegaene?

Ut fra min væremåte var jeg nok ikke skapt for å finne venner blant andre ryttere, forklarer Lang. Jeg tror nok at min mentalitet, min personlighet, det at jeg er et veldig direkte menneske og at jeg sier rett ut hva jeg tenker, gjorde at jeg fikk en slags outsiderposisjon.

Nå refererer du til tiden i Team Gerolsteiner. Ble du utsatt for angrep da du kritiserte doperne? Møtte du motstand?

Nei, verken ble jeg angrepet personlig eller opplevde noen form for motstand. Jeg ble rett og slett ikke innviet i det som foregikk, men var utenfor. Nå i ettertid vet vi at det fantes to til tre ryttere på laget som brukte ulovlige midler, som var sammensvorne og som aldri snakket om doping med oss andre. Sånn sett ble jeg heller aldri angrepet.

Men i forbindelse med rettssaken mot Stefan Schuhmacher og hans dopingfortid, der også du ble hørt som vitne, opplyste du om at den tidligere treneren i Gerolsteiner, Torsten Schmidt, nevnte doping ovenfor deg. Hva gjaldt det?

Torsten sa til meg i 2002 at jeg var en god sykkelrytter, men at jeg kunne bli en enda bedre rytter. Sett i dagens lys var nok denne tvetydige kommentaren et klart hint. Det betyr ikke at han kom bort til meg og oppfordret meg direkte til å dope. Men det er et faktum at jeg ble konfrontert med emnet, og det gjorde at jeg tok et klart standpunkt mot doping.

Men hva er det som gjorde Stefan Schuhmacher mottakelig for doping, men ikke deg?

Det fantes intet motiv til at jeg ville vinne sykkelløp til enhver pris. Noen er ut etter å bli sett i offentligheten, få anerkjennelse og bli kjendis. Andre er opptatt av penger og ønsker å tjene millioner. Andre igjen har denne brutale ærgjerrigheten som de ofrer alt for, påpeker Lang. Jeg har en sunn blanding av alt, vil jeg påstå. Men for meg var det alltid viktigst først og fremst å fullføre noe jeg hadde begynt på. Derfor var det en kjempe opplevelse for meg å nå mållinjen i Paris ved min første Tour de France deltakelse. Da blåste jeg i plasseringen eller tiden. For meg var hver eneste etappe en sensasjon, så sliten som jeg var, nesten død.

OPERACIÓN PUERTO

På sin tredje Tour de France i 2006 opplevde Lang for første gang hvor alene han egentlig stod med sitt engasjement for en ren sykkelsport. Rett før Touren skulle starte gjennomførte det spanske politiet en rassia og avslørte et dopingnettverk av både leger og aktive ryttere.

Operación Puerto, som politiaksjonen ble kalt i miljøet, førte til at mange ryttere ble suspendert av lagene sine. Blant dem sammenlagtkanonene Jan Ullrich og Ivan Basso. Nettopp det året klarte Lang å kjøre inn flere gode plasseringer i Tour de France. Bare en tilfeldighet eller tegn på at feltet hadde blitt renset for juksemakere?

Denne gangen, minnes han, var jeg overbevist på om at feltet syklet annerledes, men det er vanskelig å fastlå dette kun ved å se på gjennomsnittshastigheten. Jeg tror imidlertid at 2006 var mitt beste år i karrieren totalt sett når det gjaldt det sportslige. Men hele problematikken belastet meg ekstremt fordi alle ble ansett som dopere uansett. Når du syklet bra en dag var det generell mistanke om prestasjonen din, sier Lang. Det var det som kostet veldig mye motivasjon og tok knekken på meg.

Hvordan føltes det i rittsituasjoner?

Du deltok i ritt og var irritert på forhånd, fordi du visste at når de begynte å kjøre hadde du ingen sjans i havet til å henge med på. Du visste på forhånd at det var noen blant rytterne som dopet seg. Og det gikk utover motivasjonen, hver eneste dag.

Du har tidligere sagt at juks i toppidretten er noe svært alvorlig. Hvorfor synes du at juks nettopp i idretten er så alvorlig?

Bedrag i idretten går løs på sportens intensjon og verdier, forklarer han. For meg er idrett en konkurranse på real basis. I dagens samfunn finnes det svært få områder der man har anledning til å vise på ærlig måte at man er god eller den beste, uten at det går på bekostning av andre. Når det nå jukses, ødelegges idrettens etiske verdier som rettferdighet og toleranse og den neste generasjonen vil ikke føle seg kallet til å ivareta de gamle verdiene.

Men nettopp rettferdighet som verdi fantes ikke da du var proff. Da du la opp i 2011 hadde du flere muligheter til å fortsette karrieren din. Blant annet BMC ønsket dine tjenester. Gjorde håndteringen av doping i sykkelsporten det helt umulig for deg å fortsette?

Det må sies at dopingproblematikken i syklingen ene og alene ikke gjorde at jeg ville legge opp. Den tok knekken på meg motivasjonsmessig, men det fantes også andre aspekter ved det hele. Jeg var stadig på reisefot og savnet familien min, forteller Lang. Så oppstod det i slutten av 2010 et nytt perspektiv til hvordan jeg kunne fortsette etter at jeg hadde lagt opp. Fra det øyeblikket av visste jeg, at 2011-sesongen ville bli mitt siste år som proff.

Under Tour de France i juli 2011 offentliggjorde Lang at han ville gi seg som proff på slutten av sesongen. Men de som hadde forventet seg en tårevåt avskjedsfest ble nok skuffet. Lagledelsen i Omega Pharma-Lotto takket tyskeren for hans trofaste innsats ved å ta ham ut til Vuelta à España også, selv om han på det tidspunktet allerede hadde Giroen og Touren i beina. Men Lang gjorde det han alltid hadde gjort. Han gjorde jobben sin som hjelperytter. Punktum finale.

Det å sykle Giroen, Touren og Vueltaen i løpet av en sesong og på tampen av karrieren er slett ingen alminnelig måte å legge opp på. Hvordan overgangen fra sykkelsporten til det sivile livet artet seg for Lang og hva han bestemte seg for å gjøre etter karrieren, forteller han i neste og siste del av reportasjen.

En svart dag i sykkelsportens historie. Riccardo Riccò stormer forbi Sebastian Lang på vei opp til Col d’Aspin på Tourens 9. etappe i 2008. Idet Lang kikker vantro ned på kranken sin, lurer han på hvor kreftene til Riccò kommer fra? Svaret kommer noe senere: doping. Timemark: 41:06.

**SEBASTIAN LANG**

**Født:** 15. september 1979
**Kallenavn:** Seppel
**Bosted:** Erfurt, Tyskland
**Tidligere lag:** Team Gerolsteiner (2002-2008); Omega Pharma-Lotto (2009-2011)

**Internett:** www.purepowercycling.de
**Instagram:** @seppellang
**Strava:** Sebastian Lang (Team Asphaltfieber)

Les mer

Marcus Liebold 14.06.2020 Marcus Liebold 14.06.2020

HJELPERYTTEREN

HJELPERYTTEREN

Tekst & oppslagsbilde: Marcus Liebold.

Hverdagen til Sebastian Lang er ikke blitt mindre hektisk sammenlignet med hvordan han hadde det som aktiv sykkelrytter.

Kun prioriteringen har forandret seg i løpet av de siste årene. Var han en fullblodssyklist tidligere, så er han nå først og fremst en dedikert ektemann og familiefar til tre sønner samtidig som han står i full jobb. Treningen må nå gjennomføres på kveldstid. Når Lang inviterer hjem blir det derfor sent på kvelden, etter at barna er lagt og treningsøkten er unnagjort.

Min eldste sønn, forteller Lang idet han setter seg ved middagsbordet, er akkurat som meg da jeg var liten. Jeg var egentlig alltid ute og i bevegelse. Jeg spilte håndball før jeg begynte med syklingen. Men en dag, det var nasjonaldagen i DDR, så rullet det en gruppe syklister forbi meg, som var del av et festtog. Jeg ble helt fascinert av denne gruppen og hvordan de syklet sammen i en stor flokk. Siden maste jeg så lenge, at mora mi til slutt meldte meg inn i den lokale klubben, sier Lang med et smil om munnen.

Så du falt for det sosiale ved syklingen? Det å være sammen i en gruppe?

Det jeg begeistrer meg for ved syklingen, den gangen som i dag, er det faktum at du er fri og uavhengig når du er ute og sykler, forteller han. Du får følelsen av at du kan legge alt bak deg og bli kjent med noe nytt samtidig. Du er ikke henvist til noen som helst. Kun du bestemmer hvor lenge, hvor hen og hvordan du beveger deg.

Når Lang begynte å sykle var det imidlertid de østtyske grensevaktene som bestemte hvor hen unggutten kunne sykle og hva han fikk lov til å oppdage på egenhånd. Hjembyen til Lang, Sonneberg, lå rett ved grensen til Vest-Tyskland sør i Thüringen og de første turene hans gikk derfor til noen mindre landsbyer i nærheten. Han husker spesielt godt den aller første runden hans i de hjemlige strøkene.

Det var kanskje mellom tre og fire mil. Men når du aldri før har syklet tre mil, er dette et helvete. På vei tilbake, minnes han, satt jeg på sykkelen og gråt. Jeg gråt hemningsløst fordi jeg var helt utslitt fysisk. Og som barn får du følelsen av at du aldri kommer deg hjem igjen, forteller han om den første kontakten med syklingen som satte varige spor.

LIDENSKAP

Men du pinte deg hjemover likevel. Har sykling mye med slit å gjøre? Det å lide?

For meg er sykling først og fremst ubetinget lidenskap. Men i det ordet ligger så mye mer. På den ene siden skaper sykling lidelse. Ta den første turen min som guttunge for eksempel. På den andre siden så vil du aldri mer være uten når du først har utviklet en lidenskap for syklingen.

Som senere hjelperytter var karrieren til Lang imidlertid mest preget av å slite og pine seg for andre.

Hvilke egenskaper må man ha for å være en god hjelperytter?

Den viktigste egenskapen er lojalitet. Betingelsesløs lojalitet. Vil du være en virkelig god hjelperytter må du være lojal både ovenfor lagfilosofien, laget i seg selv dvs. lagets ledelse og dets strukturer, og du må være lojal ovenfor kapteinen din. Fordi du stoler på ham. Uansett om han har en god eller dårlig dag, uansett om han roter det til en dag, dagen derpå kjører du for ham igjen. Du stiller bare ikke spørsmål ved det.

Lang begynte proffkarrieren sin i Team Gerolsteiner i 2002 og utviklet seg raskt. Men til tross for sammenlagtseieren i Post Danmark Rundt i 2003 og en rekke etappeseire i mindre ritt, ble han sjelden tildelt rollen som kaptein på laget.

Hvorfor ikke?

Da jeg ble proff var jeg veldig ambisiøs og trente mye. Jeg gjorde alt for å bli god, for å bli bedre og for å yte maks. Det fungerte bra de første tre-fire årene og jeg utviklet meg kontinuerlig frem til 2006. Men jeg var samtidig alltid realistisk. Jeg innså etter hvert at det ikke ville holde til toppen av verdenseliten. Istedenfor fokuserte jeg heller på å bli bedre i det jeg kunne.

TEMPORYTTEREN

Og det Lang kunne best var å kjempe en ensom kamp mot klokka. Som formidabel temporytter klarte han å tråkke tunge gir over lang tid.

Må en god temporytter være viljesterk? Må man ha evnen til å kunne lide?

Du blir en god temporytter ikke nødvendigvis fordi du har visse opptrente egenskaper, men medfødte evner, understreker Lang. Når du klarer å kjøre høyt tempo over lengre tid, skjer dette fordi du er i stand til å sykle med mye syre. Tempo er noe helt spesielt siden du kjemper alene, supplerer han. På fellesstartetapper får du alltid en umiddelbar respons på hvordan konkurrentene dine gjør det. Du får en visuell tilbakemelding på hvordan de ligger an i forhold til deg. Når du sykler tempo har du ikke dette. Derfor tror jeg at gode temporyttere utmerker seg ved å kunne fordele kreftene sine optimalt. Og dette kunne jeg definitivt, fastslår Lang.

Var dette også seiersformelen da du vant Post Danmark Rundt i 2003? Det at du fordelte kreftene dine jevnt over alle etapper?

Jeg hadde ikke vunnet Danmark Rundt hvis ikke tre komponenter hadde vært på plass. For det første laget mitt som ofret seg for meg under rittet. For det andre flaks. Jeg hadde flaks på den første etappen hvor jeg satt med i utbrytergruppen som bestod av ryttere som jo til slutt også kjempet om sammenlagtseieren. For det tredje trenger du en sportsdirektør bak i bilen som har mye erfaring fra rittsituasjoner, en som kan lese rittet og klarer å holde oversikten. Ikke bare over de enkelte etappene, men også over hele rittet.

Var seieren i Post Danmark Rundt samtidig det største øyeblikket i proffkarrieren din?

Selv om det var et fantastisk øyeblikk, så vil jeg ikke si det. Sett i ettertid var nok det største momentet i karrieren det, at jeg ble tysk mester på tempo i 2006. Helt enkelt fordi jeg hadde konkurrert med Michael Rich, Uwe Peschel og Jens Voigt i en årrekke uten å lykkes. I de tidligere årene hadde jeg kommet på en andre plass og tredje plass, men klarte aldri å vinne. Fremfor alt ikke mot Michael Rich som syklet sammen med meg på Gerolsteiner denne gangen. Men jeg beit tennene sammen, for hvert år og ga meg ikke. Og til slutt så klarte jeg det. Det å kunne vise en lagkamerat, som jeg kom godt overens med og likte veldig godt, vise ham at jeg hadde blitt moden, betydde mye for meg, sier Lang.

BRUDDRYTTEREN

Et annet minneverdig øyeblikk i karrieren til Lang var dagen da Giro d’Italias andre etappe i 2011 skulle avgjøres. Rett etter start i norditalienske Alba bestemte tyskeren seg for å angripe, han ville gå i brudd. Men det var ingen andre ryttere som hadde lignende ambisjoner denne søndagen i mai.

Det hele endte opp med at tyskeren syklet i ensom majestet foran feltet i 215 kilometer. Riktignok erobret Lang klatretrøya denne dagen, men hva tenkte han under etappen?

Hva var det som foregikk i hodet ditt?

Lang ler.

Sannheten er at jeg bare ville åpne etappen. Jeg kjente Giroen fra tidligere, kjente til mentaliteten i Giroen og hadde bare ikke lyst til å kjøre i lusefart den første timen. Jeg var hundre prosent sikker på at når jeg angriper, så er det tre andre ryttere som blir med meg og at én av dem kjører et konterangrep. Jeg angriper, setter meg ned, venter til at neste mann skal ta en føring, men så er det ingen der! Stopp en hal, tenker jeg. Et eller annet er nettopp i ferd med å gå skikkelig gærnt, beskriver Lang følelsene sine fra denne dagen. Så lurte jeg på hva jeg skulle gjøre? Skulle jeg kjøre sakte og bli slukt av feltet igjen? Hvordan ville det sett ut når jeg først kjører et angrep og så blir hentet igjen rett etterpå, spurte jeg meg? Til syvende og sist bestemte jeg meg for å kjøre for at ikke det hele skulle virke helt idiotisk.

Men du fikk i hvert fall mye TV-tid denne dagen.

Ja, sponsorer liker selvfølgelig slike stunts. Og for meg var det jo også nok en gang god reklame i mitt siste proffår. Men sykt var det likevel. En intelligent rytter hadde nok bare stoppet og tatt seg en tissepause, sier han etterpåklok.

INGEN TOM BOONEN

Nok en kuriositet i karrieren din var vårklassikeren Paris-Roubaix, verdens hardeste endagsritt. Du stod fem ganger på startstreken, men klarte aldri å sluttføre rittet...

Sebastian avbryter bastant.

Nei, nei, nei. Selv om jeg slet skikkelig med dette rittet, så fullførte jeg én gang, oppdaterer Lang og ler. Det var i 2008, det husker jeg, fordi det var en morsom episode i forkant av rittet. Hans-Michael Holczer (denne gangen teamsjef i Team Gerolsteiner, red. anm.) kalte oss inn til taktikkmøte kvelden før, minnes Lang, og lovte en pengepremie til hver enkelt av oss som ville klare å komme i mål i Roubaix. Og akkurat det året tar jeg meg til Velodromen i Roubaix. Men ikke nok med det, også tre lagkamerater fullførte rittet.

Så dere var helt enkelt ut etter premien som Holczer hadde lovet dere?

Det var nettopp det Holczer sa til oss i etterkant av rittet. Det eneste som trengs for å få dere i mål, gjengir Lang lagsjefens ord, er å love dere penger. Men å rulle over den siste pavéen rett før Velodromen, var en sykt deilig følelse. Jeg var så glad, jeg visste at det ikke kunne skje noe mer. Hadde jeg punktert da, kunne jeg bare gått over målstreken.

I det Lang slår i bordet sier han stolt:

Jeg var kommet i mål!

Les mer

FORKJEMPEREN

FORKJEMPEREN

HJELPERYTTEREN

HJELPERYTTEREN

KONTAKT